Den svært kritiskroste filmen Håp er både hjerteskjærende og nådeløs men den er først og fremst full av kjærlighet og håp.
Filmen er sann, basert på regissør Maria Sødahl sin historie. Maria har mot alle odds overlevd kreft.
Men la det være sagt dette er ikke en typisk “kreftfilm”. Du dras ikke inn i behandlingsrommet hvor cellegift pipler inn i årene hennes, det faller heller ikke av hårlokker. Denne filmen gir deg heller et dypt og gjenkjennelig bilde av hvordan alvorlig sykdom river opp tilværelsen til både den syke og hennes nærmeste. Anja som rollefiguren heter har tidligere hatt lungekreft, nå er kreften tilbake denne gangen i form av en hjernemetastase som de frykter er en sprednings svulst fra lungen, dette er i tilfelle ikke kurer bart. Hun får tre måneder igjen å leve.
Men som sagt filmen handler ikke mest om kreften i seg selv men det er en sterk beretning på hvordan det kan oppleves og få en tornado av en slik beskjed inn i parforholdet, familien og nære vennskap. Stellan Skarsgård spiller rollen som kjæreste og pårørende så troverdig at jeg får tårer i øynene. Trygg og raus, men så overveldet av situasjonen at han går og subber litt hjelpeløs på sidelinjen. Slik det ofte er. Han er en mann av få ord. Han er lavtmeldt men har et intenst ønske om å hjelpe og nå inn til kjæresten sin noe han gjør med mer eller mindre hell. Filmen viser et sannferdig bilde av hva tøffe livssituasjoner kan gjøre med et parforhold. Noen gror tettere sammen andre sklir litt fra hverandre. Filmen viser rå og ærlige konfrontasjoner og ømhet.
Andrea Bræin Hovig gjør etter min mening sin sterkeste rolletolkning noensinne. Hun spiller så briljant og sterkt at det smerter langt inn i hjertet. Hun spiller en sterk kvinne jeg lett kjenner igjen fra mitt eget liv, en mamma som er opptatt av at livet og hverdagen skal gå sin vante gang, tross orkanen som har slått ned i livet deres, en mamma som springer inn på soverommet for å kvele sin egen hikste gråt, men som senere i filmen holder rundt barna sine og lar både deres og egne tårer komme.
Hun tar sin 16 års gamle datter i og røyke men klemmer henne tett inntil seg framfor og kjefte høylytt. Datterens stille smerte når hun får vite at moren er alvorlig syk er så igjenkjennelig for meg at det river i hjertet mitt. Der hun gråter stille og av og til trekker seg inn på rommet for seg sjøl. Hun vil så gjerne være der mer for moren sin men må innse at dette er først og fremst morens kamp og at det er bare hun som kan sette grenser for hvor nær hun makter og la henne komme, en mor vil også skåne barnet sitt til en viss grad.
Filmen er innom de fleste nære relasjoner også far og datter, og nære vennskap. Jeg kjente meg også svært godt igjen i Anjas nære venninne. Hennes store sjokk og fortvilelse, hvordan hun tviholder på maska for det er jo ikke den syke som skal trøste men omvendt. Hvordan de ler og snakker sammen. Filmen gir et vakkert bilde av hvordan det er å være venninne, du er redd som pokker men klemmer venninnen din mens du kjenner tårene renne stille fra øynene dine når hun snur seg og går. Åhh så vondt det gjør. Du ber stille inni deg “Kjære Gud. La henne få leve lenge…..” En av de aller sterkeste scenene i filmen for meg personlig er når de gifter seg få dager før hun skal forsøkes å bli hjerneoperert, fremtiden er uviss og harde tider skal møtes. Hjertet mitt brister i gråt , der man hører brugdemarsjen og ser hun går opp kirkegulvet. Tankene mine går 2 år tilbake tid da jeg var i bryllupet til min nærmeste venninne, hvor hun rak i ryggen og vakrere enn noensinne går opp kirkegulvet med sin elskede. Alle i bryllupet visste at det rett etter bryllupet ventet måneder med beintøff behandling. Jeg har aldri grått så mye i en vielse noen gang, aldri opplevd noe sterkere. Men det er kanskje nettopp i slike situasjoner man blir mer bevisst på hvor viktig det er og leve og verdsette kjærligheten.
Maria Sødahl har vært kreftfri i 7 år nå, noe hun har en rørende ydmyk holdning til.
“Jeg har vært kreftovlever i 7 år jeg har trosset statistikken, men som menneske har jeg ikke vært noe sterkere enn de med motsatt skjebne. Kreftceller bryr seg ikke om viljestyrke og jeg ser ikke på meg selv som en kriger som har vunnet kampen mot kreften. Krigsterminologi bør benyttes der den hører hjemme.” Det mest respektfulle og sanne jeg har hørt på mange år. Les Marias sterke innlegg på Kreftforeningens egen blogg her. For 14 år siden leste jeg Gunnhild Corwins Idas dans, den sterkeste og vakreste boken jeg har lest om tematikken rundt kreft, dette er den vakreste og sterkeste filmen. Nettopp fordi den som Gunnhilds bok, fremmer livet, kjærligheten og håp mer enn noe annet.
Elsker deg Mamma. Sammen skal vi alltid bære håpet foran oss. ❤️