Det er raust og være den som gir. Den som forventer lite men har nok av kjærlighet, varme og godhet til å øse ut av seg og sjelden eller aldri forventer noe tilbake. Jeg tenkte slik i mange år. Men sannheten er at jeg vil ikke trenge deg hvis ikke du trenger meg. 

Alle trenger vi noen. Både noen å bry oss om men mennesker som også er glad i oss tilbake. Jeg har min flokk som jeg elsker av familie og venner. Jeg lever og ånder for menneskene mine. Oppmerksom og nær. Jeg trenger dem. Men jeg vil ikke trenge dem mer enn de trenger meg? En mann skrev til meg tidligere på bloggen at det var umulig å finne 50/ 50 likevekt i kjærlighet og vennskap. Det er alltid en som gir litt ekstra. Det er bare fint. Å være glad i menneskene sine blir aldri feil når du gir ut av hjertet. Det er sant og 99% gangene jeg gir oppmerksomhet, varme og godhet til andre mennesker føles det riktig. Men av og til blir jeg sår.  I mange tilfeller er ikke det ikke like jevnt i respons, engasjement og vennskap. Det er noe jeg har kjent på og mer eller mindre godtatt helt siden jeg var barn. Fordi jeg har opplevd mye ensomhet i mitt liv sa jeg det til meg selv at jeg fikk være den rause, snille og mest oppmerksomme vennen til alle slags tider. Nå derimot gidder jeg ikke mer. Jeg vil ikke være den som nesten alltid tar initiativ. 

Jeg har spurt meg selv om hvorfor jeg så har godtatt det er slik, og jeg innrømmer at det ofte har handlet om at jeg er eller har vært den som har trengt en prat eller bare det å føle at vennen min er der. For det blir både varme og gode samtaler ut av det, gjensidige også. Men de har kommet ofte fordi jeg har spurt hvordan de har det først.  Det er ikke noe nytt, sannheten er at det har føltes slik i mer eller mindre grad i årevis. Det er sårt å se så ærlig på det. Det har tatt år og bygge opp trygge og jevne relasjoner i livet mitt. Jeg er den første som hiver meg på telefonen når jeg vet vennene mine har vært igjennom noe vondt. Jeg  er som en levende kalender som får vite mye om mangt.Mine venner har aldri manglet tillit til meg. Det er jeg selvsagt stolt og glad for,  før følte det var min måte og få venner på og gi og nærmest være en hobby psykolog for mange, jeg er lyttende forsatt. Nær og omsorgsfull, det har alltid vært viktig for meg å være der når folk trenger det, likevel føler jeg av og til at det er de som vinner mest på det. 

Jeg lå i sengen her en natt. Jeg prøvde virkelig å kjenne på de mørke rom i sjelen min. De ensomme. De jeg føler er full av feil og mangler. Jeg mangler noe eget som bare er mitt. Ugift, og barnløs som jeg er. Ensomheten man kjenner i og ikke ha noe eget er til tider kveldene og rå.  Kanskje jeg av hensyn til disse sidene ved livet heller burde tie. Omfavne ensomheten enn å råtten og vond den føles til tider og drive meg selv fremover mer på egen hånd framfor og jage etter vennskap og kjærlighet. 

Jeg har sagt det før jeg er fullstendig klar over at  det er noen mennesker her i livet jeg er mer glad i enn de noensinne vil bli i meg. Også det har jeg godtatt på en måte. Jeg danser rundt dem og deres pipe og er lykkelig de dager de ringer og finner tid til meg. At du gidder tenker du kanskje? Ja du kan så si. Men jeg har alltid likt og ha noen ekstra favoritter nær hjertet. Vi mennesker trenger noen som kan gi oss litt ekstra glede. Jeg ser disse menneskene altfor sjelden men gledene de gir meg er som favoritter i en konfekteske. Men det er også en vond sorg i det for jeg skulle ønske jeg ikke trengte dem mer enn de virker og trenge meg? 

Lewi Bergrud hadde jeg knapt hørt navnet på, langt mindre hørt han synge da jeg gikk på konsert med han. Men stemmen hans traff meg ved første strofe og ga meg håp om en ny musikalsk vår.

Vi mennesker trenger å fornye oss. Oppleve noe nytt og finne ny inspirasjon og glede. Det er slik jeg følte det da jeg hørte Lewi synge for første gang. Stemmen og for ikke å snakke om tekstene traff meg i hjertet som en varm sommer bris midt på vinteren. Stemmen var stødig. Særegen og sjarmerende der han synger på Toten dialekt. 

Musikk er en stor del av sjelen og hjertet mitt. En viktig del som gir livet krydder og glede til hverdag og fest. Jeg elsker musikk og mange ulike sjangere samtidig er jeg litt for glad i det trygge og gode. Artister som jeg kan ut og inn. Jeg vet hva jeg får på konsertene deres. Det er som å komme hjem på en måte.  Men av til lar jeg meg vilt begeistre av noe nytt og ukjent. Det er som det åpner seg et nytt musikalsk landskap foran meg. En ny eng til å både danse og hvile i.

. 

Lewi har blitt en stor musikalsk helt på rekord tid. Tekstene gir styrke og trøst. 

Stjerneregn er en fengende låt i kjærlighetens og vennskapets tegn. 

“Sov nå” Teksten traff meg så. Rørende, sterk og trøstende sang til dager hvor livet kanskje føles ekstra strevsomt. 

Mayday​: En sterk sang om og bli reddet når det er som verst men kanskje også om å la noen få komme nær når livet er som tyngst.

Lewi skriver og lager musikk med ekte følelser og har en formidlings evne av en annen verden.Det fikk jeg virkelig kjenne på kroppen under en julekonsert i fjor. Mot slutten av konserten drar han i gang med en julesang han skrev etter og ha mistet faren sin for noen år tilbake. “I englenes kor” het den. Jeg har ikke blitt så grepet av sang på lang tid. Jeg strigråt. Kjente på savn, sorg og bekymringer men også håp. Jeg ser også skuldrene til bestevenninna som sitter foran meg i raden riste voldsomt  av gråt. ” Jeg knakk helt sammen” sier hun og gir meg en god klem etter konserten. Vi er enige om at det er den fineste julekonserten vi har vært på flere år. 

Kjære Lewi! Du sa på julekonserten i fjor at det betyr mye å få høre at folk setter pris på låtene dine. Det kan jeg skrive under på. Jeg setter  stor pris på å få vandre i ditt vakre musikalske landskap. Jeg digger ditt fine, lune, sterke musikalske uttrykk. 

Nye impulser gjør godt. De er viktig!

 

 

 

 

0 kommentarer

Hjertet dunker. Det er så åpenlyst og direkte og skrive dette på bloggen. Larvik er kanskje også et altfor lite sted og snakke åpent om vanskelige følelser på? Men jeg vil så gjerne være modig. Jeg vil så gjerne våge. Man lever bare et liv og man skylder seg selv og finne hjertets ekte svar. 

Den berømte kjærligheten har vært vanskelig lenge. Jeg vil ikke skylde på funksjonsnedsettelsen da jeg kjenner flere både kjærester og ektepar hvor en eller begge har en form for funksjonnedsettelse. Jeg tror jeg har vært uheldig fram til nå. Redd og tvilende. Men jeg føler dette året, er nå eller aldri. Året det er på tide og være modig og ærlig med seg selv. Jeg vil på date og for første gang i mitt liv med en jente! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg vil ikke hvor jeg skal begynne å lete. Derfor skriver jeg til deg her. Jeg søker ei jente med et stort smil og et vakkert hjerte. En tolerant sjel som møter nye mennesker med et åpent blikk og sinn. Kanskje du som meg har erfart at livet ikke er a4? Kanskje du selv lever med og annen utfordring eller nedsettelse i kroppen? Det viktigste er at du er  uredd for å bli kjent med noen som kanskje lever litt annerledes enn deg? Er du positiv, engasjert i samfunn, og livets små og store mysterier og generelt glad i å prate? Ja, det er jeg også. Mest av alt håper jeg du er glad i musikk. Da dette er en stor og viktig del av livet mitt. Jeg skal fortelle deg mer om livet mitt når vi møtes.  Men vit at jeg er jente med stort engasjement og mange ild i jernet selv om kroppen har CP.

 Jeg ønsker først og fremst en date. Men jeg legger ikke skjul på at jeg drømmer om en kjæreste.  Etter og levd med denne viten om at jeg kan falle for jenter i 19 år er det på tide og våge å møte ei dame ansikt til ansikt.  Jeg er klar men heller ikke uredd. Men et sted må man begynne. 

Kjærligheten kan føles vanskelig av mange grunner. Men den dagen man finner den rette tror jeg livets mange biter faller på plass. Jeg er ferdig med å se ned på meg selv.   Jeg kunne nemlig ha gitt opp for lengst. I skammen og sorgen vrede over kjærlighetens grad av sorg og skam. Men jeg har bestemt meg for å reise meg. Våge en gang for alle og vise hvem jeg er. Så kanskje livet også kan vise meg at kjærligheten er størst av alt? 

Det er verdt et forsøk. 

Ikke nøl med å ta kontakt :

Her

Varm klem fra Silje 

Så var den her igjen. Den hvite tunge måneden. Nei, jeg snakker ikke om en måned uten alkohol. Jeg snakker om den hvite halv depressive​ Januar. Ikke bare er lommeboka tynnere enn den ofte pleier å være, men den er også ekstra tung på grunn av tankene og følelsene som kommer rundt denne tiden hvert år.  

Et nytt år er her med sine blanke ark. Man burde følt seg henrykt. Men jeg er sjelden det på denne tiden av året. Jeg er heller rastløs. Tankefull og granskende ovenfor meg selv og det livet jeg lever. Jeg burde vel heller si selvkritisk. Et stikk av savn og vemod kjennes ofte på begynnelsen av et år. En skam over og gå enda et år i møte uten og ha krefter og muligheter til å jobbe. Tanker og følelser rundt et ønske om og utrette mer. Kommer tilbake som en boomerang hvert år på denne tiden. Januar er seig. Treg. Mager og ofte kald. Jeg hater den måneden sterkere og sterkere  for hvert år. Mye også fordi jeg lever i og trer inn i nye år med en del usikre elementer i livet mitt og slik vet jeg det vil være en god stund framover også. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

 Burde jeg ikke funnet meg en ny hobby? Melde meg inn i en frivillig organisasjon? Tankene går som en kvern. Det er som et opprør inni meg selv. Jeg vil så gjerne bidra mer. Føle at jeg kan yte noe ekstra for de som trenger det. Jeg er redd denne indre kampen også handler litt om at jeg driver og leter etter en fornyet aksept fra meg selv at den jeg er og det jeg fyller dagene mine er og føles bra nok? Jeg diskuterer dette mye, med andre utføre, vi er mange flere enn dere aner som kjenner på en bisk smak i munnen over ikke ha ork til å yte maksimalt. For jeg mener ikke bare i jobbsammenheng men i livet generelt. 

Er jeg i det riktige eller i dette tilfelle feil hjørne, kan jeg åpne gamle sår og slikke litt på dem. Som da min aller kjæreste venninne for flere år siden sa meg noen sannhets ord på hvordan hun oppfattet livet mitt. Jeg vil aldri glemme hva hun sa og hvor inderlig ordene hennes såret. Der og da følte jeg hun knuste hjertet mitt fullstendig noe jeg ga henne tilgang til da sannheten er at hun var så og si den eneste jeg hadde i en svært tung og ensom periode i livet mitt.  ” Du sitter altfor mye inne. Du lever ikke.  Uten Pcen har du ingen Silje. Se og kom deg ut å få deg et liv!!”  Den samtalen der er den råeste jeg noensinne har hatt med en venn. Jeg snakket ikke med henne på ei uke og jeg tror aldri jeg har vært så sint og så såret på en venninne hverken før eller siden.Jeg var sint i mye lenger tid enn hun vet. Man kan spørre seg om hvorfor? Jo.  Fordi hun fortalte meg den brutale sannheten. Hun hadde nemlig helt rett.  Men i lang tid tok jeg det opp i den verste mening. ” Kan du ikke bare holde kjeft?” Skrek jeg inni meg. Du er og har alt jeg ikke har.  En bra jobb,fine venner du reiser til Paris med,en kjæreste, noe som ikke var rart i det hele tatt for hun er vakker som en supermodell. Jeg så opp til henne, men det er vel nettopp derfor jeg følte ordene hennes som hånlige spytt mot meg. Noe jeg vet idag med hele hjertet at det aldri var ment som. Hun vekket meg til live. Ga meg retten til å drømme og håpe på mer. Både av opplevelser, vennskap og ikke minst, kjærlighet.

Idag ser jeg det heller slik at hun er og var oppriktig glad i meg da hun var ærlig nok til og smelle sannheten i trynet på meg. Jeg vet også idag at det aldri handlet om at hun følte seg bedre enn meg, men at jeg trengte både og ta tak i mitt selvbilde og selvtillit. Det handlet mest hvordan jeg så meg selv. Jeg har kommet mye lenger, men tankene om å yte og utrette mer kommer hver Januar da jeg står med blanke ark og årets dager i hånda. 

Hva kan jeg bruke dette året til? Hva kan jeg glede meg til? Hva kan jeg lære? 

Hva er å leve? Forventer jeg for mye av både livet og meg selv? Jeg tror ikke det, Jeg er blitt  veldig flink til å sette pris på de små gleder. 

En  kompis av meg sa for litt siden, ” Jeg kaller ikke det å kose seg over å gå på kino eller en konsert  å leve Silje.” Jeg venter på noe større. Hva det var kunne han ikke sette fingeren på.  Jeg ble såret. Han fremstilte mine største gleder som det ikke er verdt noe som helst. Kanskje ikke de er det i hans øyne men i mine er det noe av det mest oppløftende jeg vet om.  Men selvsagt drømmer jeg også om mer. Ikke minst å reise reise. Hver Januar er jeg som en sommerfugl som lengter etter og fly igjen. Jeg reflekterer. Måler livet mitt opp og ned. Er det for lite eller er det bra nok?  Men jeg har lært at det er bare du selv som kan finne ditt livs gleder og det skal ingen andre få måle i verdi. 

Vakre, trygge “storesøster” Jeg hadde aldri vært der jeg er idag uten deg.  

I adore you!!