EN KJENDIS ER IKKE NØDVENDIGVIS SYMPATISK.

” Jeg har et minne. Et sår som vekkes til live av og til. En lærdom og et arr jeg vil ta med meg resten av livet.” En erfaring som for alvor lærte meg at mennesker ikke alltid er den de gir seg ut for.  Det gjelder også kjente mennesker. En kjendis er ikke nødvendigvis så sympatisk som man gjerne vil tro.” 

 

Vi ser dem i media. Tv, radio og ukepressen. Kjente mennesker. Sangere, Tv personligheter, forfattere og politikere. Helt vanlige mennesker men som lever av en litt annen type jobb enn mange andre. Jeg har kjent mange forskjellige mennesker i mitt liv, de som kjenner meg vet jeg kjenner en og annen kjendis også. Jeg har alltid vært opptatt av å se hele mennesket. Jeg er lojal og trofast som jeg er med alle venner, men kanskje litt mer bevisst og forsiktig med et menneske alle kjenner ansiktet på.  Jeg er stolt av alle vennene mine. Jeg er aldri redd for verken å rose eller uttrykke hvor glad jeg er i menneskene rundt meg. 

Jeg glemmer ikke en kommentar jeg fikk en del år siden. ” Det virker som du setter disse kjendisvennene dine på en pidestall og at du tror de er bedre enn andre? Feilfire og problemfrie? 

 

Er det en ting jeg lærte tidlig ut av mine vennskap er det at kjendiser er langt fra problemfrie. De er langt fra feilfrie akkurat som alle oss andre. Vi ser dem smile og le i media. De viser fram hjemmene sine, feriene sine, lykken og gleden og stort sett solskinnet.Det betyr ikke at det er så rosenrødt. Det betyr ikke at de aldri kjenner på sorger og såre følelser på lik linje som oss andre. Ikke la deg lure av glansbilde i pressen.  Man vil kanskje ikke tro det men også disse menneskene kan gråte, skuffe, kjefte og såre. Jeg har selv opplevd det på kroppen flere ganger. Det er helt menneskelig men det gir en spesiell følelse og se venninna di stråle utenpå et blad og eller en avis når du snakket med dette menneske for to timer siden i telefon og dere endte opp med å krangle heftig. Det gjorde alltid veldig vondt.  

 

Opplever man noe sårt og vondt med en kjent person blir ofte smerten på en litt annen måte. Man blir ofte påminnet om dette menneske enten man vil eller ikke. Selvsagt tier man.  Jeg gjorde det senest før jul.  Jeg ser det for meg ennå. En venn av meg jeg ikke treffer så ofte snakket varmt om en gammel venninne av meg. ” Jeg synes hun er praktfull Silje.”Så ekte og fordomsfri. Jeg svelget hardt og tok på meg et så hjertelig smil jeg klarte. Lite visste hun om at denne “praktfulle” damen eller den profilerte kjendisen som hun selv var så opptatt av å bli kalt, har vært ute av livet mitt i flere år nå og at vi har null kontakt. Jeg fikk se sider offentligheten aldri få se. Jeg ble dypt såret og skremt av å oppdage sider jeg ikke ante hun hadde.

 

Dette er som sagt flere år siden nå og det flere år lange vennskapet er for lengst historie også fra min side.  Men de sårende ordene kommer til meg ennå, spesielt på dager og netter jeg føler meg generelt litt nedfor kan ord hun kastet etter meg komme tilbake til meg som en boomerang.

Jeg husker dem godt. Så altfor godt ennå. Aller mest husker jeg hvor vondt de gjorde og hvor  lite verdt jeg følte meg. Den jeg var og det jeg følte og mente var ofte aldri bra nok. Jeg har registrert at hun holder masken ennå at hun fremdeles fremstår som den mange tror hun er.  Husk alltid på at vi mennesker er alltid mer enn det man viser utad. Kjendiser også. 
 

I kjølevannet av denne opplevelsen ble jeg veldig redd for å stole på folk. Jeg er det ennå. Jeg nesten bare venter på skuffelsene eller at folk skal vise sitt sanne jeg.  Men la det være sagt jeg har vært fryktelig glad i dem alle. Også hun som til slutt trampa ut av livet mitt. Ingen har vært mer glad for gledene disse menneskene har gitt. Det faget både hverdager og bursdager i sin tid. Det er vel derfor det også har sett ut som jeg har satt dem på en pidestall men det har vært mest fordi jeg har vært så glad for fordi det alltid har krydret hverdagen litt ekstra i form av et foredrag eller en konsert.  

  Jeg beundrer tålmodigheten til det menneske som kom nærmere meg i etterkant av denne opplevelsen. Det at hun også er kjendis var aldri et pluss.  Sannheten er at jeg lenge skjøv henne fra meg. Brent og redd for å bli såret tok jeg ikke engang telefon da hun ringte. Det tok også veldig lang tid før jeg i det hele tatt tenkte tanken på si ja på treffes privat som hun hjertelig foreslo.  Det har tatt tid og bli trygg og jeg har fremdeles tider hvor jeg tviler og er redd for å miste. Redd for å gjøre feil eller være feil.  Så dypt ligger arret i meg. Arret fra vennskapet med kjendisen som viste meg at mennesker ikke alltid er slik de vil at vi skal tro de er. 

 

 

 

 

 

BREVET FRA TANTE.


Til de vakreste.

 Det er livets vakreste privilegium å få være tante.  Dere er min aller største stolthet og min aller største glede.

Jeg var 16 år da jeg ble tante for første gang.Ei lita jente kapret hjertet mitt. Hjertet mitt rant over av stolthet. Jeg tok henne inntil meg og visket i øret hennes : Jeg skal alltid være her for deg. Jeg holder forsatt fast ved det løftet jeg har gitt dem alle fem. Jeg vil alltid være her. Lytte. Trøste og skjemme dem bort. Gi rom for både latter, samtaler og trygghet i livets mange faser.  Etter Ida kom til verden har jeg vært så heldig og bli tante til fire til. Jørgen, Victoria, Amalie og Magnus.  

 

Å bli tante ga livet en ny mening. En ny glød, og en helt egen glede. Jeg er stolt tante til en flink håndballjente og en  tøff gutt som spiller innebandy. Det er alltid stas når vi treffes.

Magnus du er en skravlete, blid, godgutt som er raus på smil og  klemmer og jeg kan ikke annet enn å smile når du mer enn gjerne  viser og forklarer tante både dataspill og andre ting du liker å holde på med. Jeg mistet en kjær venn året før du ble født. Lite visste jeg at det var nettopp Jan Werner mammaen og pappaen din hørte på bare timer før du ble født. Noen vakrere påminnelse på at livet går videre kunne jeg ikke fått det året.   

Amalie du er en aktiv og søt jente. Sosial, sporty og eventyrlysten. Jeg er veldig stolt av deg og ser frem til flere fine jentedager sammen hvor vi skal gå på cafe, shoppe og kose oss sammen. Jeg gleder meg til å høre om reisen du skal på og de mange spennende opplevelsene som venter på deg nå som du snart trer inn i tenårene. 

Dere tre eldste  som går på videregående rører tante dypt når dere tross deres aktive ungdoms liv fryder dere over å komme på besøk til tante. 

 Ida. Du kapret hjertet mitt først. Vi har alltid hatt et spesielt og nært forhold. Du er dyp. Reflektert og sterk.  Vi har ledd og grått sammen og delt hemmeligheter. Jeg glemmer aldri de herlige små filmene du laget til meg hver bursdag og jul i årevis. De var så fine. Personlige. Med musikk, tekst og ord du vet rørte meg helt inn i hjerteroten. Vi har sterke og fine samtaler om livet på godt og vondt og jeg føler vi forstår hverandre på en utrolig fin måte. 

 

Victoria. Jeg husker de herlige lyse krøllene dine. Sutten. Skøyerfjeset. Latteren og tårene. 

Du er viljesterk, målbevisst og flink til å kombinere både skole og jobb, Du er morsom, har lett for å le og gråte ( av rørende jentefilmer akkurat som tante) Du er moden og deler mange fine tanker om tro, håp og kjærlighet. Et nydelig eksempel på hvor nære vi er da du møtte tante på skolen din før jul. Tante gikk på samme videregående i sin tid og jeg ble glad og rørt da du stolt kom bort og hilste på tante og Trine en gammel lærervenn jeg treffer av og til. Jeg fryder meg over at du er så åpen og glad for og ha tante.



 

Jørgen du har alltid vært glad i og være ute i naturen. Jeg husker hvordan du som liten nysgjerrig løftet på hver stein på jakt etter insekter og små kryp. Idag er du rene Lars Monsen der du legger ut på spennende turer i skogen og på vidda med kameratene dine. Du er kreativ, hjelpsom og utrolig godhjertet. Det er alltid stas når du kommer på besøk og vi får litt ekstra med tid sammen. Du får alltid bestemme hva vi skal spise og om vi skal på kino. Vi er glad i film begge to og vi har både hatt Ringes herre maraton og sett alle filmene av Hobbiten sammen. Vi prater lett og godt sammen og hygger oss alltid i hverandres selskap. Men det er  samtidig alltid litt trist når vi har kommer til siste dagen for jeg ser ikke deg og dine søsken så ofte som jeg gjerne skulle ønske. 

 

 Kjære alle mine tantebarn.  Jeg vil til slutt sitere min favoritt sang. En sang dere alle vet

betyr mye for meg. Fra mitt hjerte til dere:

I made you a promise
That I shall forever keep
You’re on your own
But not alone
.

We shall never, ever drift apart
Know that I’m with you, know that I’m with you
With you all the time.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

KAMPEN OM DUSJEN OG TIDEN

Det knyt seg i magen da jeg leste om « Astrid» i avisen. Du finner artikkelen fra ØP her.  Pasienten som ikke fikk dusj på 35 dager av mangel på tid i hjemmesykepleien. Jeg kjente frustrasjonen stige opp i meg. Sinnet også. Jeg har selv mottatt tjenester fra hjemmesykepleien i flere år og kjente meg igjen på flere måter. Jeg er 33 år og hadde i flere år et vedtak på dusj fra hjemmesykepleien. Det hende flere ganger i årenes løp at jeg av ulike årsaker fikk avkall på dusj. Grunnene kunne være alt fra sykdom, tidspress til helligdager. Jeg husker det så godt. I værste fall kunne det gå flere dager i strekk. Jeg får i dag tårer i øynene over alle de gangene min mor og min storesøster trådde til for å hjelpe meg. Jeg vet det er mange som ikke har samme mulighet og helt ærlig burde det heller ikke vært nødvendig at pårørende er de eneste man kan ty til når det kniper. Det å dusje har alltid vært utrolig viktig for meg. Et velvære jeg ikke vil være foruten. Å dusje er like dagligdags som å spise for de fleste. Spesielt funksjonsfriske uten noen form for assistentbehov kan unne seg å dusje når de vil. Noen gjør det flere ganger daglig til og med. Hvis du derimot har et behov for tjenester og assistanse er du på en helt annen måte prisgitt de vedtak, og den tid du får tildelt på en helt annen måte. Man må lære seg og svlge ting. Å være tålmodig. Man må regne med både ventetid og av og til hastverk. Jeg merket det spesielt de årene da hjemmesykepleien bisto meg med dusj. Man merket fort da de var mest opptatt av å ha jobben fortest mulig unna. Mennesker som er så stressa og tidspressa at de knapt har tid til å skylle ut sjampoen i håret ditt og langt mindre føne det.

 

Jeg følte tidspresset og de stramme rammene til hjemmesykepleien i mange år. Du har kun faste dager å forholde deg til. Man føler utrolig lite frihet og fleksibilitet under denne tjenesten. Et annet eksempel på dette er at det i de aller fleste tilfeller ikke er kapasitet til å få dusj i helgene. Jeg fikk det aldri i de årene de ga meg den tjenesten.

Jeg håper dere i hjemmesykepleien som vet hvem jeg er og som var hos meg i flere år vet jeg stort sett var veldig fornøyd med jobben dere gjorde. Noen av dere kom nærmere i hjertet mitt enn andre og etterlot dere et savn. Det er tidspresset og organiseringen jeg vil til livs. Det må snakkes mer om og ikke bare feies under teppe. Dette er noe pasienter har levd med og kjent på i årevis. Det bør tas på alvor. For å gjøre en ting klinkende klart for kommunalsjef for Helse- og omsorgstjenesten, Karen Kaasa : Kroppvask kommer overhodet ikke opp imot velvære og ikke mist følelsen av å føle seg like ren som etter en dusj. Hva med håret da? Man blir så fett på håret etter dager at man føler det nærmest renner av det.

 

 

Jeg har i dag brukerstyrt assistent 5 dager i uken. Resterende dager får jeg hjelp til dusj av Omsorgstjenesten for funksjonshemmede. Dette betyr i praksis at jeg igjennom disse tjenestene får frihet og fleksibilitet til å kunne dusje hver dag. En frihet jeg i mange år lengtet etter under hjemmesykepleien. Disse tjenestene har med store og tydelige ord gitt meg et bedre og friere liv jeg unner alle. Endelig kan jeg dusje når jeg vil. Endelig kan også jeg føle meg fresh og fin før jeg treffer venner på en lørdag. Det betyr så mye. Jeg vil rette en stor takk til Omfu, avdeling Lilleskogen som har gjort dette mulig. Tusen takk for den fantastiske mottagelsen jeg følte dere ga meg i August. Jeg aldri har angret et sekund på at jeg byttet bort hjemmesykepleien.

 

Jeg er samtidig litt redd for fremtiden. Jeg synes samfunnet oppfordres eller ihvertfall forandres til å bli kaldere og kaldere og mer og mer upersonlig både generelt og i slike yrker. Jeg har forståelse for at det må være et skille for privatlivets skyld, men jeg grøsser av alle usynlige murer som blir satt opp, dess ferre mennesker vil nå hverandre og det vil gjøre oss til noen kalde og i noen tilfeller svært ensomme mennesker og se denne trenden allerede tydelig i dag får hjerte mitt til å fryse til is og frykte fremtiden, da enda en generasjon vokser opp som har vært mer opptatt av pc og spill, enn det å faktisk snakke sammen ansikt til ansikt.
 

Noe av det viktigste vi kan lære morgendagens helsepersonell er å se, lytte og gi med hjertet. Det er når det skjer vi som er pasient/ brukere kan føle oss sett og ivaretatt. 

 

Dette har også blitt publisert på ØP sine nettersider søndag : Les det her.

JEG KOMMER ALDRI TIL Å SE MIN MOR IGJEN…..

Jeg har fremdeles en klump i halsen av gråt og aller mest følelser.

I kveld opplevde jeg og noen nære venner en usedvanlig​ sterk kino opplevelse da vi så den dypt rørende historien ” Lion”. Det er lenge siden jeg har grått så mye på kino, men jeg vet det er fordi filmen vekker sterke følelser fordi jeg selv er adoptert fra andre siden av jordkloden. 

En fem år gammel indisk gutt kommer bort fra storebroren sin i gatene i Calcutta, tusenvis av kilometer hjemmefra. Det er en tøff virkelighet for en 5 år gammel bortkommen gutt og han overlever mot alle odds før han endelig blir adoptert av et par i Australia. 25 år senere vender han tilbake til India for å finne familien sin. Filmen er basert på den sanne historien til Saroo Brierley  og selvbiografien hans “A long way home” om hvordan han fant igjen familien sin ved hjelp av Google Earth.

Her ser du virkelighetens Saroo. Han er idag en suksessrik forretningsmann.

 
 

Her  ser du han med både sin biologiske mor Fatima og adoptivmor Sue.

 

Det rører dypt. Jeg ble selv adoptert for 33 år siden.  

Jeg har et så rikt liv og føler meg så elsket. Jeg tenker derfor sjelden på mitt opphav. Men jeg er bevisst på det, min adopsjon har alltid vært en ting som har blitt snakket åpent om. I motsetning til Sarro,vet jeg ingenting om mitt opphav og min biologiske mor.  Jeg skrev for en del år tilbake et dikt hvor jeg satt ord på dette. 

 

Hvem er du?

 

Du som er på den andre siden av kloden.

Du som fødte meg og ga meg et liv her på jorden.

Jeg kjenner deg ikke. Vet ikke hvem du er.

Men av og til lurer jeg på om du er lik meg?

 

Hvis jeg traff deg ville du kjente meg igjen?

Kommet bort og gitt meg en hjertelig klem?

Eller ville du bare snudd på hælen og gått igjen?

 

La du meg igjen på en trapp?

Tenker du noen gang på det barnet du har forlatt?

 

Jeg vil ikke dvele ved ting jeg ikke vet.

Men vit at jeg har vokst opp med så mye kjærlighet.

Jeg vet ingenting om deg og hva som gjorde at du måtte gi slipp på meg.

Du fikk ikke være min mor. Jeg fikk en annen mamma som jeg elsker over alt på jord.

Du vil alltid være fremmed. Du vil alltid være ukjent.

Men jeg vil alltid tenke på deg med takknemlighet.

Valget du tok ble gjort av kjærlighet. 

 

Jeg har så mye å være glad for. Jeg har all grunn til og tro på skjebnen når jeg tenker på all kjærlighet jeg har fått og hvor livet har ført meg.

 

Mamma og pappa. Jeg er for evig deres datter.

Elsker dere! 
 

 

 

 

ET ANNET LIV.

 

En historie skrevet fra et annet perspektiv. Historien om et annet liv.  Et liv som funksjonsfrisk. Den er oppdiktet men virkelighetsnær og kunne vært skrevet av mange  funksjonsfriske.

 

Jeg blir vekket av vekkeklokka. Klokken er halv 7. Jeg er litt trøtt, men spretter ut av sengen og inn på badet. Jeg står i dusjen og kjenner hvordan vannstrålen varmer nedover kroppen. Jeg sjamponerer inn håret. Jeg tenker på saken jeg skriver om. Jeg er journalist. Jeg har vært det i tre år allerede. Jobben er hektisk men givende. Jeg skriver om Brukerstyrt personlig assistent. Hvordan mennesker med en form funksjonsnedsettelse lever livene sine med gleder og utfordringer. Det er interessant men også litt trist å se hvordan mange kommuner lager sine egne begrensninger. Jeg tenker på Frida. Venninnen min hun får ikke en gang reiseutenlands. Det får meg til tenke på de to billettene jeg har liggende i skapet på kjøkkenet. Jeg og Martin skal på kjæreste-tur til London neste helg. Vekk fra hverdag stress og mas.

Det er så godt å kjenne friheten over hvor lett det er å reise. Det er så lett nå til dags. Det dukker opp billige tilbud både i posten og andre steder. Det hjelper dessverre Frida lite. Hvis hun skal på ferie må hun ikke bare betale reise, og kost for assistentene sine men også lønn.

Jeg sukker av frustrasjon eller kanskje det innerst inne er lettelse fordi det ikke berører meg. Jeg og Martin planlegger også en lengre reise neste år. Vi tenker på Kenya faktisk. Martin sin far er med  i “Leger uten grenser” der nede og har bodd der i en lengre tid med sin svenske kone Stella

Jeg sykler til jobben. Jeg liker å bevege meg. Jeg danser også ballett i fritiden. Jeg har gjort store deler av livet. Jeg elsker følelsen en piruett gir meg. Jeg liker også tanken på fordelen ved og holde seg aktiv og i bevegelse da holder jeg kroppen i gang og de ekstra kilo som kunne ha satt seg på kroppen kommer ikke så lett som det kanskje ville gjort om jeg satt i rullestol.Jeg rett og slett trener og danser dem vekk før de i det hele tatt får satt seg.


 

Den fordelen har ikke Frida. I mine øyne er hun ikke overvektig men heller « godt i stand» som min mor sier. Det er ikke lett å bevege seg når man er rullestolbruker og sitter så mye stille som hun gjør. Jeg har sett Frida kjempe med tårene mang en gang fordi fysioterapeuten og leger slenger stadig til henne at hun burde slanke seg. «De er så direkte. De får meg til å føle meg enorm» Sier hun gråtkvalt. Hun ser på meg. Du er jo tynn nok som det er, likevel sykler og jogger du som faen! Hvis jeg bare hadde vært halvparten så tynn og aktiv med kroppen som deg ville fysioterapeuten min holdt kjeft og aldri nevnt vekt med et ord gråter hun stille. Jeg skjønner det er sårt. Veldig sårt.

Jeg kommer inn i redaksjonen og setter meg til å jobbe. Jeg skal også ut å intervjue forskjellige BPA leverandører i løpet av dagen. Jeg liker at yrket mitt er aktivt og varierende.  Vi har et så fint miljø på jobb. Vi tøyser og tuller mye og hver fredag bytter vi på og ha med noe ekstra godt til lunsj.

 

 

Det er bare godt å føle at man er en del av et fellesskap. Jobben min er ekstra viktig fordi jeg kan bidra til å øke kunnskap og viktige nyheter og budskap til omverden. Jeg kunne selvsagt startet en blogg. Men jeg er glad for at jeg er så heldig at jeg kan ha min store lidenskap også som en betalt jobb. Etter jeg begynte å skrive saken om BPA går det opp for meg at det er altfor mange med funksjonsnedsettelse som aldri får sjansen til hverken og utdanne seg og enda mindre få seg en jobb. Noen ganger ikke Nav ser vitsen i og gi støtte til en utdannelse fordi de i bunn og grunn ikke har særlig ikke har tro på at vedkommende vil klare og få seg jobb.

Frida kjenner også mange med gode og viktige utdannelser som likevel utenfor arbeidslivet. Frida jobber ikke selv heller. Kroppen orker ikke mer. Men hun er engasjert og ivrig opptatt av politikk og samfunn.

 

Jeg besøker henne når jeg finner tid til det. For å være ærlig føler jeg at jeg kan styre litt selv. Det er tross alt jeg som jobber og dermed er mest opptatt av oss to. Jeg sier det aldri til henne selvsagt men jeg styrer det litt ut-ifra meg selv jeg vet ikke om hun merker det. Hun har en lun og hyggelig leilighet. Hun er alltid så god på å lytte. Hun er trofast. Hun vil alltid hjelpe eller trøste. Jeg har kommet til henne mange ganger hvis livet har vært tøft på en måte. Vi trives sammen. Jeg har kanskje innerst inne tenkt at hun kommer seg for lite ut. Men det er vel ikke så lett? Det meste må planlegges med assistent har jeg skjønt. Nå som helsa har blitt verre sier hun at det er best og ha med assistent. « Du kan jo bare ta toget til meg alene sier jeg oppmuntrende. Jeg har det sagt lenge. Tenk den frihet og selvstendighet du vil føle» sier jeg. Hun blir stille og tankefull. Det er ikke alt du skjønner eller alt du vet.» sier hun og gir meg et intenst blikk. Jeg har møtt mange av assistentene hennes. De virker både flinke og engasjerte de fleste av dem. Men jeg klarer ikke helt å se for meg et liv med assistanse. Mennesker som ser hele livet ditt på godt og vondt.  Enten man vil eller ikke.  De kommer inn i hjemmet hennes og er der flere timer hver dag. Hvordan får hun puste? Jeg hadde seriøst følt at privatlivet mitt ble litt invadert. Frida elsker film. Jeg lurer på om det av og til er hennes måte å drømme seg bort fra det virkelige liv innimellom?

 

Jeg er sliten når jeg kommer hjem fra jobb og blir gledelig overasket når jeg oppdager at Martin har laget middag til oss. Vi spiser, prater og hygger oss.Han elsker ømt med meg etterpå. Det gjør godt for kropp og sjel. De gode kjærtegnene. Nærheten. Tosomheten. Gleden og tryggheten. Bare noe vi to har sammen. Jeg får håp om noe evig der vi ligger sammenkrøket og får igjen pusten og visker: Jeg elsker deg til hverandre.

 

 

Hvor heldig er vi ikke? Vi har funnet hverandre. Vært sammen i flere år og steg for steg bygger vi opp et liv sammen. Det ikke alle vet ennå er at vi også venter barn til sommeren. Det er liksom det naturlige steget.


 

Frida derimot sliter med å finne den rette. Hun er morsom, søt og kvitt men lever med en utrolig sår selvtillit på det området. « Hvem vil ha ei dame med utføretrygd, uten jobb og dårlig helse? Sier hun. Det kan høres ut som om hun synes synd på seg selv men hun mener det virkelig. Hun føler helt ærlig at hun har lite tiltrekkende og gi en kjæreste slik livet hennes er blitt. Men jeg vil så gjerne. Jeg lengter å en å være glad i. Jeg vil føle samme lykke og tosomhet som deg» sier hun og ser på meg. « Man er ikke lykkelig hele tiden Frida. Det vet du.» Du er fri på mange måter sier jeg. Du har jo sett meg frustrert og forbanna også du. Er man to må man også gjøre ting man egentlig ikke har så lyst til. Man må også stå ut med hverandres luner og mindre sjarmendre egenskaper. Frida tenker lenge. «Men dere er likevel to. Dere har valgt hverandre av kjærlighet. Dere har håp om å møte fremtiden sammen. Du vet hvilken gave det er ikke sant?

 

Jeg har et god liv bevares. Jeg har venner, interesser og drømmer. Men jeg får aldri egne barn ei heller krefter til å leve et så aktivt liv som du. Jeg vet  også at når jeg mister foreldrene mine vil jeg miste de viktigste i livet mitt. Jeg vil måtte uansett søsken og annen familie måtte leve med en helt annen type ensomhet enn jeg noensinne har opplevd før.»

 

 

Jeg tar Frida i hånden. «Du har meg» sier jeg og klemmer henne inntil meg. I neste sekund klapper jeg meg hemmelighetsfullt over magen og kjenner lengsel etter og komme hjem til Martin. Innerst inne er jeg glad jeg er funksjonsfrisk for når alt kommer til alt er det sant. Jeg har et annet og mer friere liv enn henne.

 

 

 

JEG ER GLAD I DEG. MEN JEG KJENNER DEG IKKE!

 Jeg er kjent for å være åpen, ærlig og rett fram. Noen venner er også det tilbake med meg. Men det er også de som nesten aldri slipper deg under hunden. De som år etter år danser samme overfladiske dansen og som tviholder på masken og hva de ønsker å dele.  Kjenner jeg dem egentlig​ i det hele tatt? spør jeg meg selv stille. 

 

Jeg har vært kry og stolt over hvordan jeg som voksen har bygget opp et liv med flere venner og bekjentskapskrets over hele landet. Jeg har aldri hatt problemer med å knytte fortrolig vennskap. Venner har i årenes løp kommet med dype hemmeligheter og betroelser. Jeg er glad og rørt over det. Men det finnes også de jeg har kjent i årevis som sjelden eller aldri deler noe særlig personlig om seg selv. 

Jeg aksepter selvfølgelig at folk er ulike. Noen mennesker er veldig lukket og har vanskeligheter med å sette ord på ting men jeg vil da tro at det i et godt vennskap  er en mellomting? Tillit er også et valg. Man velger ut i fra hvem man snakker med hvor mye man vil dele.  Så når noen jeg stoler på og forteller om livet mitt til svarer på tilliten min ved og bare snakke om blomsterhagen sin eller andre hverdags trivialiteter kjenner jeg et stikk i magen.  Noen venner jeg opplever dette med har kjent meg i langt over ti år. Noen litt kortere. En del av det å kjenne hverandre er vel å kunne dele litt med hverandre? Jeg mener ikke man skal dele alt med alle men jeg velger å leve etter den tro at det er først når man tør være åpen og ærlig med hverandre at man åpner døren for å bli kjent med hverandre. 

Jeg lå i sengen her en natt da det slo meg hardt. Mange av de jeg kjenner er kun bare overfladiske bekjentskaper jeg er EGENTLIG mer alene enn man kanskje skulle tro. Jeg også trodde jeg hadde flere. Det er en hard men viktig erkjennelse.  Sannheten er også at man trenger ikke så vanvittig mange når man blir voksen og tryggere på seg selv. Man blir sterk av å stå alene har alltid min mor sagt og jeg vet hun har rett. 

Hvorfor skal jeg sitte parat når vennene mine trenger å snakke? Når de andre ganger avviser blankt og svarer når det passer dem best? Jeg har tolerert så mye oppigjennom bare for å få lov til å ha dem nær. Noen styrer og kutter telefonsamtaler akkurat som det passer dem kanskje i panikk for at vi skal komme bort i et tema som berører dem selv?

De ser det ikke selv at det sårer. Jeg blir lei meg hver gang. Men jeg svelger hardt og holder kjeft. Lar dem selvfølgelig bare være som de er. 

Men de såreste følelsene jeg kjenner på da er jeg er mer deres venn de er min. Jeg er mer glad i dem enn de er tilbake. 

 

Jeg er oppreist. Sterk og verbal. Men i såre stunder slår tankene mine meg hardt. Hvem er jeg og hvem har jeg den dagen jeg mister den kjæreste jeg har? Min beste samtalepartner og min aller største trygghet i livet? Det er vel nettopp da de overfladiske hageelskerne kommer løpende og sier med sukkersøte smil ” Bare snakk med meg.”  Men det lover jeg deg kjære venn det kommer aldri til å skje. Når jeg aldri har fått din tillit til å snakke om mer enn overfladisk snikk snakk fortjener du heller ikke min. 

Jeg er glad i deg men når alt kommer til alt kjenner jeg deg ikke. 

 

 

 

 

SØSTEREN I HJERTET!

Å ha en bestevenninne var aldri en selvfølge i livet mitt.  Da du kom inn i livet mitt var jeg fraflyttet ei lita bygd som hadde latt meg kjenne hvor nådeløst ensomheten kunne være.

Kjære Birgitte.

I år kan vi se tilbake på et 25 år gammelt vennskap. Et vennskap mellom to venninner som har hatt og har den dag idag enormt glede av hverandre. To venninner som fikk dele store deler av oppveksten sammen.

Jeg husker det som det var i går hvordan vi litt sjenert kikket på hverandre den første dagen vi traff hverandre.  Lite visste vi da hvor mye vi kom til å bety for hverandre. En av de første minnene jeg husker sammen med deg er da vi tøyset og tullet og gjemte oss under trappa på skolen. Vi var flere også. Det var så gøy.  Jeg husker ennå den fantastiske følelsen av å endelig være inkludert. Jeg husker så godt hvordan vi flirte og lo og håpet at ingen lærer eller assistent skulle oppdage oss. 

Vi gikk i ulike klasser og har hele tiden hatt ulike venner, men det tok ikke lang tid før vi gikk ut og inn hos hverandre. Vi bakte kake, malte og skrev i hverandres skoledagbøker.
Vi har en hel skattekiste av gode minner. Fredag eller lørdagskos. Vi snakket om gutter, så jentefilmer, grein og lo om hverandre  Vi er begge vokst opp i hjem hvor vi ble bortskjemt på kos og hygge.  Vi har alltid kost oss masse og det har aldri manglet på hverken  god mat eller kaker hos noen av oss. 

Vi har så mye å se tilbake på. Hytteturer,  Speiderleir,  Handikap-leire, konserter, shoppingturer til Oslo for å nevne noe.  Gode kvelder med serier og avslapping eller gode venninnedøgn med god mat, vin og gode samtaler langt ut i natten. 

I årevis besto vennskapet av mest glansdager. Vi delte mest glede. Det var sjelden noen form for krangel eller gnisninger mellom oss. Men i underbevisstheten lå nok både ulikheter og en taus kamp om å ville heve seg litt over hverandre i tenårene og begynnelsen av 20 årene. Noe som resulterte i at vi skli sakte men sikkert fra hverandre.

Hvem av dem som kjenner oss idag vil tro at vi faktisk  var fra hverandre i fire år?  Det var sårt lenge. Men jeg spør meg selv idag om det på en måte også var nødvendig? Vi vokste og modnet på disse årene og da vi traff hverandre en vårdag fire år senere var det med et dypere perspektiv på livet. Vi hadde begge mistet en nær venn og sett en annen sårbarhet ved livet. Vi tok hverandres hender og så oss aldri mer tilbake etter denne dagen.  Vennskapet har utholdt mye og lært oss mye, spesielt de siste årene.  Sykdom og sorg. Ulike reaksjoner. Ulike valg. Det har vært fryktelig tøft til tider for oss begge. Men det har også ført oss nærmere på en god måte. 

 

Det er forsatt gleder vi er best på. Takk for at du motiverer til nye ting enten det er togturer til nye byer eller å prøve nye matretter som da jeg meget skeptisk spiste sushi for første gang for 6 år siden.Vi ler hjertelig av dette idag som det går ned på høykant. Vi har ulike liv, mens du for lengst har funnet lykken med din kjære Ole er kjærligheten et felt i livet mitt som lenge har vært vanskelig for meg. Du og min mor har  hatt en ertende, lun humor rundt mine håpløse valg av kjærester. Takk for den ydmyke varme støtten du ga da hele sannheten om hvorfor kjærligheten er så vanskelig endelig kom på bordet.  Vennskapet er så solid at det av og til kan gå uker uten at vi ser hverandre. Det er godt å kjenne på at tryggheten og den avslappende roen vi finner i hverandres selskap er den samme tross alt vi har vært igjennom. 

Vi har alltid hatt og gitt plass til andre venner. Vi har mange felles men også noen egne.  Du har møtt dem alle. Jeg smiler over fjorårets blinkskudd med min kjære “tante” Bettan som du vet jeg er så glad i. De fleste venner tilfører oss glede, men du vet jeg også har kjent noen såre skuffelser og svik på kroppen de siste årene. Takk for at du har vært der med meg igjennom det.  

 

  Min kjæreste venninne  GRATULERER SÅ MYE MED DAGEN! 

Jeg er uendelig glad i deg Birgitte. Du vil for alltid være en kjær søster i hjertet mitt. 

 

 

 

 

 

JEG ER KRONIKER. DET MÅ JEG BETALE DYRT FOR.

 

” Jeg er koniker. Det må jeg betale dyrt for. Jeg må betale reiser, lønn og flere kulturarrangement der ikke ledsagerbevis tas. Det at jeg nå også må betale egenandel på fysioterapi er et nådestøt rett i hjertet. Få ting i livet mitt er så livsviktig som det.”

 

 Forslaget om å kutte diagnoselista var ute på høring og høstet skarp kritikk. Men til ingen nytte. Nå er nedleggelsen av ordningen en del av regjeringens statsbudsjett.

Dette innebærer at kronikere mister rettighetsfestet fysioterapibehandling, advarer generalsekretær Lilly Ann Elvestad i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO).

Sykdomslista, også kalt diagnoselista, gir fritak for egenandel på blant annet fysioterapi for pasienter med en av de om lag 100 kroniske lidelsene som står oppført på lista.

Andre, med plager som skyldes diagnoser som ikke står på lista, har måttet betale egenandel.

 Det at diagnoselista nå blir fjernet gjør et kraftig angrep både lommebok og livskvalitet. Uten ukentlig fysioterapi​ blir kroppen stiv, smertefull og spastisk. 1990 ekstra i tilegg  til vanlig egenandel hos lege det er bitre og sure penger og ut med. Jeg må totalt ut med 3.980 kr i egenandeler. Det føles nærmest som en økonomisk “straff” for å være kroniker.   Trygderefusjoner for pasienter på diagnoselisten utgjorde 86 prosent av all refusjon til avtalefysioterapeutene i 2015. Samlet sett vil en innføring av egenandeler gi kronikerne økte utgifter på ca. 355 millioner kroner. I tillegg kommer økte utgifter for fysioterapeutene som skal administrere innkrevingen av egenandeler.

Innføring av egenandel er et av mange angrep fra den blå-blå-regjeringen på de aller svakeste, samtidig som de rikeste får skatteletter. Det er gal utvikling for Norge. Kronikerne er kanskje de som er dårligst stilt i helsevesenet og i samfunnet. Å innføre egenandel for dem er å bygge ned velferdsstaten og øke forskjellene.