Jeg har tenkt på henne siden jeg fikk vite hun var blitt syk. Ofte. Nesten hver uke.  Jeg har alltid likt henne for livsgleden, den sprudlende energien noe som igjenspeiler seg ofte både i fargeglade klær og sterk personlighet. 

Det har vært stille lenge nå. Hun ligger på et rom på Rikshospitalet. Damen jeg så ofte har tenkt på de siste månedene. Den fargesprakende damen med den hjertelige latteren, og gøyale påfunn Hun minner meg veldig om min tidligere nære venninne Hilde Skovdahl,  som også elsker farger, høy energi og masse latter og glede. Riktignok tok livet til Christine en bratt vending i november i fjor da hun fikk påvist en svært hissig kreftdiagnose med spredning.    Få uker senere ringte Christine en venn av seg, en journalist og spurte om han kunne tenke seg og lage en podcast med henne. Hun tenker at hvis det er slik at hun har begrenset tid igjen å leve, vil hun sette spor etter seg, om ikke annet for sine nærmeste.

 Men er det noe komikeren Christine Koht aldri trenger og bekymre seg for er det om hun har satt avtrykk. Man kan stadig lese om kjendiser som åpner seg om ulike vanskeligheter i livet, Christine er ikke den første eller dessverre siste som lever med kreft. Men jeg tør påstå at det finnes få mennesker som hadde latt omverden få ta del i en så privat kamp så åpent og ufiltrert som Christine Koht. Så åpent velger hun å være om sin helsetilstand at hun fraskriver flere av legene sine taushetsplikten.

Det knyter seg i magen på en, det er rått og brutalt. Dette er som journalisten så fint beskriver det tautrekking mellom liv og død. Bivirkninger som gir små og store kriser. Men også håp og viktige gleder. Alt fra å makte å gå i sin mor Kirsti  sin bursdag å holde tale, til gleden over og klare og spise å svelge knekkebrød.  Christine og hennes nærmeste snakker åpent om frykt, livet, kjærligheten og døden. Det finnes både lys, varme, latter og smertefull gråt mellom dem og mye av dette får vi lytterne høre. Men Christine som er Bipolar og tidligere rusmisbruker understreker samtidig ettertrykkelig at det er også mye i livet og fra livet hennes hun aldri har eller aldri kommer til å snakke om.

Jeg har aldri hatt gleden av oppleve Christine Koht på scenen. Jeg har ikke akkurat stått i køen for det heller for å være helt ærlig, men det er lenge siden jeg bet merke i henne. Kanskje fordi jeg ofte digger folk som tør skille seg ut. Tør å vise sine farger og være seg selv 110%. Det er noe veldig inspirerende ved disse menneskene. Valget om å være åpen kan også hjelpe andre. Du som kjenner meg personlig, spør deg kanskje hvorfor jeg orker å lytte på andres elendighet når jeg selv er nær pårørende til noen med kreft?  Du kan så si…. Men kanskje det er nettopp derfor jeg lytter. Kreft rammer så mange familier, og frykten den gir er smertelig igjenkjennelig uansett hvem som rammes. Det finnes mye trøst i å vite at mange opplever mye av det samme som en selv. Du finner den hjerteskjærene pocasten her

“Jeg ringer deg hvis jeg dør! Du kommer da ikke sant?” Spør Christine journalistvennen sin. Han lover på tro og ære og komme så fort han kan.  “Her skal vi le helt fram til begravelsen” spøker hun med kona og mammaen sin for å lette stemningen. La oss håpe det tar år før den telefonen må tas.

En telefon med et budskap jeg selv er livredd for å motta fra mennesker i mitt eget liv. 😢  

I morgen er dagen Christine har håpet på og kjempet for å få oppleve.  Fødselsdagen sin. Måtte det det bli en feiende flott feiring av livet.  Det vakre, skjøre livet vi  alle må passe oss for og ikke ta som en selvfølge. ❤️

Han har bursdag idag. Gutten med duene. Han som farget mange av dagene mine i barndommen. Jeg husker spesielt sommeren vi fylte 10 år som en glad og lykkelig sommer, mye takket være min barndomsvenn.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg er så lei

Av hele tiden å forsvare vårt forhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Ingen tror at jeg virkelig har valgt deg

Du kan jo bedre sier de

Vet bedre
Fortjener bedre
Men mitt liv ble fullstendig da jeg traff deg
Før deg
Snublet jeg
Jeg klarte ikke nyte livet
Redd for å falle
Ikke kunne gå ut
Med verdighet
Så traff jeg deg
Tvilende i starten
Jeg skjulte deg
Gjemte deg for andre
Ville ikke vite av deg
Heldigvis våknet jeg
Og vi er nå ett
Jeg kan ikke tenke meg et liv
Uten deg
Selv om det skjer at du hindrer meg
i å komme inn
Men det er ikke din skyld
Det er aldri din skyld
For det er ikke du som begrenser meg
Men barrierene og fordommene
Som er menneskeskapte
Sammen skal vi bryte disse
Forholdet vårt er trygt
Og for alltid

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Noen kjente mennesker fortjener sin plass i det såkalte rampelyset. Søstrene Cecilie og Else Kåss Furuseth er virkelig gode eksempler på dette. Sterke og modige har de på hver sin måte belyst viktigheten av åpenhet rundt psykisk helse. Bare slik kan forståelsen for psykiske lidelser bli større.

Jeg har nevnt Else i flere blogginnlegg allerede. Hun har belyst psykisk helse på en raus, åpen og ærlig måte. I 2015 så jeg Kondolerer for første gang og for noen få uker siden så jeg oppfølgeren Gratulerer.Begge gangene har jeg både blitt rørt og begeistret. Modig og sterk har hun laget to sterke forestillinger med morens og brorens selvmord som forhistorie. I 2018 laget hun også en dokumentarserie om selvmord. Noe hun senere det ble belønnet for ved og bli årets navn i VG. Noen vil kanskje mene at hun burde være “ferdig snakket” om denne tematikken men når så mange som 600 mennesker tar livet sitt hvert år, er forebygging og åpenhet om psykisk helse  viktigere enn noensinne. I showet “Gratulerer” ufarliggjør hun blant annet det å gå til psykolog, noe som for mange er tabu den dag idag. Hun gjør det hele på en så hjertelig, fengene og humoristisk måte at det gir deg både latterkrampe og kunnskap på samme tid. Jeg finner både lærdom, trøst og styrke i å høre Else snakke om livet. Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det og det føles fint.

I Mars i år var det lillesøster Cecilie sin tur til å slå et slag for åpenhet rundt psykisk helse. Cecilie jobber i NRK og er programleder i den nye dokumentarserien “SINNSSYKT”. I serien møter Cecilie modige mennesker som forteller åpent om sin psykiske helse. Noen har møtt veggen etter og ha opplevd traumatiske ting, andre har levd med psykiske diagnoser en god stund. Cecilie har selv Bipolar lidelse noe hun holdt skjult i mange år. I serien går hun myter og  stigmatisering til livs. Serien er rørende, varm og tankevekkerne. Den er lærerik og den er raus. Raus fordi de modige menneskene deler mye fra sin hverdag for å gi oss seere et sterkt innblikk i hvordan det er å leve med en psykisk lidelse og eller en dyp traume. Du finner den knallfine serien HER

Cecilie har en egen episode i denne serien. Jeg kjenner tårene i øyekroken der man ser båndet mellom de to søstrene. De ler og har det fint sammen samtidig som de har evne til å snakke om det som er tøft og vanskelig. Else tar til tårene da hun snakker om hvor dårlig hun har sett Cecilie. Hun vil verne om lillesøster med hele hjertet sitt. Cecilie på sin side er ærlig i serien om at hun har hatt tider i livet sitt hvor hun har følt hun ikke har villet leve mer. Begge søstrene er nå nominert til Gullruten for sine ærlige dokumentarserier. Jeg heier på dem med stort iver fordi de snakker så ekte og sant om livet. Samfunnet trenger mennesker som bruker stemmene sine til viktige ting.Å snakke om vanskelige sider ved livet er riktig. Å lytte gir kunnskap og om mulig større forståelse ovenfor mennesker som sliter med andre ting enn oss selv.

Sammen kan vi bygge et rausere samfunn. ❤️

En uforglemmelig kveld med Tore Petterson, på en helt vanlig mandag fylte han verdensteatret i Sandefjord til siste rad. Han hadde publikum i sin hule hånd fra første stund. Ikke bare fordi han fikk oss til å skrattle men mest fordi han hadde en viktig historie å fortelle. 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Vi har  alle sett Tore Petterson på tv. Noen av oss smeltet for han allerede da han  og bestevennen Adam  var med i tvserien “Sofa” på NRK, andre først da han ble dommer i “Skal vi danse”. Idag har han også en egen podcast sammen med Adam som heter “Kommentarfeltet”.  Men visste du også at Tore holder foredrag?  Foreldrenettverket 13 + i Sandefjord var arrangører for denne kvelden. En kveld som skulle vise seg og bli både sterk og lærerik. Tore sitt foredrag handlet nemlig om mobbing.Noe Tore dessverre har lang og smertefull erfaring med fra oppveksten.

Idag derimot mener han det er en gave å være annerledes. Mannen er brennende engasjert. Tydelig og sterk. Det er nesten ikke til å fatte at den samme mannen som får salen til runge av latter og klappe begeistret, ble banket og slått i årevis. Ofte satt han og bekymret seg for hvordan han skulle komme seg fra matte timen til gym timen uten å bli banka opp. Dette tok mye mer energi og tanker fra ham enn det å følge nøye med i timen. Ofte sto også plageåndene og ventet på ham også etter skoletid. Både lærene og rektor visste om mobbingen uten og gjøre noe. Tore likte ikke fotball, han ville heller danse og synge. Noen mente kanskje at når han skilte seg ut litt måtte han regne med litt?  Men og ta han i å røyke det gjorde de hvis noen hadde satt seg ned og tatt en samtale med ham hadde de mest sannsynlig fått vite at det var da han sto og røykte noen først snakket til ham på fire måneder. Alt har en grunn. Jeg svelget hardt. Jeg kjente meg så godt igjen, jeg vet hvordan det er å gå ukevis og lure på om noen vil snakke med meg eller overse meg totalt store deler av barneskolen ble preget av det.Tore hadde 11 plageånder i oppveksten. De sto med balltre og gjetninger klare for å banke han utenfor en hver fest.  Kun 1 av dem lever idag.

Mobbing er ikke et problem men et symptom på at noe er galt mener Tore. Han visste ikke hvilke mørke hemmeligheter mobberene hans gikk og bar på. En vokste opp med en forelder i narkorus en annen opplevde at far slo den alkoholiserte moren hans.  Uansett hva som er grunnen til at noen begynner å mobbe mener Tore og jeg at dårlige holdninger er lært. Barn lytter til foreldre sine og ser opp til dem. Det kan være så lite som å himle med øynene når noen går forbi eller som jeg opplevde og få døra slengt i trynet ved et bursdagsselskap fordi bursdagsbarnet plutselig hadde ombestemt seg og ikke vil ha meg der likevel.  Den tause avstanden mellom meg og jevnaldrene er noe jeg kjente på i årevis. Tore tar et oppgjør med mange ting. Ulikheter.  Det ble gjort en undersøkelse for 2 år siden der  godt over 60 prosent av ungdomskole elever ønsket karakterer. Han mente det er de flinkeste elevene som har talt, de som stadig får skryt av lærerne for godt skolearbeid. ” De får skryt mens en annen får stadig påpekt hva han er svakest i.  ” Jeg trengte ikke høre 8 ganger om dagen at jeg var dum fordi jeg sleit i med matte. Vi må tørre og snu på spørsmålet av og til. Jeg trengte ikke den informasjonen. Jeg er ikke dum jeg er bare ikke god på de samme tingene som deg.” Han mener at hverken lærere eller ansatte i barnehager bør bli ansatt før de har tatt tak i sin egen bagasje. “Hvis du har opplevd mye dritt sjøl og bærer på mye kan det være vanskelig å være rasjonell  i en krevende situasjon” Sier han bestemt noe jeg er så hjertens enig i.

Det viktigste vi kan gi barn og unge er en grunnlinje som er OK. En indre selvsikkerhet. Selvtillit mener han er ytre styrt av prestasjoner, karakterer og likes. Det er et definisjons spørsmål selvfølgelig, men han mener at selvtillit er noe som bygges opp av menneskene rundt oss. Men at det er en grunnmur av selvsikkerhet som gir en god selvfølelse.  Det er ikke noe vits i at vi skal være helt like, vi er helt avhengig av at vi finner vår ting, at vi finner ut hvem vi er. Vi trenger alle typer mennesker. En kirurg kan ikke utføre en operasjon hvis ikke noen har vasket grundig og godt i operasjonsalen først. Vi må alle finne noe vi er gode på, og vi må bygge hverandre gode. Han slår et viktig slag for at barn og unge må følge sin egen vei, ikke følge etter hva “alle andre gjør.” Men at alle, unge som voksne må våge å være seg selv 100%.   Voksne mobber også og i det øyeblikket noen mobber eller gjør oss usikre blir vi som små barn. Mobbing skjer overalt på skolen og på arbeidsplasser. Det handler om hvordan vi behandler hverandre og hvordan vi ser hverandre og møter hverandre.

Tore er åpen, ærlig og uredd for å snakke om det meste, enten det er om sin egen mobbehistorie, økonomiske kniper eller at han er en fri, stolt og glad homo. Jeg beundrer han og motet hans. Alle har en historie. Noen ganger må vi sette oss ned å lytte for og forstå bakgrunnhistoriene til hvorfor mennesker er som de er. Han fortalte blant annet om en venninne som var mye syk. Hun klagde på helsa dag ut og dag inn. En dag fikk Tore nok og satte seg ned med henne og tok en ærlig prat med henne. Det viste seg da at hun hadde hatt en fraværende mor fra hun var liten, utenom da hun var syk, da stilte moren opp 100 % og så henne. Så lenge var det hun kjente best til, det var når hun var syk hun ble mest sett. Tore viste henne at hun har mange flere sider ved livet hun kan bli sett for.  Få anerkjennelse og bekreftelse på. Jeg synes det var så rørende gjort av ham at han tok seg tid til å få innsikt i historien og bakgrunnen til venninnen, det er noe vi alle bør bli flinkere til.

Tore  begeistrer med sitt foredrag. Kanskje han også provoserer litt men han våger og dele sine tanker om mange viktige tema. Til og med de unges kjønns drift og porno “vaner” snakker han uanstrengt og ærlig om, alt for å vekke tankene til de mange foreldre som sitter i salen.Voksne har et ansvar om å være gode moralske forbilder. Han legger vekt på hvor viktig det er å snakke med barna sine og sørge for at de har best mulig forhold til seg selv, sin egen kropp og egne grenser.    Tore sitt foredrag var varmt, tankevekkende og inspirerende. Jeg har alltid følt meg annerledes. Alltid skilt meg ut både på grunn av jeg sitter i rullestol, men vel så mye på grunn av at jeg har koreansk utseende, enkelte av mine livs valg og at jeg kan forelske meg dypt og inderlig i kvinner. Jeg har slitt med og akseptere min annerledeshet store deler av livet, jeg måtte bli voksen før jeg synes det var greiere. Det er derfor så herlig å oppleve mennesker som Tore som omfavner livets annerledeshet med stolthet og glede. For han har så rett når han sier at alle mennesker er født med en bankkonto full av verdi som aldri blir tom. Vi er den vi er og vi her for en grunn.

Kjære Tore ❤️. Takk for en uforglemmelig kveld og en viktig påminnelse om at det å være annerledes er en gave og ikke en byrde, en gave som bør omfavnes med stolthet!