Jeg har tenkt på henne siden jeg fikk vite hun var blitt syk. Ofte. Nesten hver uke. Jeg har alltid likt henne for livsgleden, den sprudlende energien noe som igjenspeiler seg ofte både i fargeglade klær og sterk personlighet.
Det har vært stille lenge nå. Hun ligger på et rom på Rikshospitalet. Damen jeg så ofte har tenkt på de siste månedene. Den fargesprakende damen med den hjertelige latteren, og gøyale påfunn Hun minner meg veldig om min tidligere nære venninne Hilde Skovdahl, som også elsker farger, høy energi og masse latter og glede. Riktignok tok livet til Christine en bratt vending i november i fjor da hun fikk påvist en svært hissig kreftdiagnose med spredning. Få uker senere ringte Christine en venn av seg, en journalist og spurte om han kunne tenke seg og lage en podcast med henne. Hun tenker at hvis det er slik at hun har begrenset tid igjen å leve, vil hun sette spor etter seg, om ikke annet for sine nærmeste.
Men er det noe komikeren Christine Koht aldri trenger og bekymre seg for er det om hun har satt avtrykk. Man kan stadig lese om kjendiser som åpner seg om ulike vanskeligheter i livet, Christine er ikke den første eller dessverre siste som lever med kreft. Men jeg tør påstå at det finnes få mennesker som hadde latt omverden få ta del i en så privat kamp så åpent og ufiltrert som Christine Koht. Så åpent velger hun å være om sin helsetilstand at hun fraskriver flere av legene sine taushetsplikten.
Det knyter seg i magen på en, det er rått og brutalt. Dette er som journalisten så fint beskriver det tautrekking mellom liv og død. Bivirkninger som gir små og store kriser. Men også håp og viktige gleder. Alt fra å makte å gå i sin mor Kirsti sin bursdag å holde tale, til gleden over og klare og spise å svelge knekkebrød. Christine og hennes nærmeste snakker åpent om frykt, livet, kjærligheten og døden. Det finnes både lys, varme, latter og smertefull gråt mellom dem og mye av dette får vi lytterne høre. Men Christine som er Bipolar og tidligere rusmisbruker understreker samtidig ettertrykkelig at det er også mye i livet og fra livet hennes hun aldri har eller aldri kommer til å snakke om.
Jeg har aldri hatt gleden av oppleve Christine Koht på scenen. Jeg har ikke akkurat stått i køen for det heller for å være helt ærlig, men det er lenge siden jeg bet merke i henne. Kanskje fordi jeg ofte digger folk som tør skille seg ut. Tør å vise sine farger og være seg selv 110%. Det er noe veldig inspirerende ved disse menneskene. Valget om å være åpen kan også hjelpe andre. Du som kjenner meg personlig, spør deg kanskje hvorfor jeg orker å lytte på andres elendighet når jeg selv er nær pårørende til noen med kreft? Du kan så si…. Men kanskje det er nettopp derfor jeg lytter. Kreft rammer så mange familier, og frykten den gir er smertelig igjenkjennelig uansett hvem som rammes. Det finnes mye trøst i å vite at mange opplever mye av det samme som en selv. Du finner den hjerteskjærene pocasten her
“Jeg ringer deg hvis jeg dør! Du kommer da ikke sant?” Spør Christine journalistvennen sin. Han lover på tro og ære og komme så fort han kan. “Her skal vi le helt fram til begravelsen” spøker hun med kona og mammaen sin for å lette stemningen. La oss håpe det tar år før den telefonen må tas.
En telefon med et budskap jeg selv er livredd for å motta fra mennesker i mitt eget liv. 😢
I morgen er dagen Christine har håpet på og kjempet for å få oppleve. Fødselsdagen sin. Måtte det det bli en feiende flott feiring av livet. Det vakre, skjøre livet vi alle må passe oss for og ikke ta som en selvfølge. ❤️
