Teksten er skrevet av min nære venninne igjennom mange år,  Mari Svartveit Hansen. Gift og mor til to skjønne jenter. 

Eg møter deg kvar dag med å konstantere
at du er der. Du er der bak handa, bak beinet. Eg ser deg midt i fjeset og fnys. Du er ein del av meg og eg er ein del av deg. Eg veit eg må leve med deg på godt og vondt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Du gjer meg av og til så sint, eg skrik mot deg, du svarar med å dytte meg i ryggen med ein enorm styrke. Eg reiser meg opp, som ei stolt mor. Eg er sterkare enn deg i dag. Du legg ei bør på mannen min sine skuldre. Døtrene mine ser deg og møter deg i kjent stil. Dei ser bort. Av og til mobber dei deg, ler av deg. Du klarar ikkje vinne over oss. Høyrer du?Du kallar deg cerebral parese.

Eg kallar deg av og til fiende, men du har og gjeve meg vener, opplevingar og erfaringar. Du gav meg og mannen min.

Kva hadde livet vore utan deg? Eg kunne ha dansa i graset utan sko. Men tenk om eg hadde dansa einsam? Utan deg, men utan Kim, Siri, Linde og utan vener? Hadde det vore betre?

Jeg har helt ærlig aldri hatt særlig sans for stand up, men Else treffer meg, både med sin humor, humør og evne til sette ord på livets mange sider, også de sårbare og vanskelige. Hennes formidlings evne, mot og åpenhet er noe jeg beundrer henne stort for. 

Else Kåss Furuseth står fram i dagens VG og forteller åpenhjertelig om livet sitt, hun har gjort det før også igjennom forestillinger, tv og radio. Hun har vært uredd. Tøff og åpen. Om store tragedier i familien, sorger,og bearbeidelse. Tanker om kjærlighetsliv og legning er også noe hun har lettet litt på sløret om. I dagens VG deler hun tanker hun ikke engang har delt med sine nærmeste.  Hun har hatt perioder hvor hun synes hennes eget liv er trist, hun savner egen familie og mens venner både har rukket og bli både gift og skilt har hun følt at hun har hengt litt igjen i fortid. Hun føler seg rett og slett patetisk til tider. Else har en stemme mange lytter til enten det er i et humor show, eller i et program om selvmord på tv. Jeg tror at hun i de aller fleste tilfeller får skryt for at hun gjør det. Kanskje det er vanskeligere og være kritisk til hennes valg om åpenhet nettopp fordi hun samtidig får publikum til å skrattle på scenen? Da blir man kanskje sett på som mer positiv enn de fleste og derfor ikke så mørk og deppa hvis hun deler noe som har vært tøft personlig?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har skrevet blogg i over 2 år nå, som jeg vet gir et ærlig innsikt i livet mitt. Et liv i rullestol og de mange gleder og utfordringer livet gir, noe kan nok aldri et menneske som er funksjonsfrisk sette seg inn i, på samme måte som jeg ikke vet hvordan det er å miste flere av sine nærmeste til selvmord, som Else dessverre har opplevd.

Åpenhet er et valg. Et valg som jeg er fullstendig ikke passer for alle. Noe jeg personlig får både takk, ris og ros for. Uredd har jeg åpnet meg om ensomhet, mobbing, traumer i skolen, tanker om kjærlighet og legning og hvordan det er å være pårørende til noen med kreft. Sist uke fikk jeg telefon fra min aller nærmeste venninne, hvor hun  i tydelig ordlag sa hva hun mente om min åpenhet på blogg og facebook. ” Du burde passe deg for hvordan folk oppfatter deg. Spesielt de som ikke kjenner deg så godt. Alle vet du har og har hatt det fælt Silje. Pass på så ikke bloggen blir et sted hvor du roper ulv, ulv  lenge før du virkelig trenger trøst.  Jeg satt nærmest stum tilbake der venninnen min lirte av seg både det ene og andre… Jeg følte hun nærmest flerret opp hjertet mitt på innsiden med sin brutalitet. Man skal i bunn og grunn være lykkelig over og ha venner som forteller deg sannheter, jeg klarer også å se hennes gode vilje bak, men mest av alt følte jeg meg svært misforstått. Fordi at vi både lever og tenker ulikt på enkelte ting, finnes det ingen som helst som tvil om. Mine blogginnlegg er ikke ment som ulverop for sympati eller syting. Men kan like gjerne bli skrevet for å sette foten ned ovenfor holdninger folk møter meg  med i samfunnet. Et eksempel er da jeg tidligere denne uken får spørsmål på apoteket om det er meg eller assistenten som skal skrive under på at jeg har mottatt medisiner. Hvem hadde ikke da fått behov for å sette menneske på plass? Jeg er en høyst oppgående dame som både kan skrive og snakke for meg selv!!  Å påpeke og være med å endre samfunnet er en veldig viktig ting for meg, det handler om bevisstgjøring og mitt personlige valg rundt blogg og åpenhet handler også like mye om at noen skal kjenne seg igjen og dermed kanskje føle seg mindre alene.

Jeg lurer på om Else tenker det samme? Samtidig lurer jeg på om det finnes en bakside også for hennes åpenhet? Har hun fått slengt etter seg at hun må passe på hvordan hun blir oppfattet? Har vennene hennes sagt noe sånt som ” Herregud Else alle vet jo du har hatt det fælt. Du har brukt opp vennene dine og publikum for lengst med å snakke om til moren og broren din. Vi vet ikke lenger hva vi skal si?”  De som sier sånt, har ofte misforstått intuisjonen bak. Det er mest for å hjelpe andre, ufarligegjøre  vanskelige temaer i livet,og dermed prøve å gjøre samfunnet mer åpent og raust.

Tusen takk Else, for at du sier at det skal være lov å synes livet er jævlig noen ganger, uten at det betyr at man har noe mindre livsglede for det. Takk for at du bidrar til at mennesker tør sette ord på ting og se sine egne liv igjennom litt mer ærlige øyne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Møt blikket mitt.

Snakk med meg uten å komme med nedlatende og fordomsfulle stikk.

Det eneste jeg ber om er respekt og normal folkeskikk.

Gå inn i deg selv og reflekter litt over dine egne verdier og holdninger.

Mest av alt tenk litt over hvordan du ønsker å bli møtt av mennesker selv.

Vi alle har noe vi kan bedre ved og i oss selv.

Husk at det at jeg trenger assistanse betyr ikke at jeg ikke kan tenke og styre over livet mitt selv.

Å jobbe med mennesker er et valg.

Men husk at de dere yter ulike tjenester for har ikke noe annet valg.

Å takke ja til assistanse og andre tjenester kan være en kraftanstrengelse i seg selv. Prøv å tenk litt mer over at dette kunne like gjerne hendt deg selv.

Gå på jobb med ydmykhet og varme,

for tro meg det koster og er krevende og ha fremmende mennesker så nærme.

Ikke døm meg.

Ikke tro at bare fordi jeg trenger assistanse av deg gir det deg rett til å føle deg så mye viktigere at det gir deg lov til å dømme mitt liv og makt til å overkjøre meg.

Jeg er kanskje ikke så mobil i forhold til kropp og fysiske reise avstand.

Men sjelen min er sterk og jeg har helt normal forstand.

Møt blikket mitt og lytt til hva jeg har å si.

Det vil kanskje gi jobben din mer glede og verdi.

Største forskjellen på deg og meg er at jeg trenger assistanse til å kunne føle meg mer mobil og fri.

Dette diktet er skrevet som en sterk påminnelse og kanskje en vekker på hvilke holdning og respekt jeg ønsker å bli møtt med av alle jeg mottar tjenester fra enten det er en Brukerstyrt assistent, lege, sykepleier, eller de mange ufaglærte jeg møter i løpet av en uke. Gå på jobb med glede, varme og respekt i møte med mange menneskene du vil møte i din jobb. 

Forøvrig vil jeg understreke at dette er noe vi alle bør ta med oss i minne uansett yrke eller livsførsel. 

Møt blikket til de du møter med godhet og respekt.

En varm klem til natt englene: Rune, Heidi og den og godeste av dem alle Nina.

Dere rører alle hjertet mitt med deres varme, humor og medmenneskelighet  når dere er på jobb.