Noen bøker berører hjertet ditt så dypt at du aldri glemmer det. Idas dans, er en av min livs beste og sterkeste leseropplevelser, 13 år etter jeg leste boka for første gang, har jeg møtt favorittforfatteren min. Idas mamma, Gunnhild Corwin. Et møte som for meg personlig skulle vise seg og bli nesten like sterkt og uforglemmelig som boka hennes. 

Jeg har alltid hatt stor sans for filmer eller bøker basert på historier fra virkeligheten. Jeg og bestevenninnen min Birgitte fant denne boka omtrent samtidig, vi var i begynnelsen av 20 årene. Birgitte hadde mistet en klassekamerat i kreft i begynnelsen av tenårene, en gutt vi begge husket godt. Tapre Anders med en hjernesvulst som dessverre ikke kunne bli operert ut. 12 år gammel så han på meg med sitt direkte blikk og sa : “Silje jeg veit jeg skal dø!” Jeg har aldri glemt hverken han eller den samtalen. Noen få år før denne boka kom meg bokstavelig talt for øre  hadde jeg sett min bestemors kamp og tap mot kreften. Idas dans handler om 18 år gamle Ida, som får akutt leukemi og dør etter 14 måneders intens kamp. Nå tenker du kanskje irritert for deg selv? Silje! Kan du se og holde opp med alle de tragiske kreft innlegga dine? La meg da få presisere at Idas dans er en av de vakreste, ærligste men også varmeste og lyse bøker jeg har opplevd noensinne. Forfatteren skriver så gripende vakkert at det på en måte også oppleves oppløftende for leseren. Gunnhild har en formiddelingsevne mange kan misunne henne. Man merker både morskjærligheten og hennes sterke iboende indre kraft i bok og ordform som jeg både så og hørte ansikt til ansikt på dette fantastiske foredraget. 13 år etter hun skrev om Ida, familiesamhold, søskenkjærlighet, familiemiddager med vin og sølvbestikk. Nære, lyse. vakre stunder med barn og svigerbarn. Idas kjæreste, Jonas som var litt eldre som hun i starten grunnet sin skeptisk kalte “drittsekken” men som hun og mannen Bjarne etterhvert blir så glad i. Birgitte og jeg blir så grepet av boken at vi snakker om den helt fram idag, ikke fordi historien er tragisk og at jenta er på samme alder som oss men fordi Gunnhild skriver så levende og varmt om datteren og familien sin, at vi etter og ha lest boken ferdig nesten har blitt glad i dem og ønsker dem alt vel i livet. Boken ble i sin tid en braksuksess og det er ikke for ingenting Gunnhild skrev oppfølgeren ” Etter dansen” i 2011. Allerede etter jeg hadde slukt første bok tenkte jeg ” Tenk og få oppleve et helt foredrag med denne sterke, kloke dama som skrev så kraftfullt, ærlig men likevel så levende, oppløftende og lyst? Gunnhild minte meg om 2 av de sterkeste og flotteste damene jeg kjente fra mitt eget liv på den tiden, min egen mor og Trine, min fantastiske lærer fra videregående. Jeg har fulgt bloggen hennes, lest artikler og av og til sett henne på tv i de årene i mellom disse bøkene. Nettopp fordi jeg ble grepet av hennes ærlige måte å se og møte livet også da det var som mørkest.

 

13 år senere kjører jeg inn i Kreftforeningens lokaler i Tønsberg. Jeg har gledet meg til dette foredraget i flere uker, eneste bakteppe for begivenheten er at jeg også selv har blitt nær pårørende til noen med kreft. Men det ble som jeg trodde. En lys, lærerik og vakker stund. Foredraget het, “Er det lov til å le selv om noen har kreft? Jeg lo, gråt og lærte mye på de to timene denne formiddagen.  Gunnhild var blitt gråere i håret og fått enda flere barnebarn. Men gud bede for et positivt trøkk det fremdeles finnes i den dama. Jeg er både gråtkvalt og lattermild på samme tid. For det hun sier når inn hos meg som hun skulle vært en blanding av en lærer og en lifecoach Hun snakker om det levende livet, sykdom eller ei, man må leve det livet man har. Ikke tenke på det man kunne hatt, burde hatt eller hadde fortjent. Man må gi det man har, der man er. Er livet jævlig akkurat nå? Ja så er det, det. Lev i det slik det er. Hun mener som meg at det går veldig fint og ha gode og lattermilde stunder selv om man har eller lever i nærheten av kreft. ” Le høyt og nyt gode dager. Ta dem inn og omfavne dem med full kraft. Det samme gjelder dager man gråter. Ikke hold noe tilbake! Skrik og slå ned i puta om du vil. Bare ved å få det ut kan det bli bedre…..Akkurat det er noe vi alle kan ta med oss uansett om man er berørt av sykdom eller ei.

Det er mye positivt som forsterker seg når man lever tett på alvorlig sykdom. Noe Gunnhild trakk tydelig fram.  Jeg har aldri kjent så sterkt på kjærlighet, vennskap og samhold som da Ida var syk. Hun tør være ærlig og bryte tabuer. ” Mange mener at det å miste et barn er det verste som finnes. Ja, det er det verste jeg har opplevd i mitt liv, men jeg synes det blir feil å måle sorg. Det finnes mange skjebner og sykdommer sier damen som vet en hel del om hva hun snakker om. Hun har også mistet sin bror brått i en ulykke og en nær venninne døde av Alzheimer. Gunnhild er så modig at hun sier ord få ville tatt i sin munn etter og mistet et barn. ” Jeg har mistet barnet mitt. Men helt nøkternt har jeg mer enn jeg har mistet. Jeg har 3 barn og 9 barnebarn og jeg er forsatt gift med den samme mann jeg har levd med i ørten år. Jeg har gode venner. Noen vil kanskje tenke at når man har opplevd det verste som finnes skal man ikke ha en god dag lenger. Det har jeg.  Det betyr at hvis vi veier det så har jeg mer enn jeg mistet selv om det absolutt ikke føltes slik i starten. Man må etterhvert velge hvor man vil ha fokus. Vi må leve videre uten Ida, vi døde ikke med henne.   Hun gjør inntrykk. Vi lytter og sitter arm i arm bestevenninnen min og jeg.

At Gunnhild har et varmt og lyst sinn finnes det ingen tvil om. Det føles godt og oppløftende å være i denne stunden med henne. Men hun er også ærlig på de mange tøffe tak man er tvunget til å gå igjennom med sykdom og død tett på seg. Hun synes det også det er viktig at vi mennesker lærer oss å stå i motgang uten å stritte så mye i mot det, men å stå løpet ut uansett hva det er. Vi må tillate oss å kjenne på livet også noen ganger når det tøft. Det nytter ikke å bare glatte over smerte og sorg. “Man sier at livet ikke er så verst, stort sett er det sant. Men noen ganger er det verst.” Tross sin positive innstilling til livet er hun ærlig på at hun måtte reise bort hver vår alene de første årene etter Ida døde.  Hun dro på hytta på  Jomfruland der tok hun sorgen frem og gråt så snørr og tårer rant. Noen dager senere følte hun seg som fornyet med krefter og humør og avsluttet det hele med årets første bad. ” Motgang gjør deg sterk sier et kjent ordtak. Gunnhild mener det heller er en mulighet. Det er en mulighet til å bli sterkere men det kommer helt an på hvordan man velger å møte den.  Jeg snakker med Gunnhild både under og etter foredraget. Det føles så fint. Hun møter meg med varme og forståelse og glimt i øyet. Jeg har gjemt samtalen i hjertet og vil huske på den i de tøffeste stunder. Jeg lovet henne det.

Før hun går. Trekker hun opp en av bøkene sine opp fra veska si og avslutter med å lese et sterkt avsnitt fra ” Etter dansen” som hun skrev etter Ida sin død. Det lyder slik ” Du er så sterk sier mange. Jeg tror vi alle har et reservoar av krefter til bruk ved riktig store prøvelser. Krefter vi ikke nødvendigvis har tilgang til i hverdagen. Men vi trenger dem ikke i hverdagen. Vi trenger dem i livskriser, ved eksistensielle utfordringer. Kreftene er der. Vi må våge å stole på at vi har dem. Det handler om å tåle mer enn vi noengang hadde trodd. Det handler om å være sterkere enn vi noensinne kunne forestille oss. Kanskje min styrke ligger i min enfoldige og ufravikelige tro på menneskets iboende livskraft. “Er du bitter spør folk?” Nei, jeg har aldri vært bitter. Hvorfor skulle jeg være det, og på hvem? Jeg er kanskje blitt mer ydmyk, og mer sårbar etter Idas sykdom og død. Men samtidig sterkere. Livet er uforutsigbart, det er hele tiden i bevegelse det er ikke statisk, det pulserer. Jeg er også i bevegelse. Jeg forandrer meg kontinuerlig, umerkelig eller betydelig, og det er erfaringene mine som er med på å forandre meg. Min utfordring ligger i å la min dyrekjøpte erfaring bli en styrke, som skal kunne bringe meg videre – ikke en belastning og et åk som jeg skal slepe med meg. Før Ida døde fikk hun meg til å love at jeg ikke skulle gå til grunne. Det er en god plattform for et videre liv. Men det er ikke nok å skulle leve videre fordi Ida ønsket det. Jeg må selv ville leve et godt og meningfullt liv. Ikke for Ida eller for andre. For meg. Først da kan det bli et ekte liv, og ikke et pliktløp. ” Pass på at du har nok å gjøre sa doktor Geir da jeg traff han for siste gang på Rikshospitalet. Men det holder ikke å ha mye å gjøre. For meg er det viktig å finne mening i det jeg gjør. Utallige brev fra ukjente, som har lest Ida dans   eller hørt foredragene mine, gir meg mening og glede. For det er bare jeg som avgjør om livet mitt er meningsfylt eller meningsløst.

Jeg snur meg mot Gunnhild en siste gang før jeg kjører ut av lokalet ” Veldig hyggelig å møte deg” sier jeg. “I like måte kjære deg” sier hun og smiler et varmt hjertesmil.   En fremmed dame har fylt meg med styrke og håp. Et glødende positivt håp som får meg til å tenke, tro og håpe på at fremtiden blir lysere og bedre enn jeg klarer å forestille meg idag.  Ida er nok stolt av den sterke, kloke mammaen sin. Det har hun virkelig grunn til også!!

Har du et øyeblikk i livet du stadig ligger og grubler på eller en hemmelighet du gjerne ville ha fortalt? I podkastserien Elefanten gyver seks modige mennesker løs på det ugjorte og usagte i livet sitt. De kontakter ekskjærester, tidligere plageånder eller egne foreldre for å rydde opp. Denne serien gjorde et sterkt og rørende inntrykk på meg og jeg har gledet meg til å anbefale den på bloggen min. Seks ulike mennesker med seks forskjellige men sterke historier. 

Episode 1 : Grethe. 

For 20 år siden møtte filmregissør Grethe Bøe en ukjent som uten å vite det reddet livet hennes. Nå ønsker hun å spore henne opp, fortelle historien sin og endelig få takke. 

På utsiden var hun den vakre og vellykkede filmskaperen. Men en stund ønsket Grethe Bøe bare å dø.Det var det året det var vinter-OL i Negano. 1998. SAS-reklamen Grethe Bøe hadde spilt inn sammen med Vegard Ulvang og de andre skigutta fylte pausene på TV2. Den 26 år gamle regissøren, skuespilleren og modellen hadde rollen som flyvertinne. Det føltes så absurd å se seg selv stråle igjennom skjermen. I virkeligheten, samme tid, lå hun hjemme på badegulvet og spydde, med oppskårede blodige armer.

– Vel vitende om at hun var gravid, sinnssyk, og helt alene. Kontrasten var vanvittig. Det var nok ingen som kunne forestille seg at hun var der.

Det er nå over 20 år, fire spillefilmer, og flere nasjonale og internasjonale priser siden regissøren var alvorlig psykisk syk. 

Det ingen visste den gangen, ikke en gang hennes nærmeste, var at den unge, lovende filmskaperen, med regiutdannelse fra New York, som allerede som 22-åring hadde jobbet med Steven Spielberg, befant seg på ett bunnpunkt i livet.

Flyvertinnesmilet hadde hun brukt så lenge hun kunne huske, klistret det over sannheten. Nå, 20 år senere, har hun gjort noe hun aldri trodde at hun skulle våge: Stå fram offentlig med sin historie.

I podcasten Elefanten i NRK forteller hun om overgrepene i barndommen. Om hvordan hun holdt alt inni seg. Om hvordan hun etter hvert lindret den indre smerten med selvskading. Om at det til slutt bare skulle et vindpust til for at hun skulle knekke. Om psykisk sykdom. Og om redningen, som dukket opp, fra uventet hold, bokstavelig talt som en hjelpende hånd.

Da hun kom tilbake fra USA som 24-åring, gikk det bratt nedover. Et usunt forhold ble det utløsende. Selvskadingen hun tidligere hadde påført seg i desperate øyeblikk, begynte å skje daglig.

Det var på sitt mest hjelpeløse at hun ble gravid. At hun skulle oppleve hvor lite som skal til for at livet skal dyttes tilbake i kurs. Det er nærmest en klisje, at et smil, noen vennlige ord kan redde dagen. For Grethe utgjorde noen setninger forskjellen mellom liv og død.

– Det var ganske dramatisk. Jeg hadde hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme red.anm.) og ble bare tynnere og tynnere.

Fire måneder på vei, tynn, blek og oppskåret, måtte hun til slutt oppsøke en jordmor.

Hva hun gjennomgikk ble plutselig umulig å skjule. Jordmoren måtte måle blodtrykket. Armene, som var fulle av arr, sår og ferske kutt, måtte blottlegges. Hva ville jordmoren si? At hun ikke ville kunne ha omsorgen for barnet? Ville de ta det fra henne? 

Jordmoren reagerte ikke slik hun hadde fryktet. Hun tok tak armen hennes, med et forsiktig grep, og sa med varme i stemmen «Jenta mi. Dette har jeg sett mange ganger før».

 Jordmoren sa rolig at det var ingen grunn til hun ikke skulle bli en like god mor som alle andre.

– Det gjorde noe. Det var tre setninger, som skulle endre alt. Det var som å få frelse. Hun ble ikke dømt. I stedet så hun meg som en ressursperson. Å bli møtt av noen som reagerte med å avdramatisere det, men som samtidig ikke  det, var utrolig viktig.

I podcasten oppsøker hun jordmoren for å takke henne. Hør Grete gjenfortelle den sterke historien, ikke minst hør det hjertevarme møte med jordmoren her.

 

Episode 2 : Trond

På det første møtet på ungdomsskolen ble mobbeofferet Trond ydmyket for livet. Som voksen har han fortsatt å leve i skjul for plageåndene. Nå vil han slutte å gjemme seg og konfrontere dem. Kanskje var han ikke så alene som han alltid har trodd? Trond Stensland ble nesten mobbet til døde. En skoletur kunne nesten blitt fatal. Trond er god i kunnskapslekter noe klassekameratene liker svært dårlig. I fritimen blir han totalt overfalt  Han blir sparket og slått med mange skuelystne tilstede. Han kommer til et punkt der han vurderer og henge seg med et tau i skogen med plageåndene sine hakk i hjel. En lærer blir heldigvis varslet, og hentet en gråtende tilbake til skolen.

Læreren ønsker som så mange ganger tidligere at de som plaget han skal gjøre opp med Trond og be om unnskyldning. Noe Trond er selv er drittlei av han vet hvordan de er og at en påtvunget unnskyldning aldri gjør ting bedre, heller det stikk motsatte. Trond har i mange år skjult seg fra de som mobbet han i barndommen, han seiler under falskt flagg på facebook og tar aldri båten fra Bergen til Høyanger lenger. I frykt for å møte noen av dem som gjorde skolehverdagen hans til et sant helvete. Han ønsker ikke at noen av dem skal vite at han eksisterer engang. Men i denne episoden av ” Elefanten” tar Trond et oppgjør med fortiden. Han gir reporteren en lang liste over navn over mennesker som kan ha sett noe, andre som kanskje slo. Mange av de som blir ringt til har få eller ingen opplysninger i starten. Dette er tydeligvis noe man verken vil huske eller innrømme og ha sett og langt mindre vært delaktig i. Men etter som reporteren ringer rundt tegner det seg også etterhvert et annet bilde. Det er flere som har opplevd og bli mobbet i Høyanger også i Tronds egen klasse. Høyanger viser være en versting når det gjelder mobbing, så sent som i 2014 fikk kommunen som den første i landet en bot på hundre tusen kr på grunn en mobbesak på samme skole Trond gikk på 15 år tidligere.  Reporteren kommer i snakk med en Tronds aller verste fiender fra den tiden. Erik. Trond og Erik møtes og får et sterkt møte, nesten 20 år etter hendelsen som merket Trond for livet.  Du kan høre det sterke møte her.

Episode 3: Flavia 

I et familieselskap kommer det fram at faren til Flavia kanskje ikke var jagerflypilot, slik barna i alle år har trodd. Men ingen våger å ta opp spørsmålet. Flavia legger ut på en reise, der hun vil finne ut mer om sin far, både hva hun betyr for ham og hvem han er. 

Det er hemmeligheter i alle familier. Kanskje av og til noen løgner også?  Noen mennesker pynter på sannheter og eller dikter opp historier som de kan høste både ros og respekt for? Men hva skjer  når glansbildet sprekker og løgnene kommer fram i lyset? Kjenner du dine kjære i det hele tatt? Må man på en annen side jakte på sannheter for en hver pris? Flavia er jo glad i faren sin tross alt. Denne episoden handler om søk etter svar.  Etter ærlighet og kjærlighet fra en far som kanskje ikke er helt den mannen han har ønsket å fremstå for omverden at han er. Denne episoden får deg til å tenke på hvor viktig det er å være ærlig og tro mot deg selv og andre.  Å pynte på sannheter er en ting, å fare med løgn for å opphøye seg selv kan sette dype spor. Hør episoden her. 

Episode 4:  Ester 

For ti år siden gjorde Ester det slutt med kjæresten – i redsel for at han skulle dumpe henne. Det har hun brukt mye tid på å angre på, og hun ender stadig opp med å sammenligne nye kjærester med eksen. Nå vil hun kontakte ham for å komme seg videre. Ester har god utdannelse og har ofte fått de jobbene hun har ønsket. Men det er et felt i livet hun synes er veldig vanskelig, men er det hun ønsker seg aller, aller mest. Å finne kjærligheten. Ester forteller om savn etter tosomhet. Kjærlighet og varme. Hun har aldri kommet videre etter hun dumpet eksen for ti år siden. Mannen hun elsket men skjøv fra seg av ren frykt.  Frykt for å fremtidige problemer og den evige følelsen av at han hadde alt, og at han en dag ville innse at han kunne få noen bedre enn henne.  Episoden gir meg personlig gjenkjennelige tanker og følelser i mine egne tidligere forhold. Det er så lett å kjenne på at andre er bedre enn deg selv. Det har mye med å bli trygg i seg selv og få ro rundt sin egen usikkerhet og selvtillit i relasjoner til andre mennesker. Samtalen med eksen blir en fin opplevelse og vi får håpe Ester nå er klar til å møte den store kjærligheten. Hør episoden her. 

 

 Episode 5 :  Ylva 

18 år gamle Ylva har levd med en kreftsyk mor siden ungdomsolen. Da moren Vera ble syk, var familien enige om at de skulle kunne snakke om alt. Dele tanker og følelser. Frykt og tårer så vel som latter og smil. Men da moren ikke ble så fort frisk som man først trodde blir de åpne samtalene vanskeligere. ” Det er vondt å høre mamma gråte. Det blir til at man vil skåne hverandre sier Ylva. Hvis man lever oppi alvorlig sykdom lenge nok lærer man seg også å takle krisesituasjoner.  Hun gråter ikke lenger når de må tilkalle ambulanse”. Man skjerper seg og mer opptatt av at mamma skal føle at det går bra. Holde henne i hånden og få henne til å puste rolig.”  Ylva bærer mye selv, enn og mye moren hadde ønsket at de kunne dele. Hva sier forresten en mor til en datter som er redd for å stå alene? “Det tyngste for meg er å innse at mamma er syk og at det kanskje ikke går bra? Ylva er datter av nylig avdøde  Vera Micaelsen.  Forfatteren og programlederen jeg fikk så sans for da hun var programleder for “God Elg” på 90 tallet. Jeg var så heldig og få en dag sammen med Vera som 12 åring. Det ble et lekent, varmt og hjertelig møte jeg aldri vil glemme. Episoden om Ylva forteller mye om hvordan det er å være pårørende. Den sier mye om kjærlighet og frykt og hvor viktig det er og å leve i nuet og ikke ha ting ugjort eller usagt. Den handler rett og slett om å ta farvel.  Episoden er så  sterk og hjerteskjærende. Jeg er selv datter til en mor som er kreftsyk og klarer derfor ikke å skrive flere detaljer rundt episodens innhold, men anbefaler sterkt å lytte på den. Du finner den hjerteknusende episoden her. 

 

Episode 6 : Maria

Maria Mena er en artist jeg har lyttet til masse siden hun slo igjennom som 16 åring i 2002. Sangen “My Lullaby” har alltid vært en stor favoritt. Sangen hun en gang skrev kun for å utløp for sine egne følelser og tanker rundt det å ha en røff og vanskelig barndom. En barndom som krevde mye av henne og ga henne i tidelig alder mye ansvar. Akkurat sangen My Lullaby  er skrevet som et farvel med moren som hun brøt kontakten med i en alder av 11 år.  Hun flytter til sin far som hun heller ikke på dette tidspunktet har så mange barndomsminner av så det føles som hun skal flytte til en fremmed. Leiligheten til faren er liten så hun ligger på en enkel madrass i stua. Hun har forsørget seg sjøl siden ungdomskolen. Å skrive sanger har vært veldig viktig for henne, spesielt i vanskelige perioder. 

Faren Charles gir henne en demo innspilling i bursdagsgave på 14 års dagen. Hun spiller blant annet inn My Lullaby. Faren går så til en av toppene i platebransjen, Rune Lem. Platedirektøren som er kjent for å være både brå og streng blir rørt til tårer. I løpet av 15 minutter kan Marias far skrive under på en platekontrakt for datteren. Rune gjør så et valg som Maria sier reddet livet hennes. Siden Maria bare er 14 år den gangen kunne alle rettigheter blitt gitt til foreldrene hennes. Men Rune får samlet de fraskilte foreldrene og får dem til å skrive under på at alle rettighetene skal gå til Maria selv. Rune blir en stor og god trygghet i livet hennes. Nesten som en far der han drar henne med på familieferier og tar vare på henne som om hun skulle vært datteren hans.  Han får henne til og med fra å gifte seg som 18 åring, noe Maria er takknemlig og lattermild over å fortelle idag. Maria ønsker i denne episoden og takke Rune for alt han har gjort for henne. Man skjønner veldig tydelig at denne mannen har vært helt avgjørende for livet hennes. Hør den rørende episoden her 

Hele Norges Bettan. Artisten som fulgte sin største drøm og trodde på seg selv. Hun lyktes også til gangs og er idag en av Skandinavias største artister. Artisten som vokste opp og slo igjennom først i Sverige, men som hele tiden har vært norsk med nært slektskap i Norge og som i 1985, ble en del av Norges historien og  fra det øyeblikket “vår” for evig og alltid. 

I slutten av september kom biografien om Elisabeth Adressen ut. Et samarbeidsprosjekt hun har hatt med brageprisvinner Arnhild Skre i hele to år. Skre er journalist og forfatter og har blant annet skrevet biografier før. Nå har hun altså ført Elisabeth sin livshistorie i pennen både på og av scenen. Boken gir et dypt  innblikk i Bettans liv. Helt fra barnsben av og fram til idag. Boken er meget detaljrik og lesere som enten vil bli bedre kjent med hvem hun er og hva hun har oppnådd i karrieren eller du er en av dem som vet litt fra før og  bare gleder deg til å lese, vi får alle det vi ønsker oss og mere til.

Elisabeth Gunnhild Andreasson ble født som et lykkebarn 28 Mars 1958. Barn som ble født på denne dagen var så heldig og få utdelt en bankbok med 50 kr og en sølv-medaljong med navnet sitt på fra Regionale  journalistforening i sør Sverige.  Foreldrene er Ingrid og Jarle som begge er født på Sunnmøre. De vokste opp på hver sin gård og kjente hverandre faktisk fra de var barn. Da moren til Jarle, giftet seg på nytt med en svenske fikk han Andreasson til etternavn.  Bettan er datter av en fisker og sydame. Hun vokser opp som en liten  Tjorven  fra Saltkråkan på den idylliske  lille øya Källø Knippla. Barndommen er trygg og god. Både foreldrene og besteforeldrene hennes fyller barndommen hennes med sang og musikk. Boken gjenforteller gode uforglemmelige minner fra barndommen. Noen litt mer rampete enn andre.  Som da  hun kastet møbler ut av vindu, tente på en haug med aviser og tissa på stolen til frøken på skolen. Det fortelles også om en av foreldrenes rørende julegaver. Et piano som foreldre betalte på avbetaling i ti år. 

Som ungdom beskrives hun som kreativ der hun maler og tegner og finner på koselige aktiviteter som for eksempel gymnastikk gruppe for barna på øya. Elisabeth var innflytter fra Göteborg til Knippla da hun var 6 år gammel. Hun har fortalt om hvor glad og stolt hun ble da hun en del år senere ble kåret til å bli øyas Santa Lucia. Elisabeth og Arnhild oppsøker steder og mennesker som står henne nær. Venninnene fra Sverige er spesielt viktig. Kjærester får også sin plass i boken og livet hennes. Hun avslører at sex debuten var nøye planlagt på en nyttårsaften midt i tenårene. Bettan hadde både en og to forlovelser bak seg før hun møtte sin store kjærlighet.

Visste du at Bettan studerte noe helt annet enn musikk på skolen? Hun studerte faktisk økonomi. Senere jobbet hun i en periode i et parfymeri. Men lengselen etter å jobbe med musikk førte henne etter hvert til Stockholm. Her fikk hun kontakt med musikere, og livnærte seg med å synge på puber. Hun kjøpte seg blant annet en kontrabass, og lærte seg å spille instrumentet. Sammen med musikerne øvde hun inn 40 låter. Innenfor stilarten folkemusikk, viser og rock ble bandet som kalte seg Eliza Band etter hvert etterspurt.

I begynnelsen av 1980 ble hun oppdaget av Lasse Holm  Sveriges største plateprodusent på den tiden under en countryfestival i Medborgarhuset i Stockholm. Hun satt i salen og følte at øyeblikket var kommet. Hun gikk bak scenen og prikket den mannen hun så, på ryggen og sa : ” Jag heter Elisabeth Andreasson Jag är skitbra” Lasse så på henne og sa “Du är så jävla frekk! Jag vill höra dig. Hun sang 2 låter hvor den ene var I will allways love you av sitt store idol Dolly Parton. Dagen etter fikk hun spille inn en demo og ble tre uker senere medlem av bandet Chips og dro på turné til Vest Tyskland. 

Debut albumet Angel of the Morning kom ut 1981. To år før jeg ble født. Hun har deltatt i både svensk og norsk Grand Prix en rekke ganger og vunnet sammenlagt med Sverige og Norge  4 ganger. 1981 -1983 medvirket hun også i musikalen Spök og turnerte i Sverige med Chips. Boken er fint oppbygd  av hennes yrke og liv. Årene med både Chips og ikke minst Bobbysocks får som seg hør og bør sine kapitler stappfulle av minner og nostalgi. 

For meg som bare var 2 år det året de vant med “La det Svinge” føles det som man har gått glipp av noe stort. En rosa paljett tid full av jubel, sang og nasjonal musikalsk glede, der de ble jublet fram som to dronninger på signingsferd over Svinesund brua av et enormt folkehav. Jeg hadde garantert elsket dem om jeg hadde vært litt eldre den gangen.  Jeg er vokst opp med musikken til både Hanne og Elisabeth og til jul skal jeg på hver deres julekonsert. De 4 årene med Hanne vet jeg er noe av det som står høyst for  Bettan  i forhold til karrieren hennes. De 3 minuttene i 1985 forandret livet deres for alltid og deres musikalske reise ga dem et vennskap for livet. ” Vi er ikke bare kolleger vi er søstre  har de begge uttalt. Noe av det gjeveste de opplevde var å motta Per Gynt prisen sommeren 1985 for innsats for og ha gjort Norges navn kjent i utlandet. 

14 Mars 2015 30 år etter ble de hedret under Grand Prix sendingen som sendes live fra Oslo Spektrum. Jeg satt i salen og jublet.  Det var stort og få være tilstede. 

Noe boken virkelig skal ha ros for er at den gir et meget bredt bilde på hvor variert og suksessfull karrière hun har. Hva er det hun ikke kan? Jeg har hørt henne synge alt fra Country, viser, opera, danseband til musikaler og nå også joik. Stemmen hennes behersker alt med glans. Boken lar deg få vite noe om hvor mye arbeid som ligger bak plate innspillinger, konserter og musikaler. Noe vi som publikum har null eller svært lite anelse om. Prosesser jeg personlig synes var interessant, spennende og faktisk litt overraskende å lese om. Det finnes mange hardarbeidene artister her til lands og at Elisabeth er en av dem er det ingen tvil om. Er det noe man skjønner fort i denne boken er det at hun ble tidelig et arbeidsjern. Hun pugger tekster så det griner, noe hun spesielt gjorde under forberedelsene til musikalen “Sweeney Todd” hennes første musikal rolle i Norge i 1991. All tekst var på nynorsk og lenge jobbet hun iherdig for å få teksten til å sitte. “Jeg gråt meg i søvn hver kveld i flere uker” forteller hun i boken. Men da rollen ble skrevet om til sunnmørsk som er hennes morsmål gikk alt som smurt.

Personlig er det nettopp musikaler  og country noe av det beste og fineste jeg har hørt Bettan synge.  Jeg er også veldig glad i sanger av hennes gode og nære venn Rolf Løveland. ” Danse mot vår” er en stor favoritt. 

I 1992 kom det første soloalbumet hennes ut i Norge. Albumet fikk navnet “Stemninger” og Rolf Løveland ble produsent. Rolf ser på denne produksjonen som en fin erfaring og ha med seg, spesielt da han noen år senere ble produsent og skaper av den verdens kjente gruppen Secret Garden  Boken er full av lovord til produsenter og musikere som har vært med på veien og i noen tilfeller er med henne ennå. Petter Anton Næss er en av dem. Kapellmesteren jeg har sett på  utallige konserter opp igjennom årene.  Hun utviser stor glede over gode samarbeid og de mange vennskap som har oppstått.    

I 1994 satt jeg begeistret og så Jan Werner i talentiaden på NRK. Jeg forelsker meg ved første tone og bare utbryter “Han vinner” noe han også gjorde.Da jeg til min store lykke kort tid etter får høre at han skal synge duett med Bettan i Grand Prix var jeg totalt i lykkerus. Deres samarbeid og konserter er det jeg har likt best av alt Bettan har gjort og av alle de hun har jobbet sammen med, var og er for alltid Werner den største favoritten. 1994 ble et jubelår for Bettan privat fordi hun giftet seg med sin elskede Tor. 

 Senere fikk de døtrene Anna og Nora og lykken ble komplett.  Noe av de vakreste, fineste og morsomste biografien skildrer er kjærligheten Tor, Bettan og barna har for hverandre. Jeg kan ikke annet enn å skrattle når hun forteller om en gang hun ved et uhell låser mannen sin ute, de har avtalt at hun bare skal la døren stå åpen slik at hun ved dette tilfelle bare kan gå å legge seg etter og ha kommet hjem etter endt spillejobb. Han prøver i det stille og klatre inn vinduet men før han kommer så langt faller han, hardt og brekker beinet.  Da har ikke snille, omtenksomme Tor noe annet valg enn å banke hardt på døren så hans kone våkner og kan slippe han inn.Det muntre ekteparet ler av episoden lenge etterpå.

 Boken får ikke bare fram hvor talentfull og dyktig artist hun er men også de mange gode egenskapene hun har i seg som menneske. Et menneske som er kjent for sitt store varme hjerte, hun har lett for å engasjere seg og har i alle år brukt mye tid på å stille opp for veldedighet. “Det er kort vei til hjertet mitt” sier hun.  Privat beskrives hun som et menneske som tar vare på alle, og er flink til å bevare vennskap og relasjoner. Hun er sterkt menneske med en stor indre kraft. Det har mange av de som er glad i henne fått se på nært hold. Publikum også. Der hun gikk ut på scenen bare 3 uker etter og ha mistet sin livs kjærlighet i ektemannen igjennom 22 år. Noen kaller det medaljens bakside, for Bettan har det vært godt å jobbe, tross flere tap og dyp sorg de siste årene.  Hun  har funnet styrke og trøst i gå ut på scenen.  Kjærligheten til sitt yrke og sitt publikum er en som rød tråd igjennom hele boka. Bettans unike formidlingsevne og kontakt med publikum blir nevnt av flere som har jobbet med henne og eller står henne nær. Hun er lett å elske. Artist i hjertet og sjel. Vår alles kjære Bettan, som våget og ta en sjanse og tro på seg selv. Med god grunn,  for at hun er skitbra finnes det ingen som helst tvil om.