Tekst og refleksjoner av min gode venninne Kristina Jernstrøm Lysebo.
Alle funksjonshemmede er like, men noen er likere enn andre.
I disse homo stolt, pride dagene er dette med funksjonshemmedes situasjon i samfunnet, kanskje greit å ha til ettertanke. Rettigheter for homofile m.m. er en kul greie, ofte litt trend prega, mange slår ring om en gruppe, de ikke nødvendigvis har noen kjennskap til eller forståelse av. -De blir dermed normalisert, tatt inn i varmen av alt fra dama i gata til kjendiser. Kanskje det er på tide at også andre grupper, får den samme mottakelsen i samfunnet?
-Men kan man gjøre funksjonshemmedes sine rettigheter til en kul greie?, slik at du og jeg, kan syns det er gøy og trendy og heie på funkiser (som de ofte blir kalt)?…
Folk er enkle, de er litt sånn; alt handler i bunn og grunn om hva jeg føler. Hvis jeg ikke kjenner noen i rullestol, hvorfor skal jeg da bry meg? De er ikke spesielt kule, litt rare igrunn og jeg tror ikke de er istand til stort. Noen av de tar mye plass med sine rullestoler, som de nå, mer enn før, velter og brer om seg med, på utesteder og offentlige rom; bitre og mistroiske til alt og alle som de jo er, forståelig nok, de hadde jo helst ønsket at de kunne være som oss, hatt det vi har…
De koster også samfunnet veldig mye, mange av de jobber jo ikke utenfor verna bedrifter. Ja, da spesielt fordi arbeidsplasser ofte ikke blir tilpasset og det er lettere å presse alle inn på samme sted. Ville vel vært slitsomt og krevende, om man måtte tilrettelegge vanlige jobber for hver enkelt. De er såpass like også, så det er greit å sette de inn i et miljø de skjønner seg på. Så kan de støtte og hjelpe hverandre. Være en ressurs for andre som har et hjelpe behov.
-Problemet er litt der; veldig mange tror at funksjonshemmede i bunn og grunn har de andre som forbilder. Og at de bare ser opp til funksjonsfriske og drømmer om å ha alt de har og at de faktisk alltid, klarer å se seg selv i andre med en funksjonshemming.
Man jobber ikke nødvendigvis hardt for aksept og forståelse, man tar et trappetrinn av gangen og man har individuelle mål i denne trappa. -Ikke alle ønsker å nå toppen av den, ikke alle har behov for komplimanger, på det trinnet man gjorde til sitt eget. Du trenger ikke forstå, eller akseptere, bare la meg leve mitt liv, slik jeg vil leve!
Mange blir veldig tålmodig, enkelte veldig utålmodig. Man smiler og sier takk når man får teite kommentarer, det var jo værre før og jeg tar jo mye plass. Når det gjelder sin egen funksjonshemming, syns jeg de fleste er ydmyke faktisk, i sitt forhold til samfunnet og har man ingenting til felles, med den andre funksjonshemmede, så har man ofte det til felles. Man er ydmyk. Man skal alltid beklage. Ingen er da perfekt sier noen. -Flott holdning, men det hjelper jo lite, når man for eksempel er et sted i rullestol og det bare er trapper. Og når folk ikke lytter, ikke ser på deg, men heller snakker til den de tror er frisk i hodet.
Ingen liker sure folk i rullestol fikk jeg høre en gang, en beskrivelse de gjorde på noen jeg kjente og en pekefinger til meg. Husk på det. Vær blid og aksepter din situasjon. Jeg tenkte på dette, da jeg kranglet med min venninne som satt i rullestol, sto over henne, var sint og sur. Hevet meg fordi jeg gikk på beina. Det ble da en avstand mellom oss, vi som begge hadde mye av de samme utfordringene. Ingen i rullestol liker vel folk som står over de og er sur, så jeg satte meg ned. Og jeg lærte, man trenger ikke skjønne seg på alt, men iblant må man møtes på samme nivå. Mange av oss har en felles sorg, som vi aldri deler…
Jeg syns det merkes å være en splittelse, mellom funksjonshemmede på noen områder. Ikke fordi man er så ulike, funksjonshemmede er jo alt fra de med psykiske til fysiske diagnoser. Mest er splittelsen skapt av dette systemmet tror jeg, som man hele tiden blir silt igjennom, disse satte lovene og trangsynte reglene som styrer hele hverdagen. Institusjons basene man skal fungere i. Det har utviklet en slags ensom, men felles depresjon. Vi sitter i hver vårt hjem, alene med følelsen…
Splittelse sier du kanskje? -Hvorfor trenger funksjonshemmede av alle farger og former omgås, assosiere og støtte hverandre? Jeg er ikke som deg. Jeg har normale venner. Det gjør at jeg fungerer bedre enn deg og jeg blir mye skjeldnere stigmatisert og puttet i bås. Dette kan også enkelte homofile si, -“jeg vil være med de normale, jeg vil ikke være en klovn i pride tog”. Nettopp slik er det. Noen andre kan være klovnen for meg, det er fint og jeg støtter det, men jeg vil ikke være med.
-Jeg tenker at man må stå sammen, i all vår ulikhet. På den måten si, at vi har de samme fundamentale behovene og dermed skal vi også ha krav på de samme rettighetene. Dette gjelder mennesker generelt, uavhengig av funksjonshemming eller ei. Målet burde vel være, å gjøre samfunnet mindre hemmet i sin funksjon, når det gjelder menneskerettigheter til alle oss.
