Jeg har kommet med flere podcast anbefalinger på bloggen. Relasjonspodden seilte opp som en stor favoritt fra første episode. 

Relasjoner er noe de aller fleste av oss har ganske mye av både i jobbsammenheng og privat. Det ligger i ordet at denne podcastserien tar for seg relasjoner av ulike slag.Dora Thorhallsdottir og Kjersti Idem er begge udannet relasjon terapeuter og igjennom podden svarer de lytterne på ulike spørsmål rundt livets mange relasjoner og utfordringer med for eksempel foreldre, søsken, ektefelle, svingerfamilie eller ekser for å nevne noe.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Podcasten kan kanskje virke terapeutisk før man har hørt på den, men jeg lover dere den er både livlig, morsom og lærerik. Dora som forøvrig også er kjent for å være en suksessrik komiker før hun også ble relasjonterapeut, har fått meg til å skrattle mang en gang. Disse to damene er nemlig ikke bare rause på råd og tips, de lar oss også bli kjent med dem og de “bjuder på” og forteller fra sitt eget liv. Kjersti har gått igjennom et samlivsbrudd og forteller hvor sårt det føles og ikke se sønnene sine 100% og det føle seg så brent av livets såre erfaringer at hun har fått det hun selv fint kaller “guttelus”. Dora forteller om dateing og klining på Ikea alt med en innlevelse som både får lytteren nysgjerrig og lattermild.

Men la det også sies at jeg har felt noen tårer av å høre på disse to. De er virkelig dyktige på sitt felt og svarer med dybde, respekt og omtanke på alle spørsmål de får, og noen spørsmål har en mørkere bakgrunns historie enn andre. Men det er det som også er spennende med denne podcast serien, det er en salig blanding av humor, kjærlighet, smerte og sorg som livet selv er.  Disse damene får tankene i gang på den som lytter. De er ærlige og jeg har nok også  noen ganger følt meg litt truffet av svarene de har gitt innsendere, men det er jo bare lærerik og det får en til å reflektere over ting i sitt eget liv som man burde ta tak i. Noen ganger kan det gjelde enkelte relasjoner, andre ganger det kan  det angå deg selv som for eksempel eget selvbilde og det og ha troen på seg selv.  Du finner første episode av den fantastiske podcasten HER. Der finner du også hele listen over episoder. Riktig god fornøyelse. De har også egen facebook side den finner du HER

Har du et spørsmål du gjerne ville stilt dem? Send dem gjerne en mail til adressen : [email protected] Alle som får svar på spørsmålene sine er anonyme. 

Kjære Dora og Kjersti. Pocasten er umulig og ikke bli hekta på og ta til hjertet. Dere utgjør en større forskjell enn dere har anelse om. ❤️

Jeg orker ikke mer. Jeg makter rett og lett ikke bruke mer krefter og tårer på denne sorgen. Sorgen over å ikke ha funnet noen å dele livet mitt med. Jeg vil søke hjertefred nå, fordi jeg fortjener den.

Snart er dagen her. Valentines day. Verdens største kjærlighets dag. Dagen for de mennesker som er så heldig og ha noen å dele livet med.  En dag jeg oppriktig har hatet i flere år da den for meg kun har vært en påminnelse på et felt i livet jeg ikke har på stell. Jeg har skrevet flere innlegg om den intense sorgen det har vært å akseptere at dette er en del av livet jeg kanskje aldri vil få oppleve som millioner av andre i verden. Jeg har grått meg i søvn, følt meg ulykkelig og for ikke å snakke om mislykket. Men hvorfor er det sånn? Hvorfor er dagens samfunn bygd opp og rundt det å være to? Det blir så tydelig lagt vekt på i politikk og økonomi. Hvor mange politikere gidder og ta til seg det fakta at vi er en million i Norge som bor alene? Politiske avgjørelser er jo i all hovedsak rettet mot familiepolitikk. Det enslige livet er nesten tabu, det er som det blir dysset ned på alle fronter. Både i samfunnet og media. Det er som det å leve alene blir sett litt ned på, som noe mørkt og nesten litt snakkesalig akkurat som det er noe feil med oss, et gen som skiller oss ut fra de som lever i lykkelig ekteskap og parforhold. For det må vi bare forstå, vi går glipp av noe essensielt ved livet hvis vi ikke finner noen å dele det med. Det er blir nesten regnet som selve meningen med livet av mange. Noe som gir meg lett følelsen av skam. Rett og lett en feit og vond skam som i mange år har ligget som en jern lås rundt hjertet mitt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ikke mange netter siden jeg lå i sengen og gråt. Hjertet føltes bly tungt på grunn livets mange vendinger og prøvelser. Jeg kjente ensomheten hamre i hjertet mitt og tenkte på mine nærmeste venninner som alltid har en og krype inn i armene til og søke trøst og styrke hos. Er man enslig må man derimot ta alle disse nettene alene. Vri seg rundt gjerne til morgengry, jeg bruker ofte jeg musikk jeg da, til og finne roen og søvnen og den kommer omsider til slutt.  Jeg innrømmer det gjerne det er når livet er ekstra tøft jeg kjenner mest smerte ved og leve alene. Det er da den blir mest merkbar,  når det slås sprekker i tilværelsen, de mennesker du er nært knyttet til blir syke eller dør, det er da den inntørka flodbølgen av sorg og ensomhet blir som fersk blod fra hjertet ditt. Det skriker og hyler i taust panikk. Hvordan skal jeg klare å bære livet mitt videre alene?  Jeg er jo alltid alene som et selvstendig menneske, men  det kommer til å bli grusomt å oppleve å miste mennesker som har vært selve livbøyen i livet mitt, likevel har  jeg og jeg alene et eget ansvar for å bære livet mitt videre også når livets verste mørke og sorg kommer.  Det vil ikke nytte å bade seg i sin ensomhet, forbanne seg selv fordi man ikke har noen livs-parter eller elte litt ekstra på gamle kjærlighetssorger. Jeg må ta livet mitt slik det er, jeg må bære det med all min kraft og livsglede. Jeg sier ikke det blir lett, men jeg må bestemme meg for å prøve, uansett hva som skjer. Jeg er drittlei av å grine over ting jeg ikke har. Drittlei av å kjempe mot tårene i bryllup fordi jeg føler meg så forbanna mislykket og ulykkelig. To følelser som tar så unødig mye energi og tårer.  Jeg orker ikke mer. Jeg vil akseptere fullt og helt at livet mitt  kanskje alltid blir enslig.  Jeg vil slutte å hate meg selv for alle mislykkede forsøk på å finne kjærligheten og ikke minst tilgi meg selv for å ha brukt altfor mange år på en totalt håpløs, ulykkelig forelskelse.  En forelskelse jeg heller aldri ville vært foruten fordi den vise så tydelig at jeg som de fleste andre er i stand til å forelske meg dypt og inderlig.❤️

Men av og til er det eneste rette å gi slipp, noe jeg klarte til slutt. Idag  føles det helt ærlig som en gledelig befrielse. Det har gjort hjertet mitt både lettere og gladere. Det er litt av grunnen til at jeg også skriver dette, man skal ikke klore seg fast til falske drømmer og intenst  håp om å oppnå det som til tilsynelatende “alle andre” har greid å få til for en hver pris, jeg savner at samfunnet gir mer aksept for oss som lever enslig.  Hvis det ble snakket mer om uten noen form for følelsesladet undertone, hadde det kanskje også vært lettere også for den det gjelder og ikke føle like stor skam?

Livets mange veier er ikke enkle og enkelte valg er ikke selvbestemt engang livet bare blir sånn.    Kanskje mer generelt aksept i samfunnet vil gjøre at enslige kjemper mindre med seg selv og at veien til hjertefreden blir kortere?

Jeg er en av de 677000 som leste den sterke og rørende historien om Mats Steen, populært kalt Ibelin av de mange tusen som kjente han igjennom World of Warcraft. Foreldrene som bekymret seg over sønnens sosiale liv og ensomhet fikk seg en gledelig overraskelse i sønnens begravelse da mennesker fra hele Norden kom for å hedre ham. Jeg er ikke en gamer selv, men jeg har stor kontaktflate og nettverk over Internett jeg også, vennskap som være vanskelig for andre og forstå dybden av men som for meg er like viktig og ekte som de som bor i samme by som meg. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den digitale spillverden har aldri vært noe jeg har prøvd eller vært fascinert av. Men historien NRK skrev om Mats Steen var likevel gjenkjennelig, sterk og rørende. Mats led av en sjelden sykdom som gjorde at han levde mye innendørs. Foreldrene var lenge bekymret for hans ensomhet og de følte sorg over at  han tilsynelatende hadde få relasjoner i livet i form av venner og kjærester.  Begravelsen viste foreldre sannheten. De hadde tatt grundig feil sannheten er at sønnen hadde satt spor i mennesker over hele Europa igjennom nettet og ti års spilling i  World of Warcraft. Da han døde i 2014 kom det mennesker fra Nederland, England, Finland, Danmark og Norge. En venninne fra England som han hadde knyttet et sterk bånd med bar til og med kista hans, vennen som hun bar så tett inn til hjertet men aldri hadde møtt i det virkelige liv. Sikkert sært og uforståelig for noen, men på meg gikk det rett i hjertet. Du kan lese den sterke og flotte historien om Mats Steen her.

Jeg har også venner i hjertet jeg aldri har møtt, men som på sin måte er en viktig brikke både i livet og hjertet mitt. Livssituasjonen min gjorde og gjør til delvis det ennå vanskelig å være like mobil som funksjonsfriske, noe som gjør at det å besøke venner kan være krevende og vanskelig, men det er nettopp derfor digital  kommunikasjon er så suverent. Det har rett og slett økt min livskvalitet. Den form for kommunikasjon reddet meg i sin tid fra en mørk og tung ensomhet, selv uten å være en såkalt “gamer”. Jeg brukte først MSN så Facebook og nå  Messenger til å holde kontakt med folk. Jeg har venner fra Sverige, England, Nederland og USA. Mennesker jeg har møtt via interesser og forum. Kontaktflaten i Norge er stor og jeg har flere svært nære relasjoner jeg pleier på den måten.  Mye på grunn av forskjellige leiere jeg har vært på oppigjennom årene og ikke minst den store musikkinteressen min. Det er igjennom den jeg fant noen av de sterkeste og mest dyrebare vennskap i livet mitt.  Jeg har også som Mats opplevd dype forelskelser vokse seg fram på grunn av tett kontakt elektronisk.   Tre av disse ble jeg kjæreste med i det virkelig liv, men siden de bodde på andre kanter av landet gikk det ikke i lengden.  Men et hjerte kan romme mye. Hemmeligheter og følelser ingen vet om og i 2012 kom et menneske inn i livet mitt som lot meg kjenne på et blaff av følelser jeg ikke ante fantes. Vi ble aldri kjærester, men jeg vet at hadde vi ikke bodd så langt unna hverandre i den fysiske verden kunne vi fint ha blitt det, jeg vet hva jeg følte og jeg har ikke glemt det heller.

 Selvfølgelig er det ikke alle som forstår dybden av et digitalt vennskap. Jeg har mott forsvarte betydningen av slike relasjoner flere ganger også ovenfor mine aller nærmeste. Foreldre generasjonen synes ofte det er utenfor boksen å kalle digitalkontakt for ekte vennskap.  Men livet lærte meg for mange år siden at man ikke nødvendigvis trenger å spise middag med hverandre tre ganger i uka, for å kunne bli nære, ekte venner. Jeg var sønderknust da Jan Werner døde nettopp på grunn av fortroligheten, godheten og samtalene vi ofte hadde både natt og dag, kontakten i samtalene våre ble viktigere enn at vi så hverandre toppen 4 ganger i året. Vennskapet jeg også fikk med Morten tre år senere etter Werner døde er et av de fineste og vakreste vennskap jeg har opplevd i mitt liv. Folk trenger ikke forstå sorgen og savnet jeg har etter ham, bare jeg kjenner den og bærer det i hjertet. Jeg traff han bare noen få ganger i løpet et vennskap på 9 år, men jeg vet vi var sjelvenner og at vi elsket hverandre som søsken i sjelen fantes det ingen som helst tvil om.Jeg vet jeg vil bære Morten som Werner tett til hjertet for alltid, men jeg venter forsatt på at flodbølger av sorg ikke skal ta hjertet mitt så kraftig for savnet etter Morten er forsatt som et brannsår.

Jeg tenker ofte på Ingrid også. Mammaen til Bettan. Vi hadde gode, fine samtaler om livet, kjærligheten og døden. Igjennom fire år, skrev vi og skravlet vi i telefonen. Jeg håpet alltid på å få treffe henne, men rakk det dessverre aldri, noe jeg er veldig lei meg for, jeg synes Ingrid var en nydelig, varm og god dame. Hun traff meg dypt i hjertet med sin klokskap, raushet og omsorg for den følte jeg selv igjennom teknologi Ingrid og jeg ble oppriktig glad i hverandre og jeg savner ofte og høre fra henne.

En annen dame som betyr utrolig mye for meg er Mona. En vennforespørsel fra en fremmed dame på Facebook  ble et varmt og ekte vennskap. Jeg er så glad for det, Mona har en unik, varm måte å nå andre mennesker på. Vi kan snakke om så mangt og hun har hjulpet meg igjennom mye, spesielt da jeg ble dypt såret av en venn for en tid tilbake. Mona har en raus forståelse for livets mange vendinger. Brev, kort, gaver og timelange samtaler igjennom flere år gjør at vi kjenner hverandre godt, tross at vi aldri har møttes vil hun alltid ha en plass i hjertet mitt.

Luna. Jenta som skulle komme til å snu opp ned på så mye av det jeg trodde jeg visste om både livet, vennskap og kjærlighet. Om bare vår tid kunne vart evig, vi var så nære og du åpnet opp verden med ord jeg ikke trodde eksisterte, ihvertfall ikke i min verden. Du viste meg hva mot, styrke og ærlighet var. Ærlighet som finnes hos mennesker som tør å elske andre mennesker. Du er langt unna meg i mil vakre, men aldri i hjertet. Takk for den skjønnhet du en gang viste meg det vil jeg alltid være takknemlig for.  Jeg vil alltid lengte etter og holde om deg.

Øystein er en god kamerat jeg har et  godt vennskap med tross både sukker og salt. Takk for at du forsatt er min venn igjennom alt vi har delt. Du er en trygg og ekte venn jeg aldri har sluttet å sette pris på. Det er lange avstander mellom oss, men du er nok et bevis på at en relasjon kan holdes godt i live med teknologi. Men vi sees igjen.

 Kristine. Vi møttes først igjennom facebook men har siden møttes flere ganger. Jeg glemmer ikke den dagen du skli rett inn hos vennene mine da du ble med på middag i Oslo. Venninnene mine digget deg fra første stund, jeg glemmer heller aldri den dagen du møtte meg i Oslo og jeg var nesten på gråten etter krangel med en kjip med assistent you made my day dear. Vi sees igjen.

Per Arild  er en god barndomsvenn. Vi har gode samtaler og refleksjoner om livet det er mangt man kan diskutere og dele igjennom et tastatur. Jeg setter pris stor pris på han.

Mari er en av de venninnene jeg har hatt lengst. Vi møtes på handikapleir i 1995 og har igjennom brev, bilder, telefoner og noen sjeldne men fine treff har vi fulgt hverandre oppigjennom årene. Hun kommer fra og bor på Vestlandet så og sees har aldri vært av det enkleste, men nære var vi i mange, mange år. Mari er idag gift og er mor til 2 nydelige jenter. Jeg var invitert i bryllupet men måtte avstå på grunn av mangel på assistanse.  Et tydelig eksempel på at det er år mellom hvert møte er at jeg traff faktisk ikke mannen og barna hennes før i fjor. 7 år etter bryllupet sto.  Men å møte Mari er akkurat som jeg skulle snakket med henne i går. Vidunderlig trygt og morsomt.

Noen ganger overasker mennesker deg når du minst venter det.  Jeg glemmer ikke mine rørte tårer over å finne et nydelig smykke og kort fra Helle-Viv i posten, kjøpt mens hun var i London, min livs drømmereise nr 1 men som stive regler innenfor kommunal BPA stopper meg fra og gjennomføre. Jeg har aldri glemt Helle- Viv sin nydelige overraskelse, vi har mange felles venner og det er alltid stas og treffe henne.

Jonas har jeg kjent en årrekke. En kvikk, morsom, snill og hjelpsom fyr med et stort smil og glimt i øyet. Vi har mange sommerminner sammen på leir, det er mange år siden jeg så han sist nå, men det er alltid godt å vite at han er bare et tastetrykk unna.

Min aller kjæreste venn bor nesten 5 timer unna meg, og nei vi sees ikke annenhver måned, sannheten er at det kan gå et år, kanskje til og med fem mellom de gangene vi ser hverandre. Jeg er ferdig med å grine over det, det er som det er og jeg er velsignet med også å ha en bestevenninne her i byen som jeg deler hverdagen med,  så vennskapet med Febe er selve symbolet på at digitalt vennskap funker. Hun er på sin måte et anker i livet mitt og det har hun vært i langt over ett tiår. Hun er den jeg prater mest med av alle, nesten daglig i perioder. Bestevenninnen får dele flest dager med meg, Febe får flest betroelser, hun er det nærmeste jeg kommer en vennskapelig sjelvenn ingen kjenner meg mer på dypet enn henne. Hun kjenner til det mest sårbare, hun har gjort meg sterkere og tryggere på meg selv. Det er sterkt å skrive dette innlegget og tenke tilbake på en våre aller verste krangler for flere år tilbake. Hun min aller nærmeste venn ga meg kraftig spark i leggen hun sa : “Silje! Uten pcen har du ingen! Se og kom deg ut og få deg et liv!  Der og da var det som om hun trampa på sjelen min og knuste hjertet mitt i fillebiter samtidig.  Jeg var såret i mye lenger tid enn jeg sa til henne.  Men idag mange år senere takker jeg henne for at hun var så glad i meg at hun våget og si sannheten så sann og grell som den var.  Idag er jeg til og med enig. For at jeg trengte virkelig et dytt til og forandre hverdagen og ikke minst tankesettet mitt finnes det ingen tvil om.  Så sant det er mulig er det viktig å prøve å finne hobbyer og skape relasjoner også fysisk der du bor og lever til vanlig.  Det kan være vanskelig hvis man er lite mobil, men det handler også om å finne sin plass. Dyrke interesser og bygge nettverk over tid så sant det er mulighet for det. En trist erfaring jeg har er dessverre at mange av de vennene jeg har hatt kontakt med via nettet har lidd av ulike alvorlige sykdommer  og har derfor ikke hatt hverken krefter eller muligheter til å komme seg så mye ut og rundt. Mange av dem er døde idag og jeg savner hver eneste en av dem.

 Jeg håper historien til Mats og den massive oppmerksomheten historien har fått kan være med på og endre oppfattelsen av hva ekte vennskap og relasjoner er og måtene de kan oppstå. Folk må vie ut blikket sitt og slutte å se på det som noe smått, stakkarslig og trist å leve på nettet. Det finnes ikke trist men det er berikende, positivt og hyggelig.  Det er den mellommenneskelige kontakten som betyr noe, følelsen av tilhørighet og bety noe for noen som er viktig.  Mats spilte, jeg skriver blogg, andre legger ut podcaster og videoer på youtube  alle er vi på digitale plattform.  Er vi heldige setter vi spor etter oss for alltid både digitalt og mellommenneskelig.  Mitt liv hadde ihvertfall aldri blitt så godt og rikt uten alle de flotte menneskene jeg har sanne digitale vennskap med. 

Dette innlegget tilegner jeg Jan Werner, Morten, Christine Yvonn, Mirjam, Petter, Ingrid, Martin, Therese og Tonje. Vi sees igjen en dag!❤️

Hun var førstemann ut i årets sesong av “Hver gang vi møtes”  En begivenhet jeg har håpet på og ventet på i flere år. Det var det verdt, for hun ble virkelig hyllet på en vakker, verdig og rørende måte. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går ble spenningen utløst.  Elisabeth. Mitt mangeårige forbilde og syngende engel fra jeg var liten, og nå, min personlige gode venn, skulle endelig bli hyllet i den beste sendetid i den populære programmet “Hver gang vi møtes”. En begivenhet jeg personlig har håpet på og ventet på i årevis.

Fra begynnelse til slutt ble programmet ikke bare en utrolig vakker, gøyal, og rørende hyllest men programmet fikk også gitt det norske folk et dypere innblikk i hennes brede karrière og liv. En artist og et menneske som er seg selv både på og av scenen. Sterk, uredd og hjertevarm fra hjerteroten og ut.

Maria Haukaas Mittet : Fikk æren av å starte “ballet” med en herlig versjon av “Dag efter dag” som var en av igjenbrudd låtene til Elisabeth, den gang med Chips og Kikki Danielson. Maria sin versjon var på nordnorsk. Hun er en herlig sanger jeg har fulgt siden jeg så henne i “Annie” på begynnelsen av 90 tallet. Jeg var 8 år  og helt trollbundet av stemmen som bare har blitt enda mer kraftfull og nydelig nå som voksen. Jeg heiet iherdig på henne da hun var med i Idol og har flere plater av henne. Jeg visste hun ville levere bra og at Elisabeth kom til å fryde seg.

Tom Mathisen: Fremførte  “Då lyser en sol” på en særegen og humoristisk måte med lattermild Elisabeth som tilskuer. Jeg som har hatt et elskverdig forhold til denne sangen fra jeg var barn.Det var lekent og fint gjort av en som opprinnelig er komiker.

Trine Rein : Fremførte signaturlåten til Elisabeth “Danse mot vår”. Hyllesten var fylt av ærefrykt og kraft fra en flott stemme. Vakkert og klokkerent. Tårene kjentes i øyekroken da den sangen sitter dypt inne i hjertet mitt og var en enorm trøst i mine mest sårbare og ensomme år i barndommen.

Sol Heilo : Jeg hadde aldri hørt om hverken henne eller Katzenjammer før. Men stemmen traff meg fra første strofe. Ikke bare sang hun “Duett” som jeg har et inderlig sterkt og personlig forhold til men hun fremførte den med en ned tonet, var og nydelig stemme. Tårene rant både av fremførelsen, minner og ikke minst kjærlighet og takknemlighet i forhold til Werner.  Tårene til Elisabeth rant også.  Det er alltid følsomt men veldig fint og høre henne snakke om Werner, både i offentligheten og privat. Han satte dype spor i hjertene til oss begge.

Petter Katastrofe: 

Ingen katastrofe i mine ører som anmeldere i riksavisene skal ha det til.  Petter gjorde “La det Swinge” til en party-låt. Modig, frekt og uventet men han er tro mot sitt eget “univers” og noe Elisabeth tar i mot med latter, glimt i øye og forståelse av generasjonene som har vokst opp etter “La det Swinge”.

Lars Bremnes : Dagen fikk den beste finale Elisabeth noensinne kunne forestille seg da Lars Bremnes med stødig men rørt stemme forteller Elisabeth at han skal fremføre Ted Gärdestad sin “För kärlekens skull” eller som det blir på norsk for kjærlighetens skyld. Dette er både en sang og en artist Elisabeth har hatt nær hjertet sitt fra hun var ung. Denne sangen spesielt, fordi den bringer fram sterke og følsomme minner rundt Tor og deres liv sammen. Da det også viser seg at døtrene,

hennes elskede engler, Anna og Nora overasker mamma med å opptre sammen med Lars, bryter Elisabeth fullstendig ut i tårer.

Det er som hjertet hennes sprenges av kjærlighet og stolthet ovenfor barna og sikkert også det vakre, trygge livet hun fikk med barnas far, Tor som rørte ved hjertene til absolutt alle han møtte.

Jeg har hatt nær kontakt med Elisabeth både før og etter tragedien skjedde og finner både lærdom, styrke og trøst igjennom henne, der hun har stått rak i ryggen mens både den ene og andre sorgtunge skyen har tordnet over henne. Nå venter en ny vår, der hun stødig og trygg tar livet sitt et sted videre. Et steg full av muligheter, overraskelser og ideer. La oss heie henne frem, hun som sier og viser så tydelig at hun har kort vei til hjertet sitt.

Hun som så mange av oss har elsket som en “musikalsk dronning” i årevis allerede….. 

Helene Sandvig startet første sesong av denne  fantastiske programserien i 2016 for og på NRK. Der hun sjekker inn på ulike institusjoner og har sterke, nære og ærlige møter med ansatte og ikke minst med pasienter/ brukere og pårørende. Hun viser på en svært respektfull, ydmyk og rørende hvordan de forskjellige menneskene hun treffer sliter, lever og eller bearbeider traumatiske ting. Det er sterkt og lærerikt på en og samme tid. Programmet er en braksuksess og programleder, journalist og nå også forfatter Helene, ble i fjor tildelt pris for beste kvinnelige programleder i 2018.     Helene skal virkelig ha ros for både sin profesjonalitet og for at hun tilnærmer seg både mennesker de ulike utfordringene de har på en hjertevarm og verdig måte.

Jeg har sett alle sesongene og alle programmene gjorde inntrykk på hver sin måte. Jeg har likevel plukket ut noen episoder som traff hjertet mitt ekstra dypt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Helene sjekker inn på en avdeling for alvorlig spiseforstyrrelser: 

Dette programmet var både lærerikt og sterkt å se. Jeg har flere venner som har eller har slitt med spiseforstyrrelser. Noen i korte perioder av livet andre i over ti år. Pasientene Helene møtte i dette programmet er blant de sykeste i landet, som Maren på dette bildet som holdt på å dø og fikk både hjertesvikt,leversvikt og nyresvikt. Mange av de som er med i dette programmet er unge, noen knappe 20 år, men med sørgelig lang erfaring både på behandlingsteder og med spiseforstyrrelsen i seg selv. Vi får innblikk i både behandling, kamp og tårer der noen av dem går hvileløst omkring hele tiden, og sitte i ro er bannlyst i redsel for å legge på seg. Vi ser hvordan de sliter med seg selv både ved matbordet og ellers. En evig indre kamp om kontroll og mat og hva de klarer å få i seg. Tanker som oss friske ikke helt forstår omfanget av. Men en ting har jeg forstått, det er ikke lett og sykdommene er altfor kompleks til å bare slenge ut til den syke: “Det er jo bare å begynne å spise”.  Man skal ha respekt for andres usynlige eller synlige kamper, livet er aldri sort eller hvit og det kan være mange grunner til at mennesker sliter med de gjør. Du kan se programmet her .

Helene sjekker inn på Asylmottak: Dette programmet gir et innblikk inn i en virkelighet de fleste av oss ikke klarer og sette oss inn i. Programmet forteller om hvordan det er å leve på et asylmottak. Brutalt ærlig, kaotisk og preget av mye uro sitter de der. Noen venter på oppholdstillatelse, andre vet de har fått avslag og dermed kan bli kastet ut av landet når som helst. Mange bærer på mye fortvilelse, ungdom som har valgt å fullføre videregående men som hverken kan få vitnemål eller jobb fordi de ikke har et eget personnummer.  De blir på den måten brutalt tatt i fra mulighetene sine.  Å reise tilbake til hjemlandet sitt er ofte det siste de vil, fordi det er derfra de opprinnelig fryktet for livet. Dokumentaren viser et tydelig bilde på hvor krevende og tøft det er å leve under slike forhold selv i Norge. I dokumentaren dukker til og med politiet opp etter at noen kvinner har blitt skremt av noen utenforstående på nattestid. Du kan se programmet her.  

Helene sjekker inn på Hospits :

Helene sjekker inn på Dalsbergstien hus i Oslo. Der bor det mennesker som ruser seg tungt. Helene får utfordret både sin luktesans og sitt syn på rustavhengige.  Dette er et lav terskel tilbud som blir gitt i Oslo. De får mat, et sted og sove og det er lov til å ruse seg på dette stedet. I likhet med Petter Uteligger får Helene sterke og rørende møter med menneskene der. Mennesker som har gjort fatale valg i livet som har kostet dem dyrt. Sandra på bilde har ruset seg  i over 30 år og har en datter hun ikke har kontakt med.

Vi får være med Sandra da hun får hjelp av den fantastiske feltsykepleien Gull, som man tydelig ser hun har et sterkt bånd med.  Gull får nesten tårer i øynene når hun forteller om jobben sin : “De er jo kjempefine mennesker jeg er jo lykkelig som har en jobb her” sier hun.

Et annet sterkt møte Helene får er med maleren og kunstneren Muhammed. “Jeg hadde aldri trodd han var rusavhengig hadde jeg møtt han på gata. Han virket så oppegående og klar.” Du kan se den vakre kunsten hans i dette rørende programmet her.

Helene sjekker inn på akuttpsykiatrisk Blakstad sykehus:  

Denne episoden gjør sterkt inntrykk. Jeg har flere i  min nærhet som i større eller mindre grad sliter psykisk. Blant andre en nær barndomsvenninne som var innlagt i mange år på grunn av Schizofreni. En av pasientene Helene treff har nettopp denne diagnosen, og det er interessant å høre henne fortelle om hvordan hun har det og hvordan hun lever med den. Det som er rørende å se er hennes sprudlende personlighet sammen med hennes ærlig beretninger fra livet. Se det sterke programmet her     

Helene sjekker inn på rehabilitering på Sunnaas sykehus :    Jeg har selv fått tilbud om et opphold på Sunnaas pga min CP, men har ennå ikke hatt mulighet til å takke ja. Men stedet og kompetansen får mye skryt av både nære venner og bekjente. Dette får man bare bekreftet igjennom denne ærlige og fine episoden. Vi kommer tett inn på menneskeskjebner som viser oss tydelig livets sårbarhet og hvor fort livet kan snus opp ned av ulykker eller sykdom. Jeg sitter med tårer i øynene flere ganger igjennom dette programmet. De er tapre og positive tross den motgangen livet har gitt dem. Det både rører og inspirerer meg dypt inn i hjertet. Se programmet her.