Jeg orker ikke mer. Jeg makter rett og lett ikke bruke mer krefter og tårer på denne sorgen. Sorgen over å ikke ha funnet noen å dele livet mitt med. Jeg vil søke hjertefred nå, fordi jeg fortjener den.
Snart er dagen her. Valentines day. Verdens største kjærlighets dag. Dagen for de mennesker som er så heldig og ha noen å dele livet med. En dag jeg oppriktig har hatet i flere år da den for meg kun har vært en påminnelse på et felt i livet jeg ikke har på stell. Jeg har skrevet flere innlegg om den intense sorgen det har vært å akseptere at dette er en del av livet jeg kanskje aldri vil få oppleve som millioner av andre i verden. Jeg har grått meg i søvn, følt meg ulykkelig og for ikke å snakke om mislykket. Men hvorfor er det sånn? Hvorfor er dagens samfunn bygd opp og rundt det å være to? Det blir så tydelig lagt vekt på i politikk og økonomi. Hvor mange politikere gidder og ta til seg det fakta at vi er en million i Norge som bor alene? Politiske avgjørelser er jo i all hovedsak rettet mot familiepolitikk. Det enslige livet er nesten tabu, det er som det blir dysset ned på alle fronter. Både i samfunnet og media. Det er som det å leve alene blir sett litt ned på, som noe mørkt og nesten litt snakkesalig akkurat som det er noe feil med oss, et gen som skiller oss ut fra de som lever i lykkelig ekteskap og parforhold. For det må vi bare forstå, vi går glipp av noe essensielt ved livet hvis vi ikke finner noen å dele det med. Det er blir nesten regnet som selve meningen med livet av mange. Noe som gir meg lett følelsen av skam. Rett og lett en feit og vond skam som i mange år har ligget som en jern lås rundt hjertet mitt.
Det er ikke mange netter siden jeg lå i sengen og gråt. Hjertet føltes bly tungt på grunn livets mange vendinger og prøvelser. Jeg kjente ensomheten hamre i hjertet mitt og tenkte på mine nærmeste venninner som alltid har en og krype inn i armene til og søke trøst og styrke hos. Er man enslig må man derimot ta alle disse nettene alene. Vri seg rundt gjerne til morgengry, jeg bruker ofte jeg musikk jeg da, til og finne roen og søvnen og den kommer omsider til slutt. Jeg innrømmer det gjerne det er når livet er ekstra tøft jeg kjenner mest smerte ved og leve alene. Det er da den blir mest merkbar, når det slås sprekker i tilværelsen, de mennesker du er nært knyttet til blir syke eller dør, det er da den inntørka flodbølgen av sorg og ensomhet blir som fersk blod fra hjertet ditt. Det skriker og hyler i taust panikk. Hvordan skal jeg klare å bære livet mitt videre alene? Jeg er jo alltid alene som et selvstendig menneske, men det kommer til å bli grusomt å oppleve å miste mennesker som har vært selve livbøyen i livet mitt, likevel har jeg og jeg alene et eget ansvar for å bære livet mitt videre også når livets verste mørke og sorg kommer. Det vil ikke nytte å bade seg i sin ensomhet, forbanne seg selv fordi man ikke har noen livs-parter eller elte litt ekstra på gamle kjærlighetssorger. Jeg må ta livet mitt slik det er, jeg må bære det med all min kraft og livsglede. Jeg sier ikke det blir lett, men jeg må bestemme meg for å prøve, uansett hva som skjer. Jeg er drittlei av å grine over ting jeg ikke har. Drittlei av å kjempe mot tårene i bryllup fordi jeg føler meg så forbanna mislykket og ulykkelig. To følelser som tar så unødig mye energi og tårer. Jeg orker ikke mer. Jeg vil akseptere fullt og helt at livet mitt kanskje alltid blir enslig. Jeg vil slutte å hate meg selv for alle mislykkede forsøk på å finne kjærligheten og ikke minst tilgi meg selv for å ha brukt altfor mange år på en totalt håpløs, ulykkelig forelskelse. En forelskelse jeg heller aldri ville vært foruten fordi den vise så tydelig at jeg som de fleste andre er i stand til å forelske meg dypt og inderlig.❤️
Men av og til er det eneste rette å gi slipp, noe jeg klarte til slutt. Idag føles det helt ærlig som en gledelig befrielse. Det har gjort hjertet mitt både lettere og gladere. Det er litt av grunnen til at jeg også skriver dette, man skal ikke klore seg fast til falske drømmer og intenst håp om å oppnå det som til tilsynelatende “alle andre” har greid å få til for en hver pris, jeg savner at samfunnet gir mer aksept for oss som lever enslig. Hvis det ble snakket mer om uten noen form for følelsesladet undertone, hadde det kanskje også vært lettere også for den det gjelder og ikke føle like stor skam?
Livets mange veier er ikke enkle og enkelte valg er ikke selvbestemt engang livet bare blir sånn. Kanskje mer generelt aksept i samfunnet vil gjøre at enslige kjemper mindre med seg selv og at veien til hjertefreden blir kortere?