Det er 11 år siden nå. 11 år siden hjertet hans stoppet men fremdeles husker jeg det som det var i går. Hva jeg tenke og følte på en av de mest vondeste dagene i mitt liv. Jeg faller ned på kne på badegulvet. Jeg vil skrike men får ikke fram en lyd.
Minnene og følelsene kommer tilbake hvert år denne dagen. Dagen hvor hjertet mitt ble knust. Dagen hvor den kjæreste vennen og min største helt døde. I fjor skrev jeg et innlegg om vårt nære og vakre vennskap. Du kan lese brevet til Jan Werner her. Det er rart hvordan enkelte minner og hendelser setter seg i sjelen og hjertet. Hvordan enkelte dager aldri kan bli gode fordi de bærer med seg så såre minner fra fortiden,.Jeg vil aldri glemme denne dagen for 11 år siden. Hvor ulykkelig og knust jeg var og følte meg i lang, lang, lang tid i etterpå. Jeg husker kvelden budskapet kom som det var i går. Jeg var på korseminar med et kor jeg med stort engasjement var medlem av på 9 året. Koret jeg et halvt år tidligere hadde hatt en egen konsert med sammen med Werner. For en kveld for et minne. Han sang alle favorittene mine og ga med dette en gave jeg aldri vil glemme.
Her kan dere ham høre synge Pie Jesu med dirigentens da 13 år gamle sønn Natanael. Dette opptaket er gjort i øvelsen noen timer før konserten. Legg merke til hvor imponert han blir når unggutten treffer de lyse tonene.
Et halvt år senere sitter jeg i samme kirken med det samme koret. Plutselig begynner telefonen min å ringe noe voldsomt og det tikker inn flere meldinger. Jeg merker blikkene. Fomler lettere med mobilen ” Slapp av! Jeg skal ikke ta den tenker jeg små stressa der jeg føler at altfor mange har blikket rettet mot meg. Lite ante jeg at flere allerede da visste om at han var død. Helten min som de alle hadde sett gi meg verdens største klem. To venner som var glad i hverandre. Folk tier. Jeg tror de skjønner at jeg ikke vet. Jeg vil aldri glemme støtten de ga i min uvisshet. Flere står rundt meg når kvelden er slutt. Det er som om flere ikke vil gå før de vet jeg har blitt hentet og kommet trygt hjem. Jeg får dessverre lest siste melding på telefon med følgene tekst ” Åhh Silje jeg er så lei meg. Du må jo være helt knust nå. Kondolerer. Jeg forstår ingenting men tar det som et varsel på at noe er fryktelig galt.
Heldigvis blir det Mamma som gir meg det grusomme budskapet. Jeg vil aldri glemme synet av mammas tårevåte ansikt i døråpningen da jeg kommer hjem. “Hvem er dø!? Utbryter jeg. Mamma tar meg i hendene. Åhh jenta mi det er Jan Werner som er død!” sier hun.
Nei!! Han får ikke lov til å dø! Skriker jeg. Han får ikke lov, han får ikke lov! Jeg slår vekk Mammas trøstende hender. Reagerer mer eller mindre med sinne og sjokk før jeg faller ned på kne inne på badegulvet og kjenner sjokket og sorgen velte innover meg som en ild som vil brenne i stykker hjertet mitt. Tenk at han er borte….. Min fortrolige venn, min største helt, mitt lys, min glede og største trøst når livet var vanskelig. Han som sa han alltid skulle være der. Alltid passe på meg. Det er ingen hemmelighet at jeg hadde veldig få venner da Werner kom inn i livet mitt. Ensomheten er noe av det han hjalp meg mest med og takle de årene jeg fikk kjenne ham. Han fikk meg til å blomstre mer enn noen annen, og mest av alt gjorde han meg trygg. Ja, så trygg at han fint kunne gi meg noen spark i ræva. Han brukte tid på meg. Mye tid. Han kunne bli irritert på meg hvis jeg lot meg bli tråkket på og såret av venner eller kjærester. ” Reis deg Silje! Sett standard! Du er et nydelig menneske! Du fortjener bedre enn dette” Det er mye jeg kunne fortalt,men våre fortrolige samtaler ligger som en lærdom, en vakker skatt i hjertet mitt. Det å ikke kunne snakke med ham lenger, er et savn jeg vil bære på resten av livet.
Det er vanskelig å beskrive sorgen jeg nå satt med. Omverden så vel på den som mer eller mindre som en sorg over en artist. Mens jeg følte på en dyp sorg over en venn jeg hadde elsket. Delt samtaler, hemmeligheter og latter med. Jeg savnet noen å dele sorgen med. Noen som forsto sorgens dybe. Jeg hadde riktignok blitt kjent med flere i hans nærmeste krets, men følte nok at jeg ikke kjente dem godt nok til å bare ta en telefon. Men jeg var så knust. Så ulykkelig, så ensom på den tiden, jeg hadde ikke engang kontakt med bestevenninna mi.
En kveld orket jeg ikke mer. Jeg skrev den såreste, mest følsomme og rotete mail jeg noen gang har skrevet til noen, til Febe. Werners bestevenn og tidligere manager. Hun hadde jeg nemlig hatt en del kontakt med før Werner døde og jeg møtte dem også sammen flere ganger. Svaret jeg fikk morgen etter fikk meg til riste av gråt. Endelig! Endelig noen som virkelig forsto. Jeg får tårer i øynene den dag idag når jeg tenker tilbake på det. Lite visste jeg da at hun skulle bli en av de aller mest betydningsfulle og nærmeste venner jeg har den dag idag. Vi løftet hverandre opp og jeg vil nesten si bar hverandre igjennom de neste årene. Middager, konserter og besøk hvor vi kunne sitte oppe halve natta og se drama filmer eller konsertopptak av Werner.Vi fikk et helt spesielt bånd jeg knapt har hatt med noen annen venn i hele mitt liv. Ekte vennskap sterkt, mykt men også noen ganger ganske så rått og vondt. Vi har stått i kraftige stormer sammen. Grått og kranglet og stått i mot mørke krefter som har gjort sitt ytterste for å skape splid mellom oss. Men en ting har livet lært meg. Selv om flere har kommet til og beriker livet mitt idag så jeg vil jeg aldri glemme hvem som så meg i den første tiden etter denne grufulle dagen. Vær ikke for skeptisk til å slippe nye mennesker inn i livet ditt, de kan utgjøre en større forskjell og få en mye større betydning i livet ditt enn du noensinne kunne forestille deg. Det er Febe for meg et levende bevis på. Vennen som var den første som kom og ville bli med meg på veien videre. En vei jeg først var redd jeg måtte klare å gå alene.
Veldig glad i deg Febe. Takk for at du aldri har gitt slipp!
