Jeg er en av de 677000 som leste den sterke og rørende historien om Mats Steen, populært kalt Ibelin av de mange tusen som kjente han igjennom World of Warcraft. Foreldrene som bekymret seg over sønnens sosiale liv og ensomhet fikk seg en gledelig overraskelse i sønnens begravelse da mennesker fra hele Norden kom for å hedre ham. Jeg er ikke en gamer selv, men jeg har stor kontaktflate og nettverk over Internett jeg også, vennskap som være vanskelig for andre og forstå dybden av men som for meg er like viktig og ekte som de som bor i samme by som meg.
Den digitale spillverden har aldri vært noe jeg har prøvd eller vært fascinert av. Men historien NRK skrev om Mats Steen var likevel gjenkjennelig, sterk og rørende. Mats led av en sjelden sykdom som gjorde at han levde mye innendørs. Foreldrene var lenge bekymret for hans ensomhet og de følte sorg over at han tilsynelatende hadde få relasjoner i livet i form av venner og kjærester. Begravelsen viste foreldre sannheten. De hadde tatt grundig feil sannheten er at sønnen hadde satt spor i mennesker over hele Europa igjennom nettet og ti års spilling i World of Warcraft. Da han døde i 2014 kom det mennesker fra Nederland, England, Finland, Danmark og Norge. En venninne fra England som han hadde knyttet et sterk bånd med bar til og med kista hans, vennen som hun bar så tett inn til hjertet men aldri hadde møtt i det virkelige liv. Sikkert sært og uforståelig for noen, men på meg gikk det rett i hjertet. Du kan lese den sterke og flotte historien om Mats Steen her.
Jeg har også venner i hjertet jeg aldri har møtt, men som på sin måte er en viktig brikke både i livet og hjertet mitt. Livssituasjonen min gjorde og gjør til delvis det ennå vanskelig å være like mobil som funksjonsfriske, noe som gjør at det å besøke venner kan være krevende og vanskelig, men det er nettopp derfor digital kommunikasjon er så suverent. Det har rett og slett økt min livskvalitet. Den form for kommunikasjon reddet meg i sin tid fra en mørk og tung ensomhet, selv uten å være en såkalt “gamer”. Jeg brukte først MSN så Facebook og nå Messenger til å holde kontakt med folk. Jeg har venner fra Sverige, England, Nederland og USA. Mennesker jeg har møtt via interesser og forum. Kontaktflaten i Norge er stor og jeg har flere svært nære relasjoner jeg pleier på den måten. Mye på grunn av forskjellige leiere jeg har vært på oppigjennom årene og ikke minst den store musikkinteressen min. Det er igjennom den jeg fant noen av de sterkeste og mest dyrebare vennskap i livet mitt. Jeg har også som Mats opplevd dype forelskelser vokse seg fram på grunn av tett kontakt elektronisk. Tre av disse ble jeg kjæreste med i det virkelig liv, men siden de bodde på andre kanter av landet gikk det ikke i lengden. Men et hjerte kan romme mye. Hemmeligheter og følelser ingen vet om og i 2012 kom et menneske inn i livet mitt som lot meg kjenne på et blaff av følelser jeg ikke ante fantes. Vi ble aldri kjærester, men jeg vet at hadde vi ikke bodd så langt unna hverandre i den fysiske verden kunne vi fint ha blitt det, jeg vet hva jeg følte og jeg har ikke glemt det heller.
Selvfølgelig er det ikke alle som forstår dybden av et digitalt vennskap. Jeg har mott forsvarte betydningen av slike relasjoner flere ganger også ovenfor mine aller nærmeste. Foreldre generasjonen synes ofte det er utenfor boksen å kalle digitalkontakt for ekte vennskap. Men livet lærte meg for mange år siden at man ikke nødvendigvis trenger å spise middag med hverandre tre ganger i uka, for å kunne bli nære, ekte venner. Jeg var sønderknust da Jan Werner døde nettopp på grunn av fortroligheten, godheten og samtalene vi ofte hadde både natt og dag, kontakten i samtalene våre ble viktigere enn at vi så hverandre toppen 4 ganger i året. Vennskapet jeg også fikk med Morten tre år senere etter Werner døde er et av de fineste og vakreste vennskap jeg har opplevd i mitt liv. Folk trenger ikke forstå sorgen og savnet jeg har etter ham, bare jeg kjenner den og bærer det i hjertet. Jeg traff han bare noen få ganger i løpet et vennskap på 9 år, men jeg vet vi var sjelvenner og at vi elsket hverandre som søsken i sjelen fantes det ingen som helst tvil om.Jeg vet jeg vil bære Morten som Werner tett til hjertet for alltid, men jeg venter forsatt på at flodbølger av sorg ikke skal ta hjertet mitt så kraftig for savnet etter Morten er forsatt som et brannsår.
Jeg tenker ofte på Ingrid også. Mammaen til Bettan. Vi hadde gode, fine samtaler om livet, kjærligheten og døden. Igjennom fire år, skrev vi og skravlet vi i telefonen. Jeg håpet alltid på å få treffe henne, men rakk det dessverre aldri, noe jeg er veldig lei meg for, jeg synes Ingrid var en nydelig, varm og god dame. Hun traff meg dypt i hjertet med sin klokskap, raushet og omsorg for den følte jeg selv igjennom teknologi Ingrid og jeg ble oppriktig glad i hverandre og jeg savner ofte og høre fra henne.
En annen dame som betyr utrolig mye for meg er Mona. En vennforespørsel fra en fremmed dame på Facebook ble et varmt og ekte vennskap. Jeg er så glad for det, Mona har en unik, varm måte å nå andre mennesker på. Vi kan snakke om så mangt og hun har hjulpet meg igjennom mye, spesielt da jeg ble dypt såret av en venn for en tid tilbake. Mona har en raus forståelse for livets mange vendinger. Brev, kort, gaver og timelange samtaler igjennom flere år gjør at vi kjenner hverandre godt, tross at vi aldri har møttes vil hun alltid ha en plass i hjertet mitt.
Luna. Jenta som skulle komme til å snu opp ned på så mye av det jeg trodde jeg visste om både livet, vennskap og kjærlighet. Om bare vår tid kunne vart evig, vi var så nære og du åpnet opp verden med ord jeg ikke trodde eksisterte, ihvertfall ikke i min verden. Du viste meg hva mot, styrke og ærlighet var. Ærlighet som finnes hos mennesker som tør å elske andre mennesker. Du er langt unna meg i mil vakre, men aldri i hjertet. Takk for den skjønnhet du en gang viste meg det vil jeg alltid være takknemlig for. Jeg vil alltid lengte etter og holde om deg.
Øystein er en god kamerat jeg har et godt vennskap med tross både sukker og salt. Takk for at du forsatt er min venn igjennom alt vi har delt. Du er en trygg og ekte venn jeg aldri har sluttet å sette pris på. Det er lange avstander mellom oss, men du er nok et bevis på at en relasjon kan holdes godt i live med teknologi. Men vi sees igjen.
Kristine. Vi møttes først igjennom facebook men har siden møttes flere ganger. Jeg glemmer ikke den dagen du skli rett inn hos vennene mine da du ble med på middag i Oslo. Venninnene mine digget deg fra første stund, jeg glemmer heller aldri den dagen du møtte meg i Oslo og jeg var nesten på gråten etter krangel med en kjip med assistent you made my day dear. Vi sees igjen.
Per Arild er en god barndomsvenn. Vi har gode samtaler og refleksjoner om livet det er mangt man kan diskutere og dele igjennom et tastatur. Jeg setter pris stor pris på han.
Mari er en av de venninnene jeg har hatt lengst. Vi møtes på handikapleir i 1995 og har igjennom brev, bilder, telefoner og noen sjeldne men fine treff har vi fulgt hverandre oppigjennom årene. Hun kommer fra og bor på Vestlandet så og sees har aldri vært av det enkleste, men nære var vi i mange, mange år. Mari er idag gift og er mor til 2 nydelige jenter. Jeg var invitert i bryllupet men måtte avstå på grunn av mangel på assistanse. Et tydelig eksempel på at det er år mellom hvert møte er at jeg traff faktisk ikke mannen og barna hennes før i fjor. 7 år etter bryllupet sto. Men å møte Mari er akkurat som jeg skulle snakket med henne i går. Vidunderlig trygt og morsomt.
Noen ganger overasker mennesker deg når du minst venter det. Jeg glemmer ikke mine rørte tårer over å finne et nydelig smykke og kort fra Helle-Viv i posten, kjøpt mens hun var i London, min livs drømmereise nr 1 men som stive regler innenfor kommunal BPA stopper meg fra og gjennomføre. Jeg har aldri glemt Helle- Viv sin nydelige overraskelse, vi har mange felles venner og det er alltid stas og treffe henne.
Jonas har jeg kjent en årrekke. En kvikk, morsom, snill og hjelpsom fyr med et stort smil og glimt i øyet. Vi har mange sommerminner sammen på leir, det er mange år siden jeg så han sist nå, men det er alltid godt å vite at han er bare et tastetrykk unna.
Min aller kjæreste venn bor nesten 5 timer unna meg, og nei vi sees ikke annenhver måned, sannheten er at det kan gå et år, kanskje til og med fem mellom de gangene vi ser hverandre. Jeg er ferdig med å grine over det, det er som det er og jeg er velsignet med også å ha en bestevenninne her i byen som jeg deler hverdagen med, så vennskapet med Febe er selve symbolet på at digitalt vennskap funker. Hun er på sin måte et anker i livet mitt og det har hun vært i langt over ett tiår. Hun er den jeg prater mest med av alle, nesten daglig i perioder. Bestevenninnen får dele flest dager med meg, Febe får flest betroelser, hun er det nærmeste jeg kommer en vennskapelig sjelvenn ingen kjenner meg mer på dypet enn henne. Hun kjenner til det mest sårbare, hun har gjort meg sterkere og tryggere på meg selv. Det er sterkt å skrive dette innlegget og tenke tilbake på en våre aller verste krangler for flere år tilbake. Hun min aller nærmeste venn ga meg kraftig spark i leggen hun sa : “Silje! Uten pcen har du ingen! Se og kom deg ut og få deg et liv! Der og da var det som om hun trampa på sjelen min og knuste hjertet mitt i fillebiter samtidig. Jeg var såret i mye lenger tid enn jeg sa til henne. Men idag mange år senere takker jeg henne for at hun var så glad i meg at hun våget og si sannheten så sann og grell som den var. Idag er jeg til og med enig. For at jeg trengte virkelig et dytt til og forandre hverdagen og ikke minst tankesettet mitt finnes det ingen tvil om. Så sant det er mulig er det viktig å prøve å finne hobbyer og skape relasjoner også fysisk der du bor og lever til vanlig. Det kan være vanskelig hvis man er lite mobil, men det handler også om å finne sin plass. Dyrke interesser og bygge nettverk over tid så sant det er mulighet for det. En trist erfaring jeg har er dessverre at mange av de vennene jeg har hatt kontakt med via nettet har lidd av ulike alvorlige sykdommer og har derfor ikke hatt hverken krefter eller muligheter til å komme seg så mye ut og rundt. Mange av dem er døde idag og jeg savner hver eneste en av dem.
Jeg håper historien til Mats og den massive oppmerksomheten historien har fått kan være med på og endre oppfattelsen av hva ekte vennskap og relasjoner er og måtene de kan oppstå. Folk må vie ut blikket sitt og slutte å se på det som noe smått, stakkarslig og trist å leve på nettet. Det finnes ikke trist men det er berikende, positivt og hyggelig. Det er den mellommenneskelige kontakten som betyr noe, følelsen av tilhørighet og bety noe for noen som er viktig. Mats spilte, jeg skriver blogg, andre legger ut podcaster og videoer på youtube alle er vi på digitale plattform. Er vi heldige setter vi spor etter oss for alltid både digitalt og mellommenneskelig. Mitt liv hadde ihvertfall aldri blitt så godt og rikt uten alle de flotte menneskene jeg har sanne digitale vennskap med.
Dette innlegget tilegner jeg Jan Werner, Morten, Christine Yvonn, Mirjam, Petter, Ingrid, Martin, Therese og Tonje. Vi sees igjen en dag!❤️
