Helene Sandvig startet første sesong av denne fantastiske programserien i 2016 for og på NRK. Der hun sjekker inn på ulike institusjoner og har sterke, nære og ærlige møter med ansatte og ikke minst med pasienter/ brukere og pårørende. Hun viser på en svært respektfull, ydmyk og rørende hvordan de forskjellige menneskene hun treffer sliter, lever og eller bearbeider traumatiske ting. Det er sterkt og lærerikt på en og samme tid. Programmet er en braksuksess og programleder, journalist og nå også forfatter Helene, ble i fjor tildelt pris for beste kvinnelige programleder i 2018. Helene skal virkelig ha ros for både sin profesjonalitet og for at hun tilnærmer seg både mennesker de ulike utfordringene de har på en hjertevarm og verdig måte.
Jeg har sett alle sesongene og alle programmene gjorde inntrykk på hver sin måte. Jeg har likevel plukket ut noen episoder som traff hjertet mitt ekstra dypt.
Helene sjekker inn på en avdeling for alvorlig spiseforstyrrelser:
Dette programmet var både lærerikt og sterkt å se. Jeg har flere venner som har eller har slitt med spiseforstyrrelser. Noen i korte perioder av livet andre i over ti år. Pasientene Helene møtte i dette programmet er blant de sykeste i landet, som Maren på dette bildet som holdt på å dø og fikk både hjertesvikt,leversvikt og nyresvikt. Mange av de som er med i dette programmet er unge, noen knappe 20 år, men med sørgelig lang erfaring både på behandlingsteder og med spiseforstyrrelsen i seg selv. Vi får innblikk i både behandling, kamp og tårer der noen av dem går hvileløst omkring hele tiden, og sitte i ro er bannlyst i redsel for å legge på seg. Vi ser hvordan de sliter med seg selv både ved matbordet og ellers. En evig indre kamp om kontroll og mat og hva de klarer å få i seg. Tanker som oss friske ikke helt forstår omfanget av. Men en ting har jeg forstått, det er ikke lett og sykdommene er altfor kompleks til å bare slenge ut til den syke: “Det er jo bare å begynne å spise”. Man skal ha respekt for andres usynlige eller synlige kamper, livet er aldri sort eller hvit og det kan være mange grunner til at mennesker sliter med de gjør. Du kan se programmet her .
Helene sjekker inn på Asylmottak: Dette programmet gir et innblikk inn i en virkelighet de fleste av oss ikke klarer og sette oss inn i. Programmet forteller om hvordan det er å leve på et asylmottak. Brutalt ærlig, kaotisk og preget av mye uro sitter de der. Noen venter på oppholdstillatelse, andre vet de har fått avslag og dermed kan bli kastet ut av landet når som helst. Mange bærer på mye fortvilelse, ungdom som har valgt å fullføre videregående men som hverken kan få vitnemål eller jobb fordi de ikke har et eget personnummer. De blir på den måten brutalt tatt i fra mulighetene sine. Å reise tilbake til hjemlandet sitt er ofte det siste de vil, fordi det er derfra de opprinnelig fryktet for livet. Dokumentaren viser et tydelig bilde på hvor krevende og tøft det er å leve under slike forhold selv i Norge. I dokumentaren dukker til og med politiet opp etter at noen kvinner har blitt skremt av noen utenforstående på nattestid. Du kan se programmet her.
Helene sjekker inn på Hospits :
Helene sjekker inn på Dalsbergstien hus i Oslo. Der bor det mennesker som ruser seg tungt. Helene får utfordret både sin luktesans og sitt syn på rustavhengige. Dette er et lav terskel tilbud som blir gitt i Oslo. De får mat, et sted og sove og det er lov til å ruse seg på dette stedet. I likhet med Petter Uteligger får Helene sterke og rørende møter med menneskene der. Mennesker som har gjort fatale valg i livet som har kostet dem dyrt. Sandra på bilde har ruset seg i over 30 år og har en datter hun ikke har kontakt med.
Vi får være med Sandra da hun får hjelp av den fantastiske feltsykepleien Gull, som man tydelig ser hun har et sterkt bånd med. Gull får nesten tårer i øynene når hun forteller om jobben sin : “De er jo kjempefine mennesker jeg er jo lykkelig som har en jobb her” sier hun.
Et annet sterkt møte Helene får er med maleren og kunstneren Muhammed. “Jeg hadde aldri trodd han var rusavhengig hadde jeg møtt han på gata. Han virket så oppegående og klar.” Du kan se den vakre kunsten hans i dette rørende programmet her.
Helene sjekker inn på akuttpsykiatrisk Blakstad sykehus:
Denne episoden gjør sterkt inntrykk. Jeg har flere i min nærhet som i større eller mindre grad sliter psykisk. Blant andre en nær barndomsvenninne som var innlagt i mange år på grunn av Schizofreni. En av pasientene Helene treff har nettopp denne diagnosen, og det er interessant å høre henne fortelle om hvordan hun har det og hvordan hun lever med den. Det som er rørende å se er hennes sprudlende personlighet sammen med hennes ærlig beretninger fra livet. Se det sterke programmet her
Helene sjekker inn på Modum Bad, Angstbehandling:
Jeg vet hva det vil si og være redd. Jeg har fått et lite snev av forståelse på hva et angstanfall er. Men dette er ingenting i forhold til hva mange andre opplever og kjemper med. Noen til og med nesten daglig. Programmet gir et sterkt bilde på hvor jævlig og altoppslukende angst kan være. Vi møter blant andre to tapre damer som er blitt hardt angrepet av angst etter sterke opplevelser 22 Juli 2011. Du ser programmet her
Helene sjekker inn på nyfødt intensiv.
Dette programmet var sterk kost. Brutalt og skjørt akkurat som livet selv er. Du ser foreldre i sin livs krise der barnet deres svever mellom liv og død.
Jeg beundrer foreldrene der de på raust vist lar Helene dokumentere både redsel, den dypeste sorg og glede. Du finner det tåredryppende programmet her.
Helene sjekker inn i en barnebolig :
Helene sjekker inn på en avlastnings bolig for sterkt funksjonshemmede barn. Helene som selv har barn reflekterer over hvor vanskelig og sårt det må være og overlate deler av ansvaret for barnet sitt til andre. Programmet gir et sterkt bilde på hvordan noen barn med alvorlige, store funksjonshemninger lever. De fleste uten språk. Jeg kjemper med tårene og synes det er både vondt og sårt å se på dem. jeg kjenner på vanskelige følelser. Mitt eget utgangspunkt var veldig svakt den dagen jeg fløy fra Korea og var så heldig og bli adoptert. Hvem hadde jeg blitt hvis ikke jeg hadde kommet hit til min fantastiske familie? Jeg kunne sikkert lett endt opp som multihandikapet. Programmet er nydelig og vakkert og igjen ser man tydelig hvor hjertevarm Helene er, der hun skånsomt og forsiktig tilnærmer seg barna og finner rørende måter og kommunisere med dem på. Se det hjertevarme programmet her
Helene sjekker inn på Hospice Lovisenberg:
Lindrende enhet for uhelbredelig syke kreftpasienter.
Jeg grudde meg til denne episoden fra jeg så traileren på sesongen. Ikke bare er jeg redd for døden men jeg er aller mest redd for å miste mennesker jeg elsker. Jeg har sett flere kreftkamper på nært hold både familie og venner. Jeg har mott ta noen triste farvel i mitt liv og som nært pårørende til et familiemedlem med kreft vet jeg at jeg en dag må ta mitt tyngste farvel noensinne. Jeg var derfor urolig for hvilke stormer av tanker og følelser dette programmet kunne sette i gang hos meg. Men til min store overraskelse ga det meg overraskende ro, forståelse og innsikt. Det hjalp meg der jeg satt for meg selv og hulka og grein, men det var mest fordi det var vakkert, lærerikt og beroligende for en sjel som har vært drittredd i over 4 år. Redselen er nok ikke over men takknemligheten for den tiden jeg får tilbringe med min nærmeste må være størst. Det samme gjelder forståelsen over at når et menneske kommer til det stadiet at det er en kraftanstrengelse av en annen verden å leve ja da må man la dem få slippe. Jeg gråt over datteren som hadde tatt pause fra studier og reiser for å være med moren, jeg gråt da jeg forsto at en annen mor ikke maktet og fortelle sin unge datter at hun skulle dø. Jeg gråt inderlig da to gode kamerater tok et stille og forsiktig farvel. Begge vet at de ser hverandre for aller siste gang, men de er barske og gråter ikke. Gråten kommer ved heisen for den ene kameraten. Vakkert og uutholdelig vondt. Jeg gråter der jeg ser modige, tapre Dag dør foran kamra. Vakkert, fredfullt og stille. Det roer hjertet mitt mer enn det skremmer. Min kjære Mamma har rett: “Man må prøve og ikke være så redd for døden, den er bare en naturlig del av livet.” Se det hjerteknusende programmet her
Kjære Helene. Tusen takk for denne fantastiske, fine, lærerike serien. Du utgjør en forskjell som rører dypt i manges hjerter.