Han har bursdag idag. Gutten med duene. Han som farget mange av dagene mine i barndommen. Jeg husker spesielt sommeren vi fylte 10 år som en glad og lykkelig sommer, mye takket være min barndomsvenn.
Raymond var en lyshåret, blond gutt med et litt ertene men godt blikk. Vi bodde i samme nabolag og det tok ikke lang tid før vi ble som erteris. Jeg var overlykkelig og følte at livet hadde begynt på nytt etter og ha levd i ei lita bygd med ingen venner. Jeg blomstret som aldri før og fikk virkelig kjenne gleden over og ha venner.
Raymond ble på mange måter en fast følges venn. Vi lekte sammen etter skolen så å si hver dag. Vi hørte på musikk, koste med kaninene hans og så på duene til faren hans.
Vi bygget hytte i skogen og tok med niste. Ganske så hyggelig var det. Hele sommeren syklet vi flere timer pr dag. Han med sin sykkel og jeg med min spesiallagde trehjulssykkel vi har mott vært litt av et syn men den sommeren da jeg fylte 10 år er uten tvil min lykkeligste barndom sommer . Sommerværet var fantastisk og vi var ute hver dag og jeg ble sjokoladebrun og i veldig god form av all syklingen. Raymond var trofast og snill og skjøv meg opp bakker og laget ostesmørbrød til oss. Jeg husker vi kranglet også og at jeg lugget han. Allikevel sto han trofast på døren dagen etter. Han ble nesten fast middagsgjest hjemme hos oss. Familien min tok han med på utflukter, riding og konserter. Jeg ble godt kjent med familien hans også. Spesielt søsteren hans som er fire år eldre enn oss. Av og til satt jeg på rommet sammen med henne og skravlet. Hun kunne masse om musikk og viste meg bilder av gutter hun synes var kjekke. Jeg husker hun tok opp masse musikk for meg også. Raymond var som sagt alltid snill men han hadde likevel alltid noe litt rampete over seg. Vi fant på masse rart. Stekte epler på bål i skogen. Røykte gress eller strå var det vel kanskje. En gang fant Raymond en sigar som han røykte på i skogen. Jeg turde ikke. Han ble grønn i trynet og spydde som en gris.
Vi gikk også på slang, både eple, pære og moreller. Det var som oftest Raymond som hentet det til meg men det hende også at jeg våget å gjøre det selv. Kan dere tenke dere noe mer avslørende. Permobilen min var knallrød og umulig og ikke få øye på. Av og til kunne jeg se folk rett i øynene der de så på oss fra vinduene men jeg kan faktisk ikke husket vi fikk kjeft. De lot oss gjøre det og mange rett og slett smilte til meg. Jeg er veldig glad for dette i ettertid de lot meg få være barn.
Raymond og jeg hang mye for oss selv. Vi ble ertet for å være små kjærester men jeg forelsket meg i helt andre gutter enn han. Den ene gutten som jeg var litt betatt av gikk i klassen hans og det hendte vi hang litt sammen med ham. Jeg var i himmelen! Jeg hadde også en ”Prins” i min egen klasse jeg likte svært godt. Faktisk var han den aller første jeg forelsket meg i. Han også hang litt sammen med oss. Vi spilte blant annet fotball. Det vil si at jeg krabbet med sko på beina. Jeg storkoste meg. Jeg var så lykkelig. Jeg har alltid vært litt guttejente og følt meg mer akseptert av gutter enn jenter.
Men Raymond og jeg hadde også noen uhyggelige opplevelser. Jeg glemmer aldri vi hadde en grå bil etter oss og en mann rullet ned vindu og spurte om vi ville ha godteri. Bilen sirklet stille rundt oss lenge og vi ble utrolig redde og syklet og kjørte hjem til meg så fort vi bare orket. Bilen fulgte etter oss nesten helt hjem. Men da de så vi gikk inn hjemme forsvant den som dugg for solen.
Jeg elsket Raymond sine kaniner. De var så søte og jeg elsket og kose med dem. Det var spesielt når det også kom babykaniner etter hvert. Vi lekte og koste masse med dem. En dag løp Raymond med den ene babykanin. Den var helt med på leken og Raymond frydet seg over å se hvor glad og fri den så ut. Den sprang og sprang før den plutselig falt om. Jeg glemme synet av det lille dyret som rister av krampe og dør rett foran øyene mine. Jeg holder pusten. Jeg klarer ikke bevege meg en millimeter engang. Raymond stakkars som ellers virker både sterk og tøff står og skjelver som et aspeløv mens tårene renner nedover kinnene hans.
Jeg vil aldri glemme faren hans sin reaksjon han kjefter og smeller på sønnen sin. Han tar opp det lille dyret og kjefter på Raymond: Han er stein dæv! Skjønner du det gutt? Steindæv! Raymond storgråter og er helt utrøstelig men faren hans er fremdeles rasende. Raymond setter seg opp på bilen min og vi kjører hjem til meg og drikker kakao og spiser boller.
Det er så mange minner. De er nærmest som en perle på en snor. En gang fant vi hundre kr løs på bakken, vi delte 50/ 50 og gikk og kjøpet godteri for alt. Jeg husker også første gang jeg fikk dra på kino alene uten foreldre. Vi storkoste oss. Årene gikk og da vi kom i tenårene skli vi dessverre fra hverandre. Jeg søkte venninner og han fant sine og gikk sin vei, overgangen gikk rolig og fint. Det hender vi støter på hverandre og sier hei og den dag idag husker jeg bursdagen hans. Jeg vil alltid huske på ham med et smil og være takknemlig for de glade stundene vi delte i barndommen.
Gratulerer så mye med dagen! 😊
