Jeg har aldri vært opptatt av biler og langt mindre råning, men serien Rådebank gjorde dypere inntrykk enn jeg noensinne hadde forestilt meg på forhånd. Det at psykisk helse blir tatt opp som et sentralt tema gjør denne serien noe av det viktigste som har blitt laget for norsk tv på flere år. 

Det at det er kjærlighetssorgen til en gutt som utspiller seg på skjermen synes jeg er både fint og viktig.  Den lavmeldte, skjulte, rå og inderlige sorgen han kjenner, der han griner i det skjulte på dass mens han ser på bilder og filmer av jenta si.   Han prøver og virke kul ovenfor gutta mens sannheten er at han sender den ene lengselsfulle meldingen etter den andre av ren savn og lengsel. Et brudd er ofte en prosess. Å gi slipp er ikke enkelt for noen av partene. En håper. Mens en kanskje tviler. De elsker lidenskapelig både en og to ganger.   Han fylles av håp men faller enda lenger ned når han skjønner hun likevel ikke vil ha han.  Typisk ungdoms drama tenker du kanskje? Den er like gjenkjennelig og fengende likevel spør du meg. Flere av de jeg fikk anbefalt å se serien av er i midten av 40 åra. Serien minner unge og voksene på hva det vil si og leve. Å kjenne på godt og vondt. Gleder og sorger. Nære venner har lov til å bli sikkerlig sinte og bekymra når vennen kjører i fylla og setter andres og sitt eget liv i fare, og i tillegg gir Rånere et dårlig rykte når trynet hans blir klint utover på forsiden i lokalavisa. Det lov til å bli sinna da….. Men ekte, gode, nære venner de viser også evnen til å tilgi…. Det har jeg selv fått erfare i eget liv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selv den aller såreste og tyngste kjærlighetssorgen hjertet ditt noensinne har kjent på letter over tid. Tro meg jeg har vært der! Det er livets tøffeste lære å innse at for mennesker du elsker har du aldri vært i nærheten av bety like mye for. 💔

Rådebank er blitt så bemerkelsesverdig populær at artistene Maria Mena og Petter Kristiansen (Tidligere Katastrofe)  har spilt inn en fin duett inspirert av første sesong. Den fineste Chevyen.

Sesong 2 dykker enda dypere ut i livets dypeste vann og psykisk helse. Den har en twist TV-seerne aldri noensinne kunne forestilt seg. Denne sesongen tar for seg hvordan det er å miste bestekameraten sin på den mest brutale, utenkelig vis. 

Sivert. GT sin omtenksomme, trofaste bestekompis. I de første episodene i sesong 2 blir vi enda bedre kjent med han og vite litt mer om livshistorien. Sivert største ønske er og bli sivilingeniør det lovet han moren sin for tre år siden før hun døde av kreft. Han blir derfor fortvila over å få en treer på matteeksamen, faren blir masete, ja nesten hakkete på han. Sivert ligger i senga og regner og funderer på sine matematiske feil samtidig som han drømmer om å kjøpe en fet bil.  En svært dyr en. Han tar opp et forbrukslån og følger drømmen sin. I sin glede og iver over sin nye bil setter han opp farten. I et uoppmerksom øyeblikk kjører han utenfor veien, full fart inn i en hage før han til slutt krasjer inn en garasje. Han har ikke engang rukket og forsikre den. I sin fotvielse kjører han til GT og de blir enige om å gjemme bilen der, men selv ikke til GT forteller Sivert hele sannheten og langt mindre om det skjebnesvangre valget han tar da han forsøker seg mer eller mindre på forsikrings svindel.

Tross sine mørke hemmeligheter og et verbalt “kappløp” med politiet for ikke å bli avslørt ser vi Sivert både kjempe for Rånemiljøet med en tordentale til ordføreren og lokalmiljøet samtidig som han får oppleve en gryende forelskelse med en jente  han har likt i smug en god stund. Skaperen bak Rådebank setter fokus på gutter og guttevennskap på en annen måte enn det jeg har følt andre serier har gjort. Det er så viktig. Brennende aktuelt og lærerikt. Midt oppi alt som skjer med og rundt Sivert får vi høre historien om da Sivert mistet moren sin og GT ikke ante hva han skulle si men som kom på besøk med en pakke lollipop is. En handling som også skulle få en sterk betydning senere i serien.

For problemene hoper seg opp for Sivert. Det topper seg da forsikringsselskapet ringer og vil ha en prat med ham. Han kaster opp av redsel for å bli tatt og havne i fengsel og ser i sin store desperasjon ingen vei ut av problemene. Han gjør det samme som GT gjorde da han mistet moren,  han kjøper  lollipop is kanskje i håp om at GT skal forstå at han sliter med noe han som er så overveldene og smertefullt at han ikke klarer å fortelle ham det. Senere på kvelden får GT en telefon ingen vil ha. Bestekompisen hans er død, på verst tenkelig vis, han har forlatt verden ved og ta sitt eget liv.

Tilbake sitter en sønderknust far og en svært sjokkprega vennegjeng. Jeg griner og applauderer på samme tid. For at noen våger og vise ungdom og foreldre råskapen i hva det vil si og kjenne livet på det aller jævligste. Jeg har lenge ment at psykisk helse og selvmord må snakkes høyere om. I kjølevannet av et svært smertelig og personlig tap er dette noe jeg brenner sterkt for. Serien viser smertefulle, såre scener av ulike sorgreaksjoner i vennegjengen etter selvmordet. Noen gråter stille, andre eksploderer i sinne.  Alle reaksjoner er gjenkjennelig noe jeg selv har sett eller opplevd på kroppen.

Serien er rørende troverdig da GT i kjølevannet av Siverts bortgang får gjengens “klovn” Nilsen til å åpne seg hvor han ganske overaskende forteller at han har det ganske så svart til tider. En type samtaler gutter, menn sjeldent eller aldri tar. Ikke inneslutta jenter heller. Noen mennesker bærer på alt for mye alene. Serien tar også opp andre problemstillinger i forhold til relasjoner. Man ser dessverre at Glenn Tore sliter med å få tak i og “bånde” med foreldrene sine, selv om man ser faren gjør et noe keitete forsøk når han kommer for å støtte sønnen i Sivert sin hjerteskjærende begravelse. Serien rommer så mye, mye av livets mest brutale  lære om livet. Men den fremmer vennskapene, forelskelsene og øyeblikkene på en så sterk og vakker at dette blir noe av det beste og sterkeste som har blitt laget og vist på norsk tv.