Tenk og bare få være.

Fargerik, annerledes og unik uten og måtte tåle masse kritikk. 

Tenk og få være stor i både tale og ord uten og få skjeve blikk og mange spydige stikk.

Et liv kan være fryktelig vanskelig å leve.

Men mange bærer smerten sin alene. Mange virker å leve så flott og så svevende at vi ikke kan begripe deres valg og skjebne. 

Et valg om å forlate alt og alle de har kjært. 

Det kan virke så drastisk men livskraften er smuldret opp og fortært. 

Det altoppslukende mørket kom for nært.

 Forblindet smerten og mørket deg  fra deg å se alt og alle du hadde kjært?

Tenk om vi mennesker bare fikk være. Oss selv i ett og alt.

Tenk om de berømte maskene hadde falt? 

Tenk om vi lot være og holde på fasader og et evig jag om å strekke til overalt? 

Det er så lett å komme med fagre ord. 

Vis med handlinger først og fremst at du elsker dine mennesker her på jord. 

Tål og høre at folk kan ha det jævlig. 

Tåler vi det kanskje det blir lettere å være ærlig?

Jeg minnes en kjær venn med den største ære.  

Jeg undres om han hadde orket og leve hvis verden hadde latt han bare få være.