Samfunnet står stille. Coronaviruset herjer såpass mye med oss at vi blir frarådet både og besøke og klemme hverandre. Plutselig hiver alle seg over teknologien og priser seg lykkelig over at teknologien gjør at vi kan både snakke og se hverandre. Mange fortviler over å leve slik for en liten stund, andre av oss har levd med avstands vennskap store deler av livet.
Visste du at vennskap på avstand blir beskrevet som noe av det sterkeste og mest genuine vennskap man kan ha og oppleve? La meg forklare deg det nærmere med 6 punkter :
1. Man kommuniserer ofte med hverandre.
Du trenger ikke fysisk kontakt for å vite at de er der.Takket være moderne teknologi, er alt du trenger å gjøre er å ringe eller tekste så har du noen og dele dages gleder eller strev med. Når som helst på døgnet disse vennene er kjent for og være ekstra oppmerksom på hvor viktig det er og svare tilbake, gjerne raskt også.
2. Å besøke dem er alltid stor stas.
Å ta en tur til din venn er alltid stor stas, bare reisen i seg selv kan være en av gledene. Ikke bare får du sjansen til å se dem, men du får kanskje også treffe deres familie og venner og se steder som er viktig for dem og hvor de kanskje ferdes mye i hverdagen.
3. Å gjenforenes med dem er alltid en big deal.
Å være borte fra en beste venn i en lengre periode gjør at du lengter etter og ses. Det er det som gjør at de gangene dere faktisk ses er gjensynsgleden ekte, jublende og stor. Du setter ekstra stor pris på tiden du har dem noe som gjør at du aldri tar dem forgitt.
4. De vil alltid gi deg upartiske råd.
Å ha en bestevenn på lang avstand betyr å ha noen som alltid vil være i stand til å gi upartiske råd når la oss si du skal ta en viktig beslutting eller du står i en konflikt i et annet vennskap.
5. Å investere i et vennskap med en venn på lang avstand kan gi deg en sann venn for livet.
Å pleie et vennskap til en venn du ser veldig ofte er enkelt, det kan være veldig vanskelig med en venn som bor milevis fra deg, Men hvis du har et godt og nært vennskap på tross av ulempene med avstand og kommunikasjon utfordringer kan du være rimelig sikker på at du vil ha denne vennen i livet ditt i lang tid, kanskje for alltid. Avstanden i seg selv kan faktisk være med på og skape et enda sterkere bånd som aldri kan brytes.
6. Det er mindre sannsynlig at du krangler med dem.
Det er aldri drama, spenning og krangler med dem. Dere krangler sjelden og hvis dere gjør det er dere raske til og gjøre opp fordi dere er kanskje mer bevisste på hva dette vennskapet krever og ikke minst hva det betyr. Ofte holder det med en oppriktig unnskyldning.
Artikkelen er skrevet av Riley Copper og jeg har oversett den fra den engelske siden The Power of Silence-Psychology. Du finner den her.
I februar i fjor skrev jeg et godt likt blogginnlegg der jeg hyllet det digitale vennskapet. Det gjorde jeg inspirert av historien om Mats Steen som hadde store deler av sitt nettverk igjennom Internett. Du kan friske opp minnet ved og lese historien på nytt her. Jeg fortalte åpent om gledene de har gitt livet mitt og ha kontakt med vennene mine, som dessverre er spredd over Norges land i avstander. Mari og jeg møtes på Frambu barnleir for 27 år siden. Hun bor på vestlandet, jeg i Larvik. Vi har nærmest vokst opp sammen og “levd” sammen først igjennom håndskrevne ord og telefoner som senere har det blitt face time og messenger. Utdanning, kjæreste, giftermål og barnefødsler. Jeg har fått følge tett med på livet hennes selv om det i perioder har kunnet gå flere år mellom hvert fysisk møte er det en helt unik og sjeldent kjemi der og vi begge vet den vil være der for alltid. Idag er hele Norge ja man kan vel dessverre snart si hele verden i det jeg velger og kalle sosial karantene. Koronaviruset gjør alle avskilte fra dem vi er glad i. Plutselig hiver alle seg over teknologien og priser seg lykkelig over at de kan skype, facetime og om ikke annet ringe hverandre. Til og med statsministeren minner om hvor viktig det er og bruke teknologien i disse dager. “Alle må vi ta vare på hverandre og det oppfordres til å ta den telefonen som du har tenkt på lenge…. Lytt. Vær en venn det er nesten ikke måte på hvor oppmerksomme vi bør være. Det stikker dypt i meg, det vekker noe sårt i meg. For det få tar innover seg er at det finnes mange mennesker som lever med avstands vennskap og noen av oss har gjort det i årevis.
Jeg har i stor grad likevel opplevd at denne måten og ha vennskaps relasjoner på er langt i fra sosialt akseptert. Folk ser rett og ned på det. Spytter på det med spydige og kvalme kommentarer. Noen mer motbydelige enn andre. Jeg kjenner tårene presse på mens jeg skriver for jeg vil aldri glemme kommentarene noen klarte og lire av seg da Morten ble begravet og jeg senere skulle besøke graven hans. Folk forsto ikke hvordan hjertet mitt kunne hyle av sorg etter og ha mistet en venn jeg nesten aldri så men som jeg hadde veldig nær kontakt med i nærmere 10 år. Kjemien, vennskapet og kjærligheten som fantes mellom oss nådde meg helt inn i hjertet, han forandret meg for alltid og jeg savner han dypt den dag idag. Latteren, humoren, samtalene, gløden, ja rett og slett kjærligheten. Samtidig gjør en tid som dette at du går enda dypere i deg selv og reflekterer. Hva sier det egentlig om meg og livet mitt at jeg lever med de fleste av vennene på avstand? Fremstår livet mitt som hult og lite når omgangskretsen min kan telles på en hånd og resten er mennesker bak en skjerm? Blir det sett ned på fordi det virker og være noe ensomt og nesten litt stakkarslig over det ovenfor mennesker som på sin side kan dra på hyttetur med 35 stk? I såre stunder reflekterer jeg også over at ensomheten er litt selvforskyldt? Hadde jeg blitt noe lykkeligere hvis jeg engasjerte meg enda dypere i politikk, en organisasjon og påtok meg verv? Kanskje…. Men jeg vet også at min kropp, mine krefter og min mobilitet er noe jeg må ta hensyn til.
Jeg vet hva ensomhet er. Det er vel den erfaringen som kommer meg til nytte i disse dager. Jeg føler meg trent opp av erfaring på det og trives i perioder alene. Jeg føler meg rett og slett blant de sterkeste nå. Robust til å takle. Men likevel stiller jeg meg litt undrende til den sosiale aksepten på bruken av teknologiske fremgangsmåter for og oppretteholde sosial kontakt med omverden. Jeg har aldri verken fått den eller følt den. Jeg har mott kjenne på både skam og vonde følelser ved og fortelle omverden om at jeg lever med flest venner bak en skjerm og mennesker har slengt til meg at når alt kommer til alt handler det sikkert om at det er jeg som verdsetter vennskapene høyest? Siden mange av dem aldri er og se innenfor dørstokken min. Jeg håper denne krisetiden lærer folk å klappe igjen kjeften og kanskje dømme mindre og heller reflektere litt over at det kan finnes omstendigheter og ikke minst rent praktiske grunner som gjør at avstand kompliserer ting.Jeg vil samtidig rette sterk kritikk mot de som er så fordomsfulle at de tror folk med nedsatt funksjonsevne kun vanker og finner ekte vennskap i “vårt eget miljø” Det er noe av det mest provoserende og fordomsfulle pisspreik vi hører. Lær deg og hold smella. Min aller nærmeste venninne er funksjonsfrisk!
VG hadde en nylig en undersøkelse som viser at det er de unge mellom 18 og 29 år som sliter mest med ensomhets følelsen om dagen.
(Skjermbilde VG)
Det er helt klart krisen som gjør det. Unge mennesker er vant til et hektisk liv fullt opp med skole, jobb og en haug av fritidsaktiviteter, nå går nok flere av dem nærmest på veggen av rastløshet. Men det få tenker over er at det satt både unge, voksne og eldre og var ensomme også FØR krisen rammet oss. Si meg hvor var aksepten og forståelsen da? Hvor var de digitale kaffekoppene da? Jeg så ikke snurten av noe som helst. Folk må erkjenne at ensomhet var og er tabubelagt blant oss mennesker. Noe politikere snakker om i rykk og napp kanskje for å vinne flere velgere? Den brede sosiale aksepten kom kun på grunn av at virus krisen gjør at vi nå alle sitter i samme båt! Ettersom samfunnet omsider faller tilbake til normalen vil folk gledelig falle tilbake til vennegjengen på 35 eller enn hvor mange de er. Mens andre forsatt sitter gjemt bak vinduet av mangel på nettverk og sosial kontakt. Hvor mange vil ofre en tanke på dette når folkets begrensinger en gang blir sluppet opp? Mye ferre folk enn man kanskje tror.
Jeg innrømmer at jeg derfor sitter med en bittersøt følelse om dagen, skammen og sårheten over at jeg er i flere vennskaps relasjoner som har sine rammer og begrensninger kjennes ekstra vondt akkurat nå, for mens folk snart kan fryde seg over og dra på både hytteturer og sydenturer med vennene sine, vil mitt liv forsette sin vante gang med såpass avstand i hverdagen at flere jeg ser på som gode, nære venner tilbringer jeg bare noen ytters få noen timer i året knapt nok det. Livet har lært meg at man noen ganger bare må akseptere ting slik de er, med de rammer og begrensninger som av og til finnes. Man har av og til ikke noe annet valg, samtidig skal jeg være helt ærlig og si at ensomhet har mange ansikter og de fleste av dem holdes godt skjult. Man må våge og dele og være ærlig for å få det bedre. Derfor må ikke denne krisen bare gi et blaff av forståelse som glemmes så fort livet og verden er normalt igjen. Mange mennesker er veldig ensomme og lever som i en sosial karantene året rundt. Det aller vondeste jeg vet er og måtte bryte opp, klemme og gå fra min aller nærmeste venninne og vite at det kan være et helt år eller mer før jeg ser henne igjen. Men det som er hele poenget med dette blogginnlegget er at man kan ha fantastiske, nære relasjoner milevis fra hverandre så lenge man har evnen til og kommunisere bra sammen.Én venn man virkelig klarer og snakke bra sammen med er nesten viktigere enn alle de som helst vil på shopping og sveve på fysiske treff og opplevelser sammen med deg. Man trenger begge deler. Jeg er langt i fra alene om og ha avstands relasjoner og hovedgrunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi jeg ønsker like ekte aksept og forståelse for denne måten og ha kontakt med omverden på også når denne sosiale karantene er over. Ihvertfall for de aller fleste.
Jeg når ikke alltid menneskene jeg er glad i med en klem. Men det viktigste og fineste er at vi når hverandre i hjertet likevel. 🧡