HOMOTERAPI DISKRIMINERING AV VERSTE SORT…..

 

 

Jeg er rystet.  Provosert og  sint etter og ha sett Morten Hegseth sin dokumentar serie om Homoterapi.

Homoterapi er ment som en terapi for å bli kvitt følelser homofile måtte ha for samme kjønn.  I serie på 6 deler tar VG journalist Morten Hegsth opp dette tema. Det er ikke til å fatte at dette praktiseres lovlig i 2019.

Den svenske presten Ulf Lidman har i flere år reist verden rundt for å advare folk mot homoterapi. Han jobbet selv som homoterapeut i den internasjonale organisasjonen Exodus. Han sier at etter at 56 personer tok selvmord som følge av dette sluttet han å telle. Dette er en mann som har hatt hundretalls mennesker i terapi. En terapi han idag ser på som svært skadelig.

Noe jeg opplever som både provoserende og feigt er statsminister Erna Solberg sitt unnvikende svar om å gjøre homoterapi ulovlig. Hun er litt skeptisk til å gjøre dette forbudt og begrunner dette er på grunn av religionsfrihet. Hun vrier seg unna så godt hun kan men fakta er at det er lovlig med konverteringsterapi fra homofil til heterofil legning. Med en slik holdning opprettholder hun  med loven i hånd retten til å forsette med camper og kurs for å kurere og helbrede folk fra homofile følelser. Det er ikke tro men slike Camper og kurs praktiseres faktisk. Man kan jo spørre seg selv hvor i helvete nestekjærligheten finnes i dette!? 

  I en av episodene møter vi 32 år gamle Arne Christian som i hele 13 år forsøkte og bli “behandlet” fra legningen sin. Han forteller delvis gråtkvalt og svært preget om hvordan disse opplevelsene har opprørt han. Det er vondt å se den åpenbare smerten hans over og miste tryggheten og flere venner i kirka han praktisk talt har vokst oppi.  Det har kostet. Desto mer gledelig er det å se han lever lykkelig med en mann idag og at det lyser kjærlighet av dem!

Jens Fredrik Brenne leder av “Til helhet” uttaler seg også i en av episodene.  Han mener at flere i tro samfunnet  hans har gått fra og være homofil til idag og være såpass “friskmeldt” til at de har kone og barn idag. Flere av dem skal i følge han ha lest Matteusevangeliet for etterpå og ha sagt til seg selv at dette kan jeg ikke forsette med. Denne mannen våger også å mene at homofili kan komme etter og ha opplevd seksuelt misbruk.


En anonym kvinne forteller i en av episodene at hun Pinsemenigheten hun var medlem av ble forsøkt demon utdrivelse på. Man tror det bare er sånn tull man ser på en og annen skrekkfilm men dette er faktisk noe som også skjer idag.  Dette er mennesker som holder deg fast i den tro at de skal dra djevlenes verk ut av deg. Jeg sitter sjokkert og kvalm og skjønner ikke hvordan folk kan bli himla hjernevaska av kristendommen at de frivillig blir med på slike forsøk. Kvinnen er idag lykkelig gift med en kvinne.

Brian er en 23 år gammel mann vokst opp med en muslimsk tro, faren hans er en sentral muslimsk leder i det muslimske miljøet i Oslo, og familien er sterkt troende. Familien tok det alt annet enn pent da han kom ut som homo. Faren rett og slett terroriserte  han et helt år med religiøse formaninger i et desperat forsøk i å omvende han. Han ble også løftet opp og kastet på bakken av flere personer i det muslimske miljøet.  Brian idag utstøtt og lever med nytt navn sammen med kjæresten sin. Kjærestens familie har på mange måter blitt hans og han lever trygt og lykkelig idag.

 Dette er en svært viktig sak å sette lys på. I desember skal det avgjøres om Homoterapi blir ulovlig i Norge.  Det å være skeiv føles for mange både vanskelig og noe svært privat. Det er for mange en svært tung og tøff prosess. At det finnes mennesker som utnytter mennesker når de er i en av sine livs mest sårbare og følsomme prosesser er for meg helt utforgripelig.  Du finner den sterke dokumentar serien her  .

Lev lykkelig i ditt fjerne paradis.

 Å elske deg vil alltid være mitt hjertes aller vondeste brist. 💔

DEN VIKTIGSTE LÆRDOMMEN ETTER MORTEN. DEN STORE RAUSHETEN!

Kjære Morten!❤️

Jeg savner deg. Sånn dypt inn i hjerteroten. Det har jeg gjort siden du dro, jeg visste da bilen dro avgårde med deg,  at den dro den avgårde men en av mine fineste og trofaste venner, jeg visste at din bortgang kom til å sette spor i hjertet og tilværelsen min, jeg visste savnet kom til og bli både sårt og stort. Jeg følte alltid du var litt mer min, enn venninnene mine som lever sine travle liv med ektefeller. Du visste som meg hvordan det var å leve alene, på godt og vondt selvfølgelig, men jeg følte alltid du forsto meg og ensomheten jeg av og til føler bedre enn de fleste andre. Å snakke med deg på slike kvelder var som og få et varmt ull pledd rundt seg av varme og kjærlighet. Det føltes nærmest som jeg satt i armkroken din. Jeg har aldri opplevd en så sterk kjærlighet og hengivenhet fra noen venn før som jeg følte du utstrålte til meg. Jeg savner det lyset og den varmen du ga livet mitt utrolig mye Morten.

Jeg lever godt og har det bra. Dette året har bydd på store gleder og opplevelser. Jeg har vært så stolt og glad. Det er så mye jeg ville fortalt deg, jeg vet du ville frydet deg på mine vegne. Jeg har fine, nære, gode relasjoner som gjør livet mitt godt. Du var opptatt av det, at jeg skulle finne rette mennesker som fortjente tiden min som du sa. Jeg vil aldri glemme hvordan du hjalp meg igjennom et dypt svik jeg selv opplevde, men også hvordan du fikk meg til å tilgi meg selv for å ha såret noen jeg er fryktelig glad i. Jeg er glad du rakk og se at jeg fikk tilgivelse fra henne, du visste mer enn noen annen hvor vondt jeg hadde det, det året jeg vendte henne ryggen.

Dere er litt like for meg dere to. Begge vennskap sitter dypt og inderlig i sjelen min, men sannheten var at jeg så deg nesten aldri. Det gjør jeg ikke med henne heller men hun er likevel den vennen som står meg aller nærmest.

Mange forstår ikke dybden av slike vennskap, jeg fikk såre kommentarer etter du døde, hvordan sorgen kunne føles så stor, så lite som jeg hadde sett deg. I lang, lang, lang tid slet jeg med å tilgi meg selv fordi jeg ikke gjorde mer for å se deg mer. Du spurte utallige ganger om jeg ville komme på besøk, sånn som jeg føler jeg gjør med enkelte i min krets.  Tårene triller hver eneste gang jeg tenker på det,  jeg vet du forsto at jeg alt med BPA timer og sånn, men den samvittigheten vil alltid ligge sårt i hjertet. Istedenfor å se deg som spurte konkret om å møtes, ventet og lengtet jeg etter andre lenger vekk. Jeg må ha skuffet deg, for til slutt stoppet du å spørre.

Jeg vet ikke om jeg har like stort hjertet som det du hadde Morten. Like varm. Jeg kan bli så sår enkelte ganger, ta ting altfor personlig, så mye at jeg bare har lyst til å trekke meg vekk.   Men jeg lover å forsøke og lære noe av rausheten din. Du var stor på den og det er det jo veldig viktig og være.   Det er sårbart men viktig det livet vi lever her på jorda, og er det en ting begravelsen din alltid vil minne meg om, er det at alle kan brått reise fra deg, selv de man elsket høyest i dette livet.❤️

HJERTET HAMRET AV SINNE, HVER OKTOBER. NÅ GLØDER DET I ROSA…..

I går hadde jeg en veldig hyggelig formiddag med to av mine nærmeste venninner. Vi hadde vår egen, private Rosa sløyfe lunsj. Både lys og servietter var kjøpt i støtte til den Rosa Sløyfe aksjonen.  Det hadde jeg ikke vært med på for 3 år siden, da var oktober bare en irritere og provoserende måned. 

Det er rart og tenke over hvordan vi mennesker forandrer oss, det er godt også for jeg tror det åpner oss litt mer. I går satt jeg der, på Rosa sløyfe lunsj med to av mine nærmeste venninner. Vi skravlet og lo som vi alltid pleier, men jeg må ærlig innrømme at jeg hadde litt andre tanker og litt tyngre følelser i meg også.   Jeg tenkte på det menneske jeg elsker høyest i livet, som stadig kjemper mot kvalme og utmattelse på grunn av cellegift. Jeg hadde bare sagt jeg skulle til bestevenninna mi på lunsj, ikke at den var rosa og at vi hadde kjøpt inn masse greier til inntekt for Rosa sløyfe aksjonen. Hvorfor skulle jeg? Da hun har kreft diagnoser langt, langt unna rampelyset og media.Hun hadde fortjent medalje for sin utrettelige kamp. Hun som alle andre kreftramma hadde fortjent og se ulike bygninger lyse opp til ære for dem også, ikke bare rosa og for brystkreft. Jeg kjenner jeg fremdeles kan bli sår når jeg tenker på det.

Men jeg satt der på lunsjen også fordi hjertet gløder mer rosa enn noen gang.  Det har det gjort siden 2017. Jeg klarer fremdeles ikke å tenke tilbake på en septemberdag det året uten å få tårer i øynene. Min aller kjæreste venninne, var blitt syk av denne “rosa diagnosen”. Det er først nå over et år senere jeg makter og ta innover meg hvor hardt jeg tok det at også hun ble syk, de siste 3 årene har jeg opplevd at ikke bare en men tre av mine aller nærmeste bli alvorlig syke, det gjør noe med deg. Det gjør deg både mer sårbar men også sterk. Venninnen min har vært et anker i livet mitt i årevis, og vil nok aldri fatte hvor redd jeg har vært for å miste henne.💔

Jeg er ikke alene om å være redd for å miste. Mammaen til Mia, venninnen min var nær ved og død av brystkreft. Kampen var beintøff og det var på hengene håret at hun overlevde. Det er idag 14 år siden. Det var det vi jentene snakket og jublet mest over i går, at forskningen på brystkreft har kommet så langt at de aller, aller fleste  overlever brystkreft idag. Det var godt å være sammen i går, disse jentene har stilt opp enormt mye for meg igjennom lange vennskap, men kanskje spesielt etter frykten rammet hjertet mitt etter at flere av mine nærmeste ble syke. Bestevenninnen ble også den som jeg krøp skjelvende og gråtkvalt inn i armene til da jeg fikk vite om venninnen som hadde fått brystkreft.

Livet har sine flodbølger men det meste roer seg. Jeg lever fremdeles nær mennesker med kreft, men livet mitt er roligere og skuldrene litt mer senka. Erfaringene jeg har fått de siste årene har gjort meg mer ydmyk og har fått meg til å reflektere mer over hva som er viktigst i livet. Å ha flest gode dager med dem man er glad i, kunne innrømme feil og tilgi fortere enn og krangle unødig lenge med noen. Spesielt jeg og bestevenninnen har kommet hverandre veldig nære de siste årene. Vi sier så si aldri hadet etter en telefonsamtale eller et møte uten å si : Glad i deg.❤️ Vi vet så smertelig hvorfor, vi har erfart hvor brutalt brått vi kan miste.  Det skulle ikke forundre meg om Rosa Lunsjen heretter blir en tradisjon heretter. Nettopp for å feire livet og herdne de som vi er så glad i.

 

OM JEG BARE KUNNE FORSTÅ….

Om jeg bare kunne forstå.

Ditt mørke. 

Din indre kamp. 

Du som kjemper til du omtrent kneler, men likevel holder ut den bitre, skjulte kamp.

Jeg holder om deg i tanker og sinn, når vi blir født er ingen av oss lovet et lyst og friskt sinn.

Jeg ville så gjerne tatt smerten din. 

Gang på gang kjemper du deg ut i lyset vennen min.

Om jeg bare kunne jage ditt tungsinn og de mørke demoner som plager deg så, om jeg helt inn til deg kunne nå, hadde da ting vært lettere og forstå?

Hvor tungt må det ikke være og føle at livets bagasje nesten er for tung å bære?

Hold ut, vær så snill og hold ut min kjære. 

Vi er mange som er glad i deg som vil være nærme.

Angst, depresjoner og mange diagnoser jeg ikke kjenner navnet på, de er mange de som kjemper mot psyken ja det er ikke få. 

Prøv og ikke døm det du ikke kan forstå.

Ikke pek og se ned på, for en dag kan det være deg som sliter,  selv om sjelen din er rolig og frisk nå.

La oss møte fordommer med kjærlighet, bare slik kan vi mennesker lære hverandre å kjenne med større ærlighet. 

Husk du som kjemper at du er omringet av kjærlighet. 

Bare med raushet og varme vil vi kunne skape større åpenhet.

10 Oktober er verdens dagen for psykisk helse. Gi av din tid og ditt hjertet.

Til deg :  Glem ALDRI at jeg elsker deg! ❤️❤️❤️

EN UFORGLEMMELIG DAG I WERNERS RIKE. HVOR ET STORT ØNSKE BLE OPPFYLT!

 

 

13 år etter Jan Werners død, kom dagen mange hadde håpet på. En dag hvor familie, venner og fans samlet seg for å minnes og hedre mannen som rørte ved så mange hjerter.

Vertshuset Milepelen har i samarbeid med Werners nærmeste familie og Nord Odal kommune laget en minneutstilling fra Werners karriere, på veggene i dette rommet henger alle hans utmerkelser, bilder m.m.

Jeg var så heldig og bli invitert til Odalen og denne flotte begivenheten av pappaen til Werner, Thor – Egil jeg har hatt litt kontakt med ham og mammaen til Werner, Helle etter Werner døde og jeg drømte alltid om å få møte dem. Dessverre kom denne muligheten et år for seint til at jeg rakk og møte mammaen hans som døde i fjor.

Men far, bror og nevøer var der så jeg fikk ett av to ønsker oppfylt, jeg fikk endelig hilse på pappaen hans. Det var en god og lun stemning i vertshuset denne kvelden, det ble servert god mat og fremført nydelig sang og musikk, helt i Werners ånd, med Bettan og Fredrik Amadeus  Sannerud sønn av Stine, Werners mangeårige venninne.

Han sang blant annet Anthem fra Chess som for mange er regnet nærmest som Werners signatur låt.  En jordnær, fin gutt med en nydelig stemme og en stor fremtid på scenen foran seg.

Bettan sa mye fint om sin gode venn og kollega. Hun fremførte blant annet You raise me up, noe som fikk det til og presse i tårekanalene med en gang. Det fikk meg ikke minst til og tenke på begravelsen hans jeg hadde totalt sønderknust hjertet da jeg ikke fikk mulighet til og delta i den. Dette gjorde det kanskje ekstra sterkt for meg å høre den sangen denne kvelden i Odalen, blant Werners nærmeste familie og venner. Jeg har vært på konserter med Elisabeth i årevis, men denne kvelden ble uten tvil et stort høydepunkt, nettopp fordi vi var der vi var og at Werner har vært et fint bindeledd til at vi idag kaller oss gode venner.  ❤️

En venn som alltid møter meg med et smil og sin store, trygge favn. En venn som kysser meg på kinnet som om hun skulle vært moren min, og som tok meg i armene sine på et tidspunkt da livet mitt var veldig vanskelig. Elisabeth visste godt hva denne dagen betydde for meg,  da vi har snakket masse om Werner og hans betydning i mitt liv. ❤️

Det var offisiell snorklipping da utstillingen ble åpnet. Her får Thor- Egil litt bistand med snora mens mediene skulle ha sitt av bilder, Se og hør var en av dem.

 

Det var en opplevelse å få være der. Å se han bli hedret på denne måten. Vakre vennen min, som jeg så mange år bare kalte helten min. For det ble han virkelig i livet mitt, en lun, trygg og fortrolig venn som ledet sjelen min og hjertet mitt på rett vei.

Jeg sier alltid at livet mitt aldri hadde blitt så rikt og godt hvis ikke jeg hadde blitt kjent med Werner. Jeg elsket ham med hele mitt hjertet og gjør det den dag idag. ❤️

Jeg kjørte igjennom porten til kirkegården to ganger denne dagen, 9 år etter første gang, da foreldrene mine kjørte meg til Odalen ens ærend for å besøke Werners grav.  Jeg benyttet anledningen til og bruke god tid på graven. Jeg lo og gråt om hverandre, fortalte om livet, gleder og sorger.  Ba han passe på mennesker han vet jeg elsker og håpet han er stolt av meg for den styrken jeg har fått og mange av de valg jeg har tatt. Det har alltid vært viktig for meg og være trygg og sterk for menneskene jeg er glad i, det håper jeg han har sett.

Å møte Pappaen hans rett etter og ha sittet på graven hos Werner en god stund for meg selv ble sterkt. Werner snakket om hele sin nærmeste familie til meg spesielt foreldrene, bror og onkelbarn. Så hva sier man til en pappa etter 13 år? Ikke så mye, man er mest i stunden, hans milde, snille øyne sa meg alt om at han hadde forstått at det betydde enormt mye for meg. Å få være der og ikke minst endelig få treffe ham. Et stort ønske igjennom mange, mange år også før Werner døde ble oppfylt med dette.

Det har alltid vært et menneske av alle Werners venner som har skilt seg ut i mengden for meg. Febe vennen! Såre, sterke, vakre vennen min. Vennen som dro meg opp fra fosterstilling da Werner døde, vennen som jeg har stått i stormen med, og alltid har villet verne om. Vennen som alltid  har tatt vare på meg, som om jeg skulle vært lillesøsteren hennes, og som jeg alltid nærmest har forgudet. Vårt bånd er det sterkeste vennskaps bånd jeg har i livet mitt. Hun er et anker og en enorm trygghet for meg, hun som lærte meg og stole på at livet kunne bli godt igjen selv om folk man elsker dør.  Jeg  snakker litt med Thor- Egil før Febe, kona hennes og jeg drar en tur på graven sammen, jeg stiller meg ved siden av ham og sier : ” Sønnen din var en stor, dyktig artist, men et enda større og nydeligere menneske.” ❤️

Takk Werner og Febe.  Ingen venner har gjort mer for meg, mitt liv og min sjel.❤️❤️ 

BREV TIL MIN ALLER VAKRESTE VENN

 

Du farger livet mitt og sjelen min med de vakreste farger. Du har alltid vært der. Alltid tørket tårene mine. Alltid løftet meg opp. 


Livet er lunefullt min kjære. Det har til tider både vært krevende, ensomt og sårbart. Men da du kom inn i livet mitt fikk  jeg et slags ankerfeste, en glede og en venn som har betydd enormt mye i livet mitt. Vi har møtes i  mange forskjellige sammenhenger, både blant venner, til fest og jubel sorg og gråt. Du gir meg lyst til å danse på lyse dager, da får du fram det gode lykkesmilet og på mine vondeste dager er du der, lavmælt og trøstende. Hvis jeg virkelig er sint lar du meg skrike høyt og skingrende. Det hender vi blir sinte sammen da, da blir du også ekstra kraftfull og buldrende.

Jeg er takknemlig for mye i livet aller mest den gaven det var å bli kjent med deg. Jeg elsket deg fra første stund. Jeg har aldri elsket en venn så inderlig som jeg elsker deg. Hver dag deler jeg tankene mine med deg. Du gir meg både hvile og kraft. I ulikt tempo men vi har kontakt daglig. Det må vi bare. Du som gjør meg så godt. Hvis jeg en dag skulle bli tvunget til og leve uten deg tror jeg både sjelen og hjertet mitt hadde dødd. Du forsto meg da ingen andre gjorde det. Du ga meg ord og tekster til og uttrykke det  jeg bar inni meg. Vi møtes ofte blant venner, igjennom deg har jeg også møtt mange nydelige mennesker.  Noen av dem har blitt fantastiske gode venner det vil jeg være evig takknemlig for. Du er lett og elske og du har forandret mange sine liv.

Men mest av alt elsker jeg de sjelfulle stundene vi har sammen bare du og jeg. Jeg reflekterer best over livets gleder, sorg og smerte sammen med deg. Ingen har hjulpet meg bedre igjennom kjærlighets sorg og store menneskelige tap som deg. Vennen som alltid blir. Stødig og trofast. Alltid like oppløftende  Alltid like gavemild og raus. Alltid full av overraskelser og nye gleder.

LIVET MITT HADDE ALDRI BLITT SÅ RIKT OG SAMME UTEN.


 MIN VAKRE VENN, MUSIKKEN.❤️

 

DEN SKJULTE MASKEN.

Alt du ser er mitt smil. 

Hvordan jeg samler på små gleder og tviholder på takknemligheten over å leve å være til.

Vi får  alle utdelt gode og dårlige kort i vårt liv. 

Jeg smiler og er virkelig glad for alt  det jeg klarer å få til.

Det er lett og kanskje tro at du kjenner meg ganske godt?

Men tro meg, det finnes masse under masken jeg skjuler innmari godt. 

Steder i min sjel nesten ingen vet om.

Steder hvor det føles hjertet aldri får grått seg tom.

Jeg lever lenge og godt på din glede. Jeg elsker å gi og er 100 % tilstede. 

Jeg gir deg gjerne alt jeg har. Men lar deg aldri få se at jeg til tider føler meg innmari sårbar.


Bak masken finnes redsel og stille gråt. 

Av og til føles det som jeg venter på å seile alene over de syv hav i en skjør, gammel fiskebåt. 


Jeg ler høyt av livs gleder.

Jeg stråler om du vil. 

Bare sjelen kjenner til hjertets smertehyl. 

La meg også få reise vekk.  Bli full av nye inntrykk etter en spennende reise med lystig aktivitet. 

La meg bli elsket med kjærlighet. 

La for engangs skyld et gledes hyl være mitt fullt og helt. 

Virker jeg så åpen om alt? Du vet ikke hvor mye jeg egentlig kunne fortalt?

Hvis den skjulte masken falt.

HAPPY PRIDE. HILSEN IRENE!

Tenker i dag på at Pride er viktig!

Alle i samfunnet vårt bør bli akseptert og respektert av hverandre.

Pride er en måte å vise at selv om du elsker en person av samme kjønn, begge kjønn eller bare et eller annet kjønn, er dette innafor så lenge begge( eller flere), i et forhold samtykker.

Pride bør være et utstillingsvindu ut mot tvilere og fordømmere. Kanskje for å vise at homser og lesper ikke alltid er stereotype, kunne man kanskje gå Pride i ” jobbklær/uniform”?

Vi er leger, sykepleiere, vegarbeidere, sportsutøvere, butikkmedarbeider, renholdere, advokater, politikere, osv. Vi er mødre, fedre, tanter, onkler, besteforeldre, fattige og rike.

Du vil antageligvis ikke merke de aller fleste av oss i hverdagen. Vi er helt ” normale” mennesker med kjedelige a4 liv, med små lykkeøyeblikk innimellom som de aller fleste. Vi feirer høytider på samme måte som folk flest, drar på ferie, jobber, har gjeld, betaler skatt. Ja, vi får til og med barn. Ikke på den bibelske måten, men vi får det jaggu til uansett.

Det er ikke lakk, lær, lateks og menn i høyhælte sko som representerer de fleste av oss i hverdagen.

Tenk på det neste gang du får bilder i hodet av en halvnaken mann i skinnende tangatruse, oversminket og med høye hæler, når du hører ordet homo! Eller ei kortklipt, saggende, tatovertitrynet dame, med piercinger så hun ser ut som en vandrende jerniabutikk i trynet, når du hører ordet lespe.

Vi fleste går iblant dere…..Usynelige 👍👍

Ønsker ALLE en strålende PRIDE

Teksten er skrevet av Irene Hansebråten ❤️ Som er kona til min nærmeste venninne.

HVA JOBBER DU MED DA?

 

 

Jeg har tidligere skrevet innlegg om den skjulte skammen jeg føler ved å være ung ufør og arbeidsufør.  Du finner det tidligere innlegget her. I går kom jeg over Ida Vindstad sin flotte og meget treffende tekst om samme tema. Ida er kronisk syk og ufør på grunn av Crohns. Hun står bak den populære bloggen Chohnsglede. Jeg deler den fantastiske teksten hennes, til ettertanke og refleksjon. 

Hva jobber du med da? 👈🏼

En setning du har hørt før? ☺️ Hvorfor har jobben vår blitt en så stor del av vår identitet? Det som gjør oss trygge i sosiale sammenhenger er jo nettopp å ha en jobb å snakke om. For i sosiale sammenhenger vil du fort få spørsmålet:

🤔hva jobber du med? 🤔

Kan du svare så er du safe i forhold til videre samtale partner. For da kommer oppfølgings spørsmålene i fleng. Men kan du ikke svare med annet en syk/ufør, så stopper alt brutalt opp.

For mange år siden hatet jeg å bli med ut på steder der jeg kom til å møte nye folk. For om du er som meg, ufør eller langtids syk uten jobb så har du feil svar på det spørsmålet alle stiller med største selvfølgelighet. Å jeg hatet det. Hatet å få følelsen av å ikke være noe, ikke være av interesse til videre samtale.

Jeg har så mange ganger hatt hyggelige samtaler som fort har endt i pinlig stillhet, kremting og en unnskyldning fra samtale partneren for å forlate bordet.

For som jeg har snakket om før, du mister ikke bare jobben når du blir ufør/syk, du mister så uendelig mye mer. Plutselig er du ikke interessant lenger å klumpen i magen vokser, tårene presser på og følelsen av nok en gang å være et null er et faktum.

Men hvem er du egentlig? Er du jobben din? Er det, det du ønsker skal beskrive deg som person? Eller er du sykdommen din? Er du bare ufør? Er det det som bør bety noe om man er interessant eller ikke?

Jeg trodde virkelig det var meg som person det var noe galt med når andre trakk seg vekk fra meg eller klønete holdt noen “snakke om været” fraser bare for å være hyggelige. Er det virkelig slik at i det man står utenfor jobb så er man ikke lenger en del av samfunnet eller en som kan bidra til gode samtaler?

Svaret er jo selvfølgelig nei.

Å feilen ligger jo heller ikke hos personen som er syk. Jeg tror at i 99% av tilfellene er det ikke det at vi ikke jobber som stopper samtalen, men det at vi ikke er friske. Eller kanskje ikke det heller, men redselen for å si noe feil. For hva skal man si til noen som ikke er friske? Har du lov til å spørre hva det feiler en? Har man lov til å spørre hvordan det går? Kan man spørre om man savner å jobbe? Å vips så sitter den som først spurte hva du jobbet med, med nettopp samme følelse som du sitter med i det du før spørsmålet.

❤️

Når jeg begynte å tenke litt over dette ble det en åpenbaring for meg. For det var ikke frekkhet som avfeide meg med teite rare fraser, det var usikkerhet og uvitenhet.

Så hvem er jeg? Jeg er mamma, kjæreste, venn og nabo, jeg er engasjert, glad, distré og til tider fryktelig kontroll freak. Jeg er omsorgsfull, lettrørt, sta og pratsom. Jeg er meg! Joda, jeg er ufør men det gjør meg ikke til mindre inntresant. Heller motsatt. Så om du som gruer for disse spørsmålene klarer å tenke at det er nok ikke annet en redsel for å si noe feil som gjør at personene trekker seg bort i det du har svart. At du fortsatt har mulighet til å være mer en ufør bare du lar de se deg som nettopp det.

Ta kontrollen og LED de ut av det de er usikre på. Vis de at du har full kontroll både på situasjonen og på livet med sykdom.

Vi har ingenting å skamme oss for. ❤️

Å til dere som spør spørsmålet: HVA JOBBER DU MED, å får det svaret du ikke var forberedt på, dermed ikke vet hvordan du skal ta samtalen videre, ikke trekk deg ut som en feiging. Spør du, må du tåle svaret. Våg å spør videre eller velg et annet tema en jobb helt fra staten av. Jeg lover deg at det finnes så mye mer i et menneske en utdannelse/jobb.

For ofte er det ikke slik du tror, eller slik du er redd for. Forklaringen kan være en helt annen. Å tillater du deg å finne ut av hele sannheten vil du få en helt ny måte å se det på.

Rak i ryggen, smil og fortell dem hvem du er med stolthet og viten om at du er et helt unikt menneske som på tross av sykdom og utfordringer fortsetter å leve det livet du ønsker og fortjener.

😘😘😘😘

Crohnsglede – Ida. 🌸

Kjære Ida! Takk for at du med dette bidrar til å bryte ned den skjulte skammen. En skam jeg til og med har kjent ovenfor nærmeste familie og nærmeste venner. Det er bare ved og snakke mer åpent om det skammen og de vonde følelsene kan bli mindre. Å sammen blir vi også sterkere. ❤️ 

Du finner bloggen til Ida HER.