I går hadde jeg en veldig hyggelig formiddag med to av mine nærmeste venninner. Vi hadde vår egen, private Rosa sløyfe lunsj. Både lys og servietter var kjøpt i støtte til den Rosa Sløyfe aksjonen.  Det hadde jeg ikke vært med på for 3 år siden, da var oktober bare en irritere og provoserende måned. 

Det er rart og tenke over hvordan vi mennesker forandrer oss, det er godt også for jeg tror det åpner oss litt mer. I går satt jeg der, på Rosa sløyfe lunsj med to av mine nærmeste venninner. Vi skravlet og lo som vi alltid pleier, men jeg må ærlig innrømme at jeg hadde litt andre tanker og litt tyngre følelser i meg også.   Jeg tenkte på det menneske jeg elsker høyest i livet, som stadig kjemper mot kvalme og utmattelse på grunn av cellegift. Jeg hadde bare sagt jeg skulle til bestevenninna mi på lunsj, ikke at den var rosa og at vi hadde kjøpt inn masse greier til inntekt for Rosa sløyfe aksjonen. Hvorfor skulle jeg? Da hun har kreft diagnoser langt, langt unna rampelyset og media.Hun hadde fortjent medalje for sin utrettelige kamp. Hun som alle andre kreftramma hadde fortjent og se ulike bygninger lyse opp til ære for dem også, ikke bare rosa og for brystkreft. Jeg kjenner jeg fremdeles kan bli sår når jeg tenker på det.

Men jeg satt der på lunsjen også fordi hjertet gløder mer rosa enn noen gang.  Det har det gjort siden 2017. Jeg klarer fremdeles ikke å tenke tilbake på en septemberdag det året uten å få tårer i øynene. Min aller kjæreste venninne, var blitt syk av denne “rosa diagnosen”. Det er først nå over et år senere jeg makter og ta innover meg hvor hardt jeg tok det at også hun ble syk, de siste 3 årene har jeg opplevd at ikke bare en men tre av mine aller nærmeste bli alvorlig syke, det gjør noe med deg. Det gjør deg både mer sårbar men også sterk. Venninnen min har vært et anker i livet mitt i årevis, og vil nok aldri fatte hvor redd jeg har vært for å miste henne.💔

Jeg er ikke alene om å være redd for å miste. Mammaen til Mia, venninnen min var nær ved og død av brystkreft. Kampen var beintøff og det var på hengene håret at hun overlevde. Det er idag 14 år siden. Det var det vi jentene snakket og jublet mest over i går, at forskningen på brystkreft har kommet så langt at de aller, aller fleste  overlever brystkreft idag. Det var godt å være sammen i går, disse jentene har stilt opp enormt mye for meg igjennom lange vennskap, men kanskje spesielt etter frykten rammet hjertet mitt etter at flere av mine nærmeste ble syke. Bestevenninnen ble også den som jeg krøp skjelvende og gråtkvalt inn i armene til da jeg fikk vite om venninnen som hadde fått brystkreft.

Livet har sine flodbølger men det meste roer seg. Jeg lever fremdeles nær mennesker med kreft, men livet mitt er roligere og skuldrene litt mer senka. Erfaringene jeg har fått de siste årene har gjort meg mer ydmyk og har fått meg til å reflektere mer over hva som er viktigst i livet. Å ha flest gode dager med dem man er glad i, kunne innrømme feil og tilgi fortere enn og krangle unødig lenge med noen. Spesielt jeg og bestevenninnen har kommet hverandre veldig nære de siste årene. Vi sier så si aldri hadet etter en telefonsamtale eller et møte uten å si : Glad i deg.❤️ Vi vet så smertelig hvorfor, vi har erfart hvor brutalt brått vi kan miste.  Det skulle ikke forundre meg om Rosa Lunsjen heretter blir en tradisjon heretter. Nettopp for å feire livet og herdne de som vi er så glad i.