SiljeLudvigsen Jeg er en livsglad jente. Jeg ble født med cerebral parese og lever idag med BPA noe som byr på både gleder og utfordringer.

Jeg har tenkt på henne siden jeg fikk vite hun var blitt syk. Ofte. Nesten hver uke.  Jeg har alltid likt henne for livsgleden, den sprudlende energien noe som igjenspeiler seg ofte både i fargeglade klær og sterk personlighet. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Det har vært stille lenge nå. Hun ligger på et rom på Rikshospitalet. Damen jeg så ofte har tenkt på de siste månedene. Den fargesprakende damen med den hjertelige latteren, og gøyale påfunn Hun minner meg veldig om min tidligere nære venninne Hilde Skovdahl,  som også elsker farger, høy energi og masse latter og glede. Riktignok tok livet til Christine en bratt vending i november i fjor da hun fikk påvist en svært hissig kreftdiagnose med spredning.    Få uker senere ringte Christine en venn av seg, en journalist og spurte om han kunne tenke seg og lage en podcast med henne. Hun tenker at hvis det er slik at hun har begrenset tid igjen å leve, vil hun sette spor etter seg, om ikke annet for sine nærmeste.

 Men er det noe komikeren Christine Koht aldri trenger og bekymre seg for er det om hun har satt avtrykk. Man kan stadig lese om kjendiser som åpner seg om ulike vanskeligheter i livet, Christine er ikke den første eller dessverre siste som lever med kreft. Men jeg tør påstå at det finnes få mennesker som hadde latt omverden få ta del i en så privat kamp så åpent og ufiltrert som Christine Koht. Så åpent velger hun å være om sin helsetilstand at hun fraskriver flere av legene sine taushetsplikten.

Det knyter seg i magen på en, det er rått og brutalt. Dette er som journalisten så fint beskriver det tautrekking mellom liv og død. Bivirkninger som gir små og store kriser. Men også håp og viktige gleder. Alt fra å makte å gå i sin mor Kirsti  sin bursdag å holde tale, til gleden over og klare og spise å svelge knekkebrød.  Christine og hennes nærmeste snakker åpent om frykt, livet, kjærligheten og døden. Det finnes både lys, varme, latter og smertefull gråt mellom dem og mye av dette får vi lytterne høre. Men Christine som er Bipolar og tidligere rusmisbruker understreker samtidig ettertrykkelig at det er også mye i livet og fra livet hennes hun aldri har eller aldri kommer til å snakke om.

Jeg har aldri hatt gleden av oppleve Christine Koht på scenen. Jeg har ikke akkurat stått i køen for det heller for å være helt ærlig, men det er lenge siden jeg bet merke i henne. Kanskje fordi jeg ofte digger folk som tør skille seg ut. Tør å vise sine farger og være seg selv 110%. Det er noe veldig inspirerende ved disse menneskene. Valget om å være åpen kan også hjelpe andre. Du som kjenner meg personlig, spør deg kanskje hvorfor jeg orker å lytte på andres elendighet når jeg selv er nær pårørende til noen med kreft?  Du kan så si…. Men kanskje det er nettopp derfor jeg lytter. Kreft rammer så mange familier, og frykten den gir er smertelig igjenkjennelig uansett hvem som rammes. Det finnes mye trøst i å vite at mange opplever mye av det samme som en selv. Du finner den hjerteskjærene pocasten her

“Jeg ringer deg hvis jeg dør! Du kommer da ikke sant?” Spør Christine journalistvennen sin. Han lover på tro og ære og komme så fort han kan.  “Her skal vi le helt fram til begravelsen” spøker hun med kona og mammaen sin for å lette stemningen. La oss håpe det tar år før den telefonen må tas.

En telefon med et budskap jeg selv er livredd for å motta fra mennesker i mitt eget liv. 😢  

I morgen er dagen Christine har håpet på og kjempet for å få oppleve.  Fødselsdagen sin. Måtte det det bli en feiende flott feiring av livet.  Det vakre, skjøre livet vi  alle må passe oss for og ikke ta som en selvfølge. ❤️

Han har bursdag idag. Gutten med duene. Han som farget mange av dagene mine i barndommen. Jeg husker spesielt sommeren vi fylte 10 år som en glad og lykkelig sommer, mye takket være min barndomsvenn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er så lei

Av hele tiden å forsvare vårt forhold

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Ingen tror at jeg virkelig har valgt deg

Du kan jo bedre sier de

Vet bedre
Fortjener bedre
Men mitt liv ble fullstendig da jeg traff deg
Før deg
Snublet jeg
Jeg klarte ikke nyte livet
Redd for å falle
Ikke kunne gå ut
Med verdighet
Så traff jeg deg
Tvilende i starten
Jeg skjulte deg
Gjemte deg for andre
Ville ikke vite av deg
Heldigvis våknet jeg
Og vi er nå ett
Jeg kan ikke tenke meg et liv
Uten deg
Selv om det skjer at du hindrer meg
i å komme inn
Men det er ikke din skyld
Det er aldri din skyld
For det er ikke du som begrenser meg
Men barrierene og fordommene
Som er menneskeskapte
Sammen skal vi bryte disse
Forholdet vårt er trygt
Og for alltid

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Noen kjente mennesker fortjener sin plass i det såkalte rampelyset. Søstrene Cecilie og Else Kåss Furuseth er virkelig gode eksempler på dette. Sterke og modige har de på hver sin måte belyst viktigheten av åpenhet rundt psykisk helse. Bare slik kan forståelsen for psykiske lidelser bli større.

Jeg har nevnt Else i flere blogginnlegg allerede. Hun har belyst psykisk helse på en raus, åpen og ærlig måte. I 2015 så jeg Kondolerer for første gang og for noen få uker siden så jeg oppfølgeren Gratulerer.Begge gangene har jeg både blitt rørt og begeistret. Modig og sterk har hun laget to sterke forestillinger med morens og brorens selvmord som forhistorie. I 2018 laget hun også en dokumentarserie om selvmord. Noe hun senere det ble belønnet for ved og bli årets navn i VG. Noen vil kanskje mene at hun burde være “ferdig snakket” om denne tematikken men når så mange som 600 mennesker tar livet sitt hvert år, er forebygging og åpenhet om psykisk helse  viktigere enn noensinne. I showet “Gratulerer” ufarliggjør hun blant annet det å gå til psykolog, noe som for mange er tabu den dag idag. Hun gjør det hele på en så hjertelig, fengene og humoristisk måte at det gir deg både latterkrampe og kunnskap på samme tid. Jeg finner både lærdom, trøst og styrke i å høre Else snakke om livet. Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det og det føles fint.

I Mars i år var det lillesøster Cecilie sin tur til å slå et slag for åpenhet rundt psykisk helse. Cecilie jobber i NRK og er programleder i den nye dokumentarserien “SINNSSYKT”. I serien møter Cecilie modige mennesker som forteller åpent om sin psykiske helse. Noen har møtt veggen etter og ha opplevd traumatiske ting, andre har levd med psykiske diagnoser en god stund. Cecilie har selv Bipolar lidelse noe hun holdt skjult i mange år. I serien går hun myter og  stigmatisering til livs. Serien er rørende, varm og tankevekkerne. Den er lærerik og den er raus. Raus fordi de modige menneskene deler mye fra sin hverdag for å gi oss seere et sterkt innblikk i hvordan det er å leve med en psykisk lidelse og eller en dyp traume. Du finner den knallfine serien HER

Cecilie har en egen episode i denne serien. Jeg kjenner tårene i øyekroken der man ser båndet mellom de to søstrene. De ler og har det fint sammen samtidig som de har evne til å snakke om det som er tøft og vanskelig. Else tar til tårene da hun snakker om hvor dårlig hun har sett Cecilie. Hun vil verne om lillesøster med hele hjertet sitt. Cecilie på sin side er ærlig i serien om at hun har hatt tider i livet sitt hvor hun har følt hun ikke har villet leve mer. Begge søstrene er nå nominert til Gullruten for sine ærlige dokumentarserier. Jeg heier på dem med stort iver fordi de snakker så ekte og sant om livet. Samfunnet trenger mennesker som bruker stemmene sine til viktige ting.Å snakke om vanskelige sider ved livet er riktig. Å lytte gir kunnskap og om mulig større forståelse ovenfor mennesker som sliter med andre ting enn oss selv.

Sammen kan vi bygge et rausere samfunn. ❤️

En uforglemmelig kveld med Tore Petterson, på en helt vanlig mandag fylte han verdensteatret i Sandefjord til siste rad. Han hadde publikum i sin hule hånd fra første stund. Ikke bare fordi han fikk oss til å skrattle men mest fordi han hadde en viktig historie å fortelle. 

Vi har  alle sett Tore Petterson på tv. Noen av oss smeltet for han allerede da han  og bestevennen Adam  var med i tvserien “Sofa” på NRK, andre først da han ble dommer i “Skal vi danse”. Idag har han også en egen podcast sammen med Adam som heter “Kommentarfeltet”.  Men visste du også at Tore holder foredrag?  Foreldrenettverket 13 + i Sandefjord var arrangører for denne kvelden. En kveld som skulle vise seg og bli både sterk og lærerik. Tore sitt foredrag handlet nemlig om mobbing.Noe Tore dessverre har lang og smertefull erfaring med fra oppveksten.

Idag derimot mener han det er en gave å være annerledes. Mannen er brennende engasjert. Tydelig og sterk. Det er nesten ikke til å fatte at den samme mannen som får salen til runge av latter og klappe begeistret, ble banket og slått i årevis. Ofte satt han og bekymret seg for hvordan han skulle komme seg fra matte timen til gym timen uten å bli banka opp. Dette tok mye mer energi og tanker fra ham enn det å følge nøye med i timen. Ofte sto også plageåndene og ventet på ham også etter skoletid. Både lærene og rektor visste om mobbingen uten og gjøre noe. Tore likte ikke fotball, han ville heller danse og synge. Noen mente kanskje at når han skilte seg ut litt måtte han regne med litt?  Men og ta han i å røyke det gjorde de hvis noen hadde satt seg ned og tatt en samtale med ham hadde de mest sannsynlig fått vite at det var da han sto og røykte noen først snakket til ham på fire måneder. Alt har en grunn. Jeg svelget hardt. Jeg kjente meg så godt igjen, jeg vet hvordan det er å gå ukevis og lure på om noen vil snakke med meg eller overse meg totalt store deler av barneskolen ble preget av det.Tore hadde 11 plageånder i oppveksten. De sto med balltre og gjetninger klare for å banke han utenfor en hver fest.  Kun 1 av dem lever idag.

Mobbing er ikke et problem men et symptom på at noe er galt mener Tore. Han visste ikke hvilke mørke hemmeligheter mobberene hans gikk og bar på. En vokste opp med en forelder i narkorus en annen opplevde at far slo den alkoholiserte moren hans.  Uansett hva som er grunnen til at noen begynner å mobbe mener Tore og jeg at dårlige holdninger er lært. Barn lytter til foreldre sine og ser opp til dem. Det kan være så lite som å himle med øynene når noen går forbi eller som jeg opplevde og få døra slengt i trynet ved et bursdagsselskap fordi bursdagsbarnet plutselig hadde ombestemt seg og ikke vil ha meg der likevel.  Den tause avstanden mellom meg og jevnaldrene er noe jeg kjente på i årevis. Tore tar et oppgjør med mange ting. Ulikheter.  Det ble gjort en undersøkelse for 2 år siden der  godt over 60 prosent av ungdomskole elever ønsket karakterer. Han mente det er de flinkeste elevene som har talt, de som stadig får skryt av lærerne for godt skolearbeid. ” De får skryt mens en annen får stadig påpekt hva han er svakest i.  ” Jeg trengte ikke høre 8 ganger om dagen at jeg var dum fordi jeg sleit i med matte. Vi må tørre og snu på spørsmålet av og til. Jeg trengte ikke den informasjonen. Jeg er ikke dum jeg er bare ikke god på de samme tingene som deg.” Han mener at hverken lærere eller ansatte i barnehager bør bli ansatt før de har tatt tak i sin egen bagasje. “Hvis du har opplevd mye dritt sjøl og bærer på mye kan det være vanskelig å være rasjonell  i en krevende situasjon” Sier han bestemt noe jeg er så hjertens enig i.

Det viktigste vi kan gi barn og unge er en grunnlinje som er OK. En indre selvsikkerhet. Selvtillit mener han er ytre styrt av prestasjoner, karakterer og likes. Det er et definisjons spørsmål selvfølgelig, men han mener at selvtillit er noe som bygges opp av menneskene rundt oss. Men at det er en grunnmur av selvsikkerhet som gir en god selvfølelse.  Det er ikke noe vits i at vi skal være helt like, vi er helt avhengig av at vi finner vår ting, at vi finner ut hvem vi er. Vi trenger alle typer mennesker. En kirurg kan ikke utføre en operasjon hvis ikke noen har vasket grundig og godt i operasjonsalen først. Vi må alle finne noe vi er gode på, og vi må bygge hverandre gode. Han slår et viktig slag for at barn og unge må følge sin egen vei, ikke følge etter hva “alle andre gjør.” Men at alle, unge som voksne må våge å være seg selv 100%.   Voksne mobber også og i det øyeblikket noen mobber eller gjør oss usikre blir vi som små barn. Mobbing skjer overalt på skolen og på arbeidsplasser. Det handler om hvordan vi behandler hverandre og hvordan vi ser hverandre og møter hverandre.

Tore er åpen, ærlig og uredd for å snakke om det meste, enten det er om sin egen mobbehistorie, økonomiske kniper eller at han er en fri, stolt og glad homo. Jeg beundrer han og motet hans. Alle har en historie. Noen ganger må vi sette oss ned å lytte for og forstå bakgrunnhistoriene til hvorfor mennesker er som de er. Han fortalte blant annet om en venninne som var mye syk. Hun klagde på helsa dag ut og dag inn. En dag fikk Tore nok og satte seg ned med henne og tok en ærlig prat med henne. Det viste seg da at hun hadde hatt en fraværende mor fra hun var liten, utenom da hun var syk, da stilte moren opp 100 % og så henne. Så lenge var det hun kjente best til, det var når hun var syk hun ble mest sett. Tore viste henne at hun har mange flere sider ved livet hun kan bli sett for.  Få anerkjennelse og bekreftelse på. Jeg synes det var så rørende gjort av ham at han tok seg tid til å få innsikt i historien og bakgrunnen til venninnen, det er noe vi alle bør bli flinkere til.

Tore  begeistrer med sitt foredrag. Kanskje han også provoserer litt men han våger og dele sine tanker om mange viktige tema. Til og med de unges kjønns drift og porno “vaner” snakker han uanstrengt og ærlig om, alt for å vekke tankene til de mange foreldre som sitter i salen.Voksne har et ansvar om å være gode moralske forbilder. Han legger vekt på hvor viktig det er å snakke med barna sine og sørge for at de har best mulig forhold til seg selv, sin egen kropp og egne grenser.    Tore sitt foredrag var varmt, tankevekkende og inspirerende. Jeg har alltid følt meg annerledes. Alltid skilt meg ut både på grunn av jeg sitter i rullestol, men vel så mye på grunn av at jeg har koreansk utseende, enkelte av mine livs valg og at jeg kan forelske meg dypt og inderlig i kvinner. Jeg har slitt med og akseptere min annerledeshet store deler av livet, jeg måtte bli voksen før jeg synes det var greiere. Det er derfor så herlig å oppleve mennesker som Tore som omfavner livets annerledeshet med stolthet og glede. For han har så rett når han sier at alle mennesker er født med en bankkonto full av verdi som aldri blir tom. Vi er den vi er og vi her for en grunn.

Kjære Tore ❤️. Takk for en uforglemmelig kveld og en viktig påminnelse om at det å være annerledes er en gave og ikke en byrde, en gave som bør omfavnes med stolthet!

Er det en ting vi mennesker vet med sikkerhet er det at vi skal dø. Her er de tingene jeg drømmer sterkest om å få oppleve før jeg ble lagt i en kiste. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

1. Å oppleve ekte kjærlighet en eneste gang i livet. Å våge å satse for rett og slett å finne ut av mitt eget nokså turbulente følelsesliv.

2. Reise til London å oppleve en musikal. Dette har vært en kampsak i flere år nå, da stivbente regler innenfor kommunal BPA hindrer meg i å få denne drømmen oppfylt.  Men en vakker dag håper jeg at jeg kan få oppleve min livs drømmereise.

3. Drømmen om å eie en liten hjerteknuser av en hund blir bare større og større. Jeg er vokst opp med hund og vet hvor mye kjærlighet, kos og ikke minst selskap man kan oppleve igjennom en hund. Om det blir realitet er uvisst men ønsket vokser seg bare sterkere og sterkere i hjertet og sjel.

4. Å få oppleve Celine Dion live.

Dette har jeg ønsket i årevis da hun er en av mine største favoritt sangerinner fra barndommen. Noe som er koselig å tenke på er at min avdøde venn Jan Werner fikk møte henne og fikk senere et personlig brev der hun skrøt hemningsløst av stemmen hans etter og hørt på en av Cdene hans.

5.  Å forsatt engasjere meg i samfunn og spesielt rettigheter og likestilling for funksjonshemmede. Det vil alltid være viktig og holde hode kvikkt og interessert og ikke minst å være med på å gjøre en forskjell for andre. Tanken er å kunne engasjere seg enda mer i organisasjons arbeid i fremtiden.

6. Å skrive en eller flere tekster som blir såpass merke til at mennesker kan finne styrke og trøst i nå men også etter min død.

7. Å oppleve øyeblikk og gode stunder der jeg kjenner på min egen frihet og selvstendighet på tross av at jeg lever et liv med assistanse vil det alltid være viktig for meg og bevare og opprettholde min frie vilje i mitt eget liv, uansett hvor kranglete kroppen blir og hvor mange assistenter som vil komme og gå i løpet av mitt liv vil jeg eie mitt eget liv og styre det selv så lenge jeg kan.

8. Å følge tantebarna så lenge jeg kan på livets vei, De 5 nydelige menneskene er noen av de jeg er aller mest glad i mitt liv. Jeg håper jeg får oppleve både at de gifter seg og får barn. Stundene jeg har med tantebarna er noe av det aller mest verdifulle livet mitt gir.

9. En gang i livet hadde vært stas å samle menneskene jeg er glad i til en stor fest. En fest med god mat, vin og masse god musikk. Kanskje jeg kunne få en helt spesiell venninne til å synge også. Da måtte du ha sunget “Allways there” vennen…. For det gjenspeiler så sterkt vennskapet vårt.

10.  Dette er nok gjensidig hos begge “søstrene” mine. Men jeg håper jeg får bevare vennskapene til mine aller beste og nærmeste venninner til jeg selv går i graven.

De er på hver sin måte helt uerstattelig for meg og jeg klarer ikke tanken på å skulle leve uten dem og alt de gode de tilføyer livet og hjertet mitt med. Birgitte vil jeg sitte på gamlehjemmet med. Febe er ankret mitt. Tryggheten min. Hun jeg vet nærmest vil være som en livbøye når livets største sorger vil prøve å ta knekken på hjertet mitt.

Jeg har kommet med flere podcast anbefalinger på bloggen. Relasjonspodden seilte opp som en stor favoritt fra første episode. 

Relasjoner er noe de aller fleste av oss har ganske mye av både i jobbsammenheng og privat. Det ligger i ordet at denne podcastserien tar for seg relasjoner av ulike slag.Dora Thorhallsdottir og Kjersti Idem er begge udannet relasjon terapeuter og igjennom podden svarer de lytterne på ulike spørsmål rundt livets mange relasjoner og utfordringer med for eksempel foreldre, søsken, ektefelle, svingerfamilie eller ekser for å nevne noe.

Podcasten kan kanskje virke terapeutisk før man har hørt på den, men jeg lover dere den er både livlig, morsom og lærerik. Dora som forøvrig også er kjent for å være en suksessrik komiker før hun også ble relasjonterapeut, har fått meg til å skrattle mang en gang. Disse to damene er nemlig ikke bare rause på råd og tips, de lar oss også bli kjent med dem og de “bjuder på” og forteller fra sitt eget liv. Kjersti har gått igjennom et samlivsbrudd og forteller hvor sårt det føles og ikke se sønnene sine 100% og det føle seg så brent av livets såre erfaringer at hun har fått det hun selv fint kaller “guttelus”. Dora forteller om dateing og klining på Ikea alt med en innlevelse som både får lytteren nysgjerrig og lattermild.

Men la det også sies at jeg har felt noen tårer av å høre på disse to. De er virkelig dyktige på sitt felt og svarer med dybde, respekt og omtanke på alle spørsmål de får, og noen spørsmål har en mørkere bakgrunns historie enn andre. Men det er det som også er spennende med denne podcast serien, det er en salig blanding av humor, kjærlighet, smerte og sorg som livet selv er.  Disse damene får tankene i gang på den som lytter. De er ærlige og jeg har nok også  noen ganger følt meg litt truffet av svarene de har gitt innsendere, men det er jo bare lærerik og det får en til å reflektere over ting i sitt eget liv som man burde ta tak i. Noen ganger kan det gjelde enkelte relasjoner, andre ganger det kan  det angå deg selv som for eksempel eget selvbilde og det og ha troen på seg selv.  Du finner første episode av den fantastiske podcasten HER. Der finner du også hele listen over episoder. Riktig god fornøyelse. De har også egen facebook side den finner du HER

Har du et spørsmål du gjerne ville stilt dem? Send dem gjerne en mail til adressen : [email protected] Alle som får svar på spørsmålene sine er anonyme. 

Kjære Dora og Kjersti. Pocasten er umulig og ikke bli hekta på og ta til hjertet. Dere utgjør en større forskjell enn dere har anelse om. ❤️

Jeg orker ikke mer. Jeg makter rett og lett ikke bruke mer krefter og tårer på denne sorgen. Sorgen over å ikke ha funnet noen å dele livet mitt med. Jeg vil søke hjertefred nå, fordi jeg fortjener den.

Snart er dagen her. Valentines day. Verdens største kjærlighets dag. Dagen for de mennesker som er så heldig og ha noen å dele livet med.  En dag jeg oppriktig har hatet i flere år da den for meg kun har vært en påminnelse på et felt i livet jeg ikke har på stell. Jeg har skrevet flere innlegg om den intense sorgen det har vært å akseptere at dette er en del av livet jeg kanskje aldri vil få oppleve som millioner av andre i verden. Jeg har grått meg i søvn, følt meg ulykkelig og for ikke å snakke om mislykket. Men hvorfor er det sånn? Hvorfor er dagens samfunn bygd opp og rundt det å være to? Det blir så tydelig lagt vekt på i politikk og økonomi. Hvor mange politikere gidder og ta til seg det fakta at vi er en million i Norge som bor alene? Politiske avgjørelser er jo i all hovedsak rettet mot familiepolitikk. Det enslige livet er nesten tabu, det er som det blir dysset ned på alle fronter. Både i samfunnet og media. Det er som det å leve alene blir sett litt ned på, som noe mørkt og nesten litt snakkesalig akkurat som det er noe feil med oss, et gen som skiller oss ut fra de som lever i lykkelig ekteskap og parforhold. For det må vi bare forstå, vi går glipp av noe essensielt ved livet hvis vi ikke finner noen å dele det med. Det er blir nesten regnet som selve meningen med livet av mange. Noe som gir meg lett følelsen av skam. Rett og lett en feit og vond skam som i mange år har ligget som en jern lås rundt hjertet mitt.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det er ikke mange netter siden jeg lå i sengen og gråt. Hjertet føltes bly tungt på grunn livets mange vendinger og prøvelser. Jeg kjente ensomheten hamre i hjertet mitt og tenkte på mine nærmeste venninner som alltid har en og krype inn i armene til og søke trøst og styrke hos. Er man enslig må man derimot ta alle disse nettene alene. Vri seg rundt gjerne til morgengry, jeg bruker ofte jeg musikk jeg da, til og finne roen og søvnen og den kommer omsider til slutt.  Jeg innrømmer det gjerne det er når livet er ekstra tøft jeg kjenner mest smerte ved og leve alene. Det er da den blir mest merkbar,  når det slås sprekker i tilværelsen, de mennesker du er nært knyttet til blir syke eller dør, det er da den inntørka flodbølgen av sorg og ensomhet blir som fersk blod fra hjertet ditt. Det skriker og hyler i taust panikk. Hvordan skal jeg klare å bære livet mitt videre alene?  Jeg er jo alltid alene som et selvstendig menneske, men  det kommer til å bli grusomt å oppleve å miste mennesker som har vært selve livbøyen i livet mitt, likevel har  jeg og jeg alene et eget ansvar for å bære livet mitt videre også når livets verste mørke og sorg kommer.  Det vil ikke nytte å bade seg i sin ensomhet, forbanne seg selv fordi man ikke har noen livs-parter eller elte litt ekstra på gamle kjærlighetssorger. Jeg må ta livet mitt slik det er, jeg må bære det med all min kraft og livsglede. Jeg sier ikke det blir lett, men jeg må bestemme meg for å prøve, uansett hva som skjer. Jeg er drittlei av å grine over ting jeg ikke har. Drittlei av å kjempe mot tårene i bryllup fordi jeg føler meg så forbanna mislykket og ulykkelig. To følelser som tar så unødig mye energi og tårer.  Jeg orker ikke mer. Jeg vil akseptere fullt og helt at livet mitt  kanskje alltid blir enslig.  Jeg vil slutte å hate meg selv for alle mislykkede forsøk på å finne kjærligheten og ikke minst tilgi meg selv for å ha brukt altfor mange år på en totalt håpløs, ulykkelig forelskelse.  En forelskelse jeg heller aldri ville vært foruten fordi den vise så tydelig at jeg som de fleste andre er i stand til å forelske meg dypt og inderlig.❤️

Men av og til er det eneste rette å gi slipp, noe jeg klarte til slutt. Idag  føles det helt ærlig som en gledelig befrielse. Det har gjort hjertet mitt både lettere og gladere. Det er litt av grunnen til at jeg også skriver dette, man skal ikke klore seg fast til falske drømmer og intenst  håp om å oppnå det som til tilsynelatende “alle andre” har greid å få til for en hver pris, jeg savner at samfunnet gir mer aksept for oss som lever enslig.  Hvis det ble snakket mer om uten noen form for følelsesladet undertone, hadde det kanskje også vært lettere også for den det gjelder og ikke føle like stor skam?

Livets mange veier er ikke enkle og enkelte valg er ikke selvbestemt engang livet bare blir sånn.    Kanskje mer generelt aksept i samfunnet vil gjøre at enslige kjemper mindre med seg selv og at veien til hjertefreden blir kortere?