SiljeLudvigsen Jeg er en livsglad jente. Jeg ble født med cerebral parese og lever idag med BPA noe som byr på både gleder og utfordringer.

Jeg er en av de 677000 som leste den sterke og rørende historien om Mats Steen, populært kalt Ibelin av de mange tusen som kjente han igjennom World of Warcraft. Foreldrene som bekymret seg over sønnens sosiale liv og ensomhet fikk seg en gledelig overraskelse i sønnens begravelse da mennesker fra hele Norden kom for å hedre ham. Jeg er ikke en gamer selv, men jeg har stor kontaktflate og nettverk over Internett jeg også, vennskap som være vanskelig for andre og forstå dybden av men som for meg er like viktig og ekte som de som bor i samme by som meg. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Den digitale spillverden har aldri vært noe jeg har prøvd eller vært fascinert av. Men historien NRK skrev om Mats Steen var likevel gjenkjennelig, sterk og rørende. Mats led av en sjelden sykdom som gjorde at han levde mye innendørs. Foreldrene var lenge bekymret for hans ensomhet og de følte sorg over at  han tilsynelatende hadde få relasjoner i livet i form av venner og kjærester.  Begravelsen viste foreldre sannheten. De hadde tatt grundig feil sannheten er at sønnen hadde satt spor i mennesker over hele Europa igjennom nettet og ti års spilling i  World of Warcraft. Da han døde i 2014 kom det mennesker fra Nederland, England, Finland, Danmark og Norge. En venninne fra England som han hadde knyttet et sterk bånd med bar til og med kista hans, vennen som hun bar så tett inn til hjertet men aldri hadde møtt i det virkelige liv. Sikkert sært og uforståelig for noen, men på meg gikk det rett i hjertet. Du kan lese den sterke og flotte historien om Mats Steen her.

Jeg har også venner i hjertet jeg aldri har møtt, men som på sin måte er en viktig brikke både i livet og hjertet mitt. Livssituasjonen min gjorde og gjør til delvis det ennå vanskelig å være like mobil som funksjonsfriske, noe som gjør at det å besøke venner kan være krevende og vanskelig, men det er nettopp derfor digital  kommunikasjon er så suverent. Det har rett og slett økt min livskvalitet. Den form for kommunikasjon reddet meg i sin tid fra en mørk og tung ensomhet, selv uten å være en såkalt “gamer”. Jeg brukte først MSN så Facebook og nå  Messenger til å holde kontakt med folk. Jeg har venner fra Sverige, England, Nederland og USA. Mennesker jeg har møtt via interesser og forum. Kontaktflaten i Norge er stor og jeg har flere svært nære relasjoner jeg pleier på den måten.  Mye på grunn av forskjellige leiere jeg har vært på oppigjennom årene og ikke minst den store musikkinteressen min. Det er igjennom den jeg fant noen av de sterkeste og mest dyrebare vennskap i livet mitt.  Jeg har også som Mats opplevd dype forelskelser vokse seg fram på grunn av tett kontakt elektronisk.   Tre av disse ble jeg kjæreste med i det virkelig liv, men siden de bodde på andre kanter av landet gikk det ikke i lengden.  Men et hjerte kan romme mye. Hemmeligheter og følelser ingen vet om og i 2012 kom et menneske inn i livet mitt som lot meg kjenne på et blaff av følelser jeg ikke ante fantes. Vi ble aldri kjærester, men jeg vet at hadde vi ikke bodd så langt unna hverandre i den fysiske verden kunne vi fint ha blitt det, jeg vet hva jeg følte og jeg har ikke glemt det heller.

 Selvfølgelig er det ikke alle som forstår dybden av et digitalt vennskap. Jeg har mott forsvarte betydningen av slike relasjoner flere ganger også ovenfor mine aller nærmeste. Foreldre generasjonen synes ofte det er utenfor boksen å kalle digitalkontakt for ekte vennskap.  Men livet lærte meg for mange år siden at man ikke nødvendigvis trenger å spise middag med hverandre tre ganger i uka, for å kunne bli nære, ekte venner. Jeg var sønderknust da Jan Werner døde nettopp på grunn av fortroligheten, godheten og samtalene vi ofte hadde både natt og dag, kontakten i samtalene våre ble viktigere enn at vi så hverandre toppen 4 ganger i året. Vennskapet jeg også fikk med Morten tre år senere etter Werner døde er et av de fineste og vakreste vennskap jeg har opplevd i mitt liv. Folk trenger ikke forstå sorgen og savnet jeg har etter ham, bare jeg kjenner den og bærer det i hjertet. Jeg traff han bare noen få ganger i løpet et vennskap på 9 år, men jeg vet vi var sjelvenner og at vi elsket hverandre som søsken i sjelen fantes det ingen som helst tvil om.Jeg vet jeg vil bære Morten som Werner tett til hjertet for alltid, men jeg venter forsatt på at flodbølger av sorg ikke skal ta hjertet mitt så kraftig for savnet etter Morten er forsatt som et brannsår.

Jeg tenker ofte på Ingrid også. Mammaen til Bettan. Vi hadde gode, fine samtaler om livet, kjærligheten og døden. Igjennom fire år, skrev vi og skravlet vi i telefonen. Jeg håpet alltid på å få treffe henne, men rakk det dessverre aldri, noe jeg er veldig lei meg for, jeg synes Ingrid var en nydelig, varm og god dame. Hun traff meg dypt i hjertet med sin klokskap, raushet og omsorg for den følte jeg selv igjennom teknologi Ingrid og jeg ble oppriktig glad i hverandre og jeg savner ofte og høre fra henne.

En annen dame som betyr utrolig mye for meg er Mona. En vennforespørsel fra en fremmed dame på Facebook  ble et varmt og ekte vennskap. Jeg er så glad for det, Mona har en unik, varm måte å nå andre mennesker på. Vi kan snakke om så mangt og hun har hjulpet meg igjennom mye, spesielt da jeg ble dypt såret av en venn for en tid tilbake. Mona har en raus forståelse for livets mange vendinger. Brev, kort, gaver og timelange samtaler igjennom flere år gjør at vi kjenner hverandre godt, tross at vi aldri har møttes vil hun alltid ha en plass i hjertet mitt.

Luna. Jenta som skulle komme til å snu opp ned på så mye av det jeg trodde jeg visste om både livet, vennskap og kjærlighet. Om bare vår tid kunne vart evig, vi var så nære og du åpnet opp verden med ord jeg ikke trodde eksisterte, ihvertfall ikke i min verden. Du viste meg hva mot, styrke og ærlighet var. Ærlighet som finnes hos mennesker som tør å elske andre mennesker. Du er langt unna meg i mil vakre, men aldri i hjertet. Takk for den skjønnhet du en gang viste meg det vil jeg alltid være takknemlig for.  Jeg vil alltid lengte etter og holde om deg.

Øystein er en god kamerat jeg har et  godt vennskap med tross både sukker og salt. Takk for at du forsatt er min venn igjennom alt vi har delt. Du er en trygg og ekte venn jeg aldri har sluttet å sette pris på. Det er lange avstander mellom oss, men du er nok et bevis på at en relasjon kan holdes godt i live med teknologi. Men vi sees igjen.

 Kristine. Vi møttes først igjennom facebook men har siden møttes flere ganger. Jeg glemmer ikke den dagen du skli rett inn hos vennene mine da du ble med på middag i Oslo. Venninnene mine digget deg fra første stund, jeg glemmer heller aldri den dagen du møtte meg i Oslo og jeg var nesten på gråten etter krangel med en kjip med assistent you made my day dear. Vi sees igjen.

Per Arild  er en god barndomsvenn. Vi har gode samtaler og refleksjoner om livet det er mangt man kan diskutere og dele igjennom et tastatur. Jeg setter pris stor pris på han.

Mari er en av de venninnene jeg har hatt lengst. Vi møtes på handikapleir i 1995 og har igjennom brev, bilder, telefoner og noen sjeldne men fine treff har vi fulgt hverandre oppigjennom årene. Hun kommer fra og bor på Vestlandet så og sees har aldri vært av det enkleste, men nære var vi i mange, mange år. Mari er idag gift og er mor til 2 nydelige jenter. Jeg var invitert i bryllupet men måtte avstå på grunn av mangel på assistanse.  Et tydelig eksempel på at det er år mellom hvert møte er at jeg traff faktisk ikke mannen og barna hennes før i fjor. 7 år etter bryllupet sto.  Men å møte Mari er akkurat som jeg skulle snakket med henne i går. Vidunderlig trygt og morsomt.

Noen ganger overasker mennesker deg når du minst venter det.  Jeg glemmer ikke mine rørte tårer over å finne et nydelig smykke og kort fra Helle-Viv i posten, kjøpt mens hun var i London, min livs drømmereise nr 1 men som stive regler innenfor kommunal BPA stopper meg fra og gjennomføre. Jeg har aldri glemt Helle- Viv sin nydelige overraskelse, vi har mange felles venner og det er alltid stas og treffe henne.

Jonas har jeg kjent en årrekke. En kvikk, morsom, snill og hjelpsom fyr med et stort smil og glimt i øyet. Vi har mange sommerminner sammen på leir, det er mange år siden jeg så han sist nå, men det er alltid godt å vite at han er bare et tastetrykk unna.

Min aller kjæreste venn bor nesten 5 timer unna meg, og nei vi sees ikke annenhver måned, sannheten er at det kan gå et år, kanskje til og med fem mellom de gangene vi ser hverandre. Jeg er ferdig med å grine over det, det er som det er og jeg er velsignet med også å ha en bestevenninne her i byen som jeg deler hverdagen med,  så vennskapet med Febe er selve symbolet på at digitalt vennskap funker. Hun er på sin måte et anker i livet mitt og det har hun vært i langt over ett tiår. Hun er den jeg prater mest med av alle, nesten daglig i perioder. Bestevenninnen får dele flest dager med meg, Febe får flest betroelser, hun er det nærmeste jeg kommer en vennskapelig sjelvenn ingen kjenner meg mer på dypet enn henne. Hun kjenner til det mest sårbare, hun har gjort meg sterkere og tryggere på meg selv. Det er sterkt å skrive dette innlegget og tenke tilbake på en våre aller verste krangler for flere år tilbake. Hun min aller nærmeste venn ga meg kraftig spark i leggen hun sa : “Silje! Uten pcen har du ingen! Se og kom deg ut og få deg et liv!  Der og da var det som om hun trampa på sjelen min og knuste hjertet mitt i fillebiter samtidig.  Jeg var såret i mye lenger tid enn jeg sa til henne.  Men idag mange år senere takker jeg henne for at hun var så glad i meg at hun våget og si sannheten så sann og grell som den var.  Idag er jeg til og med enig. For at jeg trengte virkelig et dytt til og forandre hverdagen og ikke minst tankesettet mitt finnes det ingen tvil om.  Så sant det er mulig er det viktig å prøve å finne hobbyer og skape relasjoner også fysisk der du bor og lever til vanlig.  Det kan være vanskelig hvis man er lite mobil, men det handler også om å finne sin plass. Dyrke interesser og bygge nettverk over tid så sant det er mulighet for det. En trist erfaring jeg har er dessverre at mange av de vennene jeg har hatt kontakt med via nettet har lidd av ulike alvorlige sykdommer  og har derfor ikke hatt hverken krefter eller muligheter til å komme seg så mye ut og rundt. Mange av dem er døde idag og jeg savner hver eneste en av dem.

 Jeg håper historien til Mats og den massive oppmerksomheten historien har fått kan være med på og endre oppfattelsen av hva ekte vennskap og relasjoner er og måtene de kan oppstå. Folk må vie ut blikket sitt og slutte å se på det som noe smått, stakkarslig og trist å leve på nettet. Det finnes ikke trist men det er berikende, positivt og hyggelig.  Det er den mellommenneskelige kontakten som betyr noe, følelsen av tilhørighet og bety noe for noen som er viktig.  Mats spilte, jeg skriver blogg, andre legger ut podcaster og videoer på youtube  alle er vi på digitale plattform.  Er vi heldige setter vi spor etter oss for alltid både digitalt og mellommenneskelig.  Mitt liv hadde ihvertfall aldri blitt så godt og rikt uten alle de flotte menneskene jeg har sanne digitale vennskap med. 

Dette innlegget tilegner jeg Jan Werner, Morten, Christine Yvonn, Mirjam, Petter, Ingrid, Martin, Therese og Tonje. Vi sees igjen en dag!❤️

Hun var førstemann ut i årets sesong av “Hver gang vi møtes”  En begivenhet jeg har håpet på og ventet på i flere år. Det var det verdt, for hun ble virkelig hyllet på en vakker, verdig og rørende måte. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I går ble spenningen utløst.  Elisabeth. Mitt mangeårige forbilde og syngende engel fra jeg var liten, og nå, min personlige gode venn, skulle endelig bli hyllet i den beste sendetid i den populære programmet “Hver gang vi møtes”. En begivenhet jeg personlig har håpet på og ventet på i årevis.

Fra begynnelse til slutt ble programmet ikke bare en utrolig vakker, gøyal, og rørende hyllest men programmet fikk også gitt det norske folk et dypere innblikk i hennes brede karrière og liv. En artist og et menneske som er seg selv både på og av scenen. Sterk, uredd og hjertevarm fra hjerteroten og ut.

Maria Haukaas Mittet : Fikk æren av å starte “ballet” med en herlig versjon av “Dag efter dag” som var en av igjenbrudd låtene til Elisabeth, den gang med Chips og Kikki Danielson. Maria sin versjon var på nordnorsk. Hun er en herlig sanger jeg har fulgt siden jeg så henne i “Annie” på begynnelsen av 90 tallet. Jeg var 8 år  og helt trollbundet av stemmen som bare har blitt enda mer kraftfull og nydelig nå som voksen. Jeg heiet iherdig på henne da hun var med i Idol og har flere plater av henne. Jeg visste hun ville levere bra og at Elisabeth kom til å fryde seg.

Tom Mathisen: Fremførte  “Då lyser en sol” på en særegen og humoristisk måte med lattermild Elisabeth som tilskuer. Jeg som har hatt et elskverdig forhold til denne sangen fra jeg var barn.Det var lekent og fint gjort av en som opprinnelig er komiker.

Trine Rein : Fremførte signaturlåten til Elisabeth “Danse mot vår”. Hyllesten var fylt av ærefrykt og kraft fra en flott stemme. Vakkert og klokkerent. Tårene kjentes i øyekroken da den sangen sitter dypt inne i hjertet mitt og var en enorm trøst i mine mest sårbare og ensomme år i barndommen.

Sol Heilo : Jeg hadde aldri hørt om hverken henne eller Katzenjammer før. Men stemmen traff meg fra første strofe. Ikke bare sang hun “Duett” som jeg har et inderlig sterkt og personlig forhold til men hun fremførte den med en ned tonet, var og nydelig stemme. Tårene rant både av fremførelsen, minner og ikke minst kjærlighet og takknemlighet i forhold til Werner.  Tårene til Elisabeth rant også.  Det er alltid følsomt men veldig fint og høre henne snakke om Werner, både i offentligheten og privat. Han satte dype spor i hjertene til oss begge.

Petter Katastrofe: 

Ingen katastrofe i mine ører som anmeldere i riksavisene skal ha det til.  Petter gjorde “La det Swinge” til en party-låt. Modig, frekt og uventet men han er tro mot sitt eget “univers” og noe Elisabeth tar i mot med latter, glimt i øye og forståelse av generasjonene som har vokst opp etter “La det Swinge”.

Lars Bremnes : Dagen fikk den beste finale Elisabeth noensinne kunne forestille seg da Lars Bremnes med stødig men rørt stemme forteller Elisabeth at han skal fremføre Ted Gärdestad sin “För kärlekens skull” eller som det blir på norsk for kjærlighetens skyld. Dette er både en sang og en artist Elisabeth har hatt nær hjertet sitt fra hun var ung. Denne sangen spesielt, fordi den bringer fram sterke og følsomme minner rundt Tor og deres liv sammen. Da det også viser seg at døtrene,

hennes elskede engler, Anna og Nora overasker mamma med å opptre sammen med Lars, bryter Elisabeth fullstendig ut i tårer.

Det er som hjertet hennes sprenges av kjærlighet og stolthet ovenfor barna og sikkert også det vakre, trygge livet hun fikk med barnas far, Tor som rørte ved hjertene til absolutt alle han møtte.

Jeg har hatt nær kontakt med Elisabeth både før og etter tragedien skjedde og finner både lærdom, styrke og trøst igjennom henne, der hun har stått rak i ryggen mens både den ene og andre sorgtunge skyen har tordnet over henne. Nå venter en ny vår, der hun stødig og trygg tar livet sitt et sted videre. Et steg full av muligheter, overraskelser og ideer. La oss heie henne frem, hun som sier og viser så tydelig at hun har kort vei til hjertet sitt.

Hun som så mange av oss har elsket som en “musikalsk dronning” i årevis allerede….. 

Helene Sandvig startet første sesong av denne  fantastiske programserien i 2016 for og på NRK. Der hun sjekker inn på ulike institusjoner og har sterke, nære og ærlige møter med ansatte og ikke minst med pasienter/ brukere og pårørende. Hun viser på en svært respektfull, ydmyk og rørende hvordan de forskjellige menneskene hun treffer sliter, lever og eller bearbeider traumatiske ting. Det er sterkt og lærerikt på en og samme tid. Programmet er en braksuksess og programleder, journalist og nå også forfatter Helene, ble i fjor tildelt pris for beste kvinnelige programleder i 2018.     Helene skal virkelig ha ros for både sin profesjonalitet og for at hun tilnærmer seg både mennesker de ulike utfordringene de har på en hjertevarm og verdig måte.

Jeg har sett alle sesongene og alle programmene gjorde inntrykk på hver sin måte. Jeg har likevel plukket ut noen episoder som traff hjertet mitt ekstra dypt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helene sjekker inn på en avdeling for alvorlig spiseforstyrrelser: 

Dette programmet var både lærerikt og sterkt å se. Jeg har flere venner som har eller har slitt med spiseforstyrrelser. Noen i korte perioder av livet andre i over ti år. Pasientene Helene møtte i dette programmet er blant de sykeste i landet, som Maren på dette bildet som holdt på å dø og fikk både hjertesvikt,leversvikt og nyresvikt. Mange av de som er med i dette programmet er unge, noen knappe 20 år, men med sørgelig lang erfaring både på behandlingsteder og med spiseforstyrrelsen i seg selv. Vi får innblikk i både behandling, kamp og tårer der noen av dem går hvileløst omkring hele tiden, og sitte i ro er bannlyst i redsel for å legge på seg. Vi ser hvordan de sliter med seg selv både ved matbordet og ellers. En evig indre kamp om kontroll og mat og hva de klarer å få i seg. Tanker som oss friske ikke helt forstår omfanget av. Men en ting har jeg forstått, det er ikke lett og sykdommene er altfor kompleks til å bare slenge ut til den syke: “Det er jo bare å begynne å spise”.  Man skal ha respekt for andres usynlige eller synlige kamper, livet er aldri sort eller hvit og det kan være mange grunner til at mennesker sliter med de gjør. Du kan se programmet her .

Helene sjekker inn på Asylmottak: Dette programmet gir et innblikk inn i en virkelighet de fleste av oss ikke klarer og sette oss inn i. Programmet forteller om hvordan det er å leve på et asylmottak. Brutalt ærlig, kaotisk og preget av mye uro sitter de der. Noen venter på oppholdstillatelse, andre vet de har fått avslag og dermed kan bli kastet ut av landet når som helst. Mange bærer på mye fortvilelse, ungdom som har valgt å fullføre videregående men som hverken kan få vitnemål eller jobb fordi de ikke har et eget personnummer.  De blir på den måten brutalt tatt i fra mulighetene sine.  Å reise tilbake til hjemlandet sitt er ofte det siste de vil, fordi det er derfra de opprinnelig fryktet for livet. Dokumentaren viser et tydelig bilde på hvor krevende og tøft det er å leve under slike forhold selv i Norge. I dokumentaren dukker til og med politiet opp etter at noen kvinner har blitt skremt av noen utenforstående på nattestid. Du kan se programmet her.  

Helene sjekker inn på Hospits :

Helene sjekker inn på Dalsbergstien hus i Oslo. Der bor det mennesker som ruser seg tungt. Helene får utfordret både sin luktesans og sitt syn på rustavhengige.  Dette er et lav terskel tilbud som blir gitt i Oslo. De får mat, et sted og sove og det er lov til å ruse seg på dette stedet. I likhet med Petter Uteligger får Helene sterke og rørende møter med menneskene der. Mennesker som har gjort fatale valg i livet som har kostet dem dyrt. Sandra på bilde har ruset seg  i over 30 år og har en datter hun ikke har kontakt med.

Vi får være med Sandra da hun får hjelp av den fantastiske feltsykepleien Gull, som man tydelig ser hun har et sterkt bånd med.  Gull får nesten tårer i øynene når hun forteller om jobben sin : “De er jo kjempefine mennesker jeg er jo lykkelig som har en jobb her” sier hun.

Et annet sterkt møte Helene får er med maleren og kunstneren Muhammed. “Jeg hadde aldri trodd han var rusavhengig hadde jeg møtt han på gata. Han virket så oppegående og klar.” Du kan se den vakre kunsten hans i dette rørende programmet her.

Helene sjekker inn på akuttpsykiatrisk Blakstad sykehus:  

Denne episoden gjør sterkt inntrykk. Jeg har flere i  min nærhet som i større eller mindre grad sliter psykisk. Blant andre en nær barndomsvenninne som var innlagt i mange år på grunn av Schizofreni. En av pasientene Helene treff har nettopp denne diagnosen, og det er interessant å høre henne fortelle om hvordan hun har det og hvordan hun lever med den. Det som er rørende å se er hennes sprudlende personlighet sammen med hennes ærlig beretninger fra livet. Se det sterke programmet her     

Helene sjekker inn på rehabilitering på Sunnaas sykehus :    Jeg har selv fått tilbud om et opphold på Sunnaas pga min CP, men har ennå ikke hatt mulighet til å takke ja. Men stedet og kompetansen får mye skryt av både nære venner og bekjente. Dette får man bare bekreftet igjennom denne ærlige og fine episoden. Vi kommer tett inn på menneskeskjebner som viser oss tydelig livets sårbarhet og hvor fort livet kan snus opp ned av ulykker eller sykdom. Jeg sitter med tårer i øynene flere ganger igjennom dette programmet. De er tapre og positive tross den motgangen livet har gitt dem. Det både rører og inspirerer meg dypt inn i hjertet. Se programmet her. 

 I forbindelse med TVNorges 30 års  jubileum har kanalen igjenopplivet seergiganten Casino nå i adventstiden, til stor jubel og nostalgi. Men når vi først er inne på tvprogram på 90 tallet har jeg hentet fram enda flere uforglemmelige program og tvserier fra jeg vokste opp.

Alle som så på TV på 90-tallet, husker vel det gode gamle TV programmet  «Casino» med Hallvard Flatland og Tause Birgitte i spissen. Dette var serien som virkelig pirret et gamblinghjerte og spenningen var ikke bare høy for de i studio, men den kom faktisk gjennom TV-skjermen! Det er ikke uten grunn at dette er en av de best huskede norske gameshow på norsk TV gjennom tidene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

TV-underholdningen gikk på TVNorge fra 1989 til 1996, med Hallvard som programleder de fire første årene. Deretter tok den litt mer trauste Leif Erik Forberg over nok en mann med bart og programmet  gikk rett i grøfta. Programmet fikk et lite gjensyn i 2003 til 2004, denne gangen på TV3, men ble dessverre ingen suksess. Programmet ble en av de første norske suksess-programmene som ble sendt utenfor NRK og kapret over 800 000 seere på det meste!

Dette var dessuten det første norske programmet hvor man kunne vinne helt enorme premier! Normale mennesker fikk sjansen til å spille om hus, bil, utenlandsferier og en rekke andre dyre premier. De trakk vilkårlige mennesker fra studio som fikk delta, eller fra folk som ringte inn.

Jeg var bare 6 år da Casino kom på lufta og det er med stor fryd jeg husker årene som fulgte. Mandag fikk jeg se litt over halve programmet, fredag fikk jeg se hele. Det var spennende å se hvem som vant og om noen vant hus eller bil. Man føler noe av samme spenningen nå  om deltageren får gode eller dårlig kort. Hallvard Flatland var personlig min største favoritt blant programledere i Casio og jeg innrømmer at jeg synes det er rørende å se han igjen som Casinosjef med tanke på at mannen var dødssyk i 2013. I de  siste årene har vi også blitt kjent med datteren hans Katarina Flatland som programleder for blant annet “Jakten på kjærligheten”. 

Apro kjærlighet. Husker du ” Reiseskjekken” ?  Helge Hammelow-Berg var programleder. Siv Stubsveen var vertinne og Lillebror Sande Larsen spilte piano. Hammelow-Berg ledet 450 programmer i perioden 1991 til 1997.Reisesjekken var et såkalt sjekkeprogram der en deltager fikk velge mellom tre utvalgte som satt bak en skjerm og svarte på spørsmål stilt av deltageren. Deltageren skulle på basis av denne informasjonen velge en av de tre. Sammen skulle de reise på en ferietur og siden komme tilbake til programmet og fortelle hvordan det hadde gått. Programmet gikk en gang i uka den første sesongen, men ble fra 1991 utvidet til to sendinger.

Et annet program som traff meg veldig var Talentiaden på NRK. Nesten som dagens “Norske talenter” der ulike mennesker fikk vist fram talentet sitt. Noen spilte et instrument andre sang, Ivar Dyrhaug var programleder. Artister som Alexander Rybak og Lisa Stokke er tidligere deltagere i denne programserien.

Men den som gjorde sterkest inntrykk på meg i dette programmet  var selvfølgelig Jan Werner. Der jeg forelsket meg fra første tonen som kom ut av munnen hans. Lite ante den 11 år gamle meg hva Jan Werner kom til å bety for meg som venn og hvilken enorm betydning han også fikk for fremtiden min. Derfor er minnet om dette programmet sterkt og rørende å tenke tilbake på.

Jeg var ung men vokste opp med foreldre som ville jeg skulle ha et ærlig bilde av livet, og forhold til sykdom og ulike form for fare. Rescue 911 var et lærerikt, rørende og gripende program jeg som barn satt og så med foreldrene mine. Det var et program om rekonstruerte hendelser fra virkeligheten fra mennesker som hadde ringt inn til alarmsentralen. Jeg husker noen historier gjorde dypere inntrykk enn andre. Jeg husker spesielt historien om en ung mann som havnet i en trafikkulykke. Han døde ikke men ble blind på det ene øyet. Kameraten døde men han fikk hans brune øye selv hadde han et blått. Jeg synes det var så  sterkt og da han fikk dra på ball med kjæresten sin gråt jeg.

En engel i blant oss. (orig: Touched by an Angel) var en serie jeg elsket fra start til slutt. Serien handler om engelen Monica som er blitt sendt til jorden for å hjelpe og inspirere mennesker i nød. Serien ga håp, glede og viktig lære om rett og galt og det og  ha tro på seg selv og  sin egen intuisjon. Jeg satt og gråt til mang en episode og var spesielt glad i den litt tøffe, ærlige Tess og dødsengelen Andrew. Noe som er enda sterkere og se klipp av nå som voksen, som jeg  har levd og erfart en hel del mer og ikke minst smertelig fått erfare hvordan det er å miste mennesker jeg elsker. Serien rørte meg dypt og jeg elsket å se på den med mammaen min. 

Go’ elg var et norsk barne- og ungdomsprogram som gikk på NRK fra 1995 til 2000. Jeg elsket dette programmet i 11- 12 års alderen. Jeg frydet meg hver eneste fredag. Jeg digget det humoristiske samspillet mellom Vera Micaelsen og Jan Erik Larssen. Så fan var jeg spesielt av Vera at jeg jublet høyt da jeg og vennene mine fikk en hel sommerdag sammen med henne i 96. Det at Vera nå er død i en alder av 43 er umåtelig trist å tenke på. 

Dr. Quinn, Medicine Woman var en amerikansk drama- og westernserie Handlingen er lagt til slutten av 1860-tallet og handler om den kvinnelige legen Michaela Quinn reiser fra sitt fornemme liv i Bosten, for å jobbe som lege i en liten landsby i Colorado. Jeg elsket denne serien, jeg som også elsket å se på brødrene cartwright i serien Bonanza sammen med storebroren min Rune, la min totalt elsk på Dr. Quienn. Hun var hjelpsom, hjertevarm og modig også var jo han kjæresten hennes Sully så kjekk. Jeg humrer når jeg tenker på det, jeg synes han var så utrolig kjekk altså. 

 Asylet. Denne serien var utrolig populær da jeg vokste opp. Jeg var 12 år og frydet meg over spenningen som utløste seg hver lørdag de tre årene den gikk. Barn og unge fikk det vi ønsket oss. Drama, spenning og forelskelse. Jeg flirer når jeg tenker på hvor kjekk jeg synes han ene var. 

Lars-Kristian Harveg som spilte hovedrollen som Thomas. Han ble bare kjekkere og kjekkere for hvert år og sesong. Du finner de to første sesongene av Asylet på NRK sine nettsider her. 

Glamour (engelsk tittel: The Bold and the Beautiful) er en amerikansk såpeserie som har gått siden 1987. 

Serien fokuserer på familiene Forrester, Logan og Spencer. De lever i et motemiljø i Los Angeles hvor makt, sjalusi, kjærlighet, intriger og familiedrama er sentrale faktorer i serien.

Serien er verdens mest sette såpeserie. Den vises i mer enn 110 land og anslås å ha nærmere 30 millioner TV-seere. I skrivende stund  så har det blitt vist over 7400 episoder.

 Hovedkarakterene Brooke Logan og Eric Forrester har vært med siden første episode, altså  over 30 år. 

Glamour er en av verdens mest sette og evigvarene tv serie. Den har blitt sett på i generasjoner i vår familie. Besta så på den, mamma så på den og jeg og storesøsteren min var innom noen år vi også. 

Da jeg var tenåring på slutten av 90-tallet ble det slukt enda flere serier. Dawson´s Creek og Sunset Bech var de aller største favorittene. Blant norske serier selvfølgelig “De syv søstre” og Norges største såpehotell Hotell Cæsar. TV som media kan sikkert lett bli kritisert, men la oss ikke glemme at det også gir oss kunnskap og underholdning. Det som fenger oss mest blir en del av oppveksten på en god måte, det er alle disse programmene gode eksempler på.  

3 Desember var det FN- dagen for funksjonshemmede. En viktig dag for å samles til både protest og fest. Med godt over 20  arrangementer i hele landet ​tok man dagen tilbake og markerte rettighetene vi har krav på, men som ikke er innfridd. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det var Norges Handikap forbund som sto bak disse markeringene. Både sentralt i Oslo og rundt om i de ulike regionlag. I Fredrikstad var det fakkeltog, «Funkis takeover» på Kulturhuset i Oslo, og Kinokveld i Trondheim for å nevne noe. Mitt eget  regionlag Oslofjord Vest laget fest i forumet på Sandefjord Videregående skole. En fin kveld med med innspill, refleksjon og tydeliggjøring på hvorfor denne dagen er så viktig.

 Det er 10 år siden vi fikk FN Konvensjonen for funksjonshemmede (CRPD) og det er 5 år siden Norge ratifiserte denne konvensjonen. Den stiller krav til hvordan medlemslandene i FN på best mulig måte kan legge til rette for at også funksjonshemmede kan nyte godt av de universelle menneskerettighetene som er nedfelt i andre FN-konvensjoner. Dette handler om å innføre lover og regler som hindrer diskriminering av funksjonshemmede og gjør det mulig for mennesker med nedsatt funksjonsevne å leve et selvstendig liv og delta på alle områder i samfunnslivet. Likestillingsloven er et eksempel på en slik lov i Norge. Fysisk tilgjengelighet gjennom universell utforming er et annet bærende prinsipp, som er fastsatt i Plan- og bygningsloven.

Konvensjonen ble vedtatt 13 desember 2006 og Norge undertegnet den 30 mars 2007 men de ratifiserte den ikke før 3 juni 2013, det tok altså 6 år fra de skrev under før den ratifisert. Ved slutten av FNs tiår for funksjonshemmede i 1992 besluttet FNs generalforsamling å etablere 3. desember hvert år som en internasjonal dag for funksjonshemmede Målet er å promotere funksjonshemmedes rett til å delta i aller deler av samfunnet, både politisk, sosialt, økonomisk og kulturelt. 

• Over en` milliard mennesker lever med en form for funksjonshemming.
• 80 prosent av funksjonshemmede bor i utviklingsland.
• 50 prosent av funksjonshemmede har ikke råd til helsetjenester. 

Hvert år velges det et tema for dagen, og i år er temaet arbeid og arbeidsliv for personer med nedsatt funksjonsevne. Statistikker viser ikke akkurat bedring i få funksjonhemmede ut i arbeid.  I 2016 var 44% av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeid, mot 73 % i befolkningen generelt. 85000 ønsker en jobb.  Men det finnes gode solskinnshistorier som er et levende bevis på at det er fullt mulig å være i arbeid. De viser at det begynner å bli noen aktører som faktisk tør satse på å få funksjonshemmede ut i arbeid men det er som sagt forsatt en lang vei og gå. 

Det hjelper lite at Norge har skrevet under og ratifisert konvensjonen, når de ikke tar den inn i lovverket, dette svikter mange politikere stort på. Den 24 og 25 mars 2019 skal den norske regjeringen for første gang utspørres av FN komiten som overvåker konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). For kort tid siden ble spørsmålene fra FN komiten offentliggjort, og det er en lang liste over temaer som regjeringen må svare på. Vi feiret og protesterte denne mandagskvelden. Norge er rettslig forpliktet til å følge konvensjonen men samtidig bryter kommuner i vårt langstrakte land konvensjonen hver dag, med at vi ikke får våre rettigheter oppfylt. Det er som er en skremmende sannhet er at enkelte politikere ikke engang vet at konvensjonen finnes.  Det er utrolig viktig at vi tar denne dagen tilbake og gjør den til vår. Våre liv handler om mer enn fagre lovnader om hvilke intensjoner  politikere har, vakre ord har ingen betydning  hvis ikke det ligger handling, vilje og sist men ikke minst en stor holdningendring bak.  Derfor må markering av denne dagen bli en tradisjon!

Noen bøker berører hjertet ditt så dypt at du aldri glemmer det. Idas dans, er en av min livs beste og sterkeste leseropplevelser, 13 år etter jeg leste boka for første gang, har jeg møtt favorittforfatteren min. Idas mamma, Gunnhild Corwin. Et møte som for meg personlig skulle vise seg og bli nesten like sterkt og uforglemmelig som boka hennes. 

Jeg har alltid hatt stor sans for filmer eller bøker basert på historier fra virkeligheten. Jeg og bestevenninnen min Birgitte fant denne boka omtrent samtidig, vi var i begynnelsen av 20 årene. Birgitte hadde mistet en klassekamerat i kreft i begynnelsen av tenårene, en gutt vi begge husket godt. Tapre Anders med en hjernesvulst som dessverre ikke kunne bli operert ut. 12 år gammel så han på meg med sitt direkte blikk og sa : “Silje jeg veit jeg skal dø!” Jeg har aldri glemt hverken han eller den samtalen. Noen få år før denne boka kom meg bokstavelig talt for øre  hadde jeg sett min bestemors kamp og tap mot kreften. Idas dans handler om 18 år gamle Ida, som får akutt leukemi og dør etter 14 måneders intens kamp. Nå tenker du kanskje irritert for deg selv? Silje! Kan du se og holde opp med alle de tragiske kreft innlegga dine? La meg da få presisere at Idas dans er en av de vakreste, ærligste men også varmeste og lyse bøker jeg har opplevd noensinne. Forfatteren skriver så gripende vakkert at det på en måte også oppleves oppløftende for leseren. Gunnhild har en formiddelingsevne mange kan misunne henne. Man merker både morskjærligheten og hennes sterke iboende indre kraft i bok og ordform som jeg både så og hørte ansikt til ansikt på dette fantastiske foredraget. 13 år etter hun skrev om Ida, familiesamhold, søskenkjærlighet, familiemiddager med vin og sølvbestikk. Nære, lyse. vakre stunder med barn og svigerbarn. Idas kjæreste, Jonas som var litt eldre som hun i starten grunnet sin skeptisk kalte “drittsekken” men som hun og mannen Bjarne etterhvert blir så glad i. Birgitte og jeg blir så grepet av boken at vi snakker om den helt fram idag, ikke fordi historien er tragisk og at jenta er på samme alder som oss men fordi Gunnhild skriver så levende og varmt om datteren og familien sin, at vi etter og ha lest boken ferdig nesten har blitt glad i dem og ønsker dem alt vel i livet. Boken ble i sin tid en braksuksess og det er ikke for ingenting Gunnhild skrev oppfølgeren ” Etter dansen” i 2011. Allerede etter jeg hadde slukt første bok tenkte jeg ” Tenk og få oppleve et helt foredrag med denne sterke, kloke dama som skrev så kraftfullt, ærlig men likevel så levende, oppløftende og lyst? Gunnhild minte meg om 2 av de sterkeste og flotteste damene jeg kjente fra mitt eget liv på den tiden, min egen mor og Trine, min fantastiske lærer fra videregående. Jeg har fulgt bloggen hennes, lest artikler og av og til sett henne på tv i de årene i mellom disse bøkene. Nettopp fordi jeg ble grepet av hennes ærlige måte å se og møte livet også da det var som mørkest.

13 år senere kjører jeg inn i Kreftforeningens lokaler i Tønsberg. Jeg har gledet meg til dette foredraget i flere uker, eneste bakteppe for begivenheten er at jeg også selv har blitt nær pårørende til noen med kreft. Men det ble som jeg trodde. En lys, lærerik og vakker stund. Foredraget het, “Er det lov til å le selv om noen har kreft? Jeg lo, gråt og lærte mye på de to timene denne formiddagen.  Gunnhild var blitt gråere i håret og fått enda flere barnebarn. Men gud bede for et positivt trøkk det fremdeles finnes i den dama. Jeg er både gråtkvalt og lattermild på samme tid. For det hun sier når inn hos meg som hun skulle vært en blanding av en lærer og en lifecoach Hun snakker om det levende livet, sykdom eller ei, man må leve det livet man har. Ikke tenke på det man kunne hatt, burde hatt eller hadde fortjent. Man må gi det man har, der man er. Er livet jævlig akkurat nå? Ja så er det, det. Lev i det slik det er. Hun mener som meg at det går veldig fint og ha gode og lattermilde stunder selv om man har eller lever i nærheten av kreft. ” Le høyt og nyt gode dager. Ta dem inn og omfavne dem med full kraft. Det samme gjelder dager man gråter. Ikke hold noe tilbake! Skrik og slå ned i puta om du vil. Bare ved å få det ut kan det bli bedre…..Akkurat det er noe vi alle kan ta med oss uansett om man er berørt av sykdom eller ei.

Det er mye positivt som forsterker seg når man lever tett på alvorlig sykdom. Noe Gunnhild trakk tydelig fram.  Jeg har aldri kjent så sterkt på kjærlighet, vennskap og samhold som da Ida var syk. Hun tør være ærlig og bryte tabuer. ” Mange mener at det å miste et barn er det verste som finnes. Ja, det er det verste jeg har opplevd i mitt liv, men jeg synes det blir feil å måle sorg. Det finnes mange skjebner og sykdommer sier damen som vet en hel del om hva hun snakker om. Hun har også mistet sin bror brått i en ulykke og en nær venninne døde av Alzheimer. Gunnhild er så modig at hun sier ord få ville tatt i sin munn etter og mistet et barn. ” Jeg har mistet barnet mitt. Men helt nøkternt har jeg mer enn jeg har mistet. Jeg har 3 barn og 9 barnebarn og jeg er forsatt gift med den samme mann jeg har levd med i ørten år. Jeg har gode venner. Noen vil kanskje tenke at når man har opplevd det verste som finnes skal man ikke ha en god dag lenger. Det har jeg.  Det betyr at hvis vi veier det så har jeg mer enn jeg mistet selv om det absolutt ikke føltes slik i starten. Man må etterhvert velge hvor man vil ha fokus. Vi må leve videre uten Ida, vi døde ikke med henne.   Hun gjør inntrykk. Vi lytter og sitter arm i arm bestevenninnen min og jeg.

At Gunnhild har et varmt og lyst sinn finnes det ingen tvil om. Det føles godt og oppløftende å være i denne stunden med henne. Men hun er også ærlig på de mange tøffe tak man er tvunget til å gå igjennom med sykdom og død tett på seg. Hun synes det også det er viktig at vi mennesker lærer oss å stå i motgang uten å stritte så mye i mot det, men å stå løpet ut uansett hva det er. Vi må tillate oss å kjenne på livet også noen ganger når det tøft. Det nytter ikke å bare glatte over smerte og sorg. “Man sier at livet ikke er så verst, stort sett er det sant. Men noen ganger er det verst.” Tross sin positive innstilling til livet er hun ærlig på at hun måtte reise bort hver vår alene de første årene etter Ida døde.  Hun dro på hytta på  Jomfruland der tok hun sorgen frem og gråt så snørr og tårer rant. Noen dager senere følte hun seg som fornyet med krefter og humør og avsluttet det hele med årets første bad. ” Motgang gjør deg sterk sier et kjent ordtak. Gunnhild mener det heller er en mulighet. Det er en mulighet til å bli sterkere men det kommer helt an på hvordan man velger å møte den.  Jeg snakker med Gunnhild både under og etter foredraget. Det føles så fint. Hun møter meg med varme og forståelse og glimt i øyet. Jeg har gjemt samtalen i hjertet og vil huske på den i de tøffeste stunder. Jeg lovet henne det.

Før hun går. Trekker hun opp en av bøkene sine opp fra veska si og avslutter med å lese et sterkt avsnitt fra ” Etter dansen” som hun skrev etter Ida sin død. Det lyder slik ” Du er så sterk sier mange. Jeg tror vi alle har et reservoar av krefter til bruk ved riktig store prøvelser. Krefter vi ikke nødvendigvis har tilgang til i hverdagen. Men vi trenger dem ikke i hverdagen. Vi trenger dem i livskriser, ved eksistensielle utfordringer. Kreftene er der. Vi må våge å stole på at vi har dem. Det handler om å tåle mer enn vi noengang hadde trodd. Det handler om å være sterkere enn vi noensinne kunne forestille oss. Kanskje min styrke ligger i min enfoldige og ufravikelige tro på menneskets iboende livskraft. “Er du bitter spør folk?” Nei, jeg har aldri vært bitter. Hvorfor skulle jeg være det, og på hvem? Jeg er kanskje blitt mer ydmyk, og mer sårbar etter Idas sykdom og død. Men samtidig sterkere. Livet er uforutsigbart, det er hele tiden i bevegelse det er ikke statisk, det pulserer. Jeg er også i bevegelse. Jeg forandrer meg kontinuerlig, umerkelig eller betydelig, og det er erfaringene mine som er med på å forandre meg. Min utfordring ligger i å la min dyrekjøpte erfaring bli en styrke, som skal kunne bringe meg videre – ikke en belastning og et åk som jeg skal slepe med meg. Før Ida døde fikk hun meg til å love at jeg ikke skulle gå til grunne. Det er en god plattform for et videre liv. Men det er ikke nok å skulle leve videre fordi Ida ønsket det. Jeg må selv ville leve et godt og meningfullt liv. Ikke for Ida eller for andre. For meg. Først da kan det bli et ekte liv, og ikke et pliktløp. ” Pass på at du har nok å gjøre sa doktor Geir da jeg traff han for siste gang på Rikshospitalet. Men det holder ikke å ha mye å gjøre. For meg er det viktig å finne mening i det jeg gjør. Utallige brev fra ukjente, som har lest Ida dans   eller hørt foredragene mine, gir meg mening og glede. For det er bare jeg som avgjør om livet mitt er meningsfylt eller meningsløst.

Jeg snur meg mot Gunnhild en siste gang før jeg kjører ut av lokalet ” Veldig hyggelig å møte deg” sier jeg. “I like måte kjære deg” sier hun og smiler et varmt hjertesmil.   En fremmed dame har fylt meg med styrke og håp. Et glødende positivt håp som får meg til å tenke, tro og håpe på at fremtiden blir lysere og bedre enn jeg klarer å forestille meg idag.  Ida er nok stolt av den sterke, kloke mammaen sin. Det har hun virkelig grunn til også!!

Har du et øyeblikk i livet du stadig ligger og grubler på eller en hemmelighet du gjerne ville ha fortalt? I podkastserien Elefanten gyver seks modige mennesker løs på det ugjorte og usagte i livet sitt. De kontakter ekskjærester, tidligere plageånder eller egne foreldre for å rydde opp. Denne serien gjorde et sterkt og rørende inntrykk på meg og jeg har gledet meg til å anbefale den på bloggen min. Seks ulike mennesker med seks forskjellige men sterke historier. 

Episode 1 : Grethe. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For 20 år siden møtte filmregissør Grethe Bøe en ukjent som uten å vite det reddet livet hennes. Nå ønsker hun å spore henne opp, fortelle historien sin og endelig få takke. 

På utsiden var hun den vakre og vellykkede filmskaperen. Men en stund ønsket Grethe Bøe bare å dø.Det var det året det var vinter-OL i Negano. 1998. SAS-reklamen Grethe Bøe hadde spilt inn sammen med Vegard Ulvang og de andre skigutta fylte pausene på TV2. Den 26 år gamle regissøren, skuespilleren og modellen hadde rollen som flyvertinne. Det føltes så absurd å se seg selv stråle igjennom skjermen. I virkeligheten, samme tid, lå hun hjemme på badegulvet og spydde, med oppskårede blodige armer.

– Vel vitende om at hun var gravid, sinnssyk, og helt alene. Kontrasten var vanvittig. Det var nok ingen som kunne forestille seg at hun var der.

Det er nå over 20 år, fire spillefilmer, og flere nasjonale og internasjonale priser siden regissøren var alvorlig psykisk syk. 

Det ingen visste den gangen, ikke en gang hennes nærmeste, var at den unge, lovende filmskaperen, med regiutdannelse fra New York, som allerede som 22-åring hadde jobbet med Steven Spielberg, befant seg på ett bunnpunkt i livet.

Flyvertinnesmilet hadde hun brukt så lenge hun kunne huske, klistret det over sannheten. Nå, 20 år senere, har hun gjort noe hun aldri trodde at hun skulle våge: Stå fram offentlig med sin historie.

I podcasten Elefanten i NRK forteller hun om overgrepene i barndommen. Om hvordan hun holdt alt inni seg. Om hvordan hun etter hvert lindret den indre smerten med selvskading. Om at det til slutt bare skulle et vindpust til for at hun skulle knekke. Om psykisk sykdom. Og om redningen, som dukket opp, fra uventet hold, bokstavelig talt som en hjelpende hånd.

Da hun kom tilbake fra USA som 24-åring, gikk det bratt nedover. Et usunt forhold ble det utløsende. Selvskadingen hun tidligere hadde påført seg i desperate øyeblikk, begynte å skje daglig.

Det var på sitt mest hjelpeløse at hun ble gravid. At hun skulle oppleve hvor lite som skal til for at livet skal dyttes tilbake i kurs. Det er nærmest en klisje, at et smil, noen vennlige ord kan redde dagen. For Grethe utgjorde noen setninger forskjellen mellom liv og død.

– Det var ganske dramatisk. Jeg hadde hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme red.anm.) og ble bare tynnere og tynnere.

Fire måneder på vei, tynn, blek og oppskåret, måtte hun til slutt oppsøke en jordmor.

Hva hun gjennomgikk ble plutselig umulig å skjule. Jordmoren måtte måle blodtrykket. Armene, som var fulle av arr, sår og ferske kutt, måtte blottlegges. Hva ville jordmoren si? At hun ikke ville kunne ha omsorgen for barnet? Ville de ta det fra henne? 

Jordmoren reagerte ikke slik hun hadde fryktet. Hun tok tak armen hennes, med et forsiktig grep, og sa med varme i stemmen «Jenta mi. Dette har jeg sett mange ganger før».

 Jordmoren sa rolig at det var ingen grunn til hun ikke skulle bli en like god mor som alle andre.

– Det gjorde noe. Det var tre setninger, som skulle endre alt. Det var som å få frelse. Hun ble ikke dømt. I stedet så hun meg som en ressursperson. Å bli møtt av noen som reagerte med å avdramatisere det, men som samtidig ikke  det, var utrolig viktig.

I podcasten oppsøker hun jordmoren for å takke henne. Hør Grete gjenfortelle den sterke historien, ikke minst hør det hjertevarme møte med jordmoren her.

Episode 2 : Trond

På det første møtet på ungdomsskolen ble mobbeofferet Trond ydmyket for livet. Som voksen har han fortsatt å leve i skjul for plageåndene. Nå vil han slutte å gjemme seg og konfrontere dem. Kanskje var han ikke så alene som han alltid har trodd? Trond Stensland ble nesten mobbet til døde. En skoletur kunne nesten blitt fatal. Trond er god i kunnskapslekter noe klassekameratene liker svært dårlig. I fritimen blir han totalt overfalt  Han blir sparket og slått med mange skuelystne tilstede. Han kommer til et punkt der han vurderer og henge seg med et tau i skogen med plageåndene sine hakk i hjel. En lærer blir heldigvis varslet, og hentet en gråtende tilbake til skolen.

Læreren ønsker som så mange ganger tidligere at de som plaget han skal gjøre opp med Trond og be om unnskyldning. Noe Trond er selv er drittlei av han vet hvordan de er og at en påtvunget unnskyldning aldri gjør ting bedre, heller det stikk motsatte. Trond har i mange år skjult seg fra de som mobbet han i barndommen, han seiler under falskt flagg på facebook og tar aldri båten fra Bergen til Høyanger lenger. I frykt for å møte noen av dem som gjorde skolehverdagen hans til et sant helvete. Han ønsker ikke at noen av dem skal vite at han eksisterer engang. Men i denne episoden av ” Elefanten” tar Trond et oppgjør med fortiden. Han gir reporteren en lang liste over navn over mennesker som kan ha sett noe, andre som kanskje slo. Mange av de som blir ringt til har få eller ingen opplysninger i starten. Dette er tydeligvis noe man verken vil huske eller innrømme og ha sett og langt mindre vært delaktig i. Men etter som reporteren ringer rundt tegner det seg også etterhvert et annet bilde. Det er flere som har opplevd og bli mobbet i Høyanger også i Tronds egen klasse. Høyanger viser være en versting når det gjelder mobbing, så sent som i 2014 fikk kommunen som den første i landet en bot på hundre tusen kr på grunn en mobbesak på samme skole Trond gikk på 15 år tidligere.  Reporteren kommer i snakk med en Tronds aller verste fiender fra den tiden. Erik. Trond og Erik møtes og får et sterkt møte, nesten 20 år etter hendelsen som merket Trond for livet.  Du kan høre det sterke møte her.

Episode 3: Flavia 

I et familieselskap kommer det fram at faren til Flavia kanskje ikke var jagerflypilot, slik barna i alle år har trodd. Men ingen våger å ta opp spørsmålet. Flavia legger ut på en reise, der hun vil finne ut mer om sin far, både hva hun betyr for ham og hvem han er. 

Det er hemmeligheter i alle familier. Kanskje av og til noen løgner også?  Noen mennesker pynter på sannheter og eller dikter opp historier som de kan høste både ros og respekt for? Men hva skjer  når glansbildet sprekker og løgnene kommer fram i lyset? Kjenner du dine kjære i det hele tatt? Må man på en annen side jakte på sannheter for en hver pris? Flavia er jo glad i faren sin tross alt. Denne episoden handler om søk etter svar.  Etter ærlighet og kjærlighet fra en far som kanskje ikke er helt den mannen han har ønsket å fremstå for omverden at han er. Denne episoden får deg til å tenke på hvor viktig det er å være ærlig og tro mot deg selv og andre.  Å pynte på sannheter er en ting, å fare med løgn for å opphøye seg selv kan sette dype spor. Hør episoden her. 

Episode 4:  Ester 

For ti år siden gjorde Ester det slutt med kjæresten – i redsel for at han skulle dumpe henne. Det har hun brukt mye tid på å angre på, og hun ender stadig opp med å sammenligne nye kjærester med eksen. Nå vil hun kontakte ham for å komme seg videre. Ester har god utdannelse og har ofte fått de jobbene hun har ønsket. Men det er et felt i livet hun synes er veldig vanskelig, men er det hun ønsker seg aller, aller mest. Å finne kjærligheten. Ester forteller om savn etter tosomhet. Kjærlighet og varme. Hun har aldri kommet videre etter hun dumpet eksen for ti år siden. Mannen hun elsket men skjøv fra seg av ren frykt.  Frykt for å fremtidige problemer og den evige følelsen av at han hadde alt, og at han en dag ville innse at han kunne få noen bedre enn henne.  Episoden gir meg personlig gjenkjennelige tanker og følelser i mine egne tidligere forhold. Det er så lett å kjenne på at andre er bedre enn deg selv. Det har mye med å bli trygg i seg selv og få ro rundt sin egen usikkerhet og selvtillit i relasjoner til andre mennesker. Samtalen med eksen blir en fin opplevelse og vi får håpe Ester nå er klar til å møte den store kjærligheten. Hør episoden her. 

 Episode 5 :  Ylva 

18 år gamle Ylva har levd med en kreftsyk mor siden ungdomsolen. Da moren Vera ble syk, var familien enige om at de skulle kunne snakke om alt. Dele tanker og følelser. Frykt og tårer så vel som latter og smil. Men da moren ikke ble så fort frisk som man først trodde blir de åpne samtalene vanskeligere. ” Det er vondt å høre mamma gråte. Det blir til at man vil skåne hverandre sier Ylva. Hvis man lever oppi alvorlig sykdom lenge nok lærer man seg også å takle krisesituasjoner.  Hun gråter ikke lenger når de må tilkalle ambulanse”. Man skjerper seg og mer opptatt av at mamma skal føle at det går bra. Holde henne i hånden og få henne til å puste rolig.”  Ylva bærer mye selv, enn og mye moren hadde ønsket at de kunne dele. Hva sier forresten en mor til en datter som er redd for å stå alene? “Det tyngste for meg er å innse at mamma er syk og at det kanskje ikke går bra? Ylva er datter av nylig avdøde  Vera Micaelsen.  Forfatteren og programlederen jeg fikk så sans for da hun var programleder for “God Elg” på 90 tallet. Jeg var så heldig og få en dag sammen med Vera som 12 åring. Det ble et lekent, varmt og hjertelig møte jeg aldri vil glemme. Episoden om Ylva forteller mye om hvordan det er å være pårørende. Den sier mye om kjærlighet og frykt og hvor viktig det er og å leve i nuet og ikke ha ting ugjort eller usagt. Den handler rett og slett om å ta farvel.  Episoden er så  sterk og hjerteskjærende. Jeg er selv datter til en mor som er kreftsyk og klarer derfor ikke å skrive flere detaljer rundt episodens innhold, men anbefaler sterkt å lytte på den. Du finner den hjerteknusende episoden her. 

Episode 6 : Maria

Maria Mena er en artist jeg har lyttet til masse siden hun slo igjennom som 16 åring i 2002. Sangen “My Lullaby” har alltid vært en stor favoritt. Sangen hun en gang skrev kun for å utløp for sine egne følelser og tanker rundt det å ha en røff og vanskelig barndom. En barndom som krevde mye av henne og ga henne i tidelig alder mye ansvar. Akkurat sangen My Lullaby  er skrevet som et farvel med moren som hun brøt kontakten med i en alder av 11 år.  Hun flytter til sin far som hun heller ikke på dette tidspunktet har så mange barndomsminner av så det føles som hun skal flytte til en fremmed. Leiligheten til faren er liten så hun ligger på en enkel madrass i stua. Hun har forsørget seg sjøl siden ungdomskolen. Å skrive sanger har vært veldig viktig for henne, spesielt i vanskelige perioder. 

Faren Charles gir henne en demo innspilling i bursdagsgave på 14 års dagen. Hun spiller blant annet inn My Lullaby. Faren går så til en av toppene i platebransjen, Rune Lem. Platedirektøren som er kjent for å være både brå og streng blir rørt til tårer. I løpet av 15 minutter kan Marias far skrive under på en platekontrakt for datteren. Rune gjør så et valg som Maria sier reddet livet hennes. Siden Maria bare er 14 år den gangen kunne alle rettigheter blitt gitt til foreldrene hennes. Men Rune får samlet de fraskilte foreldrene og får dem til å skrive under på at alle rettighetene skal gå til Maria selv. Rune blir en stor og god trygghet i livet hennes. Nesten som en far der han drar henne med på familieferier og tar vare på henne som om hun skulle vært datteren hans.  Han får henne til og med fra å gifte seg som 18 åring, noe Maria er takknemlig og lattermild over å fortelle idag. Maria ønsker i denne episoden og takke Rune for alt han har gjort for henne. Man skjønner veldig tydelig at denne mannen har vært helt avgjørende for livet hennes. Hør den rørende episoden her 

Hele Norges Bettan. Artisten som fulgte sin største drøm og trodde på seg selv. Hun lyktes også til gangs og er idag en av Skandinavias største artister. Artisten som vokste opp og slo igjennom først i Sverige, men som hele tiden har vært norsk med nært slektskap i Norge og som i 1985, ble en del av Norges historien og  fra det øyeblikket “vår” for evig og alltid. 

I slutten av september kom biografien om Elisabeth Adressen ut. Et samarbeidsprosjekt hun har hatt med brageprisvinner Arnhild Skre i hele to år. Skre er journalist og forfatter og har blant annet skrevet biografier før. Nå har hun altså ført Elisabeth sin livshistorie i pennen både på og av scenen. Boken gir et dypt  innblikk i Bettans liv. Helt fra barnsben av og fram til idag. Boken er meget detaljrik og lesere som enten vil bli bedre kjent med hvem hun er og hva hun har oppnådd i karrieren eller du er en av dem som vet litt fra før og  bare gleder deg til å lese, vi får alle det vi ønsker oss og mere til.

Elisabeth Gunnhild Andreasson ble født som et lykkebarn 28 Mars 1958. Barn som ble født på denne dagen var så heldig og få utdelt en bankbok med 50 kr og en sølv-medaljong med navnet sitt på fra Regionale  journalistforening i sør Sverige.  Foreldrene er Ingrid og Jarle som begge er født på Sunnmøre. De vokste opp på hver sin gård og kjente hverandre faktisk fra de var barn. Da moren til Jarle, giftet seg på nytt med en svenske fikk han Andreasson til etternavn.  Bettan er datter av en fisker og sydame. Hun vokser opp som en liten  Tjorven  fra Saltkråkan på den idylliske  lille øya Källø Knippla. Barndommen er trygg og god. Både foreldrene og besteforeldrene hennes fyller barndommen hennes med sang og musikk. Boken gjenforteller gode uforglemmelige minner fra barndommen. Noen litt mer rampete enn andre.  Som da  hun kastet møbler ut av vindu, tente på en haug med aviser og tissa på stolen til frøken på skolen. Det fortelles også om en av foreldrenes rørende julegaver. Et piano som foreldre betalte på avbetaling i ti år. 

Som ungdom beskrives hun som kreativ der hun maler og tegner og finner på koselige aktiviteter som for eksempel gymnastikk gruppe for barna på øya. Elisabeth var innflytter fra Göteborg til Knippla da hun var 6 år gammel. Hun har fortalt om hvor glad og stolt hun ble da hun en del år senere ble kåret til å bli øyas Santa Lucia. Elisabeth og Arnhild oppsøker steder og mennesker som står henne nær. Venninnene fra Sverige er spesielt viktig. Kjærester får også sin plass i boken og livet hennes. Hun avslører at sex debuten var nøye planlagt på en nyttårsaften midt i tenårene. Bettan hadde både en og to forlovelser bak seg før hun møtte sin store kjærlighet.

Visste du at Bettan studerte noe helt annet enn musikk på skolen? Hun studerte faktisk økonomi. Senere jobbet hun i en periode i et parfymeri. Men lengselen etter å jobbe med musikk førte henne etter hvert til Stockholm. Her fikk hun kontakt med musikere, og livnærte seg med å synge på puber. Hun kjøpte seg blant annet en kontrabass, og lærte seg å spille instrumentet. Sammen med musikerne øvde hun inn 40 låter. Innenfor stilarten folkemusikk, viser og rock ble bandet som kalte seg Eliza Band etter hvert etterspurt.

I begynnelsen av 1980 ble hun oppdaget av Lasse Holm  Sveriges største plateprodusent på den tiden under en countryfestival i Medborgarhuset i Stockholm. Hun satt i salen og følte at øyeblikket var kommet. Hun gikk bak scenen og prikket den mannen hun så, på ryggen og sa : ” Jag heter Elisabeth Andreasson Jag är skitbra” Lasse så på henne og sa “Du är så jävla frekk! Jag vill höra dig. Hun sang 2 låter hvor den ene var I will allways love you av sitt store idol Dolly Parton. Dagen etter fikk hun spille inn en demo og ble tre uker senere medlem av bandet Chips og dro på turné til Vest Tyskland. 

Debut albumet Angel of the Morning kom ut 1981. To år før jeg ble født. Hun har deltatt i både svensk og norsk Grand Prix en rekke ganger og vunnet sammenlagt med Sverige og Norge  4 ganger. 1981 -1983 medvirket hun også i musikalen Spök og turnerte i Sverige med Chips. Boken er fint oppbygd  av hennes yrke og liv. Årene med både Chips og ikke minst Bobbysocks får som seg hør og bør sine kapitler stappfulle av minner og nostalgi. 

For meg som bare var 2 år det året de vant med “La det Svinge” føles det som man har gått glipp av noe stort. En rosa paljett tid full av jubel, sang og nasjonal musikalsk glede, der de ble jublet fram som to dronninger på signingsferd over Svinesund brua av et enormt folkehav. Jeg hadde garantert elsket dem om jeg hadde vært litt eldre den gangen.  Jeg er vokst opp med musikken til både Hanne og Elisabeth og til jul skal jeg på hver deres julekonsert. De 4 årene med Hanne vet jeg er noe av det som står høyst for  Bettan  i forhold til karrieren hennes. De 3 minuttene i 1985 forandret livet deres for alltid og deres musikalske reise ga dem et vennskap for livet. ” Vi er ikke bare kolleger vi er søstre  har de begge uttalt. Noe av det gjeveste de opplevde var å motta Per Gynt prisen sommeren 1985 for innsats for og ha gjort Norges navn kjent i utlandet. 

14 Mars 2015 30 år etter ble de hedret under Grand Prix sendingen som sendes live fra Oslo Spektrum. Jeg satt i salen og jublet.  Det var stort og få være tilstede. 

Noe boken virkelig skal ha ros for er at den gir et meget bredt bilde på hvor variert og suksessfull karrière hun har. Hva er det hun ikke kan? Jeg har hørt henne synge alt fra Country, viser, opera, danseband til musikaler og nå også joik. Stemmen hennes behersker alt med glans. Boken lar deg få vite noe om hvor mye arbeid som ligger bak plate innspillinger, konserter og musikaler. Noe vi som publikum har null eller svært lite anelse om. Prosesser jeg personlig synes var interessant, spennende og faktisk litt overraskende å lese om. Det finnes mange hardarbeidene artister her til lands og at Elisabeth er en av dem er det ingen tvil om. Er det noe man skjønner fort i denne boken er det at hun ble tidelig et arbeidsjern. Hun pugger tekster så det griner, noe hun spesielt gjorde under forberedelsene til musikalen “Sweeney Todd” hennes første musikal rolle i Norge i 1991. All tekst var på nynorsk og lenge jobbet hun iherdig for å få teksten til å sitte. “Jeg gråt meg i søvn hver kveld i flere uker” forteller hun i boken. Men da rollen ble skrevet om til sunnmørsk som er hennes morsmål gikk alt som smurt.

Personlig er det nettopp musikaler  og country noe av det beste og fineste jeg har hørt Bettan synge.  Jeg er også veldig glad i sanger av hennes gode og nære venn Rolf Løveland. ” Danse mot vår” er en stor favoritt. 

I 1992 kom det første soloalbumet hennes ut i Norge. Albumet fikk navnet “Stemninger” og Rolf Løveland ble produsent. Rolf ser på denne produksjonen som en fin erfaring og ha med seg, spesielt da han noen år senere ble produsent og skaper av den verdens kjente gruppen Secret Garden  Boken er full av lovord til produsenter og musikere som har vært med på veien og i noen tilfeller er med henne ennå. Petter Anton Næss er en av dem. Kapellmesteren jeg har sett på  utallige konserter opp igjennom årene.  Hun utviser stor glede over gode samarbeid og de mange vennskap som har oppstått.    

I 1994 satt jeg begeistret og så Jan Werner i talentiaden på NRK. Jeg forelsker meg ved første tone og bare utbryter “Han vinner” noe han også gjorde.Da jeg til min store lykke kort tid etter får høre at han skal synge duett med Bettan i Grand Prix var jeg totalt i lykkerus. Deres samarbeid og konserter er det jeg har likt best av alt Bettan har gjort og av alle de hun har jobbet sammen med, var og er for alltid Werner den største favoritten. 1994 ble et jubelår for Bettan privat fordi hun giftet seg med sin elskede Tor. 

 Senere fikk de døtrene Anna og Nora og lykken ble komplett.  Noe av de vakreste, fineste og morsomste biografien skildrer er kjærligheten Tor, Bettan og barna har for hverandre. Jeg kan ikke annet enn å skrattle når hun forteller om en gang hun ved et uhell låser mannen sin ute, de har avtalt at hun bare skal la døren stå åpen slik at hun ved dette tilfelle bare kan gå å legge seg etter og ha kommet hjem etter endt spillejobb. Han prøver i det stille og klatre inn vinduet men før han kommer så langt faller han, hardt og brekker beinet.  Da har ikke snille, omtenksomme Tor noe annet valg enn å banke hardt på døren så hans kone våkner og kan slippe han inn.Det muntre ekteparet ler av episoden lenge etterpå.

 Boken får ikke bare fram hvor talentfull og dyktig artist hun er men også de mange gode egenskapene hun har i seg som menneske. Et menneske som er kjent for sitt store varme hjerte, hun har lett for å engasjere seg og har i alle år brukt mye tid på å stille opp for veldedighet. “Det er kort vei til hjertet mitt” sier hun.  Privat beskrives hun som et menneske som tar vare på alle, og er flink til å bevare vennskap og relasjoner. Hun er sterkt menneske med en stor indre kraft. Det har mange av de som er glad i henne fått se på nært hold. Publikum også. Der hun gikk ut på scenen bare 3 uker etter og ha mistet sin livs kjærlighet i ektemannen igjennom 22 år. Noen kaller det medaljens bakside, for Bettan har det vært godt å jobbe, tross flere tap og dyp sorg de siste årene.  Hun  har funnet styrke og trøst i gå ut på scenen.  Kjærligheten til sitt yrke og sitt publikum er en som rød tråd igjennom hele boka. Bettans unike formidlingsevne og kontakt med publikum blir nevnt av flere som har jobbet med henne og eller står henne nær. Hun er lett å elske. Artist i hjertet og sjel. Vår alles kjære Bettan, som våget og ta en sjanse og tro på seg selv. Med god grunn,  for at hun er skitbra finnes det ingen som helst tvil om. 

Teksten er skrevet av min nære venninne igjennom mange år,  Mari Svartveit Hansen. Gift og mor til to skjønne jenter. 

Eg møter deg kvar dag med å konstantere
at du er der. Du er der bak handa, bak beinet. Eg ser deg midt i fjeset og fnys. Du er ein del av meg og eg er ein del av deg. Eg veit eg må leve med deg på godt og vondt.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Du gjer meg av og til så sint, eg skrik mot deg, du svarar med å dytte meg i ryggen med ein enorm styrke. Eg reiser meg opp, som ei stolt mor. Eg er sterkare enn deg i dag. Du legg ei bør på mannen min sine skuldre. Døtrene mine ser deg og møter deg i kjent stil. Dei ser bort. Av og til mobber dei deg, ler av deg. Du klarar ikkje vinne over oss. Høyrer du?Du kallar deg cerebral parese.

Eg kallar deg av og til fiende, men du har og gjeve meg vener, opplevingar og erfaringar. Du gav meg og mannen min.

Kva hadde livet vore utan deg? Eg kunne ha dansa i graset utan sko. Men tenk om eg hadde dansa einsam? Utan deg, men utan Kim, Siri, Linde og utan vener? Hadde det vore betre?

Jeg har helt ærlig aldri hatt særlig sans for stand up, men Else treffer meg, både med sin humor, humør og evne til sette ord på livets mange sider, også de sårbare og vanskelige. Hennes formidlings evne, mot og åpenhet er noe jeg beundrer henne stort for. 

Else Kåss Furuseth står fram i dagens VG og forteller åpenhjertelig om livet sitt, hun har gjort det før også igjennom forestillinger, tv og radio. Hun har vært uredd. Tøff og åpen. Om store tragedier i familien, sorger,og bearbeidelse. Tanker om kjærlighetsliv og legning er også noe hun har lettet litt på sløret om. I dagens VG deler hun tanker hun ikke engang har delt med sine nærmeste.  Hun har hatt perioder hvor hun synes hennes eget liv er trist, hun savner egen familie og mens venner både har rukket og bli både gift og skilt har hun følt at hun har hengt litt igjen i fortid. Hun føler seg rett og slett patetisk til tider. Else har en stemme mange lytter til enten det er i et humor show, eller i et program om selvmord på tv. Jeg tror at hun i de aller fleste tilfeller får skryt for at hun gjør det. Kanskje det er vanskeligere og være kritisk til hennes valg om åpenhet nettopp fordi hun samtidig får publikum til å skrattle på scenen? Da blir man kanskje sett på som mer positiv enn de fleste og derfor ikke så mørk og deppa hvis hun deler noe som har vært tøft personlig?

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg har skrevet blogg i over 2 år nå, som jeg vet gir et ærlig innsikt i livet mitt. Et liv i rullestol og de mange gleder og utfordringer livet gir, noe kan nok aldri et menneske som er funksjonsfrisk sette seg inn i, på samme måte som jeg ikke vet hvordan det er å miste flere av sine nærmeste til selvmord, som Else dessverre har opplevd.

Åpenhet er et valg. Et valg som jeg er fullstendig ikke passer for alle. Noe jeg personlig får både takk, ris og ros for. Uredd har jeg åpnet meg om ensomhet, mobbing, traumer i skolen, tanker om kjærlighet og legning og hvordan det er å være pårørende til noen med kreft. Sist uke fikk jeg telefon fra min aller nærmeste venninne, hvor hun  i tydelig ordlag sa hva hun mente om min åpenhet på blogg og facebook. ” Du burde passe deg for hvordan folk oppfatter deg. Spesielt de som ikke kjenner deg så godt. Alle vet du har og har hatt det fælt Silje. Pass på så ikke bloggen blir et sted hvor du roper ulv, ulv  lenge før du virkelig trenger trøst.  Jeg satt nærmest stum tilbake der venninnen min lirte av seg både det ene og andre… Jeg følte hun nærmest flerret opp hjertet mitt på innsiden med sin brutalitet. Man skal i bunn og grunn være lykkelig over og ha venner som forteller deg sannheter, jeg klarer også å se hennes gode vilje bak, men mest av alt følte jeg meg svært misforstått. Fordi at vi både lever og tenker ulikt på enkelte ting, finnes det ingen som helst som tvil om. Mine blogginnlegg er ikke ment som ulverop for sympati eller syting. Men kan like gjerne bli skrevet for å sette foten ned ovenfor holdninger folk møter meg  med i samfunnet. Et eksempel er da jeg tidligere denne uken får spørsmål på apoteket om det er meg eller assistenten som skal skrive under på at jeg har mottatt medisiner. Hvem hadde ikke da fått behov for å sette menneske på plass? Jeg er en høyst oppgående dame som både kan skrive og snakke for meg selv!!  Å påpeke og være med å endre samfunnet er en veldig viktig ting for meg, det handler om bevisstgjøring og mitt personlige valg rundt blogg og åpenhet handler også like mye om at noen skal kjenne seg igjen og dermed kanskje føle seg mindre alene.

Jeg lurer på om Else tenker det samme? Samtidig lurer jeg på om det finnes en bakside også for hennes åpenhet? Har hun fått slengt etter seg at hun må passe på hvordan hun blir oppfattet? Har vennene hennes sagt noe sånt som ” Herregud Else alle vet jo du har hatt det fælt. Du har brukt opp vennene dine og publikum for lengst med å snakke om til moren og broren din. Vi vet ikke lenger hva vi skal si?”  De som sier sånt, har ofte misforstått intuisjonen bak. Det er mest for å hjelpe andre, ufarligegjøre  vanskelige temaer i livet,og dermed prøve å gjøre samfunnet mer åpent og raust.

Tusen takk Else, for at du sier at det skal være lov å synes livet er jævlig noen ganger, uten at det betyr at man har noe mindre livsglede for det. Takk for at du bidrar til at mennesker tør sette ord på ting og se sine egne liv igjennom litt mer ærlige øyne.