Snakk med meg uten å komme med nedlatende og fordomsfulle stikk.
Det eneste jeg ber om er respekt og normal folkeskikk.
Gå inn i deg selv og reflekter litt over dine egne verdier og holdninger.
Mest av alt tenk litt over hvordan du ønsker å bli møtt av mennesker selv.
Vi alle har noe vi kan bedre ved og i oss selv.
Husk at det at jeg trenger assistanse betyr ikke at jeg ikke kan tenke og styre over livet mitt selv.
Å jobbe med mennesker er et valg.
Men husk at de dere yter ulike tjenester for har ikke noe annet valg.
Å takke ja til assistanse og andre tjenester kan være en kraftanstrengelse i seg selv. Prøv å tenk litt mer over at dette kunne like gjerne hendt deg selv.
Gå på jobb med ydmykhet og varme,
for tro meg det koster og er krevende og ha fremmende mennesker så nærme.
Ikke døm meg.
Ikke tro at bare fordi jeg trenger assistanse av deg gir det deg rett til å føle deg så mye viktigere at det gir deg lov til å dømme mitt liv og makt til å overkjøre meg.
Jeg er kanskje ikke så mobil i forhold til kropp og fysiske reise avstand.
Men sjelen min er sterk og jeg har helt normal forstand.
Møt blikket mitt og lytt til hva jeg har å si.
Det vil kanskje gi jobben din mer glede og verdi.
Største forskjellen på deg og meg er at jeg trenger assistanse til å kunne føle meg mer mobil og fri.
Dette diktet er skrevet som en sterk påminnelse og kanskje en vekker på hvilke holdning og respekt jeg ønsker å bli møtt med av alle jeg mottar tjenester fra enten det er en Brukerstyrt assistent, lege, sykepleier, eller de mange ufaglærte jeg møter i løpet av en uke. Gå på jobb med glede, varme og respekt i møte med mange menneskene du vil møte i din jobb.
Forøvrig vil jeg understreke at dette er noe vi alle bør ta med oss i minne uansett yrke eller livsførsel.
Møt blikket til de du møter med godhet og respekt.
En varm klem til natt englene: Rune, Heidi og den og godeste av dem alle Nina.
Dere rører alle hjertet mitt med deres varme, humor og medmenneskelighet når dere er på jobb.
Jeg hadde hørt ordene ” Jeg har fått kreft” før. Jeg kan ennå ikke tenke tilbake på den tiden uten å kjenne angsten i brystet og tårene presse på. Det knuste meg sønder og sammen i lang, lang tid da min aller nærmeste sa de ordene. Hjertet har aldri kommet seg etter det. Men at jeg også tre år senere skulle høre de samme ordene fra min aller kjæreste venninne det kom som lyn fra klar himmel.
Vi leser eller hører om kreft nesten hver dag. Alle kjenner noen med kreft eller som ihvertfall er berørt av det. Å vite hvordan det er å leve med kreft tror jeg er umulig hvis man ikke har opplevd det, på samme måte som jeg vil si det er å være pårørende. Man må ha virkelig kjent det på kroppen for virkelig å kunne forstå hvordan det er.
Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på en novemberdag for fire år siden. Dagen da min største frykt ble bekreftet. Min aller nærmeste her i livet var blitt syk og det var alvorlig. Jeg hadde på en måte fått et lite forvarsel, jeg hadde sett hvor sliten og ut av form hun hadde vært i lang, lang tid.
Så da diagnosen kom ble jeg selvfølgelig både redd og sønderknust men jeg klarte faktisk også å tenke at nå får hun ihvertfall behandling til å bli bedre.
Men den første tiden var grusom. Det føltes som det hadde kommet en orkan inn i familien og livene våre. Jeg var redd. Sint og helt skjelven innvendig. Jeg husker den første kvelden som i tåke, men er det en ting som har brent seg fast og det var at min aller kjæreste venninne igjennom mange år ringte meg opp på sekundet etter jeg hadde knota ned en tekstmelding. At hun så fort og modig ville ringe varmer hjertet mitt hver gang jeg tenkte på det. Hun nølte ikke et sekund, jeg orket ikke snakke da, men vil huske akkurat denne handlingen for alltid. Det var venninnen min på sitt aller beste. Uredd. Rett på. Ærlig og varm. Jeg vil også for alltid huske hvem annen venninne som ble den første til å ta meg i armene etter denne grusomme nyheten. Du kan lese om akkurat den kvelden i et tidligere innlegg her. Det er ikke til å legge skjul på at det å se kreft på nært hold er tøft. Det er emosjonelt krevende, for alle men spesielt hvis det er noen av dine nærmeste av familie eller venner. Det jeg ønsker å formidle med dette innlegget er at man lærer å leve med det aller meste. Man tror det ikke i starten, men alt vil roe seg det vil bare ta litt tid.
Jeg husker jeg så på håravfall , spybøtter og sykehusopphold som litt skremmende da jeg hørte andre snakke om erfaringer, men som jeg erfarte, får man ofte en annen styrke når man selv opplever det eller som jeg er, blir vitne det. Men la det være sagt jeg har ligget mang en natt i senga å grått også. Uansett hva man står i og hva man møter i livet er man ikke like sterk og mottagelig bestandig. Jeg hadde for eksempel en periode hvor jeg hatet å få meninger om hvordan jeg skulle ta dette, leve i det og takle det. Jeg klikka i vinkel og gråt og tenkte inni meg : ” Faen kan dere ikke bare holde kjeft! ” Bestevenninnene mine fikk så øra flagra enn så godt ment det var.
Jeg vil ikke tegne noe glansbilde av hverken meg selv eller hvordan det er å dra hjem til min nærmeste, bære det i hjertet og leve som pårørende. Alt har sine pluss og minus, og til min store sorg kommer både reaksjoner og tunge perioder også tilbake etter og ha levd i dette en god stund. År. Jeg trodde det ikke, men det er ikke bare i starten det er vanskelig men slike stunder kommer også nå, kanskje sterkere enn før til og med.Men som jeg hele tiden også understreker alvorlige hendelser eller sykdom som i dette tilfelle kan også føre familie og nære venner tettere sammen. Jeg lever godt og tett med min nærmeste det har jeg alltid gjort. Vi ler, skravler, mimrer, griner og krangler og er inderlig glad i hverandre.
( Bilde er av en modell på Google)
Men at også min nærmeste venninne skulle komme å fortelle at hun hadde fått kreft var jeg totalt uforberedt på. Jeg fikk så sjokk at jeg fikk pustevansker og det knyter seg i magen bare av å minnes den kvelden. Heldigvis var jeg ikke alene da den grusomme beskjeden kom. Dette er samme venninne som tre år tidligere ringte meg opp på sekundet etter jeg fortalte om min nærmeste. Jeg klarte dessverre ikke gjøre det samme. Jeg hadde mer enn nok med å roe ned pusten. Min nære venninne, min egen selvvalgte “storesøster”. Jeg nærmest forguder dette menneske, tross at vi kan krangle så fillene fyker, er det ingen venn jeg har sterkere bånd med. Herregud! Hun som til og med skulle stå brud om en knapp måned, sto nå ovenfor noe helt annet og helt andre spørsmål enn hvem som skulle bake bryllupskaken. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg skrek meg igjennom den første natten etter sjokket kom. Jeg bannet, gråt og ba til gud om hverandre. Åhh som jeg tenkte på henne og ikke minst forloveden hennes. Når jeg som nær venninne og “lillesøster” reagerte så sterkt kan jeg ikke forstille meg hvilket sjokk det må ha vært for hennes kjære og nærmeste familie. 2 dager senere snakket vi sammen på telefon venninnen min og jeg. En samtale mellom to venninner som synes temaet vi snakket om var helt uvirkelig, ja jeg vil nesten si absurd. ” Faen vennen! Vi skal snakke om bryllup vi nå, ikke kreft!” Jeg prøver så hardt jeg kan, men klarer ikke holde gråten tilbake. Hun lytter og roer ned hulka mine med å si ” Vennen dette skal gå bra, jeg er heldig, om en måned får jeg gifte meg med mitt livs kjærlighet! Da skal vi feire livet Silje.” Jeg tørker tårene og vi snakker litt om dagen vi har gledet oss til så lenge. Jeg ber henne hilse så mye til sin kjære og når vi legger på er jeg et snev roligere. Aldri har ordene ” Jeg er glad i deg vært så viktig og riktig og si.
Fra første stund tenkte jeg det samme som hun hadde gjort med meg da kreften rammet min familie. Jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å vise at jeg var her for henne og kvinnen hun snart skulle gifte seg med. Jeg skulle være uredd. Vise støtte. Være der på den jeg måten man kan når man bor flere timer unna hverandre. Jeg glemmer ikke hvordan varme tårer trillet nedover kinnene mine, da hun kvitret sterk og positiv om at alt hadde gått bra og at hun var i god form etter forholdene bare få timer etter en operasjon hun måtte ta. Venninnen min har alltid hatt en sterk vilje, livsglede noe som bare kom enda mer fram etter hun ble syk. Så endelig kom dagen hvor vi kunne feire livet og kjærligheten. Å milde himmel for et vakkert bryllupet det var. En dag som selv for meg som gjest alltid vil vill stå som en av de sterkeste og vakreste dagene i mitt liv. Venninnen min har aldri sett lykkeligere eller vakrere ut enn den dagen. Det var så ufattelig sterkt, hvis man ikke visste det, var det umulig å se at denne vakre bruden faktisk hadde ligget på et operasjonsbord få uker før sin livs største dag. Det var emosjonelt for alle som var der. Et sterkt bevis på at livet kan gi sine vakre øyeblikk i tøffe og vanskelige tider.
Hverdagen derimot kommer dessverre fort når man står opp i krevende livssituasjoner. Våg å vise at du er der både for den som er syk og dens pårørende. Noe jeg selv har erfart at mange kvier seg for, selvfølgelig må man gi hverdagen litt av skylden for at det ikke er alltid like lett og finne tid bestandig, men man trenger ikke alltid tenke så stort. En tanke, en kort telefonsamtale eller en tekstmelding kan bety utrolig mye mer enn du tror. Det har venninnen min gjentatt gjennom hele året da det har plaget meg litt at jeg ikke like lett kan besøke henne som med bestevenninna jeg har her som bor i samme by som meg.
Hadde også vennen bodd her hadde jeg kunnet besøkt henne mer og stilt opp på en litt annen måte enn man kan når timelange avstander gjør det vanskeligere. Men vennen og jeg hadde også et veldig sterkt vennskap også før hun ble syk, så kontakten har vært nær hele veien, absolutt ukentlig og i perioder også nesten daglig. Ofte da cellegiften piplet inn i kroppen hennes snakket vi, skrev eller sendte vi snapchat til hverandre. Jeg elsker også å overaske de jeg er glad i når de minst venter det. Min nærmeste kan plutselig få blomster, kake eller eller et skilt hvor det står hvor glad jeg er i henne. Venninnen min har også blitt overasket med kort, gaver og brev igjennom hele året, noe jeg bestemte meg for den natten da jeg lå og ristet av gråt.
Det viktigste er selvsagt ikke å kjøpe gaver men når hun bor så langt unna meg ble det en av flere måter for meg å glede henne på.
Min venninne har et stort og godt nettverk og i mai i år tok et team av gode kolleger og gikk ” Stafett for livet” for livet i hennes navn. Et arrangement over 24 timer hvor flere lag løper stafett og samler inn penger. Laget til venninnen min samlet inn over 20 tusen til kreftsaken. I skrivende stund mens jeg skriver dette arrangeres samme type stafett i min naboby.
Kreftsaken ble min hjertesak for over 16 år siden da jeg mistet min mormor. Kreften skulle senere vise seg og ramme enda flere jeg er glad i. Er det noe som virkelig har gått opp for meg de siste årene er det at den kan ramme hvem som helst. Når som helst og hvor som helst.
Til deg som enten er venn eller pårørende vil jeg si dette:
Ikke les om diagnosen eller prognoser på nettet. Det gjør sjokkfasen bare enda verre.
La sjokket få roe seg før du deler det med omverden.
Ikke føl at du må ha noe å komme med når du møter vennen din eller pårørende første gang etter du har fått vite hva som har skjedd. Det mest sårende man kan høre i sjokkfasen er “Det er jo ikke du som er syk så ikke ta det så tungt. “
Er Du/ hun eller han døende eller?
Pass deg for å sette tvil om hvor syk et menneske ser ut fra utsiden. Og sist men ikke minst la all diskusjoner om behandling ligge. Dette har du virkelig ikke noe med.
Det skal være rom for å vise følelser, mulighet til å dele tanker og frykt, men vis også hensyn overfor den syke og ikke skrik ut til vennen din eller andre syke “Jeg er så redd du skal dø.” Er det noe de vet er det nettopp dette, og noen ganger kan det både være vondt og krevende at den syke må forholde seg til din angst og dine tårer når man har så utrolig nok med seg selv.
La den syke eller pårørende fortelle ting av seg selv. Noen ganger blir de stille. La dem få tid til å fordøye både resultater og nyheter for seg selv eller med sine aller nærmeste. Dette er et utrolig punkt og huske på.
Møt dem som seg selv. Våg å se den syke og dens pårørende rett i øynene. Se dem, lik dem og elsk dem som du alltid har gjort. Dette er noe Per Fugelli sa gjentatte ganger og det er utrolig sant og viktig.
Våg å spørre hvordan den syke og dens pårørende egentlig har det og vent på de riktige svara ikke bare overfladiske og letteste.
Tilby deg å hjelpe til med alt fra barnepass, kjøring til legetimer og behandling, klippe plen eller lage mat mulighetene er mange.
” Kjeft på de syke” sa Per Fugelli med et muntert smil, han ville ikke blitt tatt med silkehansker av noen. Han ville ha det så normalt som overhodet mulig og det og diskusjoner var bare forfriskende mente han.
Gjør noe hyggelig for den syke eller dens pårørende som overhodet ikke forventes.
Forvent deg humørsvingninger både hos den syke og deg selv, også lenge etter det verste sjokket har lagt seg.
Ikke la ditt eget dårlig humør gå utover hverken den syke eller vennene dine. Det er så lett når man er lei seg, sliten og nedfor men det skaper bare avstand og drama mellom deg og mennesker du er glad i og livredd for å miste.
Vær raus på gode ord som ” Jeg er glad i deg”. ” Jeg er her for deg”.
Ikke skyv hverken den syke eller dens pårørende vekk fra deg fordi DU er redd. Du kan ende opp med å gjøre din livs tabbe.
“Du aner ikke hva jeg går igjennom” Kanskje litt sårt og ta innover seg. Men hverken pårørende eller venner vil kunne forstå 100% hva den syke går igjennom og det samme gjelder pårørende. Det er mye som ikke blir sagt av begge parter.
Vær tilstede enten med besøk eller andre kontaktmåter. Snakk sammen og bruk mye tid sammen hvis forholdene ligger slik til rette.
Vær realistisk men ha alltid håp.
Febe du og jeg skal være venner for bestandig. Jeg slipper deg aldri!
Jeg tenker på ham ofte. Spesielt når høstlufta og september kommer. 10 september er det verdens dagen for selvmordsforebygging en dag som dessverre bare blir viktigere og viktigere. Mellom 500 og 600 hundre nordmenn velger å ta sitt eget hvert år. Livet ble rett og slett for vanskelig å leve. Helsevesenet. Psykiatrien og samfunnet må være sitt ansvar bevisst på å forebygge dette. Det må bygges mer toleranse og aksept rundt psykisk helse så det og oppsøke noen å snakke med ikke føles som en umulig milepæl. Det er viktig å huske på at vi alle har en psykisk helse, og vi har alle et ansvar om å se menneskene rundt oss uten fordømmelse enten det handler om noen med en eller flere psykisk diagnoser, i depresjoner, angst og eller i dype og vanskelige livskriser. Vi tror nok ikke selv, men det kan skje oss alle. Jeg kjenner flere og to av dem står og har alltid stått hjertet mitt veldig nært. Du kan lese historien om “Jenta i den blå genseren” som handler om en av mine aller nærmeste venninner som fikk en tung psykisk diagnose som tenåring her.
Man trenger ikke forstå alt men som jeg alltid har tenkt er at jeg skal gjøre mitt ytterste for å se dem som seg selv. Jeg vil le høyt med dem så vel som jeg vil klemme dem, lytte og være der når mørket kommer.
Men i mange tilfeller slår det faktum at noen nær deg i det hele tatt har eller har hatt selvmordstanker ned som en bombe. Selvmord eller selvmords forsøk planlegges ofte helt i det stille. Kanskje fordi valget er så personlig men jeg tror også mye handler om at både har det så vondt med seg selv at man i mange tilfeller ikke klarer å sette ord på det, verken for seg selv eller andre. Det er rett å slett for mørkt og smertefullt.
Mange vil nok også skåne sine nærmeste for smerten og mørket de bærer til de slutt ikke orker mer. Noen får ikke et eneste forvarsel før noen av ens kjære tar livet av seg. Det gir Tuva Novotny sin hjerteskjærende film “Blindsone” et grusomt realistisk bilde på. Der en mor finner sin tenåringsdatter livløs på bakken etter at hun har hoppet av vinduet på boligblokken der hun bor.
Skuespiller Pia Tjelta gjør sin sterkeste rolletolkning noensinne. Du får fysisk vondt i hjertet av medfølelse av å se det sterke dramaet som utspiller seg på lerret. Det viser tydelig hvilken ufattelig smerte en slik handling eller rettere sagt valg knuser hjertet på pårørende, venner ja kanskje utrolig flere enn den døde noensinne kunne forestille seg. Tuva Novotny har forstått noe viktig vår egen Else Kåss Furuseth har gjort sitt ytterste for de siste årene nemlig å snakke om selvmord for å gi kunnskap og rom for samtale rundt noe så jævlig men så utrolig viktig som å snakke om selvmordstanker og ønske om å ta sitt eget liv.
Å dele smerten gjør den mindre og håpet større.
Følg serien : ” Else om selvmord” fra 10- 14 September kl.21. 30 på TVNorge.
Helt til slutt legger jeg ved en spesiell sang jeg fant i en vanskelig tid da sorg brant som ild i hjertet mitt. Tør å se mennesker i øynene og høre på de virkelige, ekte svarene. Det at du tar deg tid kan gjøre en vond dag vesentlig bedre. Det fineste vi mennesker kan gi hverandre er håp.
Man må prøve å leve godt med det livet man har. Det gjør jeg så absolutt. Men bare jeg kjenner på de dypeste redsler og mørkeste sorger hjertet når nattemørket kommer og dagen er slutt.
Hjertet mitt har levd med en godt skjult kjærlighetssorg i mange år.
En sorg jeg har nektet å kjenne på i over et tiår.
Joda smerten har kommet i rykk og napp.
Men jeg har knapt nok grått og noe virkelig bearbeidelse har den aldri fått.
Alt jeg har ønsket er å smile, leve med nære vennskap og skjule smerten for omverden inderlig og godt.
Jeg synes jeg har klart det så godt.
Men nå er det som hjertet mitt har fått mer enn nok.
Etter mange ulike hendelser de siste årene har påfyllet av smerte blitt så mye at hjertet hyler stopp.
Det er da det nydelige ansiktet i tankene mine dukker opp.
Det er da jeg har lyst til å rope. Kom og hold rundt meg så hardt du bare kan. Jeg føler jeg higer etter pusten på livets dypeste vann.
Men jeg innser det endelig nå kjære deg. Du har ALDRI og kommer aldri til å besvarte mine inderlige rop etter deg.
Du kommer aldri til å holde om meg på den inderlige kjærlige måten som jeg så gjerne vil.
Jeg vil aldri høre deg si jeg elsker deg. De orene har alltid kommet andre tilgode enn meg.
Bare la meg gråte nå. La hjertet få hyle og kroppen riste.
DEG som jeg så mange år har vært livredd for å miste.
Men sannheten er jo at du aldri på noen måte har vært min.
Nå må jeg tre inn i mørket og kjenne på smerten som bare er min.
Den 6 juli ble jeg med på Kongsberg jazz Festival med en vennegjeng for å oppleve et av Norges beste band, selveste A-ha. Musikkelsker som jeg er takket jeg ja på sekundet, men fordi jeg hadde dårlig erfaring med rullestol på andre festivaler jeg har vært på, var jeg både skeptisk og litt engstelig på hvordan dette skulle gå.
Men la meg si det først som sist Kongsberg jazz festival innfridde på alle punkter fra første stund. Jeg var i himmelen. Alt lå til rette for at dette skulle bli en stor og uforglemmelig konsertopplevelse og DET ble det!
Foto : Ron Jansen
Et folkehav av mennesker gir en stemning som knapt kan beskrives med ord, Nærmere 11 tusen mennesker applaudere, jublet og sang for og med A-ha denne svale, deilige sommerkvelden. Man føler man er med i et stort, positivt fellesskap full av energisk glad energi. Jeg har som sagt alltid elsket musikk og jeg har mang en konsertopplevelse bak meg, men på grunn av dårlige erfaringer har jeg oppsøkt få festivaler eller store konsertarena de siste årene. Ene og alene på grunn av tilgjengelighet, dårlige HC toaletter og følelsen av å sitte i evig trengsel. Derfor er det ekstra hyggelig å si at denne konsertopplevelsen ble den mest positive og beste jeg har hatt på en festival noensinne. Jeg hadde virkelig ikke trodd dette på forhånd, men det jeg tenkte mens jeg satt der og jublet og koste meg til musikken, var at jeg vil tilbake hit. Jeg vil oppleve flere konserter i dette formatet. Festivaler og folkehav gjør jo bare opplevelsen enda bedre og større, og når det var så godt tilgjengelig og tilrettelagt som der med et stor og romslig HC toalett og stor arena for et ubegrenset antall rullestoler, finnes det ikke en hindring og eller bekymring i verden. Bare pur ren musikalsk lykke.
: Foto Ron Jansen
A- ha var så flott live som jeg hørt flere både og nære har sagt i årevis. Det var full trøkk, magisk og tøffe lyseffekter sceneshow fra første strofe og hitene kom som perler på en snor.
Foto : Ron Jansen
Cry Wolf, Take on me og min personlige favoritt Crying in the rain for å nevne noen.
Foto er privat.
Jeg ønsker å rette en stor takk til A-ha for en uforglemmelig fantastisk konsert og viktigst av alt Kongsberg jazz Festival som for meg personlig visket ut et hvert dårlig festival minne, og viste at med god tilgjengelighet kan man lett gi et hvert publikum den fantastiske, gode festival følelsen.
TUSEN HJERTELIG TAKK! At jeg kommer tilbake neste år, kan dere være sikker på <3
Det er så lett for den andre part og si og fremstille meg som en faens dramaqeen? Jeg tør påstå at jeg har en ganske god dose selvinnsikt. Jeg behandler mennesker bra, jeg vil faktisk påstå jeg gjør MYE for omgivelsene mine, ofte mer enn det jeg får tilbake, jeg svelger også mye for å holde fred. Jeg er helt ærlig mer enn flink nok til å holde den jævla “maska” i hverdagen. Så når jeg reagerer så har jeg ofte en grunn. Sommeren har vært sterk på godt og vondt. Mye på grunn at jeg har båret på et sår. Et følelsesmessig sår som det vil ta tid og la gro. Tillit som er brutt og vonde følelser som er gitt av vonde ord. Du skal få lov til å tenke og si mye om meg, men jeg skal ha frabedt og sett på som et menneske uten respekt og godhet for andre mennesker. Jeg har aldri og ville aldri tredd over en grense for å ødelegge andres menneskers liv, vennskap eller forhold. Aldri! Det er det verste snikk snakket jeg kan høre, og når man en dag hører det fra et menneske som du trodde kjente deg, ja da blir jeg forbanna, men mest av alt knust!
Hvilke rett har andre mennesker enn hvor nær de måtte føle de står deg til å spytte på og søle til noe som utgangspunktet er like rent som rent vann? Relasjoner som i utgangspunktet har trygge bærebjelker av tillit rundt seg. Jeg har dessverre opplevd det flere ganger, at menneskene rundt meg føler seg fri til å mene noe om mennesker jeg er fryktelig glad i og mine relasjoner til dem. Den siste tar fullstendig kaka. Den tok fullstendig pusten ut av meg. Jeg kunne aldri, aldri vært en part hvor det ble bedrevet utroskap! Hverkenfysisk eller følelsesmessig bare tanken på at noen får seg til å tro det gjør meg så sint og kvalm at jeg har ikke ord.
Kjenner du meg i det hele tatt når du i det hele tatt tar opp et sånt tema med meg? Vet du at det at jeg lever alene egentlig er mer eller mindre et eget valg? Jeg som synes det er veldig vanskelig å finne noen og i det hele tatt slappe av i “rollen” som kjæreste, ja da skal jeg love deg at det siste man har i hue er tanker om å ha sex med en opptatt person med alt det kunne medført av mørke, tårer og faenskap!
Jeg benekter ikke at jeg har kjent på hjertesorg i mitt liv. At det finnes både et og to mennesker jeg aldri fikk, som jeg alltid vil bære nær hjertet mitt men fra å bære noen med godhet i hjertet til å nærmest og bli beskyldt for og ha stygge hensikter, det er en helt forjævlig følelse. Å det er nettopp den følelsen jeg vil til livs i dette innlegget. Jo visst må folk få ha sine meninger, sine erfaringer og sitt eget harde mørke men det er ikke dermed sagt det er riktig og kaste dine egne dårlige følelser og eller erfaringer etter andre som egentlig bare har et ønske i livet og det er å leve i fred og fordragelighet med både sine gleder og sorger.
En sval sommerkveld så jeg det menneske jeg elsker på avstand. Arm i arm med kjæresten sin. Jeg hørte latteren, så nærheten og kjærligheten som lyse mellom to kjærester som jeg vet elsker hverandre høyere enn himmelen. Jeg gråt bak ryggen på dem, og lå i sengen og gråt meg i søvn den natten. Ikke på grunn av den jeg aldri kan få, men på grunn av deg som i det hele tatt kan få deg til å tenke at jeg på noen som helst måte ville ødelagt noe hvis jeg hadde fått muligheten…….
Vet du ikke at jeg mye heller dør av stille kjærlighetssorg?…..
Jeg tenker ofte : Åhh hva skulle jeg ikke gjort for å gjøre ting annerledes? Jeg skulle besøkt han, klemt han, ledd og sunget med ham….. Det finnes knapt en venn i min verden som hadde fortjent min tid mer enn han. Min elskverdige, trofaste venn. Han var der alltid selv på avstand. Jeg sliter med sorgen, ikke minst sinnet mot meg selv for at jeg ikke tok meg sammen, rettet meg opp i ryggen og bare bestemte meg for å besøke ham. Det er en anger jeg er redd jeg må leve med i lang tid fremover. For jeg savner ham sårt. Har så mye jeg skulle fortalt av opplevelser på godt og vondt. Det at han dro, før jeg rakk å oppfylle ønske han så ofte spurte forsiktig om, er noe jeg slåss veldig med og tilgi meg selv for, alt han ønsket var å se meg og få litt mer av min tid. Jeg av alle burde ha lært hvor dyrebar den er. Burde jeg reflektert mer over at hans tid kanskje var i ferd med å renne ut? Jeg gjorde det, mange ganger også men skjøv de tyngste tankene unna. Dessverre. Jeg sa alltid til meg selv at selvsagt hadde vi mye tid igjen. Nå sitter jeg her med et sorgfylt hjerte snart 6 måneder etter han dro og vet at virkeligheten var en annen.
Denne sommeren har nærmest gitt meg panikk angst for å ikke rekke, å se mennesker jeg kjenner. Jeg har organisert og fått til gjensyn med gamle venner jeg ikke har sett på 10- 15 år, alt i kjølevannet av sorgen og valg jeg aldri får gjort om igjen. Utad ser det ut som jeg har mitt livs beste og mest innholdsrike sommer, men ingen kjenner saltet av tårene mine om natten, skyldfølelsen og den altoppslukende frykten for å miste igjen. Ikke misforstå jeg er vennene mine evig takknemlig for hver time jeg har fått av dem i sommer. Virkelig! Men de mørke skyene er ikke vekk i mitt liv. De danser ertene over hodet på meg og mine. Truer med både med torden og lynnedslag, samtidig som som min venns hjerteskjærende begravelse sitter så sterkt i minne og tankene ennå. En av de verste og vondeste begravelser jeg har vært i. Jeg er sliten av å kjenne på smerten i hjertet mitt. Men våger ikke annet enn å la den få slippe til når jeg har overskudd. Jeg vet jeg burde ta tak i smerten og sorgen og besøke min venns grav, men livets mange utfordringer gjør det til en ubeskrivelig tung ting å gjøre akkurat nå. Det er nettopp nå jeg ville hatt han her som mest, det er nå jeg ville vært i armene hans, hørt hans latter og gode og berolige ord.
Å være sterk er noe man må. Men å smile har ikke vært like lett denne sommeren. Det har kostet mer enn på lenge og gi mine nærmeste en sprudlende, glad og energisk Silje. Joda jeg har smilt og kost meg i øyeblikket men det ingen har visst hvor mye det har kostet av hverken krefter eller utmattelse, fordi jeg har ligget med kramper og spasmer både før og etter jeg har vært sosial. Senest sist helg gikk jeg på en skikkelig smell. Sommerens høydepunkt var kommet, min aller kjæreste venninne var kommet til byen. Vi bor langt unna hverandre, så for meg var dette viktig og noe jeg hadde gledet meg til i noe som føltes som en evighet. Men på grunn av flere omstendigheter hadde jeg det ikke bra hverken i kropp eller sjel dagene før. Jeg lå og rista av spasmer og sov halvannen time natten før og etter. Å møte vennen min var selvsagt vidunderlig, men jeg er fryktelig lei meg over og ikke og ha følt meg sterkere, gladere og mer meg selv, der jeg satt anspent, utslitt og ga henne alt jeg hadde, men likevel følte jeg det ikke var nok. Det jeg skulle gjort var å si ” Vennen hold rundt meg litt til, hold klemmen bare bitte litt lenger, du aner ikke hvor sliten og nedfor jeg er, men det jeg gjorde var å rette meg opp i ryggen og smile. Tårene og kvalmen kom så fort jeg var kommet innenfor døra hjemme. Jeg hylskriker der jeg ser på bildet av den avdøde kameraten min. ” Ser du jeg prøver å gjøre rett med de som er igjen? Hikster jeg ut i den tause stua mi. Unnskyld kjære for at jeg aldri kom……
Sommeren er på hell for min del. Den har på mange måter vært god, men også hjerteskjærene. Både på det private plan men også mellom mennesker jeg har relasjoner til. Nære mennesker sine handlinger, meninger og ord har gått hardere inn på meg i sommer enn jeg skulle ønske. Trygghet og tillit har fått seg både en og to knekker, selvfølgelig burde jeg også her reist meg og renset lufta med enkelte men jeg har rett og slett ikke ork. Kanskje har det også føltes sterkere på grunn av at jeg er sliten og sår, men helt oppriktig jeg føler sommeren har gjort noe med meg, og at jeg ikke er den samme ved sommerens slutt.
Det er 2 år siden jeg så kameraten min for det som skulle bli siste gang. Hadde jeg visst det jeg vet idag hadde jeg klemt han så mye, mye, mye lenger.
Alle funksjonshemmede er like, men noen er likere enn andre.
I disse homo stolt, pride dagene er dette med funksjonshemmedes situasjon i samfunnet, kanskje greit å ha til ettertanke. Rettigheter for homofile m.m. er en kul greie, ofte litt trend prega, mange slår ring om en gruppe, de ikke nødvendigvis har noen kjennskap til eller forståelse av. -De blir dermed normalisert, tatt inn i varmen av alt fra dama i gata til kjendiser. Kanskje det er på tide at også andre grupper, får den samme mottakelsen i samfunnet?
-Men kan man gjøre funksjonshemmedes sine rettigheter til en kul greie?, slik at du og jeg, kan syns det er gøy og trendy og heie på funkiser (som de ofte blir kalt)?…
Folk er enkle, de er litt sånn; alt handler i bunn og grunn om hva jeg føler. Hvis jeg ikke kjenner noen i rullestol, hvorfor skal jeg da bry meg? De er ikke spesielt kule, litt rare igrunn og jeg tror ikke de er istand til stort. Noen av de tar mye plass med sine rullestoler, som de nå, mer enn før, velter og brer om seg med, på utesteder og offentlige rom; bitre og mistroiske til alt og alle som de jo er, forståelig nok, de hadde jo helst ønsket at de kunne være som oss, hatt det vi har…
De koster også samfunnet veldig mye, mange av de jobber jo ikke utenfor verna bedrifter. Ja, da spesielt fordi arbeidsplasser ofte ikke blir tilpasset og det er lettere å presse alle inn på samme sted. Ville vel vært slitsomt og krevende, om man måtte tilrettelegge vanlige jobber for hver enkelt. De er såpass like også, så det er greit å sette de inn i et miljø de skjønner seg på. Så kan de støtte og hjelpe hverandre. Være en ressurs for andre som har et hjelpe behov.
-Problemet er litt der; veldig mange tror at funksjonshemmede i bunn og grunn har de andre som forbilder. Og at de bare ser opp til funksjonsfriske og drømmer om å ha alt de har og at de faktisk alltid, klarer å se seg selv i andre med en funksjonshemming.
Man jobber ikke nødvendigvis hardt for aksept og forståelse, man tar et trappetrinn av gangen og man har individuelle mål i denne trappa. -Ikke alle ønsker å nå toppen av den, ikke alle har behov for komplimanger, på det trinnet man gjorde til sitt eget. Du trenger ikke forstå, eller akseptere, bare la meg leve mitt liv, slik jeg vil leve!
Mange blir veldig tålmodig, enkelte veldig utålmodig. Man smiler og sier takk når man får teite kommentarer, det var jo værre før og jeg tar jo mye plass. Når det gjelder sin egen funksjonshemming, syns jeg de fleste er ydmyke faktisk, i sitt forhold til samfunnet og har man ingenting til felles, med den andre funksjonshemmede, så har man ofte det til felles. Man er ydmyk. Man skal alltid beklage. Ingen er da perfekt sier noen. -Flott holdning, men det hjelper jo lite, når man for eksempel er et sted i rullestol og det bare er trapper. Og når folk ikke lytter, ikke ser på deg, men heller snakker til den de tror er frisk i hodet.
Ingen liker sure folk i rullestol fikk jeg høre en gang, en beskrivelse de gjorde på noen jeg kjente og en pekefinger til meg. Husk på det. Vær blid og aksepter din situasjon. Jeg tenkte på dette, da jeg kranglet med min venninne som satt i rullestol, sto over henne, var sint og sur. Hevet meg fordi jeg gikk på beina. Det ble da en avstand mellom oss, vi som begge hadde mye av de samme utfordringene. Ingen i rullestol liker vel folk som står over de og er sur, så jeg satte meg ned. Og jeg lærte, man trenger ikke skjønne seg på alt, men iblant må man møtes på samme nivå. Mange av oss har en felles sorg, som vi aldri deler…
Jeg syns det merkes å være en splittelse, mellom funksjonshemmede på noen områder. Ikke fordi man er så ulike, funksjonshemmede er jo alt fra de med psykiske til fysiske diagnoser. Mest er splittelsen skapt av dette systemmet tror jeg, som man hele tiden blir silt igjennom, disse satte lovene og trangsynte reglene som styrer hele hverdagen. Institusjons basene man skal fungere i. Det har utviklet en slags ensom, men felles depresjon. Vi sitter i hver vårt hjem, alene med følelsen…
Splittelse sier du kanskje? -Hvorfor trenger funksjonshemmede av alle farger og former omgås, assosiere og støtte hverandre? Jeg er ikke som deg. Jeg har normale venner. Det gjør at jeg fungerer bedre enn deg og jeg blir mye skjeldnere stigmatisert og puttet i bås. Dette kan også enkelte homofile si, -“jeg vil være med de normale, jeg vil ikke være en klovn i pride tog”. Nettopp slik er det. Noen andre kan være klovnen for meg, det er fint og jeg støtter det, men jeg vil ikke være med.
-Jeg tenker at man må stå sammen, i all vår ulikhet. På den måten si, at vi har de samme fundamentale behovene og dermed skal vi også ha krav på de samme rettighetene. Dette gjelder mennesker generelt, uavhengig av funksjonshemming eller ei. Målet burde vel være, å gjøre samfunnet mindre hemmet i sin funksjon, når det gjelder menneskerettigheter til alle oss.
Det er nå 2 år siden helse- og omsorgkomiteen i Larvik, her jeg bor, stemte i mot at vi skal få dra på utenlandsreise med kommunens BPA ordning. Saken som jeg kjempet så iherdig for, både via blogg og media, står helt stille idag. Interessen for å behandle saken på nytt politisk virker laber hos de aller fleste politikere her. De ser på dette nærmest som en fillesak de har lagt bak seg. Mens jeg og andre må leve med de begrensninger og bremser det setter for mitt liv og livsutfoldelse.
Noen mener kanskje også at dette er en kamel jeg burde ha svelget for lengst? Men så enkelt er det bare ikke, spesielt ikke nå på sommers tid hvor jeg våker opp til snapper fra mine venners feriereiser. Mine to aller nærmeste venninner er i skrivende stund i Tyrkia og Spania. Det lengste jeg derimot har mulighet til å reise med assistent er harrytur til Strømstad i Sverige. Det kalles ikke “harry tur” for ingenting, og det føles ganske “harry” og ha en så begrenset frihet.
Jeg får riktignok handlet mat og snop for en litt billigere penge. Men opplevelse av ferie og av og reise bort er ikke der.
Klarer du å ta innover deg hvilken stor kamel dette er å svelge? Hvilken frihet frarøvelse det er og ta fra mennesker gleder og opplevelser ene og alene fordi man har et assistanse behov? Min bestevenninne er også født med nedsatt funksjons evne, men fordi hun klarer og gå og stå på egne bein uten behov for assistent kan hun ta verden for sine føtter.
Tidligere stortingsrepresentant Tove Linnea Brandvik hadde årets beste og tydeligste parole under Ulobas årlige Stolthetsparade i Oslo, sist lørdag. Tydeligere kan det ikke sies. Full frihet for faen! Klarere kan det ikke forståes. Mer presist enn dette blir det ikke. Takk Tove for klar tale og overbevisning.
Lørdag ble også Stolthetsprisen tildelt Lars Ødegård, tidligere generalsekretær og nå rådgiver i Norges Handikapforbund. Han holdt en oppsiktsvekkende, knyttneve tale av de sjeldne. La meg få sitere noe av den :
Vår kamp for frihet må vi kjempe selv. Vi må kjempe så oppriktig og iherdig at vi vinner gehør for det som er åpenbart for oss, men som mange sliter med å forstå, ? at vi trenger likestilling og ikke omsorg for å få vår frihet.
At vi forlanger råderett over våre egne liv, og ikke pleie til å mestre hverdagens mange små og store utfordringer.
Frihet, ? det lille ordet med det enormt store innholdet.
Frihet til å stå opp når vi vil. Til å gå på do når vi må. Til å besøke venner når vi ønsker. Til å ta oppvasken når det trengs. Å skifte bleie på minstemann når lukta tilsier det. Til å overraske kjæresten med et godt hjemmelaget måltid. Til å gi naboen en håndsrekning som gjengjeld for tidligere nabohjelp. Til å være et helt menneske. Til å leve hele liv, ? hele livet.
Jeg har mange ganger tenkt, ? hvorfor forstår ikke folk dette? Politikere, saksbehandlere, byråkrater, journalister og andre meningsbærere i samfunnet. Hvorfor er det så mange som ennå ikke forstår?
Er det fordi vi er urimelig i våre forventninger om likeverd og likestilling? Nei.
Er det fordi vi ikke evner å stå samlet i kampen for likeverd og likestilling? Nja, her er det nok mer enn ett poeng.
Er det fordi vi er for få og for snille til å skape demokratiske bølger ved Stortingsvalg? Her er det i alle fall mange poeng å dvele ved.
Eller det rett og slett fordi vårt krav om frihet handler om ting som er så selvfølgelig for andre at de ikke forstår hva vi snakker om. At retten til å gå på do når man må er så utenkelig å tenke seg som et krav om likeverd, likestilling og frihet at folk ikke evner å ta det inn over seg? Kanskje er det sånn?
Hvis det er sånn, så er det vi som må gjøre noe med det. Det er vi som må si det. Det er vi som må vise hva vår kamp for frihet handler om. Vi må slutte å gjøre det på en stakkarslig og sippete måte. Vi må slutte å si det på en bedende og bedrøvet måte. Vi må si det sterkt og tydelig. Vi må si det med overbevisning. Vi må stå sammen om det. Vi må slutte å grine over det vi ikke får. Vi må bli forbannet over å bli urettferdig behandlet. Vi må få andre til å innse at vi blir undertrykket og forskjellsbehandlet. Det er vi sjøl som må vekke folk av dvalen som gir dem inntrykk av at funksjonshemmede trenger omsorg når sannheten er at vi trenger frihet.
Lars sa det så korrekt og kraftfullt og la det være sagt jeg sipper ikke lenger. Dette er ikke hverken ment som et sippete og bedrøvet innlegg men mer som et opprop for en frihet jeg blir frarøvet. For jeg er ikke trist. Jeg er forbannet og det er det en ganske stor forskjell på. Jeg er sint fordi jeg kjenner på forskjell behandling hver eneste dag i disse ferietider. En frihet mange tar forgitt, kanskje nettopp fordi de aldri har kjent på kroppen hvordan det er og bli frarøvet deler og gleder ved livet de aller fleste tar som en selvfølge.
Gi oss friheten til å eie vår frihet mens vi lever, når man er dau er det faen imeg for seint!
Jeg har håpet på dette i flere år. Rettere sagt ventet på at det skulle skje. Tidspunktet hvor min fine, gode venninne skal bli hyllet på tv i den beste sendetid. Etter en fartstid som en av skandinavias største og mest folkekjære artister igjennom 39 år er det fortjent, på sin plass og på tide at hun får sin hyllest.
Jeg snakker selvsagt om Elisabeth. Hvis du kjenner meg vet du at hun er en musikalsk “dronning” i mitt liv. Hvert eneste år har jeg sittet og tenkt hvis det er en artist som hadde fortjent en hyllest er det henne! Hun som tross alt er en av Nordens største artister og med en bred, variert og suksessfull karrière både i Sverige og Norge i 40 år! Ja, tenk hun sto faktisk på scenen før jeg ble født. Platene hennes er fulle av musikalske perler. Noen er veldig kjente, mens noen er mer ukjente men en ting er sikkert hun har sunget mange vakre sanger oppigjennom årene. Hva er det hun ikke kan? Jeg har hørt henne synge alt fra Country, viser, opera til musikaler stemmen hennes behersker alt med glans. Hun har vært hele Norges ” Bettan” i årevis og hennes publikum vokser seg bare større. Hun er en artist med en stor formidlingsevne. Et menneske og en artist med en rørende tilstedeværelse til sitt publikum og sine medmennesker. En kjær stemme som gleder, trøster og som aldri slutter å imponere.
Her er noen av mine favoritter :
I natt jag drömde (1992)
Hver gang jeg hører denne sangen treffer den meg. Jeg ser for meg en verden uten krig. Mennesker med jubelbrøl og glede. Siden vi starter på begynnelsen av 90 tallet var det i 91- 92 hun også sang seg inn i hjertet mitt.
Ängel I Natt
Elisabeth spilte den inn i 1985 men jeg hørte den først ti år senere på ” Bettans beste” jeg bet nok også merke til den etter Celine Dions “Power of love” året før, som er samme låt men med ulik tekst. Som ungdom og senere voksen ble Ängel I natt en kjærlighetsorg sang for meg. Jeg elsker den ennå og tenker forsatt på min store tape kjærlighet når jeg hører den.
Da lyser en sol (1981)
Denne sangen fant jeg også på Bettans beste. Men jeg kunne den allerede utenat fordi jeg hadde hatt den på kasett med barnestjerna Jannicke Irwin Abrahamsen. Utrolig hva man finner på Youtube her er Elisabeth 22 år.
Flere sanger som er blant mine favoritter men som jeg dessverre ikke finner på youtube er de svenske sangene Älskar, Älskar ej, Vennskapen består, Om jag lyssnar og Kvinne för dig. Dette er sanger jeg gjerne skulle hørt bli tolket, ikke bare de man forventer og har hørt om.
Men selvfølgelig elsker jeg også de sangene hun er mest kjent for her i Norge, Danse mot har tidligere fått et innlegg her på bloggen. Du finner det her. I Evighet bringer fram gode, varme, glade, barndomsminner for meg. Det samme gjør Duett med Jan Werner.
Hjertet mitt fylles med vemod og enorm takknemlighet ovenfor disse to, der jeg satt som lita jente med et fullstendig knust og ensomt hjerte som barn. Folk som ikke har båret den type smerte kan umulig sette seg inn i og forstå hva musikken ga meg som barn, ungdom og nå også voksen. De hjalp meg, de trøstet og var der som to gamle venner eller skal vi si engler eller hjelpere lenge før jeg ble kjent med dem personlig. Werner farget livet mitt for alltid som menneske også selv mange år etter sin død er livet mitt godt på grunn av HAM. At alt startet med kjærlighet for musikk er nesten ikke til å tro.
Jeg elsker også country Bettan og hun har noen flotte album også innenfor denne sjangeren. Favoritt er Long Ride Home, Soon You’ll Fly og ikke minst A Fisherman’s Daughter der hun synger til pappaen sin. Den skulle jeg gjerne hørt på “Hver gang vi møtes.” Ellers er min store country favoritt både med og uten Elisabeth Jackson som jeg fikk totalt dilla på etter Walk the line filmen om Johnny Cash.
Elisabeth har oppigjennom årene hatt ulike duett partnere jeg vet om en annen Jan hun hadde en nydelig duett med, nemlig Jan Johansen. I 1996 sang han og Elisabeth duetten Kommer tid, kommer vår. Jeg elsket den. Gudene vet hvorfor, jeg var bare 13 år og hadde aldri opplevd kjærlighetssorg på denne tiden. Men også denne sangen har jeg tatt med meg inn i voksenlivet.
Jeg elsket albumet Kjærlighetsviser og “Tusen bitar” er en stor favoritt selv om den ikke er hennes. Albumet er utrolig nydelig og en stor favoritt. Trykk på bilde for å høre den.
Med Albumet “Spellemann” kom enda større favoritter.
För kärlekens skull. Originalt sunget av Ted Gärdestad Elisabeth store forbilde som ungdom.
Klinga mine klokkar er en fantastisk, glad favoritt. Jeg blir alltid så glad av den og har fantastiske gode minner fra den uforglemmelige konserten hun hadde med Alexander Rybak jeg husker vi jublet høyt både foreldrene mine og jeg.
Besvärjelse ble en ny favoritt i 2016 da Elisabeth sang denne nydelige sangen til døtrene sine, og jeg satt arm i arm med min egen mor og nøt sangen og gamle minner med øynene fulle av tårer. Et vakkert minne fra en utrolig sterk kveld. 3 uker etter Tor gikk bort møtes vi. Det var et sterkt og følsomt møte vi fikk den kvelden. Jeg klemte henne med tårer i øynene. Jeg kunne ikke få klemt henne nok. Tapre venn. Jeg har et inderlig håp om at denne perlen av en sang blir spilt inn med Elisabeth en dag.
De største favorittene til slutt. The Prayer. Tårene renner hver gang jeg hører denne. Minnene strømmer på. Tiden står stille. Jeg har hørt Elisabeth synge den med andre også etter Jan Werner gikk bort, Det blir aldri det samme og jeg har hørt tårer både i stemmen og sett de i øynene på Elisabeth også.
Soajit Vinger. Joiken til Tor. Den er sterk og det er en mektig opplevelse å se og høre den bli fremført live. Hun bærer den med som et dyrebart smykke til minne om mannen i sitt liv som hun elsket så høyt. Fine, rause, gode Tor. Mannen som bar sin kone på hendene til sin siste dag.
Den største favoritten av dem alle til slutt. Gabriellas sång sangen hun fant etter Werners død, med filmen “Så som i himmelen” og som hun lenge sang til minne om han, men som for meg idag omhandler livet. Jeg har gjort den til min livs sang da den sier mye om mine tanker, mine kamper og mine lengsler i livet. Den dagen jeg dør, er det nettopp denne sangen som skal få følge meg til graven.
Mens du blar deg igjennom dette dyp dykket av favoritter tenker du kanskje, ” Gud! Du er stort fan du.” Det virker kanskje slik men sannheten er at det på en måte hører fortiden til. Sannheten er faktisk den, at jeg lytter lite til musikken hennes idag, ikke fordi jeg liker den mindre men mest fordi jeg har et annet forhold til både artisten og ikke minst menneske. Det er meget avslappet og jordnært. Jeg lytter til musikken når jeg vil mimre om styrken musikken ga meg som barn, eller jeg er trist, syk eller søvnløs. Men aldri som før. Jeg har satt henne ned fra pidestallen jeg hadde henne på som barn, men på den måten har hun også kanskje kommet enda nærmere hjertet mitt. Vi er venner. Fine venner og hun er ikke redd for å si det høyt til omverden heller. Men det fineste er samtalene vi deler, ærlige tanker og refleksjoner av og fra livet. En venn jeg vet jeg kan dele ting med. Vi har delt latter, tårer og sorg. Jeg vet jeg kan være 100% ærlig uten at hun liker meg noe mindre etterpå. Vi tør si ifra. Ja til og med og være uenige.Jeg hviler godt i den tilliten som er mellom oss idag. Vi har et naturlig og fint vennskap. Jeg sitter ikke akkurat starstruck og som et tent lys på konsertene hennes lenger. Det avslørte a mor sjøl da a tok meg i og skrive meldinger på mobilen under siste konsert. Jeg elsker at hun vil være litt “ekstramamma” Hun er en venn jeg setter stor pris på, en venn som får meg til å føle meg som en prinsesse i sitt nærvær. En venn jeg kan elske så mye jeg vil uten at det gjør vondt!
