SiljeLudvigsen Jeg er en livsglad jente. Jeg ble født med cerebral parese og lever idag med BPA noe som byr på både gleder og utfordringer.

Det har blitt hardere å skrive. Hardere å åpne seg dette året. Det er en mye lettere løsning å skrive om kultur eller nyheter enn å dele tanker og følelser fra mitt innerste. En del av meg er nok også redd for at det nærmest skal føles som om jeg skriver om og om igjen om det samme bare fra forskjellige vinkler og uttrykksform. 

Det er sommer, det er sol og glade tider. Ihvertfall utad. Innvendig er jeg mørk, sår og føler meg ofte uverdig. Utilstrekkelig. Nesten som et annen rangs menneske. Ta deg sammen, reis deg, se deg rundt og vis litt mer takknemlighet ovenfor livet du faktisk har og sist men ikke minst slutt å sammenlign deg med andre! Det er ikke en ting jeg ikke hørt før.  Det er sant men det er også vanskelig. Jeg er kjent for å være både sosial og utadvent. Jeg er ikke fremmed hverken å snakke høyt, tale eller engasjere meg i saker jeg brenner for. Det er viktig og det er givende men sannheten er også at jeg i flere sosiale settinger bevisst trekker meg tilbake og holder munn. Jeg er stille. Ikke fordi jeg kan snakke om samfunn og politikk og det måtte være, men fordi jeg føler meg mindreverdig enn dem. Du ville få sjokk  over hvem dette er,  at jeg føler slik ovenfor flere av mine nære rundt meg. Hev deg og vis deg hvem du er vil du kanskje si. Jeg prøver men noen mennesker gir jeg opp. Skammen og utilstrekkeligheten føles for stor. Ulikhetene. Avstanden føles for stor. Jeg kan lett føle meg uverdig og liten i forhold til dem. Jeg har så glansbilde av dem i hue og det livet de lever med gode jobber, hus, hytter, båt, biler og fete, eksotiske ferier at jeg blir nervøs og skamfull over og snakke om meg og mitt. Jeg blir beskjeden og stille, selv om det også skal sies at dette er mennesker jeg er glad i og som har en viktig plass i livet mitt, men sant skal sies kjenner de lite til den virkelige meg. Kanskje fordi de kunne prøvd litt hardere og jeg kunne turt og slippe dem litt lenger inn? For også de kan bli stotrende og usikker på hva de skal snakke med meg om. Jeg kjenner det i magen hver gang og lurer på hvordan deres bilde av meg egentlig er? Jeg tenker mye på det, for bilde av hvem jeg er og hvordan jeg egentlig tenker, føler og lever kommer jo lite fram når jeg for det meste blir stille i deres nærvær? Jeg skjønner dette må jobbes med, at mye også handler om hvordan jeg ser på meg selv. 

Have you ever felt some kind of emptiness inside
You will never measure up, to those people you
Must be strong, can’t show them that you’re weak.

 Teksten er hentet fra Lene Marlin’s “Disguise”.

En god beskrivelse på hvordan  jeg har følt det og fremdeles kan føle det innimellom. At samme hva jeg gjør, opplever, skriver og får til er det alltid noen jeg ser opp til som gjør mer, opplever mer eller og får ting til bedre enn meg. Disse tankene og følelsene går i bølger, men kjennes som kniver i hjertet av og til. “Du må ikke sammenligne deg med andre, du må godta ting som de er, ellers så blir det så sårt for deg vennen…… sier min kjæreste venninne til meg. Hun som i mange år har vært som en “storesøster” men som jeg likevel måtte lære meg og bli trygg på. Jeg følte meg uverdig både henne og min beste venninne, min barndoms venninne igjennom 26 år. Jeg har tider hvor jeg føler de er alt jeg ikke er, får til alt jeg ikke har gjort og hvor jeg ikke fatter og begriper at jeg er bra nok for dem.  Et annet eksempel på forskjeller mellom oss er at de får kjenne kjærligheten og samlivets gleder med sine utvalgte mens jeg, jeg sier elsker deg til et menneske jeg kan elske hele mitt liv men likevel aldri få.  Jeg føler meg patetisk, men jeg elsker dette menneske så sterkt, så ubetinget. Så ekte. Lenge var det fryktelig sårt og vondt. Men dette menneske fikk meg til å skjønne hva ekte følelser er. Idag er det mange år siden disse følelsene oppsto.   Men fremdeles blir jeg klam, nervøs, oppspilt og skjelver innvendig av å bare være i nærheten av dette vidunderlige menneske, jeg vet jeg kunne dratt til helvete og tilbake for at vedkommende skulle få alt en ville og være lykkelig. Men at aldri det  ble oss to lever jeg faktisk greit med idag. Det var en vakker lærdom om hva jeg vil ha og hva jeg faktisk fortjener. Jeg vil ikke ha et lunkent forhold. Jeg vil ha noe sterkt, ekte og spesielt som kan brenne i sjelen min livet ut. 

Samfunnet har mange sider. Mange kamper. Mye urett. Det er lett å føle seg uverdig da man ofte fra barnsben av kjemper for å bli sett med rett øyne. NHFU har i disse dager en kampanje der de unge kommer med sterke appeller om livet de lever, hvem de er, hva de tror på og hva de kjemper for. De kjemper for utdannelse, yrkesliv og samfunnsdeltagelse på ulike vis. De kjemper mot fordommer, merkelapper og båser man ofte opplever og få på seg og bli satt i som funksjonhemmet. Du kan høre og se flere av dem ved å trykke her. .

Generasjonene som vokser opp etter meg viker å være tøffere, skapere og mer selvbevisste enn det jeg følte jeg var. Med en tydeligere selvtillit krever de og bli både hørt og sett og godtatt som et like verdig menneske i dagens samfunn som funksjonsfriske. Det er riktig og jeg er med dem i kampen, Men motet mitt er ikke like friskt lenger, kreftene ferre og kampviljen er litt brent i begge ender. Jeg innser mer og mer at det er kamper som drar så ut i tid at løsningene langt der fremme vil komme andre til gode enn meg.   For meg holder det lenge å møte morgendages mange utfordringer med rak rygg og ekte tilstedeværelse. Å nyte livets gleder.  

For jeg har heldigvis mennesker i livet mitt som på sin helt unike måte gir meg lykkelige stunder. Øyeblikk der jeg kjenner at jeg lever et godt og verdig liv. Små, vidunderlige øyeblikk der jeg føler meg verdifull. 

Noen ganger trenger man å trekke seg litt tilbake. Alene. Søke ro i sine egne private rom.  Livet har vist meg ulemper men også fordeler ved å ha tid til overs for seg selv.  Jeg elsker å fylle hue med gode ( gjerne sanne ) historier, dokumentarer, fakta, krim eller psykologi. Her er noen Podcaster jeg vil gjerne anbefale deg!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

1. Hele historien. 

Noen hendelser er så store dramatiske eller viktige at de påvirker oss alle. Historier fra norsk virkelighet.Fortalt av dem som opplevde den. 

Podcast serien blir omtalt som historie timen du aldri fikk.  Flere av historiene er nervepirrende og sterke.

Historien om Benjamin Hermansen den 15 år gamle gutten som ble knivdrept av nynazister på Holmlia i 2001 anbefales på det sterkeste. Den setter seg i ryggmargen og man blir både rystet, redd og grepet. Historien blir gjenfortalt av hans mor og nære venner. Historien er i tre deler. Du finner dem her :

Del 1

Del 2

Del 3

Sommeren 1995 går Hans Christian Ostrø på fjelltur i Kasjmir, på grensen mellom India og Pakistan. Der blir han og fire andre vestlige turister kidnappet av geriljagruppen Al-faran. 27 år gamle Ostrø blir sentral i et gisseldrama som skal sjokkere verden og Norge.

Del 1

Del 2

Når hurtigbåten Sleipner går ned fredag den 26. november 1999 blir to av passasjerene dratt med til bunns. Hele mannskapet på ni og resten av passasjerene havner i det iskalde vannet. Sola redningssentral har slått full katastrofealarm. Dette er historien om den utrolige redningsaksjonen som ble satt i gang.

Del 1

Del 2     

Sterke radiodokumentarer. Her er mine utvalgte :

Hun bare forsvant : På ettervinteren for 38 år siden gikk en mor ut av leiligheten sin i Oslo. Hun forsvant ut av livet til mannen sin, og begge de to små jentene sine. Ingen har sett henne siden. Og ingen vet hvorfor hun gikk. Jentene som den gangen var 5 og 8 år har nå blitt voksne kvinner. Den eldste – Bente – har bestemt seg for å finne henne.Trykk her for å høre  den gripende dokumentaren.

 Inn i varmen. Drømmen om et normalt liv : Lena og Per har holdt sammen i 22 år. Etter mange år som narkomane på gata i Oslo bestemmer de seg for å starte på nytt. I sitt nye hjem på Finnskogen drømmer de om å leve et normalt liv. Men hva er egentlig det? I julen blir normaliteten satt på prøve. For når setter man egentlig ut nissene på gårdstrammen? Hvor mye julepynt er nok? Og hvordan blir det å møte de nye naboene når de for første gang skal i kirken på julaften? Hør den hyggelige og fine dokumentaren her.

Uten stemme : 

Hun og mannen lever gode dager. Plutselig blir dagene onde. Alice har ALS, en uhelbredelig sykdom som gjør at kroppen gradvis lammes. Nå kan hun nesten ikke puste uten hjelp. Med respirator kan hun leve videre. Men da mister hun stemmen. Uten stemme – en kjærlighetshistorie om et umulig valg

Hør den hjertevarme, bånnærlige og kruttsterke dokumentaren her

To hvite bruder : 

Line og Eirin ønsker seg et tradisjonelt bryllup i kirken, men fordi Den norske kirke ikke har vedtatt liturgi for bryllup med to av samme kjønn blir det ikke helt som de har sett for seg. Hør den romantiske og fine dokumentaren her .

Birgitte-saken er en kjent uoppklart norsk drapssak som startet den 6. mai 1995, da en lokal bonde, på leting etter noen sauer, fant den 17 år gamle Birgitte Tengs voldtatt og drept i et buskas like ved veien, noen få hundre meter fra hennes hjem ved Skår i Kopervik på Karmøy.

Saken førte til en omfattende etterforskning, og en fetter av offeret ble først dømt, og senere frifunnet for anklagene.

På tross av at fetteren ble frikjent for drapet av lagmannsretten, ble han likevel dømt til å betale oppreisning til den dreptes foreldre. Lagmannsrettens massive skyldkonstatering ble senere av Den europeiske menneskerettsdomstolen ansett å være i strid med uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Saken er fremdeles strafferettslig en uløst drapssak. Fetteren er (etter mange forgjeves forsøk på gjenopptagelse) ved rettskraftig sivilrettslig dom fortsatt erstatningsansvarlig for drapet.

Du finner serien der fedrene på hver side av saken gjenforteller marerittet her.

Therese-saken var en forsvinningssak i Norge i 1988. Offeret, Therese Johannessen (født 1979), forsvant sporløst 3. juli 1988 fra Fjell i Drammen.

På slutten av 1990-tallet tilsto den svenske antatte seriemorderen Thomas Quick at det var han som bortførte og drepte Therese. Han ble også dømt for drapet på henne, i Hedemora tingsrätt 2. juni 1998. I seks andre rettssaker ble han dømt for syv andre drap. Det er ikke funnet noen bevis for at Quick drepte Therese Johannessen, og han trakk tilbake tilståelsene sine i forbindelse med innspillingen av et TV-program.

29. mars 2011 ble tiltalen mot Quick frafalt av svensk påtalemyndighet.

Du finner den sterke krimserien her. 

Den grådige anoreksien

Emeline Kihle (21) føler at alt hun gjør går i vasken.
Det gjorde nesten denne dokumentaren også.

«Det jeg ønsker å fortelle lytteren gjennom denne historien er hvordan anoreksien blir en del av deg og etter hvert tar kontroll over hele livet ditt. Jeg vil også fortelle om kampen om å bli frisk fra noe man egentlig ikke ønsker seg frisk fra». Du kan høre den såre, åpne og ærlige dokumentaren her.

Hvordan det er det å bli foreldre til et barn med Downs? 

«Skammer jeg meg? Er jeg skuffet? Skuffet for å ha fått en sånn unge?»

Disse tankene svirrer rundt i hodet til Ole-André Hatlem. Han har nettopp avsluttet en samtale med svigermor på telefonen. Om den vanskelige fødselen. Om den nybakte mammaen Ellen Marie Garåsen. Om deres nyfødte og nydelige lille datter Frida.

Som har Downs syndrom.

Hør dokumentaren her.

 Kraft. En utrolig fin Podcastserie av Kjersti kraft. Om livets små og store temaer.  Kjærlighet, vennskap, valg, relasjoner, drømmer og håp.  Den serien er utrolig jordnær, varm, ekte og virkelighets nær. Jeg liker den veldig godt og finner både glede, inspirasjon, styrke og kraft. Du finner hele den fantastiske serien her. Jeg kan nesten garantere deg at du vil kjenne deg igjen i noen av temaene. Kos deg. Det gjør jeg ofte!

I 2016 gikk programserien “Jeg mot meg” hvor en gruppe unge mennesker viste gruppe terapitimer hos psykolog Peder Kjøs. I år kom pocast serien “Hos Peder. Serien.” Hvor vi får følge 4 unge mennesker med ulike problemstillinger. En jente er evig singel, en gutt er pc avhengig, ei har traumer for å gi noen eksempler på temaer.  Vi får følge hver enkelt i 3 måneder behandeling.  For meg som aldri har vært hos psykolog er spennende å få innblikk i hva terapi kan innebære. Noe kan virke litt sært og uforståelig men andre ting føles både følsomt og  gjenkjennelig og nesten litt humoristisk.  Lytt, lær, gråt og le og spader litt av tiden på denne pocast serien. Du finner den her.  

Den siste Podcast serien jeg vil anbefale er i sterkeste laget selv for meg, som hørte den for første gang i 2016.  Idas dagbok er en vakker, gripende, reflektert og sterk serie om det og ha kreft. Kronisk kreft. 

Jeg vil anbefale den nettopp fordi Ida har en fantastisk positiv formidlingsevne som når lett inn til hjertet. Ida fikk kreft  for første gang da hun var 22 år. I 2016 døde hun fra sin mann og sin lille datter på syv år. Du finner den kruttsterke serien her. 

Det er på festdager og høytider ensomhet og sorg er som størst. 

I morgen er dagen her. Norges nasjonaldag og for mange en fin festdag hvor man er omgitt av familie og venner. Jeg også.Men tankene går til dem som hvert år kjemper med en murrende og sår ensomhet. Mennesker som sitter alene og som år etter år gruer seg til slike festdager og høytider.

Å være omgitt av familie og venner er ikke en selvfølge.

Mange synes disse dagene er de dagene som er de tyngste igjennom hele året. Jeg glemmer ikke en venninne sa til meg ” 17 mai er den dagen i året jeg tillater meg å trekke ned rullegardinene. Den dagen ensomheten gnager mest.Jeg tror dessverre at ensomhet er mye mer utbredt enn vi mennesker vil innrømme. Mange av oss skjuler den også. Godt. 

Jeg har vært der selv også i mange år. Jeg har riktignok alltid hatt familien min men jeg har hatt perioder hvor jeg har savnet flere venner å henge med spesielt da jeg var yngre. Venner gikk ut og festet både 17 og St Hans jeg løy til og med av og til til venner og sa jeg var bedt et annet sted mens sannheten var at jeg ofte satt hjemme med mor og far.

Jeg glemmer aldri hvordan en venninne så meg uten å si noe. Hun forsto den skjulte sannheten. Hun ringte hver eneste 17 mai i årevis. Selv levde hun med kjendisene og jet sett liv i Oslo og var så langt fra min virkelighet som det nesten gikk an. Men hun tok seg alltid tid noe jeg lærte og sette mer pris på etter som årene gikk.  De første årene kjente jeg meg så flau og skamfull over både ensomheten og ulikhetene mellom livene våre at jeg ikke tok telefon. Men hun ga seg aldri og idag mange år senere er jeg henne evig takknemlig for at hun var der for meg i flere av de mest ensomste årene og at jeg idag med glede kan vise henne at mye har endret seg betraktelig

 Men hvorfor er det sånn? Hvorfor er antall venner forbundet med status?

Vi må bli flinkere til å se hverandre. Lytte og være ærlig med hverandre. Bare slik kan ensomhet bli mindre.

I morgen skal jeg skal klemme alle mine. Men jeg skal først og fremst ringe og tenke på de venner som kjenner både sorg og ensomheten ekstra sterkt.

Kjære venn. Du er ikke alene.

Jeg går ved din side både i morgen og dager etter det.

Ekte venner er de som hører deg når du er stille….

Takk for at du aldri sluttet å ringe vennen selv i stunder hvor skammen over ensomheten var så stor  at jeg ikke fikk fram et eneste ord. 

Jeg er vokst opp med hund og er en stor hundeelsker. At det nå er en kampanje ute for å sikre dyr i nød jubler jeg høyt for. 

En fersk undersøkelse viser at 9 av 10 ikke vet hvor de skal henvende seg dersom eget eller andre kjæledyr trenger hjelp. DNB tar derfor initiativet til Norges første nødnummer for dyr, Ja til 114, og etablerer inntil videre et midlertidige nødnummer 222 00 114 .  Dyrevernalliansen erfarer at mange nordmenn er usikre på hvor de skal ringe.

Hvis en person blir skadet vet alle at man ringer 113 for øyeblikkelig hjelp. Men hvor ringer du hvis et dyr blir skadet?

 Det finnes ikke et nasjonalt nødnummer for dyr i Norge. Hvis man søker på Google er det ganske tilfeldig hva som kommer opp, og det kan ta tid før man finner tak i en veterinær eller kvalifiserte personer som kan hjelpe. I tillegg er det mange som ringer 113 for å få hjelp til kjæledyrene sine, noe som naturligvis ikke er heldig.

Alle har varslingsplikt og hjelpeplikt for dyr i nød.

Dyrevelferdsloven pålegger alle både varslingsplikt og hjelpeplikt når dyr lider nød. Dyrevernalliansen er en pådriver for dette, men varslingsplikten er dessverre til lite hjelp når folk ikke vet hvor de skal henvende seg, forteller kommunikasjonsleder i Dyrevernalliansen, Live Kleveland.

 Frem til nå har det ikke vært noe eget nødnummer for dyr. Vår erfaring er at mange er usikre på hvor de skal ringe. Det er ille, fordi det betyr at mennesker som gjerne vil hjelpe dyr, ikke klarer det, sier Kleveland.

DNB tar initiativ til nødnummer for dyr

 Løsningen er å lansere Norges nødnummer for dyr for våre firbente venner og foreslår å si Ja til 114.

Si ja til 114

 Nesten ingen kjenner til hvem man skal kontakte hvis et dyr blir skadet. Hvis du er uheldig og kjører på en katt, hvem ringer du da? Den lokale veterinæren, politiet, Mattilsynet, Viltnemda, kommunen eller den lokale dyrebeskyttelsen, spør Bergum.

DNB oppretter midlertidig nødnummer for dyr

DNB tar derfor initiativet til å starte et midlertidig nødnummer for dyr. Nummeret er et prøveprosjekt som vil løpe til et fast nummer forhåpentlig vil være på plass om kort tid.

Inntil videre kan alle ringe tlf. 222 00 114

 Vi vil ikke bare vente på en løsning, så inntil videre kan alle ringe tlf. 222 00 114 som en midlertidig løsning. Ring dette nummeret og bli øyeblikkelig satt over til ditt nærmeste akuttnummer for dyr, forteller Bergum.

 Det er åpenbart behov for en opprydning i varslingsmulighetene for dyr i nød. Dyrevernalliansen hjelper dyrene som trenger det aller mest, og derfor er vi glade for å kunne bidra til DNBs prøveordning med et nødnummer for dyr. Man håper at nødnummeret som nå etableres kan bli starten på en tryggere fremtid for dyr i nød, sier Kleveland.

Veldig få vet hvem de skal kontakte

En undersøkelse gjennomført for DNB av Ipsos viser at 94 prosent ikke vet hvor man skal henvende seg dersom eget eller andre kjæledyr trenger hjelp. 6 av 10 vil støtte et krav om å innføre et eget nødnummer for kjæledyr man kan ringe for å melde fra om kjæledyr som trenger hjelp eller er i nød.

 En av tre av oss har kjæledyr, og vi vet som tilbyder av dyreforsikring at dyrene er å regne som familiemedlemmer. Et nødnummer for dyr vil i første rekke gjøre det enkelt å komme i kontakt med en veterinær. I likhet med oss mennesker er rask behandling nøkkelen til at dyret skal bli friskt, mener Bergum.

Kjæledyr og ville dyr ? hvem kontakter jeg?

Dyrevernalliansen forteller at du i dag må ringe forskjellige steder, avhengig av hva det gjelder.

 Gjelder det et skadet kjæledyr må du ringe nærmeste veterinær, men hvis det er et landbruksdyr er det veterinærvakta du må kontakte. For storvilt må du ringe viltnemnda i kommunen, eventuelt politiet. For hjemløse dyr og skadd småvilt finnes det dessverre lite hjelp å få, men veterinær kan avlive dyrene på statens regning om nødvendig. Gjelder det dyremishandling må du ringe Mattilsynet, sier Kleveland.

På sikt ser man for seg at et nødnummer kan bli et nummer for flere forhold som omhandler dyrevelferd. Nå kan du altså ringe tlf. 222 00 114.

 Dyrepoliti i Norge har allerede blitt diskutert, og dette kan bli et nummer der man kan rapportere mislighold og mishandling av dyr. I tillegg er det en naturlig kanal for savnede eller skadete dyr.

Fakta – markedsundersøkelse

Seksuell helse blant funksjonshemmede har lenge vært oversett og tabubelagt. Men nå står de unge frem og krever åpenhet. Mytene skal knuses!

Sex som funker. Det er navnet på rapporten som nylig kom fra organisasjonen Unge funksjonshemmede. – Endelig har ungdom satt ord på noe mange funksjonshemmede og kronisk syke kjenner seg igjen i, men som det ikke snakkes om, sier generalsekretær Synne Lerhol. Rapporten viser mangel på kunnskap og åpenhet om seksuell helse, også er det behov for et holdningsarbeid. I samfunnet generelt, og spesielt i helse-og skolesektoren. – Vi må utvide normalen slik at flere omfavnes av hva som er innenfor. Det er egentlig unormalt å være såkalt normal. Enten det handler om utseende, sykdom, funksjonsevne, legning, religion eller sosiale behov har de fleste av oss en ” annerledeshet”. Det er normalt å være ekstrovert, muslimsk og svaksynt jente. Det er normalt å være rullestolbruker og bifil. Det er normalt å være den du er. Organisasjonen konkluderer med at det finnes fem vanlige myter som mange møter utenfra, men som flere med nedsatt funksjonevne også tror på selv.  Hører mange nok ganger at du ikke burde ha barn eller at ingen nok vil bli med deg på date, er det lett å tro på det til slutt. For å knuse mytene om at enkelte ikke kan ha sex eller ikke har seksuelle følelser og erfaringer må vi snakke om hvordan ulike mennesker uttrykker og lever ut sin sin seksualitet. Så hva består mytene i, hvordan har de oppstått og hvordan en knuse dem?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Myte 1 : Funksjonshemmede føler seg ikke sexy og tenker ikke på sex

Alle har en seksualitet uavhengig av funksjonsnedsettelse, alder, kjønn og kultur.  Mennesker med funksjonsnedsettelse og kronisk sykdom er like ulike som alle andre. Noen liker sex og har det ofte, uavhengig av behov for tilrettelegging. Andre har sjeldnere sex og er intime på andre måte. Nærhet kommer i mange former, noen ganger er det nok med nærhet og kos. Andre ganger gir det nytelse å berøre erogene soner. Det virker som helsepersonell ikke har tatt dette innover seg. I rapporten kommer det fram at ungdommer blir spurt fra helsepersonell om hvorfor de skal ha prevensjon eller en graviditetstest Mange blir møtt med fordommer om at de ikke tenker på sex. Regjeringen la fram i 2017 frem et et 5- årig strategidokument om seksuell helse. Det var overordnende målet er å sikre god seksuell helse i hele befolkningen:  Der bekreftes utfordringene i helsesektoren:

” Tilbakemeldingen fra brukere, og undersøkelser blant brukere og helsepersonell, tyder på at det mangler både bevissthet og kunnskap om seksuell helse som helsefremmende resurs. Seksuell helse bør vektlegges i relevante profesjonsutdanninger som en del av en helhetlig helse-forståelse, og inkluderes i faglige retningslinjer i helse- og omsorgstjenesten”

– Mange i helsevesenet synes dette er litt flaut. De vet ikke når og hvordan de skal ta opp temaet, og derfor opplever kronisk syke og funksjonshemmede oftere enn andre at seksuell helse aldri blir tatt opp. Det er viktig og få fram flere sider ved denne myten.  Noen har god god selvfølelse, de godtar kroppen sin og egen seksualitet. Så er det noen som tror ingen vil like dem. I en søkende og sårbar ungdomstid kan slengbemerkninger gjøre deg usikker og uttrygg. Noen spør også at venner aldri spør om forelskelse, eller snakker med deg om forelskelse, eller snakker med dem i det hele tatt om seksualitet. Det er vanskelig.  Vi håper  å nyansere bildet for denne gruppen, og vise at mange har det bra.

Myte 2: Det er vanskelig å ha et parforhold.

Rapporten ” Sex som funker” viser at enkelte har vansker med å finne en partner, mens andre velger å ikke dele sin seksualitet. Informantene som har kjæreste, legger vekt på åpenhet, kommunikasjon og grensesetting er ekstra viktig for dem i parforholdet og for sexlivet. Det kan for eksempel være vanskelig å si nei til sex når en egentlig ikke vil, men må sette grenser for ikke å bli utslitt. Noen ønsker å finne en partner med lignende erfaringer mens andre ikke tenker det skal bety noe. – Det er like lett eller like vanskelig å ha et parforhold enten en er funksjonshemmet, kronisk syk eller frisk. Her er det viktig at en snakker sammen. Noen sier i rapporten at de ble en bedre kjæreste etter at de satt ord på hva de trenger. En må derfor våge å være åpen, selv om det kan være sårbart eller usexy å snakke om hva en trenger. Unge funksjonshemmede har nylig arrangert fotoutstillingen ” Jeg elsker” nettopp for å vise frem og knuse denne myten. De vil vise både for venner,familie og helsepersonell at det er mulig å ha både barn, kjæreste og være samboer selv om en er i rullestol eller har pose på magen. 

Myte 3 : Funksjonshemmede har ikke one night stands.

– Blant i infomantene i rapporten er det mennesker som er eller har vært seksuelt aktive, og unge som aldri har hatt sex. Noen er i kjærlighetsforhold andre er single. Så har funksjonshemmede one night stands? Det vet vi jo at de har. Så hvorfor kommer det opp som en myte? Trolig på grunn av myte nummer 1.Det er en oppfatning at denne gruppen ikke tenker på sex, og noen tror at dersom en sitter i rullestol, blir det en barriere for en one night stand. Det blir det ikke. Men det krever noen ganger organisering og tilrettelegging. Noen har for eksempel et godt system med assistanse eller hjelpemidler. Det er som sagt mange som har engangsaffærer, andre har det ikke. Akkurat som alle andre i Norge. Det handler jo ikke om diagnoser, men hvem du er som person, hvor trygg du er på deg selv og hvilke behov du har. Sex er mangfoldig. Funksjonshemmede som gruppe er en av de aller mest mangfoldige. Og de har bakgrunn fra alle samfunnslag.

Myte 4: Funksjonhemmede burde ikke få barn. 

Temaet er veldig vanskelig. Det er mange stigmaholdninger i samfunnet, som at man ikke skal videreføre arvelige sykdommer. Mange blir møtt med kommentarer fra sine nærmeste og helsepersonell om at de ikke bør få barn. En kvinne i rapporten mener at hennes med en sjelden diagnose derimot er en ressurs hvis hun skulle bli mor i fremtiden. Mens andre vil ikke at barna skal oppleve samme symptomer, usikkerhet eller fordommer de selv har opplevd.  Vi vet jo om mange som har fått barn, så myten stemmer ikke. Mange har blitt sett på individet de er, fått god hjelp av familie og hjelpeapparatet når de har ønsket barn. Det handler om individuell tilpassing. Å få eller ikke få barn er en veldig vanlig bekymring. Å få barn er en belastning for kroppen og en endring av livet. Enkelte, for eksempel bevegelseshemmede og kronisk syke er nervøse for hva en graviditet vil føre med seg. I  tillegg kan de bekymre seg for om de blir gode mødre. Emnet er svært tabubelagt og sårbart, både innad i en familie og helsevesenet . Åpenhet er viktig. Gi folk tid til å utforske hvem de er, om de vil ha barn eller ei. Dersom du har lyst på barn, bør du se på hvordan du kan organisere livet rundt dette. Ikke bare godta at “Det er for farlig for deg”og så punktum.  Det er så mange i helsevesenet som er involvert i livet ditt som er vant til og ha en mening om personers liv. Hvis noen legger føringer for deg, så krever det at du er tøff og selvbevisst.

Myte 5 : Eneste måte å oppnå nytelse på, er samleie eller onani.

I rapporten ønsker unge funksjonshemmede å normalisere hjelpemidler. Å kjøpe dem selv eller be om seksualtekniske hjelpemidler igjennom Nav, er en høy terskel for mange, selv om alle uavhengig av funksjonsevne kan bruke og ha nytte av slike. Ikke alle klarer å oppnå orgasme uten hjelpemidler.Kunnskap er viktig, og leger bør ikke være redde for å spørre om seksualitet, nytelse og hjelpemidler. Noen bruker hjelpemidler sammen med en partner. Andre bruker dem fordi de ikke har en partner, eller fordi på grunn av funksjonnedsettelsen trenger hjelp fra for eksempel vibrator. Likevel kan nytelse være menneskelig berøring. Alle har ulike måter å leve ut seksualitet på. Noen trenger sexolog eller psykolog for å få bedre selvbilde og råd om hva som funker.  Hjelpemidler eller leketøy som heter i den virkelige verden, er jo også godkjent av samfunnet igjennom Nav. Dette er noe store grupper har behov for. Det er flere ting som blir viktig for å knuse denne myten. –  Vi må utvide Navs tilbud. Andre land som Danmark, har et mye sterkere fokus på dette, mange bestiller leketøy fra utlandet. Vi må gjøre fastleger klar over at de har rekvisisjonsrett. Ergoterapeuter er også en kjempeviktig ressurs. De har fokus på mestring og hva de kan, ikke diagnosen. De skal også spørre om en har behov for hjelpemidler til seksuell aktivitet, og formidle det som finnes.

Leketøy fra Nav ( Kilde Hjelpemiddeldatabasen) 

Alle autoriserte leger i Norge kan bestille seksualtekniske hjelpemidler fra Nav. Bestillingen blir levert til leverandøren av hjelpemidlet, som sender hjelpemidlet direkte til bruker eller rekvirerende lege. Rammeavtalen omfatter hjelpemidler som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre funksjonsevnen for personer med varig, det vil si to år, nedsatt seksuell funksjonsevne på grunn av skade, lyte eller sykdom. Nav har ingen fullstendig oversikt over alt man kan søke om, det finnes et stort utvalg i Hjelpemiddeldatabasen. Noen eksempler er hjelpemidler for opplæring og hjelp under seksuelle aktiviteter, vibratorer for smertelindring og senger ,puter og polstret avlatning til rygg. Nav dekker ikke alle produktene.

Teksten er hentet fra Handikap nytt. 

Ros til Unge funksjonhemmede som tar et oppgjør med fordommene, knuser mytene og snakker høyt om noe som de aller fleste har følelser og tanker rundt.  

DØDEN. Det er på tide vi tar en alvorsprat!  

Jeg har vært redd deg lenge. Redd for hvor du en dag skal føre meg hen? Men det som har plaget meg mest er alle de du har latt gå foran meg. I de siste fire årene har du ødelagt mang en natt for meg. I sorg men også redsel for hvem du tar neste gang? Det at du puster i nakken på min nærmeste, hater jeg deg for intenst for. Jeg ønsker ikke å dø men hva har jeg igjen å leve for hvis du tar de tryggeste og kjæreste jeg har!? Ikke prøv deg å begynne synge deilig er jorden, slekter skal følge slektes gang for i mange tilfeller stemmer det ikke likevel. Du tar for deg uansett som en ubuden gjest, kommer du ofte brasende inn igjennom døren til mennesker som ikke hadde ventet deg på mange år ennå. Joda, jeg vet du noen ganger befrier mennesker også, fra smerter og langvarig sykdom. Men jeg personlig forbinder deg bare med redsel og sorg. Du tok riktignok mine besteforeldre først, men selv det var en sterk opplevelse. Jeg husker jeg fant styrke og trøst i at jeg sikkert kom til og ha foreldrene mine lenge ennå. Jeg har dem ennå og jeg vet jeg er heldig. Jeg kjenner flere som har mistet dem da de var ganske unge. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men jeg blir reddere og reddere for hvert år for å miste dem.  At jeg en dag skal føle at jeg står ribbet til skinnet.  Uten min tryggeste tilhørighet. 

Jeg vet jeg ikke er alene om å leve alene. Men jeg er heller ikke så fri som kameraten min som lever uten barn og faste forpliktelser. Han kan reise ut i verden så mye han vil, den friheten får aldri jeg.  Selvfølgelig har jeg håp.Livsglede og styrke til å stå i livet. Jeg har lovet min nærmeste det.  Men jeg kjenner redselen for en dyp ensomhet og en dyp sorg over de brikkene jeg ennå ikke har fått på plass i livet, nå i de siste årene har jeg lurt på om det noensinne vil komme til å skje?

Er man gift og har barn har man noen  å leve for og med. Det har selvsagt også jeg men en slik relasjon gir en annen type nærhet og bindeledd enn om man lever alene har familie man ser innimellom.  For meg handler livet om familie og venner det og kunne føle seg så lykkelig i sitt eget liv at man har noe å strekke seg etter. Håpe på. Ønske seg. Kjempe for og engasjere seg i. Jeg har den gnisten ennå. Håpet om opplevelser, lys og glede. Jeg vil forsatt vise engasjement for å hjelpe andre.  Men av og til føles livet som en evig kamp. Kamp for assistanse og opplevelser mange tar som en selvfølge og dermed nesten litt forgitt. Livet skal handle om mer enn å telle timer, og vente og håpe på opplevelser som kanskje aldri kommer. Jeg vil så gjerne kunne leve her og nå som det så fint heter, men det er ikke dermed sagt at livet blir sånn. Jeg høres kanskje mørk ut nå, men jeg prøver heller å være realistisk. Livet blir slik man gjør det til sier du kanskje? Du har rett i det, og jeg skal prøve så godt jeg kan å leve best mulig som jeg har lovet moren min. Men enn og sterk jeg er, blir det ikke nødvendigvis lett, heller tvert i mot når jeg tenker meg om. Den dagen jeg sørger på det dypeste er det heller ikke ventet at en tsunami av kjærlighet skal skylle over meg, jeg som i flere år ventet på at folk i det hele tatt skulle komme på døra. Vel. Jeg har sluttet å vente og vet fra tidligere at sorg uansett er en ganske så rå og ensom prosess vi hver og en må jobbe oss igjennom. 

Så døden. Du har tatt grådig for deg blant de venner jeg var aller mest glad i. Det fikk meg til å innse at du kan ta alle jeg er glad i.  Jeg vet ingen unnslipper deg, men jeg ber deg, ikke hent flere nå, ikke la meg bli gammel,  med spasmer og smerter hvis ensomhet, gamle minner og lengsel etter de jeg elsket blir mine kjæreste eiendeler.

Da kan du like godt ta meg først!

Jeg var lenge i tvil om den mye omtalte  22 Juli Utøya filmen var noe jeg ønsket å ikke minst orket å se. Etter 90 sterke minutter derimot er jeg ikke i tvil dette er en film man burde se for å kunne ta mer innover seg de grusomheter som skjedde på øya mange betraktet som det tryggeste stedet på jord. 

Jeg husker sjokkbildene som rullet over tv hele den kvelden og natten. Bilder av mennesker som løper skadd og livredde fra regjeringskvartalet, men aller mest bildene fra de mange sjokkskada ungdommene fra AUF sin sommerleir på Utøya. En sommerleir  som også en nær kamerat tilbrakte flere sommerdøgn i sine yngre dager.  Han husket spesielt Monica  Bøsei som populært ble kalt ” Mor Utøya”.  Hun betydde mye for ungdommene på leirene. Hun ble dessverre den første av de mange ofrene  som ble skutt på den politiske paradis øya. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Regissøren Erik Poppe  er den som står bak spillefilmen om de panikkslagene 72 minuttene som utspilte seg på Utøya.Han gjør dette med en dyp respekt og verdighet ovenfor de mange hundre berørte av 22 juli. Det er rått, sterkt og til de grader hjerteskjærende og se panikken som vises over kinolerret.

Ungdom som løper for livet, forvirringen om det er krig eller en øvelse?  Dyp fortvilelse hvor ungdommene spør seg om politiet har gått helt amok? Du hører høye skudd igjennom store deler av filmen.  Du blir dradd med inn i et skrekkscenario vi som ikke var der aldri  vil forstå omfanget av. Men regissøren sørger for at du kjenner en stor klump i magen av frykt. Filmen er laget på en eneste tagning noe som gjorde at han dro skuespillene inn i en 5 dager lang boble. Kameraet følger Kaja minutt for minutt. En oppdiktet person som spilles av Andrea Berntzen på 20 år, som viser fremragende skuespillerprestasjoner igjennom hele filmen. I sin egen intense kamp for å overleve prøver hun også iherdig å hjelpe andre. Filmen gir mange sterke inntrykk, noe av det mest rørende er å se samholdet mellom ungdommene fra begynnelsen til slutt. De hjelper hverandre, pusher hverandre til og holde ut litt til og trøster hverandre på en utrolig fin måte noe jeg sikker på de også gjorde i virkeligheten.

Filmen sies og være veldig virkelighets nær mye takket være at tre overlevende fra øya var dypt involvert gjennom alle stadier av produksjonen. Poppe gjennomførte intervjuer med de overlevende, og de var også til stede under innspillingen og involvert i etterproduksjonen av filmen. Poppe er en begavet mann som virker først og fremst opptatt av å se mennesker for den de er og hvilke arr og historier de måtte bære på gir. Han virket som et lunt og varmt menneske med en stor ydmykhet. En proff  regissør som støttegruppa etter 22 juli har stor tillit til.  En mann som aldri har ønsket å gjøre et av Norges historiens største traumer til en underholdningsfilm. Men mer som en skarp  påminnelse om hva terror gjør med mennesker og hva den gjorde med oss som nasjon.   Erik holdt et lite foredrag om frykt sammen med Lisbeth Kristine Røyneland som er leder for støttegruppen til de etterlatte og berørte av 22 juli. Hun mistet selv sin 18 år gamle datter på Utøya. Hun fortalte blant annet at datteren hadde store skader på lungene, ikke som følge av skuddskader men rett og slett av frykt.  Det bør fortelle oss at frykten de ble påført den dagen var mer grusom enn vi noensinne kan klare og forestille oss. 

Jeg takket Erik for sin grufulle, sterke påminnelse om at vi aldri må glemme,  fordi det kan komme tider vi igjen må stå som en samlet nasjon og vise at vi dreper hat med kjærlighet!

Jeg er kristen men ingen kirkegjenger. Jeg lever godt med min barnetro uten å fordype meg for mye i det. Det viktigste for meg er og være et ærlig og redelig menneske som viser evne til å utføre gode gjerninger.  Jeg vil gjerne tro på en igjenforening i himmelen, samtidig som jeg har vært redd for å havne i helvete siden jeg var 13 år. Livet har ikke gitt meg mindre grunner til å frykte det. 

Jeg vokste opp i en svært så ordinær familie hvor bønn, håp og tro har blitt snakket om og praktisert i mer eller mindre grad. Mine søsken og jeg hadde våre runder på søndagsskolen og noen av oss vanket også litt i kristent miljø i våre ungdoms år. Men som 13 år satt en lærer en redsel i meg. “Du kommer til å komme et sted det er veldig varmt” sa han med et skarpt blikk jeg aldri har glemt siden, dette skjedde på bakgrunn av at jeg turde konfrontere han med mot spørmål  i forhold til kristendom undervisningen hans.  Jeg bar på dette og grunnet på dette i flere år, like så skjedde da noen sa til meg at mitt liv ville gå evig tapt hvis ikke jeg trodde på Jesus og Gud. Jeg tok det til meg, med læring men også med frykt.

  Konfirmasjons tiden ble derimot en god tid for meg. Jeg følte meg nær både Gud, troen og håpet. Jeg kjøpte meg faktisk et gull kors etter konfirmasjon. Møtet med presten ble både sterkt, lærerikt og musikalsk. Presten var i 30 årene. Ungdommelig, blid og humoristisk. Jeg husker spesielt da han tok oss med inn i noe som skulle forestille en stall, hvor Jesus lå i en krybbe foran oss sammen med Josef og Maria og de tre visermenn, en flott utstilling jeg aldri har glemt og som satte spor i et ungt og søkende sinn. Dessverre gjorde min indre uro og indre kamper det til at jeg  tok jeg av meg korset allerede året etter.   Jeg tvilte på om jeg var god nok for Gud og Jesus. Læreren min sin bryske stemme kom til meg hver gang jeg reflekterte litt dypere over himmel og eller mest helvete. Jeg tenker på det ennå. Hva er Guds plan med mitt liv? Jeg har mye å være glad for, men lever et liv som mange ganger føles ulikt mange andre sitt. Jeg kjenner av og til på at livet har fratatt meg mye og heller krevd at jeg har mott takle at livet  aldri har eller vil gå på de såkalte skinnene. 

Skal jeg vende meg til kirken da? Jeg fant aldri helt min plass der heller i ungdomsårene.  Det er bare mennesker på kirkebenkene også, på godt og vondt.  Jeg glemmer aldri en spesiell kirkekonsert med Jan Werner i midten av tenårene.  Den var i den kirka jeg vanket litt i, til min store forferdelse oppdaget jeg det var svært glisnet mellom benkeradene, hvorfor?  Kan dere reflektere over selv. Romsligheten og nestekjærligheten var så si fraværende denne kvelden. Det kom for meg for øre at det hadde vært en fest/ kristen samling noen hus oppi gata samme kveld der gikk de samme folka som annonserte i avisa at Werner skulle holde konsert.  Jeg vil aldri glemme de hjertevarme klemmene Werner og jeg ga hverandre den kvelden. Jeg vil aldri glemme hvor glad han var for å ha meg der. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det, for jeg glemmer heller aldri motstanden og kulden kirken viste min elskede venn denne kvelden.  Dette opprørte meg så sterkt at jeg sluttet å gå dit kort tid etter. Jeg som selv hadde slitt med usikkerhet og følelser rundt min egen legning prøvde å legge totalt lokk på dem, helt til jeg seks år senere opplevde den dypeste forelskelse jeg noensinne har hatt ovenfor en kvinne, siden da forsto jeg at det  var ingen vei tilbake. ” Jeg får bare havne i helvete da” …. tenkte jeg  for at jeg kan falle for jenter fantes det ikke lenger noe tvil om.

 Var Gud eller Jesus med meg på ferden fra Korea til Norge? Var et liv i rullestol noe Gud satte meg til med en mening? Jeg fikk Jehovas Vitner på døra for et par år siden. De ringte på og skjøv ei lita jente foran seg for så og si at det mitt liv i rullestol var en straff fra vår herre. Men hvis jeg ble med i Jehovas kunne jeg bli “født på ny”  Jeg håper ikke jeg har levd før. Jeg håper ikke jeg har vært slem hverken i sjel eller ånd tidligere slik at dette livet jeg lever er en “straff”. Hvis det var tilfelle kunne han vel bare la meg brenne i helvete for lengst?  Vi mennesker burde uansett være ydmyke nok til å erkjenne at ingen av oss er feilfrie. Det mest arrogante jeg hører er når mennesker setter seg selv så høyt at de tror de går med fri rygg igjennom livet, riktignok er det best og ha så ren samvittighet som mulig, men ingen skal fortelle meg at de ikke har noe de har sagt eller gjort som de kunne gjort annerledes. Det har vi alle som en. 

Jeg velger og beholde min barnetro, på tross av at jeg synes vår herre har gitt meg et utfordrende, og til tider ensomt liv. Sikkerhets nettet i livet føles og bli svakere framfor sterkere ettersom årene går. Men jeg skal stå sterk både i håpet og troen på at Gud en dag henter meg hjem og lar meg få treffe alle mine kjære igjen. 

Jeg tror på en god Gud. En Gud uten fordømmelse med en evig sterk kjærlighet.

Amen!

Jeg har alltid vært glad i ord og deres kraft og ulike uttrykksformer. Romaner, noveller og dikt. Slampoesi derimot var noe helt nytt for meg.  Første gang jeg hørte en fremføring av Sofie var det så sterkt at det satte seg både i ryggmargen, minne, ordene hennes traff som et hardt slag spark i magen. 

Hun har virkelig grunner for å hate men velger å ikke hate.  Det at skildringene er sanne og er tatt fra hennes eget liv, gjør det urolig rått å både høre på og fordøye. 

 

I fjor deltok hun i en kampanje for Kreftforeningen.  I anledning Verdens tobakksfrie dag, «World No Tobacco Day», 31. mai fremførte Sofie et dikt hvor hun forteller historien om en far som ikke greier å slutte å røyke. Historien har rørt hundretusener på bare ett døgn.Sofie som også er skuespiller har en formidlingsevne av de sjeldne. Jeg har selv mistet noen nære til lungekreft og har flere røykere blant meg av både familie og venner og budskapet hennes blekner aldri, det er like viktig idag som for 30 år siden.  Røyk er og blir farlig for helsa. 

I august i fjor ble jeg gledelig overasket da hun hadde skrevet et råsterkt dikt om likestilling av mennesker med nedsatt funksjons evne og deres pårørende. Teksten er så treffsikker, så virkelighetsnær og tatt på kornet at jeg applauderer til og med lenge før hun er ferdig. Det er som hun skulle fortalt om mitt eget liv. Vi er mange hundre som kjente oss igjen, i den fantastiske teksten hennes. Takk Sofie. Tusen hjertelig takk for at du som funksjonfrisk faktisk var villig og virkelig klarte og sette ord på de mange opplevelser, tanker og ikke minst følelser mange av oss har levd med, kjent på og i noen tilfeller kjemper med den dag idag.

Men det var sist fredag det skjedde. Teksten hennes traff meg så inderlig at det føltes som hjertet mitt ble revet ut av kroppen. Der hun sto nydelig, sterk og modig på scenen på Norske talenter. Hun satte ord på hvordan jeg føler det er å stå i et inferno ​av sterke følelser. Hun satt ord på hvordan det er  å se det menneske jeg elsker høyst i verden bli alvorlig syk. ” Jeg tar over jobben. Jeg skal bli en klippe, hvis kjærlighet kunne lege ville du levd for alltid. ” Åhh som jeg gråt Sofie. Diktet kunne vært skrevet til min mor, for jeg også føler det akkurat sånn.  Du knuste hjertet mitt men du  varmet og styrket det også.  

(Trykk på bilde for å høre den fantastiske fremførelsen)

 Denne jenta må bli internasjonal.

 

Kjære vakre, talentfulle Sofie din stemme må ut! Ikke bare i vårt land men til utlandet. Du og stemmen din er viktig. Kraftfull, modig og direkte. Du kan være budbringer for viktige historier som ellers aldri blir hørt!

LYKKE TIL!

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer

Begravelsen er over. Jeg har tatt mitt farvel. Man går tilbake til hverdagen. Livets vante gang. Det høres så enkelt ut. Men sorgens tause smerte vitner om noe helt annet. 

Det slo meg så hardt. Å se kista til min trofaste venn bli båret ut, tårene silte, jeg satt der nærmest og hikstet, enda verre ble det da han ble kjørt bort noe jeg absolutt ikke var forberedt på. Men det var godt å være i minnestunden. Treffe familien og andre nære venner. Jeg følte meg sterk, faktisk så sterk at jeg klarte og hedre ham med et selvskrevet dikt. Jeg visste det var helt i hans ånd og at han ville likt at jeg gjorde det. For meg personlig var det spesielt rørende at familien hans, spesielt moren hans satte så pris på det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Man kommer fortere tilbake til hverdagen enn man kanskje tror.  Mennesker tror kanskje savnet er mildere når vi så hverandre sjeldent? Man må ikke nødvendigvis spise middag sammen hver uke og ha et hav av fysiske minner sammen for å føle sterk sorg. Det som teller mest er hvor nært knyttet man følte seg til hverandre både emosjonelt og  hvor stor tillit, fortrolighet og trygghet det var mellom den avdøde og deg selv. Noe som var unikt mellom Morten og meg. 

 Jeg har også opplevd dette før. Knivene i hjertet hver morgen og hver kveld. Tause, smertefulle, private stunder hvor du gråter fra dypet av både magen og hjertet.  Du vet at alt er over. Ingen flere samtaler, ingen flere sjanser til å treffes, ingen flere : “Jeg elsker deg” meldinger. Alt du håpet på at dere skulle dele eller oppleve sammen er for seint. Man snur på hver sten i tankene gjør valg om igjen. Lukker øynene og ser for deg at du klemmer, og sitter tett inntil den du har mistet bare en gang til. Det er nettopp disse tankene som kan gjøre en sorg ekstra tung.  Denne tiden er for meg ekstra sår og tung fordi jeg tenker så på de ting vi aldri rakk å gjøre sammen, på virkelig jævlige dager spør jeg meg selv om jeg fortalte tydelig nok hvor inderlig glad jeg var i ham? Innerst inne vet jeg det men likevel kjenner jeg på det av og til. 

Men en ting visste jeg med stor klarhet da han ble borte.  Ingen venn har verken før eller senere vært så trofast mot meg. Så raus og så inderlig full av kjærlighet som han var og ga “lillesøstera” si.  Han ga av sin godhet og varme til siste slutt. Jeg har aldri hatt en venn 250% på min side som det han alltid var. Jeg som tidligere har skrevet at jeg mange ganger føler jeg må gi mest i mine relasjoner, der var Morten stikk motsatt. 

Allerede nå driver folk og jager meg fremover.  Jeg vet som alle andre at livet MÅ og VIL gå videre men ikke push så fort og vær så snill ikke la de dødes navn ties i hjel. Denne sorgen knuste noe inni meg, veltet meg litt overende. Men jeg står stødig og sterk i livet likevel. Jeg smiler, ler, drar ut på morsomme ting står i livet mitt med stødige bein. Men savnet og den dype og intense følelsen over og ha mistet et menneske jeg elsket er så rå, brutal og vond til tider at den skremmer vett av meg. Å gå rett inn i  den smerten knuser ikke bare hjertet mitt men gjør meg livredd for å miste igjen. Livredd og sint.  Jeg er ikke stolt av å innrømme at jeg har vært på grensen til kranglete med og mot min kreftsyke venninne i det siste. Heldigvis vil jeg nesten si er vi veldig nære så hun leser meg godt på godt og vondt.  Sorg er ikke noe lett vektig greier man er over så fort begravelsen er over. Det tar tid og som jeg erfarer, hvis man har eller har hatt andre påkjenninger i livet sitt, kan gamle sår sprekkes opp og nye føles vondere ihvertfall for en periode. 

Disse visdomsordene ga han meg i 2015. Et fryktelig turbulent år med alvorlig sykdom blant mine nærmeste og tap av en venninne. Nå finner jeg trøst i dem igjen. En venninne sa til meg en gang ” Når du mister noen sørg for og ha nok og henge fingrene i. Engasjer deg.  Fyll hverdagen og dagene med noe viktig. Noen jobber ekstra mye, eller har mulighet til å ta seg andre typer avbrekk. Til Paris, Berlin eller hvor det måtte være. Jeg sier ikke at de ikke kjemper med sorger de også for det vet jeg så absolutt, men jeg tør påstå at jeg og mange andre sitter stuck fast i livet og hverdagen vår på en helt annen måte, av den grunn  kan tøffe stunder føles seigere  og ta lenger tid og energi enn andre kanskje synes det bør. 

Men som Jan Werner sa til meg en gang ” Vi  må leve videre eller så skuffer vi dem vi har mistet.”

Jeg lover, jeg skal ikke skuffe deg Morten, men den tause smerten i hjertet og sjelen må løye litt først.