Et valg som blir tatt er sjelden uten en sorg.
Jeg leser av og til kronikker om å være frivillig barnløs og hvordan det er å bli møtt med forventningspress og hvordan spørsmål om man vil ha barn blir hengende i lufta. Samfunnet går veldig etter normen og normalen og velger man noe annet blir man fort sett litt ned på. Jeg synes det er både synd og provoserende, i 2016 burde det være mer rom for å ta sine egne og private valg uten å få tusen spørsmål og skrå blikk.
Jeg har visst fra jeg ganske ung at jeg aldri vil ha barn. Jeg blir aldri en av dere mødre som har en travel hverdag med henting og kjøring i barnehage og skole, jeg vil aldri kunne kjenne to små armer rundt halsen på meg, aldri fryde meg over en datter eller sønn sin første beståtte eksamen eller aller første forelskelse. Jeg ser så opp til mine venner som har egne familier, som har skapt en egen tilværelse og trygghet for seg selv. Det er faktisk en sorg som bare vokser seg større og større med årene.
Det er ikke det at jeg ikke liker barn, jeg elsker barn! Det var en sann fryd å jobbe i barnehage. Jeg kjente ofte en klump i halsen da møde og fedre til og med yngre enn meg kom og hentet skattene sine i barnehagen. Heldigvis er jeg velsignet med 5 fantastiske tantebarn som jeg elsker å tilbringe tid sammen med. Å ikke få barn handler ikke om å være egoistisk, jeg skulle mer enn gjerne satt noen små mennesker foran meg selv. Alle har vi våre grunner til og ta våre valg, vi må bli flinkere til å akseptere at vi lever forskjellig for husk selv om man har tatt et valg betyr det ikke det er uten sorg.
Halla! Tenkte bare å si hei når jeg først var innom 🙂
Veldig godt poeng her, og det må absolutt være lov å ikke få barn hvis man ikke vil. Skjønner godt hva du mener med at det er et slags forventningspress om å få barn i dagens samfunn. Selv har jeg alltid hatet barn helt til jeg fikk mine egne 😉
Men hatten av for deg som jobber i barnehage! Det tror jeg faktisk ikke jeg hadde klart og har så utrolig stor respekt for dere at jeg har ikke ord 🙂
Gooood helg!
Pappahjerte: Så hyggelig du var innom 🙂 Jeg jobbet i barnehage i noen år, hadde helsa vært bedre hadde jeg sikkert vært der ennå. Jeg har hørt noen si at vi bor vi samme by? ( Larvik) Du skriver bra ofte med litt humor. Forsett og kom gjerne innom senere. Alt godt til deg og dine.
Tøft og modig skrevet Silje. 🙂 ENDELIG noen som tør å sette ord på dette. Tør å blogge om det.. Dette burde være noe enhver selv burde bestemme uten at andre skal synes og mene NOE om valget en har tatt. Enten det er det ene eller det andre. Uten å bli stemplet som egoistisk eller å bli stemplet som å ikke like barn. Håper samfunnet en dag vil akseptere det for alle som tar dette valget..
Fint å lese. Greia med meg er at jeg ikke tør å få barn. Ja, jeg tør ikke engang ha kjæreste. Hver gang jeg begynner å like noen så får jeg noia, og nå har jeg tatt valget om å bare holde meg unna. Med det blir det jo heller ingen familiestiftelse. Jeg liker barn, jeg elsker faktisk å ta vare på andre, men i dette livet ser det ut til at jeg kommer til å ta meg av noen som allerede er født – dyr f eks, det brenner jeg for. Kunne sikkert jobbet i barnehage og, men jeg sliter psykisk og har ikke kapasitet til det på nåværende tidspunkt. Men hey, det kommer til å gå bra med oss selv om vi aldri blir som “de andre” 🙂
Jobber i barnehage selv å forstår ka du mener. Men eg elsker barn, å vil gjerne ha en dag. Men nå blir eg snart tante for første gang i mitt liv, å gleder meg skikkelig til det. Skjer det så skjer det, vis ikke så har eg jo barna i barnehagen. Eg tenker at livet mitt må vær med stabilt da, både økonomisk og stabilt med kjæresten. Mye man skal ta hensyn til, å vi er ikke klar for det enda. SÅ her nyter vi livet, dagene på jobb med alle ungene der rundt meg som eg forguder å pleier kjærligheten av bare oss to. 😀
Dette her er så vanskelig tema, jeg syns du beskriver ditt syn og din side av saken veldig godt. Jeg er litt splittet, tanken på å få barn er skremmende og lite fristende. Men tanken på å ikke få barn er også veldig skremmende og lite fristende. Jeg syns det er vanskelig å “ta et valg” angåenda saken. Hva om jeg bestemmer meg for det ene, også går livet mitt en helt annen vei? Jeg må bare prøve å ikke rushe tankene mine, og ta ting som det kommer. Det er en utrolig prestasjon du har tatt med å ta valget du gjorde som svært ung. det er beundringsverdeig! Jeg ønsker deg alt godt, og en fin kveld. 🙂
Hei! Det er veldig press på i samfunnet på å være “normale”, alle skal få barn, egen bolig, stasjonsvogn og hytte på fjellet. Får man et barn, så er spørsmålet der kjapt: “Skal dere ikke ha en til? På tide å starte nå, så det ikke blir så stor avstand”.
Om man velger å få barn, og hvor mange man velger å få har ingen andre noe med.
Jeg leste forresten en artikkel for noen år siden som heter Lykkeknuseren. Den handlet om at de som fikk barn hadde en periode hvor de var mindre lykkelig enn de som var uten. Har sikkert noe med våkenetter og tilhørende frustrasjon å gjøre 😉
Klokt. Å ta eit valg, uansett kor stort eller lite, tyder og at ein velger vekk noko. Alltid. Det treng ikkje å være negativt, men det kan så absolutt medføre sorg. Om ein klarer å sjå kva det inneber, fokusere på det positive med valet og kvifor ein har valgt det, er kanskje sorga lettare å bere? Det er uansett ein sjølv som sit med fasiten på kvifor ein har gjort det valet ein har gjort, så får ein prøve å la andres meiningar gå inn det eine øyret og ut det andre. Eller, om ein trur det kan hjelpe, kan ein prøve å minne om å ha respekt for kvarandre, andres val, og alt ein ikkje veit, for det er mykje..