Jeg vet det finnes mennesker som synes jeg ikke fortjener å leve. I deres øyne opptar jeg bare en plass i samfunnet og har null verdi.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er urovekkende å tenke på men likevel et veldig viktig tema og snakke om. Hat kriminalitet skjer mye mer enn vi kanskje er klar over. Nye tall viser en kraftig økning i antall hatkrim anmeldelser. I fjor ble det registrert 347 saker, mot rundt 200 i årene før, viser tall fra politidirektoratet. Bare fire av de 347 sakene som ble anmeldt i fjor, dreier som mennesker med funksjonsnedsettelse. Blant oss finnes det store mørketall i forhold til hat kriminalitet. Det foregår både i det skjulte og i det offentlige rom. Hat kriminalitet er straffbare handlinger motivert ut fra hat eller fordommer basert på religion,  livssyn, nasjonalitet, etisk bakgrunn og seksuell orientering. For tre år siden kom også mennesker med nedsatt funksjons evne inn i straffeloven.

Jeg blir skremt av utviklingen og må ta innover meg at jeg har mange grunner til å føle meg mer utsatt. Jeg har faktisk reflektert mye over akkurat det. Jeg er gul i huden, svart i håret, handikapet og kanskje til og med skeiv.  Jeg var en sjokkert og opprørt tilhører under Berit Vegheim sin sterke appell under Stolthetsparaden den 18 juni i Oslo, der hun med tydelige ord fortalte om funksjonhemmede som opplever vold, trusler og diskriminering. Hun fortalte blant annet om en gutt som hadde blitt hivd utafor en trapp av en guttegjeng. 

Berit fikk årets velfortjente Stolthetspris hun har i mange år vært synlig i samfunnets mange arenaer – der hvor diskriminering diskuteres og debatteres. Berit får ros for og ha satt hat kriminalitet mot funksjonshemmede på dagsorden og for å ha medvirket til den loven som for første gang sikret funksjonshemmede et diskrimineringsvern.  Berit Vegheim er daglig leder i stiftelsen Stopp diskrimineringen. Hun er utdannet kriminolog.

Det er ikke tvil om at mennesker som henne trengs og bli sett og hørt for å belyse utviklingen og ikke minst alvoret. Jeg har selv venner og bekjente som har blitt utsatt for grov diskriminering og hets. 

Sterke, tøffe Tamarin sto fram i media etter og ha blitt spyttet på og diskriminert av en guttegjeng på trikken i Oslo. Dette skjedde etter de så spasmene gjøre utslag som som det så ofte gjør i en CP-rammet kropp, spesielt hvis man er ekstra sliten og trøtt noe Tamarin var etter en lang dag full av aktivitet. Etter den vonde opplevelsen skrev hun et åpent og ærlig innlegg på bloggen sin som rørte hele Norge.Innlegget gikk som en farsott til mange av Norges største medier. Du kan lese og se et sterkt innslag om Tamarin her : Blogg : Nulltoleranse mot diskriminering jeg er like mye verdt!

Innslag på tv2 nyhetene:  Det var viktig meg å ikke å begynne å grine foran dem 

Tamarin anmeldte saken men den ble dessverre henlagt. 

Uloba har ved flere anledninger gjort sitt for og sette søkelys på hat kriminalitet.  Det viser seg dessverre at det er høy terskel for dette og det finnes idag heller ingen dommer på dette i Norge. 

Min venninne Renate delte noen tanker i et oppslag med Uloba i fjor. 

Hun bruker vekselsvis krykker og rullestol. Hun har opplevd mye krenkende og vondt og  skjellsordene har haglet etter henne, men politiet etterforsker bare straffbare handlinger, ikke ubehageligheter.

I Sverige blir det hvert år anmeldt langt flere saker. I 2013 ble det registrert over 5000 hatkriminalitetsaker i Sverige. Men de høye tallene har sin forklaring.

Utfordringen for norsk politi er å lære politibetjentene å registrere anmeldelsene riktig. I Sverige har de kodet sine registre slik at dataverktøy lettere fanger opp hatkriminalitet. Det svenske politiregisteret er kodet med en rekke skjellsord. Hvis en anmeldelse i Sverige inneholder ordene «nigger» eller «moske», så er dette lettere å spore for etterforskerne. Dette er en av årsakene til at Sverige har flere registrerte hatkriminalitetsaker enn Norge. Men lovverket er også noe ulikt.  Hele Renates artikkel finner du her : Høy terskel for hat kriminalitet  

Jeg innrømmer jeg er redd hat. Man kan være så sterk og selvstendig i livet men det skader ingen og ta sine forhåndsregler. Det finnes mange grunner til at jeg ikke lenger liker å dra utenbyes uten å ha med assistent. Det er rett og slett for å kunne føle seg 100% trygg, både i forhold til helse og om noe uforutsett skulle skje.  ” Det er jo bare og ta toget Silje. Det går fort.” Virker det lett for vennene mine å si av og til.  Det stikker i hjertet at de klarer og reise alene jeg innrømmer det, men jeg får bare tørke tårene og hvile i at jeg har tatt en selvstendig og riktig avgjørelse for meg selv. Trygghet og sikkerhet må gå foran min egen stolthet. Det ikke mange vet er at jeg har sett mørket noen sjeler har i seg. I tenårene var jeg på et grufullt tidspunkt veldig nær ved og bli tatt av en gjeng med mye eldre gutter inn i en bil.  Et mørke og en redsel jeg nødig vil se og oppleve igjen.

I sin appell i Stolthetsparaden advarte Berit Vegheim funksjonshemmede mot å identifisere oss med gjerningspersonenes syn på oss, når vi utsettes for hat kriminalitet. Hun har så rett. Vi skal bekjempe hatet med og aldri gi slipp på menneskers likeverd.

Vi har nemlig like mye verdi og like rett til å leve……