Vi har alle sett den. Reklamen om Roboten AV1 som er skapt av en genial bruk av mobilteknologi: AV1 er en «stedfortrederrobot» for langtidssyke barn. Mange jubler nok.
Avstand mellom hjemmet og skolepulten blir kortere og det blir lettere å følge med på undervisningen men jeg frykter at isolasjonen og ensomheten bare vil føles enda vondere og større.
AV1. 10 år gamle Eirik har cerebral parese og kan over lange perioder ikke være tilstede på skolen, eller være sosial, på samme måte som andre barn på samme alder. Med AV1 slipper han å gå glipp av noe. Han kan være med gjennom skoledagen og ikke minst på aktiviteter sammen med venner. Det hele via 4G. Den lille flyttbare roboten får langtidssyke barn og ungdommer ut av en isolert tilværelse, og gjør at de kan være med i sitt normale liv reklamerer Telia stolt på sine nettsider.
Bursdags invitasjoner kom sjelden ihvertfall på barneskolen der det var mest populært og fryse meg ut.
Jeg tror derfor med hånden på hjertet at hvis en slik robot hadde blitt funnet opp da jeg var 8 år på begynnelsen av nitti- tallet er jeg redd den bare hadde skapt enda større avstand og mer ensomhet.
Teknologien er stadig i fremgang noe som både er positivt og til tider sårt.
Riktignok når man hverandre lettere idag men all den frie tilgangen til sosiale media er ikke bare lett å ta inn.
Av og til er det ikke lett å få levert på sølvfat hva “alle” andre gjør eller hvor de befinner seg.
Selv jeg som er voksen kjenner avstand og sårhet på det til tider. Tenk om en slik robot skulle være med i kofferten til vennene mine på alle deres reiser?Jeg får klump i magen bare ved tanken.
Jeg spør derfor med stor bekymring i hjerte og sjel hvor vondt og sårt må da ikke bli for et barn?Jeg kan levende forestille meg hvordan det er å følge denne roboten for den som ikke er der. Det kan fort skape en ukultur. ” Se på alt vi gjør mens du er hjemme”. Jeg frykter også at en slik robot kan videreutvikle mobbing på et høyere nivå hvis roboten kommer i hendene på noen som ikke har gode hensikter. Man vil neppe tro det men unger helt nede i barnehage- alder mobber og fryser ut hverandre.
Jeg er bekymret fordi jeg selv bærer arr.
Jeg lærte som liten at man ikke kunne dessverre spikke venner ut av tre som men at måtte lære seg og takle ensomhet for det den var.
Mamma og pappa lærte meg rett.
Ingen Knerten av tre eller en robot av teknologi kan gi det “normale” livet alle oss med funksjonsnedsettelse og sykdom ofte har ønsket oss.
Det gode liv må man skape selv utifra egne forutsetninger, interesser og resurser.
Kjære lærere, foreldre, ungdom og barn.
Bruk roboten med varsomhet og respekt.
Ingen robot i verden kan erstatte ekte tilstedeværelse og sanne vennskap.
Dette var utrolig vond lesning. Jeg har ikke selv levd i ensomhet som barn, men min mor har det og jeg har nå snakket med utallige barn, ungdommer og de voksne som står rundt dem for å finne ut hvordan vi kan hjelpe til å få dem ut av ensomhet og inn i et inkluderende miljø. AV1 er dessverre, og selvfølgelig, ikke en løsning på hverken mobbing eller utfrysing.
Det aller viktigste som ikke kommer med i Telia sine filmer er at man også prater og kommuniserer gjennom roboten. Det er ikke kun et vindu – men et åpent vindu, hvor man kan snakke begge veier. Sånn jeg forstår barna og ungdommene vi snakker med så får de med seg at de andre finner på ting uansett. De vet allerede hva som skjer og det er allerede så uendelig sårt. Så det vi ville og fortsatt vil er å gi dem en mulighet til å delta etter absolutt beste evne. Å kunne si hei til alle, være med ut i friminuttene, kommentere på alt fra hva som var på TV i går, til hvor rar lærerens skjorte er. For det er det som er å være med: å snakke, å bli hørt, å se, å bli sett. Vi fortsetter selvfølgelig å gjøre roboten bedre. For hver dag kommer vi nærmere noe som virkelig kan være en løsning. Ikke for alle, men forhåpentligvis for veldig mange. Kanskje det er lettere å fortsette å være en inkludert del av klassen om man er med litt hver dag – uavhengig av sykdomsbilde. Det er vår teori <3 Og det gjør vondt hver gang det ikke fungerer perfekt, men jeg vil heller være med på å lage noe som kanskje kan funke, enn å ikke prøve. Tusen takk for at du deler. For at du belyser den ikke-vakre siden av ensomhet. Det er alt for få som tør å si hvor vondt det gjør og det er alt for lite fokus på at alle skal inkluderes. Varme klemmer