I midten av September var jeg på Bjarte Hjelmeland sitt fantastiske show ” I lånte fjær”. Et talent, en komiker og skuespiller med glimt i øyet og varme i hjerte.
I en av showets sketsjer kom han kjøre inn med elektrisk rullestol lik den jeg selv sitter i. Jeg ble overasket og ikke minst rørt. Han hyllet kameraten sin fortalte at han lever et godt og verdig liv tross funksjonnedsettelse og et liv i rullestol.
” Vi ynker oss ikke i smerte og synes synd på selv” sa han blant annet. Jeg både lo og klappet begeistret. Han tar oss på kornet og jeg føler virkelig han som en av veldig få komikere står opp for oss. Ser oss. Forstår oss.
De fleste av oss lever et riktig godt liv. Livet er ikke uten utfordringer og kamper for noen mennesker og selv om vi ennå har saker vi må kjempe ekstra mye for skal vi virkelig ta innover oss hvor heldig vi er i forhold til mange av våre forfedre og hvilken urettferdighet og grusomheter mange med funksjonsnedsettelse ble utsatt for i gamle dager ikke minst i under krigen.
Flere enn ti tusen med funksjonsnedsettelse ble drept av helsepersonell på sykehuset Hadamar i 1941.
1900-tallet sto Darwinismen og ideen om rasehygiene sterkt, også innen akademia. I 1923 innførte man steriliseringslover i USA, og Norge kom etter i 1933. En viktig del av nazipartiets propaganda var å tegne et bilde av syke og funksjonshemmede som en klamp om foten på samfunnet.Gjennom T4-programmet og barneeutanasiprogrammet fikk nazistene helsepersonell til å gjennomføre massedrap på mennesker med funksjonsnedsettelse .Folk ble sultet i hjel på institusjonen de bodde på. Noen ble lagt ut i skogen for å dø.
Jeg leste for kort tid siden Geir Lippestad sin nye bok Et-stoerre-vi“Der han blant annet skriver om den alminnelige samfunnsutviklingen og hvor han går i dybden i historien, tabuene og fordommene mennesker med funksjonsnedsettelse har levd med og kan møte idag. En sterk skildring og refleksjon som gjør dypt inntrykk.
Jeg har titt og ofte igjennom oppveksten reflektert over livet mitt. Jeg vet jeg har vært heldig som ble adoptert som baby. Jeg har ikke bare vært velsignet med en kjærlig og god oppvekst jeg har også fått vokse opp i et av verdens rikeste land hvor jeg har hatt fri tilgang til hjelpemidler, medisiner, leger, behandling og opptrening av kroppen. Jeg fikk en ny sjanse. Et liv med muligheter. Glede og håp. Jeg har fått vokse opp i en del av verden hvor jeg har blitt sett, hørt og elsket for den jeg er. I Asia blir man møtt med et annet syn både som jente og som funksjonshemmet.
Skammen er i boene hos foreldrene fra barnet er født. Funksjonhemmede holdes inne og gjemt. Jeg så en dokumentar for et par år siden jeg aldri har glemt. I den utrolig sterke dokumentaren reiste 69 barn til Vietnam som de ble adoptert og hentet av en kommisjon i Norge i 1969. De besøker som mange andre har gjør i slike dokumentarer barnehjemmet de ble hentet fra.Du ser små nydelige babyer ligge i sengene sine fjerne i blikket, med kloremerker slik jeg lå for over 30 år siden.
Dokumentaren kan du se her
Man får også et glimt av en avdeling for barn med spesielle behov. Alt fra med deformerte ansikter til Downs syndrom. Noen små barn men også unger som for lengst har vokst opp av bleiene og sengene sine. Noen stanger hue i veggen, andre gråter urolig. Tårene mine rant uavbrutt. Det virket uten å overdrive at disse barna er til oppbevaring før de er forventet til å dø. Selv i 2016 er forskjellene enorme, men en ting forandrer seg aldri. Alle mennesker lengter etter og trenger kjærlighet Det er hjerteskjærende å se hvordan ungene, spesielt de litt større strekke ut armene etter klemmer og nærhet.
Det er sterkt å vite at i 1983 var jeg en av dem.
Skjebnen ville bringe meg til Norge hvor jeg har fått kjenne på det gode liv. Et rikt liv.
Jeg bor i et land hvor mennesker med funksjonsnedsettelse som meg selv er så frie og synlige at vi går i stolthetsparade
bare for å vise at vi er stolt, sterk og synlig.