Jeg har ønsket å snakke om dette lenge. Men det er vanskelig. Det er sårt og vondt for ens nærmeste.Men det er dog et viktig tema og snakke om og tørre og være åpen om.

Er det noe med sikkerhet vi mennesker vet er det at vi alle en dag skal dø.

Mange av oss velger bevisst og skyve det lengst bak i hodet og orker ikke, klarer ikke snakke om det. Personlig er det tanken på at jeg en dag skal miste de jeg er aller mest glad i som plager meg mest og som jeg er mest redd for. Jeg har mistet mange både venner og familie.  Jeg har virkelig fått kjenne på sorgens smerte og savn men jeg vet at den dagen jeg mister mine aller nærmeste vil jeg stå i min livs største sorg og utfordring. Jeg er heldigvis vokst opp i en familie hvor det å snakke sammen alltid har stått i høy kurs. Vi har ingenting usagt og foreldrene mine har lært meg viktigheten av å være åpen om livets mange tema deriblant døden.  

Jeg har alltid hatt sans for mennesker som tør å gå litt i dybden når de snakker om livet eller døden.

Per Fugelli er en av dem som jeg synes klarer det best. Hans ord og klokskap fanger meg veldig. Han ber oss bli beviste på de viktige tingene i livet og på  vår egen dødelighet. Vi skal alle miste. Vi skal alle dø. 

Jeg har vært på to foredrag med ham Venninnene mine synes han var gørrkjedelig mens jeg satt som et tent lys og slukte alle de kloke ordene hans. Vi er alle perfekte feilvarer med feil og mangler sier han blant annet. Han ber oss slutte å konstant hige etter det perfekte, noe større og bedre men bli flinkere til å akseptere andre og oss selv for den vi er.  Han sier også noe om hvor viktig det er å bruke tiden riktig. Hvorfor spinne rundt i en konflikt? Hvorfor være i et forhold man ikke trives i? Livet er for kort og dyrebart til det. 

Livet krever mange valg. Yrkesvalg, valg av livsledsager og om man ønsker seg barn eller ikke. La oss snakke om et av det vanskeligste. Det siste valget og ønsket du tar her i livet. Din siste vilje. Jeg har brent for å hjelpe andre. Alltid vært for organdonasjon. Tanken på at jeg kan hjelpe og redde opp til flere liv etter min død er alltid noe jeg har vært 100% for.  Jeg er det ennå men jeg må ærlig si at jeg ble litt betenkt og redd da jeg i 2012 så den utrolige sterke dokumentaren Jenta som ikke ville dø om danske Carina som mot alle odds våkner opp og til live til og med etter at legene har både slått av respiratoren og alle medisinene er tatt bort. Legene som virker så skråsikre på at hun er på vei inn i døden tar feil. De var så skråsikre at de gjør enda en fatal feil og  stenger et dren, som de tidligere har satt inn for å holde trykket nede i den overbevisning at jenta vil dø innen få dager.  Mye tyder på at jenta vil leve med varige med resten av livet på grunn av dette. Jeg ble så opprørt av å se dette at jeg i lang tid gikk bort fra mitt tidligere valg og ønske om å være donor.

 Jeg vet det er lite sannsynlig men jeg spør meg selv når det kunne skje i Danmark kunne det vel like gjerne skje her?

Jeg kikket på donorkortet mitt senest idag. Jeg må bare få de redde tankene ut av hodet. Jeg som alltid brenner for å hjelpe andre skal også tørre og si et rungende og klart ja til og hjelpe andre også etter min død.

Ta stilling til dette du også.

Det redder liv.