Jeg har alltid vært stolt over å ha et nært forhold til foreldrene mine. I tenårene så nok vennene mine på meg som mammadalt. Men jeg var ung da jeg for første gangen kjente på frykten for å miste hun som står meg aller nærmest.
Hun vet det ikke men noen ganger kjenner jeg på et vemod når jeg triller ut av barndomshjemmet mitt. Jeg er for lengst voksen og selvstendig men en del av meg vil nok for alltid føle meg som mammas jente. Jeg har et liv full av forskjellige interesser, jeg har gode, nære venner og etter jeg fikk BPA bygger jeg sakte opp et nettverk med assistenter. Hverdagen min går rundt og vel så det. Jeg har et veldig godt liv. Men selv som voksen er det foreldrene mine som er viktigst. De er som er nærmest og selve livbøyen i livet mitt. Det blir vel lett slik mellom barn med funksjonsnedsettelse og foreldrene? Spør kanskje noen seg? Det er riktig i vårt tilfelle men jeg vet det slett ikke er riktig for alle. Jeg derimot vet ikke hva jeg skulle vært uten foreldrene mine. De som vekket meg til live da de fikk en bylt på 6 kilo i armene sine for over 33 år siden. De trente opp min spastiske kropp og vekket opp mitt sinn. De var mitt vern da verden viste seg rå og ubarmhjertig. De stilnet min gråt da barna løp fra meg, venner sviktet og forelskelser gikk i stå. Sammen med dem delte jeg mange gleder. Ferieglede. Fornøyelsesparker, is, bading, fotball ( med sko på hendene) og skrubbsår. Musikk, konserter og bøker det har aldri vært mangel på opplevelser av ulike sorter.
Jeg slamret riktignok også litt med dørene da jeg var tenåring. Hvem har ikke gjort det? Men noe stort opprør ble det aldri. Vi har alltid hatt stort takhøyde hjemme hvor det har vært rom for å snakke om stort og smått. Vi er både humoristiske og ærlige. Jeg jaget heller ikke så fryktelig etter løsrivelsen i tenårene. Noe mange av vennene aldri helt forsto, de lo nok litt bak ryggen min. Det handlet aldri om at jeg har vært noen større mammadalt enn andre heller det at jeg har alltid trives med dem.Jeg har det den dag idag det veldig fint sammen med dem. Jeg vil sitte som en gammel dame og vite at jeg nøt tiden vi hadde sammen framfor for å angre.
Jeg var ung da jeg for første gang kjente på frykten for å miste Mamma. Dessverre har den forferdelige følelsen kommet med jevne mellomrom siden den gang. Det er vondt for alle og oppleve at noen som står deg nær er syk. Men jeg tør påstå at det kjennes ekstra på kroppen til de som har levd så tett sammen med foreldre sine som jeg og flere av vennene har gjort og forsatt gjør. Dette burde snakkes mer åpent og ærlig om for jeg tror det er mange som kjemper mot angsten og reddselen for å miste de som for mange er ankret i livene våre. De som har sett oss, kjempet og slåss for at vi skal ha det bra. De som var der igjennom alt. Kanskje angsten for å miste føles ekstra sår for oss uten kjærester og barn? Det kan hende men jeg tror likevel det handler om hvor nær man er som familie.
Det er netter hvor jeg hører venninnen min hikste av gråt fordi hun er redd for den dagen hun vil miste mammaen sin eller hun kjenner ekstra på savnet etter gårsdagens glansdager hvor også faren levde. Tiden står stille slike netter. Netter vi åpner opp om angsten og frykten for å miste de som står oss nærmest.
Jeg er riktignok voksen og selvstendig men jeg trenger mammaen min i mange år ennå. Enkelte ting blir man aldri for gammel til og en del av meg alltid være mammas jente.
BRUK TID PÅ FORELDRENE DINE DU OGSÅ. VI HAR DEM IKKE EVIG.
Varmt, ærlig og sterkt skrevet . Ingen tvil at du elsker din mor og at dere har et fantastisk varmt forhold. Det er utrolig viktig å ta vare på de man har rundt seg.
Uansett hvor voksen man blir trenger vi mamma <3