Jeg jobber ikke. Det føler jeg fryktelig skam over. En vond og skjult skam mange ikke forstår. Det er ingenting jeg heller ville gjort enn å bidra til samfunnet.
Ifølge SSB sto 85 000 funksjonshemmede ufrivillig utenfor arbeidslivet i fjor. Jeg er en av dem. Det vil si jeg var en av dem. Jeg innser nå at kroppen ikke orker flere forsøk. Jeg har prøvd. Kjempet og grått. Men mest av alt skammet meg dypt og inderlig. Jeg gjør det ennå. Jeg mottar ikke penger fra folketrygden med lett hjerte. Jeg burde kanskje gjort det med en diagnose som gjør det lett og forstå hvorfor, Kanskje litt for lett? Jeg beundrer alle med nedsatt funksjonevne som er i jobb og som kanskje til og med har klart og få en utdannelse. Jeg beundrer alle dem som har nok krefter og energi til å bidra og yte noe for andre. Jeg kjenner både en sosionom,ergoterapeut og journalist som alle har funksjonsnedsettelse på ulike måter. Det er viktig og livet og gir hverdagen en ekstra mening. Jeg har gjort mine forsøk. Jeg er glad og stolt over det.
Jeg er glad jeg har fått kjenne meg både inkludert, sett og verdsatt i et helt vanlig arbeidsmiljø med funksjonsfriske.
Dette var i en liten fantastisk barnehage her i Larvik.
Følelsen denne opplevelsen og de ansatte ga meg er noe jeg aldri vil glemme.
Det er så viktig. Viktig å gi mennesker med nedsatt helse lov til å prøve. Man leser for ofte om mennesker som aldri får en annen runde på jobbintervjuer fordi de er nedsatt i helsa på ulike vis. Engasjerte, høyst oppgående mennesker med mange fine ideer, innspill og resurser. Men som mange dessverre ikke får vist dem. En rullestolbruker trenger kanskje en fysisk tilrettelegging på arbeidsplassen, mens en som sliter med konsentrasjon, angst og eller utmattelse vil kanskje trenge litt ekstra tid for og få utført en oppgave dette bør samfunnet og dagens mange arbeidsplasser gi rom for.
Jeg kjenner følelsene og en gjemt sårhet i hjertet plusse opp igjen mens jeg skriver dette. Tanker som “Jeg var ikke flink nok og i herdig nok med skole og utdannelse” bobler opp i meg igjen. Jeg skammet meg lenge for og ikke “ha blitt noe”. Men jeg kjenner også dem med lange utdannelser som sliter med og få seg jobb fordi de blir dømt før de omtrent har kjørt inn døra med rullestolen sin. Man har dessverre lett for å bli dømt uansett. Lett for å bli sett ned på.
Jeg opplevde det senest i går. En vikar fra hjemmesykepleien tok seg den frihet og mene noe om meg uten i det hele tatt og kjenne meg eller min historie. Det var nok kanskje et elendig forsøk på småprat men dama hadde aldri møtt meg før og allikevel synes hun selv hun hadde rett til å mene at jeg passet til og jobbe på en av de verna bedriftene her i byen. Det er ikke første gang jeg har hørt noen si det.Jeg fatter ikke hva som får noen til å ville sette oss i bås fra første stund. Jeg blir dypt fornærmet og sint. Jeg er klok, verbal, sterk og engasjert. Jeg vil ha meg frabedt og bli satt i samme bås med psykisk utviklingshemmede. Slike utalser er for meg både frekke og fordomsfulle. Jeg har venner over hele Norge og dessverre kan flere fortelle meg at de har opplevd og bli dømt på samme arrogante måte. Det er noe med holdninger og skråblikk som må tas skikkelig på alvor.
Jeg har også opplevd at noen pynter på det. Noen har ment jeg kan være en resurs for dem. Jeg har mer enn nok med og være en resurs for meg selv og omgivelsene rundt meg jeg.
Verna bedrifter er et flott og viktig tilbud for mange. Men et slikt sted passer ikke nødvendig for alle. Mennesker med funksjonsnedsettelser er like ulike som funksjonsfriske og det at du ser meg i rullestol gir deg ikke noe mer lov til å dømme meg for å passe blant psykisk utviklingshemmede.
Det gjør vondt og det gjør bare skammen over å ikke ha helse til å jobbe enda vondere.
Slutt å døm. Se meg heller i øynene så skal jeg fortelle deg hvem jeg er.
Å, så bra skreve.
Dette er et etterlengtet tema for mange, en situasjon som veldig mange av oss har fått oppleve og det som er ekstra synd med det, er at det virker som det er så få som forstår det, hvordan det er, hvis de ikke selv har vært oppi det. Du har her fått med deg mange viktige poenger, uten å være for privat eller si noe negativt om noen.