hits

HUSKER DU DISSE TV PROGRAM FRA 90 -TALLET?

 I forbindelse med TVNorges 30 års  jubileum har kanalen igjenopplivet seergiganten Casino nå i adventstiden, til stor jubel og nostalgi. Men når vi først er inne på tvprogram på 90 tallet har jeg hentet fram enda flere uforglemmelige program og tvserier fra jeg vokste opp.

Alle som så på TV på 90-tallet, husker vel det gode gamle TV programmet  «Casino» med Hallvard Flatland og Tause Birgitte i spissen. Dette var serien som virkelig pirret et gamblinghjerte og spenningen var ikke bare høy for de i studio, men den kom faktisk gjennom TV-skjermen! Det er ikke uten grunn at dette er en av de best huskede norske gameshow på norsk TV gjennom tidene.

TV-underholdningen gikk på TVNorge fra 1989 til 1996, med Hallvard som programleder de fire første årene. Deretter tok den litt mer trauste Leif Erik Forberg over nok en mann med bart og programmet  gikk rett i grøfta. Programmet fikk et lite gjensyn i 2003 til 2004, denne gangen på TV3, men ble dessverre ingen suksess. Programmet ble en av de første norske suksess-programmene som ble sendt utenfor NRK og kapret over 800 000 seere på det meste!

Dette var dessuten det første norske programmet hvor man kunne vinne helt enorme premier! Normale mennesker fikk sjansen til å spille om hus, bil, utenlandsferier og en rekke andre dyre premier. De trakk vilkårlige mennesker fra studio som fikk delta, eller fra folk som ringte inn.

Jeg var bare 6 år da Casino kom på lufta og det er med stor fryd jeg husker årene som fulgte. Mandag fikk jeg se litt over halve programmet, fredag fikk jeg se hele. Det var spennende å se hvem som vant og om noen vant hus eller bil. Man føler noe av samme spenningen nå  om deltageren får gode eller dårlig kort. Hallvard Flatland var personlig min største favoritt blant programledere i Casio og jeg innrømmer at jeg synes det er rørende å se han igjen som Casinosjef med tanke på at mannen var dødssyk i 2013. I de  siste årene har vi også blitt kjent med datteren hans Katarina Flatland som programleder for blant annet "Jakten på kjærligheten". 

Apro kjærlighet. Husker du " Reiseskjekken" ?  Helge Hammelow-Berg var programleder. Siv Stubsveen var vertinne og Lillebror Sande Larsen spilte piano. Hammelow-Berg ledet 450 programmer i perioden 1991 til 1997.Reisesjekken var et såkalt sjekkeprogram der en deltager fikk velge mellom tre utvalgte som satt bak en skjerm og svarte på spørsmål stilt av deltageren. Deltageren skulle på basis av denne informasjonen velge en av de tre. Sammen skulle de reise på en ferietur og siden komme tilbake til programmet og fortelle hvordan det hadde gått. Programmet gikk en gang i uka den første sesongen, men ble fra 1991 utvidet til to sendinger.

Et annet program som traff meg veldig var Talentiaden på NRK. Nesten som dagens "Norske talenter" der ulike mennesker fikk vist fram talentet sitt. Noen spilte et instrument andre sang, Ivar Dyrhaug var programleder. Artister som Alexander Rybak og Lisa Stokke er tidligere deltagere i denne programserien.

Men den som gjorde sterkest inntrykk på meg i dette programmet  var selvfølgelig Jan Werner. Der jeg forelsket meg fra første tonen som kom ut av munnen hans. Lite ante den 11 år gamle meg hva Jan Werner kom til å bety for meg som venn og hvilken enorm betydning han også fikk for fremtiden min. Derfor er minnet om dette programmet sterkt og rørende å tenke tilbake på.

Jeg var ung men vokste opp med foreldre som ville jeg skulle ha et ærlig bilde av livet, og forhold til sykdom og ulike form for fare. Rescue 911 var et lærerikt, rørende og gripende program jeg som barn satt og så med foreldrene mine. Det var et program om rekonstruerte hendelser fra virkeligheten fra mennesker som hadde ringt inn til alarmsentralen. Jeg husker noen historier gjorde dypere inntrykk enn andre. Jeg husker spesielt historien om en ung mann som havnet i en trafikkulykke. Han døde ikke men ble blind på det ene øyet. Kameraten døde men han fikk hans brune øye selv hadde han et blått. Jeg synes det var så  sterkt og da han fikk dra på ball med kjæresten sin gråt jeg.

En engel i blant oss. (orig: Touched by an Angel) var en serie jeg elsket fra start til slutt. Serien handler om engelen Monica som er blitt sendt til jorden for å hjelpe og inspirere mennesker i nød. Serien ga håp, glede og viktig lære om rett og galt og det og  ha tro på seg selv og  sin egen intuisjon. Jeg satt og gråt til mang en episode og var spesielt glad i den litt tøffe, ærlige Tess og dødsengelen Andrew. Noe som er enda sterkere og se klipp av nå som voksen, som jeg  har levd og erfart en hel del mer og ikke minst smertelig fått erfare hvordan det er å miste mennesker jeg elsker. Serien rørte meg dypt og jeg elsket å se på den med mammaen min. 

Go' elg var et norsk barne- og ungdomsprogram som gikk på NRK fra 1995 til 2000. Jeg elsket dette programmet i 11- 12 års alderen. Jeg frydet meg hver eneste fredag. Jeg digget det humoristiske samspillet mellom Vera Micaelsen og Jan Erik Larssen. Så fan var jeg spesielt av Vera at jeg jublet høyt da jeg og vennene mine fikk en hel sommerdag sammen med henne i 96. Det at Vera nå er død i en alder av 43 er umåtelig trist å tenke på. 

Dr. Quinn, Medicine Woman var en amerikansk drama- og westernserie Handlingen er lagt til slutten av 1860-tallet og handler om den kvinnelige legen Michaela Quinn reiser fra sitt fornemme liv i Bosten, for å jobbe som lege i en liten landsby i Colorado. Jeg elsket denne serien, jeg som også elsket å se på brødrene cartwright i serien Bonanza sammen med storebroren min Rune, la min totalt elsk på Dr. Quienn. Hun var hjelpsom, hjertevarm og modig også var jo han kjæresten hennes Sully så kjekk. Jeg humrer når jeg tenker på det, jeg synes han var så utrolig kjekk altså. 

 Asylet. Denne serien var utrolig populær da jeg vokste opp. Jeg var 12 år og frydet meg over spenningen som utløste seg hver lørdag de tre årene den gikk. Barn og unge fikk det vi ønsket oss. Drama, spenning og forelskelse. Jeg flirer når jeg tenker på hvor kjekk jeg synes han ene var. 

Lars-Kristian Harveg som spilte hovedrollen som Thomas. Han ble bare kjekkere og kjekkere for hvert år og sesong. Du finner de to første sesongene av Asylet på NRK sine nettsider her. 

Glamour (engelsk tittel: The Bold and the Beautiful) er en amerikansk såpeserie som har gått siden 1987. 

Serien fokuserer på familiene Forrester, Logan og Spencer. De lever i et motemiljø i Los Angeles hvor makt, sjalusi, kjærlighet, intriger og familiedrama er sentrale faktorer i serien.

Serien er verdens mest sette såpeserie. Den vises i mer enn 110 land og anslås å ha nærmere 30 millioner TV-seere. I skrivende stund  så har det blitt vist over 7400 episoder.

 Hovedkarakterene Brooke Logan og Eric Forrester har vært med siden første episode, altså  over 30 år. 

Glamour er en av verdens mest sette og evigvarene tv serie. Den har blitt sett på i generasjoner i vår familie. Besta så på den, mamma så på den og jeg og storesøsteren min var innom noen år vi også. 

Da jeg var tenåring på slutten av 90-tallet ble det slukt enda flere serier. Dawson´s Creek og Sunset Bech var de aller største favorittene. Blant norske serier selvfølgelig "De syv søstre" og Norges største såpehotell Hotell Cæsar. TV som media kan sikkert lett bli kritisert, men la oss ikke glemme at det også gir oss kunnskap og underholdning. Det som fenger oss mest blir en del av oppveksten på en god måte, det er alle disse programmene gode eksempler på.  

3 DESEMBER FN - DAGEN FOR FUNKSJONSHEMMEDE.

3 Desember var det FN- dagen for funksjonshemmede. En viktig dag for å samles til både protest og fest. Med godt over 20  arrangementer i hele landet ​tok man dagen tilbake og markerte rettighetene vi har krav på, men som ikke er innfridd. 

Det var Norges Handikap forbund som sto bak disse markeringene. Både sentralt i Oslo og rundt om i de ulike regionlag. I Fredrikstad var det fakkeltog, «Funkis takeover» på Kulturhuset i Oslo, og Kinokveld i Trondheim for å nevne noe. Mitt eget  regionlag Oslofjord Vest laget fest i forumet på Sandefjord Videregående skole. En fin kveld med med innspill, refleksjon og tydeliggjøring på hvorfor denne dagen er så viktig.

 Det er 10 år siden vi fikk FN Konvensjonen for funksjonshemmede (CRPD) og det er 5 år siden Norge ratifiserte denne konvensjonen. Den stiller krav til hvordan medlemslandene i FN på best mulig måte kan legge til rette for at også funksjonshemmede kan nyte godt av de universelle menneskerettighetene som er nedfelt i andre FN-konvensjoner. Dette handler om å innføre lover og regler som hindrer diskriminering av funksjonshemmede og gjør det mulig for mennesker med nedsatt funksjonsevne å leve et selvstendig liv og delta på alle områder i samfunnslivet. Likestillingsloven er et eksempel på en slik lov i Norge. Fysisk tilgjengelighet gjennom universell utforming er et annet bærende prinsipp, som er fastsatt i Plan- og bygningsloven.

Konvensjonen ble vedtatt 13 desember 2006 og Norge undertegnet den 30 mars 2007 men de ratifiserte den ikke før 3 juni 2013, det tok altså 6 år fra de skrev under før den ratifisert. Ved slutten av FNs tiår for funksjonshemmede i 1992 besluttet FNs generalforsamling å etablere 3. desember hvert år som en internasjonal dag for funksjonshemmede Målet er å promotere funksjonshemmedes rett til å delta i aller deler av samfunnet, både politisk, sosialt, økonomisk og kulturelt. 

  • Over en` milliard mennesker lever med en form for funksjonshemming.
  • 80 prosent av funksjonshemmede bor i utviklingsland.
  • 50 prosent av funksjonshemmede har ikke råd til helsetjenester. 

 

Hvert år velges det et tema for dagen, og i år er temaet arbeid og arbeidsliv for personer med nedsatt funksjonsevne. Statistikker viser ikke akkurat bedring i få funksjonhemmede ut i arbeid.  I 2016 var 44% av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeid, mot 73 % i befolkningen generelt. 85000 ønsker en jobb.  Men det finnes gode solskinnshistorier som er et levende bevis på at det er fullt mulig å være i arbeid. De viser at det begynner å bli noen aktører som faktisk tør satse på å få funksjonshemmede ut i arbeid men det er som sagt forsatt en lang vei og gå. 

Det hjelper lite at Norge har skrevet under og ratifisert konvensjonen, når de ikke tar den inn i lovverket, dette svikter mange politikere stort på. Den 24 og 25 mars 2019 skal den norske regjeringen for første gang utspørres av FN komiten som overvåker konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). For kort tid siden ble spørsmålene fra FN komiten offentliggjort, og det er en lang liste over temaer som regjeringen må svare på. Vi feiret og protesterte denne mandagskvelden. Norge er rettslig forpliktet til å følge konvensjonen men samtidig bryter kommuner i vårt langstrakte land konvensjonen hver dag, med at vi ikke får våre rettigheter oppfylt. Det er som er en skremmende sannhet er at enkelte politikere ikke engang vet at konvensjonen finnes.  Det er utrolig viktig at vi tar denne dagen tilbake og gjør den til vår. Våre liv handler om mer enn fagre lovnader om hvilke intensjoner  politikere har, vakre ord har ingen betydning  hvis ikke det ligger handling, vilje og sist men ikke minst en stor holdningendring bak.  Derfor må markering av denne dagen bli en tradisjon!

JEG HAR MØTT MAMMAEN TIL IDA.....

Noen bøker berører hjertet ditt så dypt at du aldri glemmer det. Idas dans, er en av min livs beste og sterkeste leseropplevelser, 13 år etter jeg leste boka for første gang, har jeg møtt favorittforfatteren min. Idas mamma, Gunnhild Corwin. Et møte som for meg personlig skulle vise seg og bli nesten like sterkt og uforglemmelig som boka hennes. 

Jeg har alltid hatt stor sans for filmer eller bøker basert på historier fra virkeligheten. Jeg og bestevenninnen min Birgitte fant denne boka omtrent samtidig, vi var i begynnelsen av 20 årene. Birgitte hadde mistet en klassekamerat i kreft i begynnelsen av tenårene, en gutt vi begge husket godt. Tapre Anders med en hjernesvulst som dessverre ikke kunne bli operert ut. 12 år gammel så han på meg med sitt direkte blikk og sa : "Silje jeg veit jeg skal dø!" Jeg har aldri glemt hverken han eller den samtalen. Noen få år før denne boka kom meg bokstavelig talt for øre  hadde jeg sett min bestemors kamp og tap mot kreften. Idas dans handler om 18 år gamle Ida, som får akutt leukemi og dør etter 14 måneders intens kamp. Nå tenker du kanskje irritert for deg selv? Silje! Kan du se og holde opp med alle de tragiske kreft innlegga dine? La meg da få presisere at Idas dans er en av de vakreste, ærligste men også varmeste og lyse bøker jeg har opplevd noensinne. Forfatteren skriver så gripende vakkert at det på en måte også oppleves oppløftende for leseren. Gunnhild har en formiddelingsevne mange kan misunne henne. Man merker både morskjærligheten og hennes sterke iboende indre kraft i bok og ordform som jeg både så og hørte ansikt til ansikt på dette fantastiske foredraget. 13 år etter hun skrev om Ida, familiesamhold, søskenkjærlighet, familiemiddager med vin og sølvbestikk. Nære, lyse. vakre stunder med barn og svigerbarn. Idas kjæreste, Jonas som var litt eldre som hun i starten grunnet sin skeptisk kalte "drittsekken" men som hun og mannen Bjarne etterhvert blir så glad i. Birgitte og jeg blir så grepet av boken at vi snakker om den helt fram idag, ikke fordi historien er tragisk og at jenta er på samme alder som oss men fordi Gunnhild skriver så levende og varmt om datteren og familien sin, at vi etter og ha lest boken ferdig nesten har blitt glad i dem og ønsker dem alt vel i livet. Boken ble i sin tid en braksuksess og det er ikke for ingenting Gunnhild skrev oppfølgeren " Etter dansen" i 2011. Allerede etter jeg hadde slukt første bok tenkte jeg " Tenk og få oppleve et helt foredrag med denne sterke, kloke dama som skrev så kraftfullt, ærlig men likevel så levende, oppløftende og lyst? Gunnhild minte meg om 2 av de sterkeste og flotteste damene jeg kjente fra mitt eget liv på den tiden, min egen mor og Trine, min fantastiske lærer fra videregående. Jeg har fulgt bloggen hennes, lest artikler og av og til sett henne på tv i de årene i mellom disse bøkene. Nettopp fordi jeg ble grepet av hennes ærlige måte å se og møte livet også da det var som mørkest. 

   

13 år senere kjører jeg inn i Kreftforeningens lokaler i Tønsberg. Jeg har gledet meg til dette foredraget i flere uker, eneste bakteppe for begivenheten er at jeg også selv har blitt nær pårørende til noen med kreft. Men det ble som jeg trodde. En lys, lærerik og vakker stund. Foredraget het, "Er det lov til å le selv om noen har kreft? Jeg lo, gråt og lærte mye på de to timene denne formiddagen.  Gunnhild var blitt gråere i håret og fått enda flere barnebarn. Men gud bede for et positivt trøkk det fremdeles finnes i den dama. Jeg er både gråtkvalt og lattermild på samme tid. For det hun sier når inn hos meg som hun skulle vært en blanding av en lærer og en lifechurch. Hun snakker om det levende livet, sykdom eller ei, man må leve det livet man har. Ikke tenke på det man kunne hatt, burde hatt eller hadde fortjent. Man må gi det man har, der man er. Er livet jævlig akkurat nå? Ja så er det, det. Lev i det slik det er. Hun mener som meg at det går veldig fint og ha gode og lattermilde stunder selv om man har eller lever i nærheten av kreft. " Le høyt og nyt gode dager. Ta dem inn og omfavne dem med full kraft. Det samme gjelder dager man gråter. Ikke hold noe tilbake! Skrik og slå ned i puta om du vil. Bare ved å få det ut kan det bli bedre.....Akkurat det er noe vi alle kan ta med oss uansett om man er berørt av sykdom eller ei. 

 

Det er mye positivt som forsterker seg når man lever tett på alvorlig sykdom. Noe Gunnhild trakk tydelig fram.  Jeg har aldri kjent så sterkt på kjærlighet, vennskap og samhold som da Ida var syk. Hun tør være ærlig og bryte tabuer. " Mange mener at det å miste et barn er det verste som finnes. Ja, det er det verste jeg har opplevd i mitt liv, men jeg synes det blir feil å måle sorg. Det finnes mange skjebner og sykdommer sier damen som vet en hel del om hva hun snakker om. Hun har også mistet sin bror brått i en ulykke og en nær venninne døde av Alzheimer. Gunnhild er så modig at hun sier ord få ville tatt i sin munn etter og mistet et barn. " Jeg har mistet barnet mitt. Men helt nøkternt har jeg mer enn jeg har mistet. Jeg har 3 barn og 9 barnebarn og jeg er forsatt gift med den samme mann jeg har levd med i ørten år. Jeg har gode venner. Noen vil kanskje tenke at når man har opplevd det verste som finnes skal man ikke ha en god dag lenger. Det har jeg.  Det betyr at hvis vi veier det så har jeg mer enn jeg mistet selv om det absolutt ikke føltes slik i starten. Man må etterhvert velge hvor man vil ha fokus. Vi må leve videre uten Ida, vi døde ikke med henne.   Hun gjør inntrykk. Vi lytter og sitter arm i arm bestevenninnen min og jeg. 

At Gunnhild har et varmt og lyst sinn finnes det ingen tvil om. Det føles godt og oppløftende å være i denne stunden med henne. Men hun er også ærlig på de mange tøffe tak man er tvunget til å gå igjennom med sykdom og død tett på seg. Hun synes det også det er viktig at vi mennesker lærer oss å stå i motgang uten å stritte så mye i mot det, men å stå løpet ut uansett hva det er. Vi må tillate oss å kjenne på livet også noen ganger når det tøft. Det nytter ikke å bare glatte over smerte og sorg. "Man sier at livet ikke er så verst, stort sett er det sant. Men noen ganger er det verst." Tross sin positive innstilling til livet er hun ærlig på at hun måtte reise bort hver vår alene de første årene etter Ida døde.  Hun dro på hytta på  Jomfruland der tok hun sorgen frem og gråt så snørr og tårer rant. Noen dager senere følte hun seg som fornyet med krefter og humør og avsluttet det hele med årets første bad. " Motgang gjør deg sterk sier et kjent ordtak. Gunnhild mener det heller er en mulighet. Det er en mulighet til å bli sterkere men det kommer helt an på hvordan man velger å møte den.  Jeg snakker med Gunnhild både under og etter foredraget. Det føles så fint. Hun møter meg med varme og forståelse og glimt i øyet. Jeg har gjemt samtalen i hjertet og vil huske på den i de tøffeste stunder. Jeg lovet henne det. 

Før hun går. Trekker hun opp en av bøkene sine opp fra veska si og avslutter med å lese et sterkt avsnitt fra " Etter dansen" som hun skrev etter Ida sin død. Det lyder slik " Du er så sterk sier mange. Jeg tror vi alle har et reservoar av krefter til bruk ved riktig store prøvelser. Krefter vi ikke nødvendigvis har tilgang til i hverdagen. Men vi trenger dem ikke i hverdagen. Vi trenger dem i livskriser, ved eksistensielle utfordringer. Kreftene er der. Vi må våge å stole på at vi har dem. Det handler om å tåle mer enn vi noengang hadde trodd. Det handler om å være sterkere enn vi noensinne kunne forestille oss. Kanskje min styrke ligger i min enfoldige og ufravikelige tro på menneskets iboende livskraft. "Er du bitter spør folk?" Nei, jeg har aldri vært bitter. Hvorfor skulle jeg være det, og på hvem? Jeg er kanskje blitt mer ydmyk, og mer sårbar etter Idas sykdom og død. Men samtidig sterkere. Livet er uforutsigbart, det er hele tiden i bevegelse det er ikke statisk, det pulserer. Jeg er også i bevegelse. Jeg forandrer meg kontinuerlig, umerkelig eller betydelig, og det er erfaringene mine som er med på å forandre meg. Min utfordring ligger i å la min dyrekjøpte erfaring bli en styrke, som skal kunne bringe meg videre - ikke en belastning og et åk som jeg skal slepe med meg. Før Ida døde fikk hun meg til å love at jeg ikke skulle gå til grunne. Det er en god plattform for et videre liv. Men det er ikke nok å skulle leve videre fordi Ida ønsket det. Jeg må selv ville leve et godt og meningfullt liv. Ikke for Ida eller for andre. For meg. Først da kan det bli et ekte liv, og ikke et pliktløp. " Pass på at du har nok å gjøre sa doktor Geir da jeg traff han for siste gang på Rikshospitalet. Men det holder ikke å ha mye å gjøre. For meg er det viktig å finne mening i det jeg gjør. Utallige brev fra ukjente, som har lest Ida dans   eller hørt foredragene mine, gir meg mening og glede. For det er bare jeg som avgjør om livet mitt er meningsfylt eller meningsløst. 

Jeg snur meg mot Gunnhild en siste gang før jeg kjører ut av lokalet " Veldig hyggelig å møte deg" sier jeg. "I like måte kjære deg" sier hun og smiler et varmt hjertesmil.   En fremmed dame har fylt meg med styrke og håp. Et glødende positivt håp som får meg til å tenke, tro og håpe på at fremtiden blir lysere og bedre enn jeg klarer å forestille meg idag.  Ida er nok stolt av den sterke, kloke mammaen sin. Det har hun virkelig grunn til også!!

ELEFANTEN.......

Har du et øyeblikk i livet du stadig ligger og grubler på eller en hemmelighet du gjerne ville ha fortalt? I podkastserien Elefanten gyver seks modige mennesker løs på det ugjorte og usagte i livet sitt. De kontakter ekskjærester, tidligere plageånder eller egne foreldre for å rydde opp. Denne serien gjorde et sterkt og rørende inntrykk på meg og jeg har gledet meg til å anbefale den på bloggen min. Seks ulike mennesker med seks forskjellige men sterke historier. 

Episode 1 : Grethe. 

For 20 år siden møtte filmregissør Grethe Bøe en ukjent som uten å vite det reddet livet hennes. Nå ønsker hun å spore henne opp, fortelle historien sin og endelig få takke. 

På utsiden var hun den vakre og vellykkede filmskaperen. Men en stund ønsket Grethe Bøe bare å dø.Det var det året det var vinter-OL i Negano. 1998. SAS-reklamen Grethe Bøe hadde spilt inn sammen med Vegard Ulvang og de andre skigutta fylte pausene på TV2. Den 26 år gamle regissøren, skuespilleren og modellen hadde rollen som flyvertinne. Det føltes så absurd å se seg selv stråle igjennom skjermen. I virkeligheten, samme tid, lå hun hjemme på badegulvet og spydde, med oppskårede blodige armer.

- Vel vitende om at hun var gravid, sinnssyk, og helt alene. Kontrasten var vanvittig. Det var nok ingen som kunne forestille seg at hun var der.

Det er nå over 20 år, fire spillefilmer, og flere nasjonale og internasjonale priser siden regissøren var alvorlig psykisk syk. 

Det ingen visste den gangen, ikke en gang hennes nærmeste, var at den unge, lovende filmskaperen, med regiutdannelse fra New York, som allerede som 22-åring hadde jobbet med Steven Spielberg, befant seg på ett bunnpunkt i livet.

Flyvertinnesmilet hadde hun brukt så lenge hun kunne huske, klistret det over sannheten. Nå, 20 år senere, har hun gjort noe hun aldri trodde at hun skulle våge: Stå fram offentlig med sin historie.

I podcasten Elefanten i NRK forteller hun om overgrepene i barndommen. Om hvordan hun holdt alt inni seg. Om hvordan hun etter hvert lindret den indre smerten med selvskading. Om at det til slutt bare skulle et vindpust til for at hun skulle knekke. Om psykisk sykdom. Og om redningen, som dukket opp, fra uventet hold, bokstavelig talt som en hjelpende hånd.

Da hun kom tilbake fra USA som 24-åring, gikk det bratt nedover. Et usunt forhold ble det utløsende. Selvskadingen hun tidligere hadde påført seg i desperate øyeblikk, begynte å skje daglig.

Det var på sitt mest hjelpeløse at hun ble gravid. At hun skulle oppleve hvor lite som skal til for at livet skal dyttes tilbake i kurs. Det er nærmest en klisje, at et smil, noen vennlige ord kan redde dagen. For Grethe utgjorde noen setninger forskjellen mellom liv og død.

- Det var ganske dramatisk. Jeg hadde hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme red.anm.) og ble bare tynnere og tynnere.

Fire måneder på vei, tynn, blek og oppskåret, måtte hun til slutt oppsøke en jordmor.

Hva hun gjennomgikk ble plutselig umulig å skjule. Jordmoren måtte måle blodtrykket. Armene, som var fulle av arr, sår og ferske kutt, måtte blottlegges. Hva ville jordmoren si? At hun ikke ville kunne ha omsorgen for barnet? Ville de ta det fra henne? 

Jordmoren reagerte ikke slik hun hadde fryktet. Hun tok tak armen hennes, med et forsiktig grep, og sa med varme i stemmen «Jenta mi. Dette har jeg sett mange ganger før».

 Jordmoren sa rolig at det var ingen grunn til hun ikke skulle bli en like god mor som alle andre.

- Det gjorde noe. Det var tre setninger, som skulle endre alt. Det var som å få frelse. Hun ble ikke dømt. I stedet så hun meg som en ressursperson. Å bli møtt av noen som reagerte med å avdramatisere det, men som samtidig ikke  det, var utrolig viktig.

I podcasten oppsøker hun jordmoren for å takke henne. Hør Grete gjenfortelle den sterke historien, ikke minst hør det hjertevarme møte med jordmoren her.

 

Episode 2 : Trond

På det første møtet på ungdomsskolen ble mobbeofferet Trond ydmyket for livet. Som voksen har han fortsatt å leve i skjul for plageåndene. Nå vil han slutte å gjemme seg og konfrontere dem. Kanskje var han ikke så alene som han alltid har trodd? Trond Stensland ble nesten mobbet til døde. En skoletur kunne nesten blitt fatal. Trond er god i kunnskapslekter noe klassekameratene liker svært dårlig. I fritimen blir han totalt overfalt  Han blir sparket og slått med mange skuelystne tilstede. Han kommer til et punkt der han vurderer og henge seg med et tau i skogen med plageåndene sine hakk i hjel. En lærer blir heldigvis varslet, og hentet en gråtende tilbake til skolen.

Læreren ønsker som så mange ganger tidligere at de som plaget han skal gjøre opp med Trond og be om unnskyldning. Noe Trond er selv er drittlei av han vet hvordan de er og at en påtvunget unnskyldning aldri gjør ting bedre, heller det stikk motsatte. Trond har i mange år skjult seg fra de som mobbet han i barndommen, han seiler under falskt flagg på facebook og tar aldri båten fra Bergen til Høyanger lenger. I frykt for å møte noen av dem som gjorde skolehverdagen hans til et sant helvete. Han ønsker ikke at noen av dem skal vite at han eksisterer engang. Men i denne episoden av " Elefanten" tar Trond et oppgjør med fortiden. Han gir reporteren en lang liste over navn over mennesker som kan ha sett noe, andre som kanskje slo. Mange av de som blir ringt til har få eller ingen opplysninger i starten. Dette er tydeligvis noe man verken vil huske eller innrømme og ha sett og langt mindre vært delaktig i. Men etter som reporteren ringer rundt tegner det seg også etterhvert et annet bilde. Det er flere som har opplevd og bli mobbet i Høyanger også i Tronds egen klasse. Høyanger viser være en versting når det gjelder mobbing, så sent som i 2014 fikk kommunen som den første i landet en bot på hundre tusen kr på grunn en mobbesak på samme skole Trond gikk på 15 år tidligere.  Reporteren kommer i snakk med en Tronds aller verste fiender fra den tiden. Erik. Trond og Erik møtes og får et sterkt møte, nesten 20 år etter hendelsen som merket Trond for livet.  Du kan høre det sterke møte her.

Episode 3: Flavia 

I et familieselskap kommer det fram at faren til Flavia kanskje ikke var jagerflypilot, slik barna i alle år har trodd. Men ingen våger å ta opp spørsmålet. Flavia legger ut på en reise, der hun vil finne ut mer om sin far, både hva hun betyr for ham og hvem han er. 

Det er hemmeligheter i alle familier. Kanskje av og til noen løgner også?  Noen mennesker pynter på sannheter og eller dikter opp historier som de kan høste både ros og respekt for? Men hva skjer  når glansbildet sprekker og løgnene kommer fram i lyset? Kjenner du dine kjære i det hele tatt? Må man på en annen side jakte på sannheter for en hver pris? Flavia er jo glad i faren sin tross alt. Denne episoden handler om søk etter svar.  Etter ærlighet og kjærlighet fra en far som kanskje ikke er helt den mannen han har ønsket å fremstå for omverden at han er. Denne episoden får deg til å tenke på hvor viktig det er å være ærlig og tro mot deg selv og andre.  Å pynte på sannheter er en ting, å fare med løgn for å opphøye seg selv kan sette dype spor. Hør episoden her. 

Episode 4:  Ester 

For ti år siden gjorde Ester det slutt med kjæresten - i redsel for at han skulle dumpe henne. Det har hun brukt mye tid på å angre på, og hun ender stadig opp med å sammenligne nye kjærester med eksen. Nå vil hun kontakte ham for å komme seg videre. Ester har god utdannelse og har ofte fått de jobbene hun har ønsket. Men det er et felt i livet hun synes er veldig vanskelig, men er det hun ønsker seg aller, aller mest. Å finne kjærligheten. Ester forteller om savn etter tosomhet. Kjærlighet og varme. Hun har aldri kommet videre etter hun dumpet eksen for ti år siden. Mannen hun elsket men skjøv fra seg av ren frykt.  Frykt for å fremtidige problemer og den evige følelsen av at han hadde alt, og at han en dag ville innse at han kunne få noen bedre enn henne.  Episoden gir meg personlig gjenkjennelige tanker og følelser i mine egne tidligere forhold. Det er så lett å kjenne på at andre er bedre enn deg selv. Det har mye med å bli trygg i seg selv og få ro rundt sin egen usikkerhet og selvtillit i relasjoner til andre mennesker. Samtalen med eksen blir en fin opplevelse og vi får håpe Ester nå er klar til å møte den store kjærligheten. Hør episoden her. 

 

 Episode 5 :  Ylva 

18 år gamle Ylva har levd med en kreftsyk mor siden ungdomsolen. Da moren Vera ble syk, var familien enige om at de skulle kunne snakke om alt. Dele tanker og følelser. Frykt og tårer så vel som latter og smil. Men da moren ikke ble så fort frisk som man først trodde blir de åpne samtalene vanskeligere. " Det er vondt å høre mamma gråte. Det blir til at man vil skåne hverandre sier Ylva. Hvis man lever oppi alvorlig sykdom lenge nok lærer man seg også å takle krisesituasjoner.  Hun gråter ikke lenger når de må tilkalle ambulanse". Man skjerper seg og mer opptatt av at mamma skal føle at det går bra. Holde henne i hånden og få henne til å puste rolig."  Ylva bærer mye selv, enn og mye moren hadde ønsket at de kunne dele. Hva sier forresten en mor til en datter som er redd for å stå alene? "Det tyngste for meg er å innse at mamma er syk og at det kanskje ikke går bra? Ylva er datter av nylig avdøde  Vera Micaelsen.  Forfatteren og programlederen jeg fikk så sans for da hun var programleder for "God Elg" på 90 tallet. Jeg var så heldig og få en dag sammen med Vera som 12 åring. Det ble et lekent, varmt og hjertelig møte jeg aldri vil glemme. Episoden om Ylva forteller mye om hvordan det er å være pårørende. Den sier mye om kjærlighet og frykt og hvor viktig det er og å leve i nuet og ikke ha ting ugjort eller usagt. Den handler rett og slett om å ta farvel.  Episoden er så  sterk og hjerteskjærende. Jeg er selv datter til en mor som er kreftsyk og klarer derfor ikke å skrive flere detaljer rundt episodens innhold, men anbefaler sterkt å lytte på den. Du finner den hjerteknusende episoden her. 

 

Episode 6 : Maria

Maria Mena er en artist jeg har lyttet til masse siden hun slo igjennom som 16 åring i 2002. Sangen "My Lullaby" har alltid vært en stor favoritt. Sangen hun en gang skrev kun for å utløp for sine egne følelser og tanker rundt det å ha en røff og vanskelig barndom. En barndom som krevde mye av henne og ga henne i tidelig alder mye ansvar. Akkurat sangen My Lullaby  er skrevet som et farvel med moren som hun brøt kontakten med i en alder av 11 år.  Hun flytter til sin far som hun heller ikke på dette tidspunktet har så mange barndomsminner av så det føles som hun skal flytte til en fremmed. Leiligheten til faren er liten så hun ligger på en enkel madrass i stua. Hun har forsørget seg sjøl siden ungdomskolen. Å skrive sanger har vært veldig viktig for henne, spesielt i vanskelige perioder. 

Faren Charles gir henne en demo innspilling i bursdagsgave på 14 års dagen. Hun spiller blant annet inn My Lullaby. Faren går så til en av toppene i platebransjen, Rune Lem. Platedirektøren som er kjent for å være både brå og streng blir rørt til tårer. I løpet av 15 minutter kan Marias far skrive under på en platekontrakt for datteren. Rune gjør så et valg som Maria sier reddet livet hennes. Siden Maria bare er 14 år den gangen kunne alle rettigheter blitt gitt til foreldrene hennes. Men Rune får samlet de fraskilte foreldrene og får dem til å skrive under på at alle rettighetene skal gå til Maria selv. Rune blir en stor og god trygghet i livet hennes. Nesten som en far der han drar henne med på familieferier og tar vare på henne som om hun skulle vært datteren hans.  Han får henne til og med fra å gifte seg som 18 åring, noe Maria er takknemlig og lattermild over å fortelle idag. Maria ønsker i denne episoden og takke Rune for alt han har gjort for henne. Man skjønner veldig tydelig at denne mannen har vært helt avgjørende for livet hennes. Hør den rørende episoden her 

BETTAN JEG ER SKITBRA!

Hele Norges Bettan. Artisten som fulgte sin største drøm og trodde på seg selv. Hun lyktes også til gangs og er idag en av Skandinavias største artister. Artisten som vokste opp og slo igjennom først i Sverige, men som hele tiden har vært norsk med nært slektskap i Norge og som i 1985, ble en del av Norges historien og  fra det øyeblikket "vår" for evig og alltid. 

I slutten av september kom biografien om Elisabeth Adressen ut. Et samarbeidsprosjekt hun har hatt med brageprisvinner Arnhild Skre i hele to år. Skre er journalist og forfatter og har blant annet skrevet biografier før. Nå har hun altså ført Elisabeth sin livshistorie i pennen både på og av scenen. Boken gir et dypt  innblikk i Bettans liv. Helt fra barnsben av og fram til idag. Boken er meget detaljrik og lesere som enten vil bli bedre kjent med hvem hun er og hva hun har oppnådd i karrieren eller du er en av dem som vet litt fra før og  bare gleder deg til å lese, vi får alle det vi ønsker oss og mere til.

Elisabeth Gunnhild Andreasson ble født som et lykkebarn 28 Mars 1958. Barn som ble født på denne dagen var så heldig og få utdelt en bankbok med 50 kr og en sølv-medaljong med navnet sitt på fra Regionale  journalistforening i sør Sverige.  Foreldrene er Ingrid og Jarle som begge er født på Sunnmøre. De vokste opp på hver sin gård og kjente hverandre faktisk fra de var barn. Da moren til Jarle, giftet seg på nytt med en svenske fikk han Andreasson til etternavn.  Bettan er datter av en fisker og sydame. Hun vokser opp som en liten  Tjorven  fra Saltkråkan på den idylliske  lille øya Källø Knippla. Barndommen er trygg og god. Både foreldrene og besteforeldrene hennes fyller barndommen hennes med sang og musikk. Boken gjenforteller gode uforglemmelige minner fra barndommen. Noen litt mer rampete enn andre.  Som da  hun kastet møbler ut av vindu, tente på en haug med aviser og tissa på stolen til frøken på skolen. Det fortelles også om en av foreldrenes rørende julegaver. Et piano som foreldre betalte på avbetaling i ti år. 

Som ungdom beskrives hun som kreativ der hun maler og tegner og finner på koselige aktiviteter som for eksempel gymnastikk gruppe for barna på øya. Elisabeth var innflytter fra Göteborg til Knippla da hun var 6 år gammel. Hun har fortalt om hvor glad og stolt hun ble da hun en del år senere ble kåret til å bli øyas Santa Lucia. Elisabeth og Arnhild oppsøker steder og mennesker som står henne nær. Venninnene fra Sverige er spesielt viktig. Kjærester får også sin plass i boken og livet hennes. Hun avslører at sex debuten var nøye planlagt på en nyttårsaften midt i tenårene. Bettan hadde både en og to forlovelser bak seg før hun møtte sin store kjærlighet.

Visste du at Bettan studerte noe helt annet enn musikk på skolen? Hun studerte faktisk økonomi. Senere jobbet hun i en periode i et parfymeri. Men lengselen etter å jobbe med musikk førte henne etter hvert til Stockholm. Her fikk hun kontakt med musikere, og livnærte seg med å synge på puber. Hun kjøpte seg blant annet en kontrabass, og lærte seg å spille instrumentet. Sammen med musikerne øvde hun inn 40 låter. Innenfor stilarten folkemusikk, viser og rock ble bandet som kalte seg Eliza Band etter hvert etterspurt.

I begynnelsen av 1980 ble hun oppdaget av Lasse Holm  Sveriges største plateprodusent på den tiden under en countryfestival i Medborgarhuset i Stockholm. Hun satt i salen og følte at øyeblikket var kommet. Hun gikk bak scenen og prikket den mannen hun så, på ryggen og sa : " Jag heter Elisabeth Andreasson Jag är skitbra" Lasse så på henne og sa "Du är så jävla frekk! Jag vill höra dig. Hun sang 2 låter hvor den ene var I will allways love you av sitt store idol Dolly Parton. Dagen etter fikk hun spille inn en demo og ble tre uker senere medlem av bandet Chips og dro på turné til Vest Tyskland. 

Debut albumet Angel of the Morning kom ut 1981. To år før jeg ble født. Hun har deltatt i både svensk og norsk Grand Prix en rekke ganger og vunnet sammenlagt med Sverige og Norge  4 ganger. 1981 -1983 medvirket hun også i musikalen Spök og turnerte i Sverige med Chips. Boken er fint oppbygd  av hennes yrke og liv. Årene med både Chips og ikke minst Bobbysocks får som seg hør og bør sine kapitler stappfulle av minner og nostalgi. 

For meg som bare var 2 år det året de vant med "La det Svinge" føles det som man har gått glipp av noe stort. En rosa paljett tid full av jubel, sang og nasjonal musikalsk glede, der de ble jublet fram som to dronninger på signingsferd over Svinesund brua av et enormt folkehav. Jeg hadde garantert elsket dem om jeg hadde vært litt eldre den gangen.  Jeg er vokst opp med musikken til både Hanne og Elisabeth og til jul skal jeg på hver deres julekonsert. De 4 årene med Hanne vet jeg er noe av det som står høyst for  Bettan  i forhold til karrieren hennes. De 3 minuttene i 1985 forandret livet deres for alltid og deres musikalske reise ga dem et vennskap for livet. " Vi er ikke bare kolleger vi er søstre  har de begge uttalt. Noe av det gjeveste de opplevde var å motta Per Gynt prisen sommeren 1985 for innsats for og ha gjort Norges navn kjent i utlandet. 

14 Mars 2015 30 år etter ble de hedret under Grand Prix sendingen som sendes live fra Oslo Spektrum. Jeg satt i salen og jublet.  Det var stort og få være tilstede. 

Noe boken virkelig skal ha ros for er at den gir et meget bredt bilde på hvor variert og suksessfull karrière hun har. Hva er det hun ikke kan? Jeg har hørt henne synge alt fra Country, viser, opera, danseband til musikaler og nå også joik. Stemmen hennes behersker alt med glans. Boken lar deg få vite noe om hvor mye arbeid som ligger bak plate innspillinger, konserter og musikaler. Noe vi som publikum har null eller svært lite anelse om. Prosesser jeg personlig synes var interessant, spennende og faktisk litt overraskende å lese om. Det finnes mange hardarbeidene artister her til lands og at Elisabeth er en av dem er det ingen tvil om. Er det noe man skjønner fort i denne boken er det at hun ble tidelig et arbeidsjern. Hun pugger tekster så det griner, noe hun spesielt gjorde under forberedelsene til musikalen "Sweeney Todd" hennes første musikal rolle i Norge i 1991. All tekst var på nynorsk og lenge jobbet hun iherdig for å få teksten til å sitte. "Jeg gråt meg i søvn hver kveld i flere uker" forteller hun i boken. Men da rollen ble skrevet om til sunnmørsk som er hennes morsmål gikk alt som smurt.

Personlig er det nettopp musikaler  og country noe av det beste og fineste jeg har hørt Bettan synge.  Jeg er også veldig glad i sanger av hennes gode og nære venn Rolf Løveland. " Danse mot vår" er en stor favoritt. 

I 1992 kom det første soloalbumet hennes ut i Norge. Albumet fikk navnet "Stemninger" og Rolf Løveland ble produsent. Rolf ser på denne produksjonen som en fin erfaring og ha med seg, spesielt da han noen år senere ble produsent og skaper av den verdens kjente gruppen Secret Garden  Boken er full av lovord til produsenter og musikere som har vært med på veien og i noen tilfeller er med henne ennå. Petter Anton Næss er en av dem. Kapellmesteren jeg har sett på  utallige konserter opp igjennom årene.  Hun utviser stor glede over gode samarbeid og de mange vennskap som har oppstått.    

I 1994 satt jeg begeistret og så Jan Werner i talentiaden på NRK. Jeg forelsker meg ved første tone og bare utbryter "Han vinner" noe han også gjorde.Da jeg til min store lykke kort tid etter får høre at han skal synge duett med Bettan i Grand Prix var jeg totalt i lykkerus. Deres samarbeid og konserter er det jeg har likt best av alt Bettan har gjort og av alle de hun har jobbet sammen med, var og er for alltid Werner den største favoritten. 1994 ble et jubelår for Bettan privat fordi hun giftet seg med sin elskede Tor. 

 Senere fikk de døtrene Anna og Nora og lykken ble komplett.  Noe av de vakreste, fineste og morsomste biografien skildrer er kjærligheten Tor, Bettan og barna har for hverandre. Jeg kan ikke annet enn å skrattle når hun forteller om en gang hun ved et uhell låser mannen sin ute, de har avtalt at hun bare skal la døren stå åpen slik at hun ved dette tilfelle bare kan gå å legge seg etter og ha kommet hjem etter endt spillejobb. Han prøver i det stille og klatre inn vinduet men før han kommer så langt faller han, hardt og brekker beinet.  Da har ikke snille, omtenksomme Tor noe annet valg enn å banke hardt på døren så hans kone våkner og kan slippe han inn.Det muntre ekteparet ler av episoden lenge etterpå.

 Boken får ikke bare fram hvor talentfull og dyktig artist hun er men også de mange gode egenskapene hun har i seg som menneske. Et menneske som er kjent for sitt store varme hjerte, hun har lett for å engasjere seg og har i alle år brukt mye tid på å stille opp for veldedighet. "Det er kort vei til hjertet mitt" sier hun.  Privat beskrives hun som et menneske som tar vare på alle, og er flink til å bevare vennskap og relasjoner. Hun er sterkt menneske med en stor indre kraft. Det har mange av de som er glad i henne fått se på nært hold. Publikum også. Der hun gikk ut på scenen bare 3 uker etter og ha mistet sin livs kjærlighet i ektemannen igjennom 22 år. Noen kaller det medaljens bakside, for Bettan har det vært godt å jobbe, tross flere tap og dyp sorg de siste årene.  Hun  har funnet styrke og trøst i gå ut på scenen.  Kjærligheten til sitt yrke og sitt publikum er en som rød tråd igjennom hele boka. Bettans unike formidlingsevne og kontakt med publikum blir nevnt av flere som har jobbet med henne og eller står henne nær. Hun er lett å elske. Artist i hjertet og sjel. Vår alles kjære Bettan, som våget og ta en sjanse og tro på seg selv. Med god grunn,  for at hun er skitbra finnes det ingen som helst tvil om. 

HVA VILLE VEL LIVET VÆRT UTEN DEG?

Teksten er skrevet av min nære venninne igjennom mange år,  Mari Svartveit Hansen. Gift og mor til to skjønne jenter. 

Eg møter deg kvar dag med å konstantere
at du er der. Du er der bak handa, bak beinet. Eg ser deg midt i fjeset og fnys. Du er ein del av meg og eg er ein del av deg. Eg veit eg må leve med deg på godt og vondt.

Du gjer meg av og til så sint, eg skrik mot deg, du svarar med å dytte meg i ryggen med ein enorm styrke. Eg reiser meg opp, som ei stolt mor. Eg er sterkare enn deg i dag. Du legg ei bør på mannen min sine skuldre. Døtrene mine ser deg og møter deg i kjent stil. Dei ser bort. Av og til mobber dei deg, ler av deg. Du klarar ikkje vinne over oss. Høyrer du?Du kallar deg cerebral parese.

Eg kallar deg av og til fiende, men du har og gjeve meg vener, opplevingar og erfaringar. Du gav meg og mannen min.

Kva hadde livet vore utan deg? Eg kunne ha dansa i graset utan sko. Men tenk om eg hadde dansa einsam? Utan deg, men utan Kim, Siri, Linde og utan vener? Hadde det vore betre?

 

 

TUSEN TAKK, ELSE!

Jeg har helt ærlig aldri hatt særlig sans for stand up, men Else treffer meg, både med sin humor, humor og evne til sette ord på livets mange sider, også de sårbare og vanskelige. Hennes formidlings evne, mot og åpenhet er noe jeg beundrer henne stort for. 

Else Kåss Furuseth står fram i dagens VG og forteller åpenhjertelig om livet sitt, hun har gjort det før også igjennom forestillinger, tv og radio. Hun har vært uredd. Tøff og åpen. Om store tragedier i familien, sorger,og bearbeidelse. Tanker om kjærlighetsliv og legning er også noe hun har lettet litt på sløret om. I dagens VG deler hun tanker hun ikke engang har delt med sine nærmeste.  Hun har hatt perioder hvor hun synes hennes eget liv er trist, hun savner egen familie og mens venner både har rukket og bli både gift og skilt har hun følt at hun har hengt litt igjen i fortid. Hun føler seg rett og slett patetisk til tider. Else har en stemme mange lytter til enten det er i et humor show, eller i et program om selvmord på tv. Jeg tror at hun i de aller fleste tilfeller får skryt for at hun gjør det. Kanskje det er vanskeligere og være kritisk til hennes valg om åpenhet nettopp fordi hun samtidig får publikum til å skrattle på scenen? Da blir man kanskje sett på som mer positiv enn de fleste og derfor ikke så mørk og deppa hvis hun deler noe som har vært tøft personlig?

Jeg har skrevet blogg i over 2 år nå, som jeg vet gir et ærlig innsikt i livet mitt. Et liv i rullestol og de mange gleder og utfordringer livet gir, noe kan nok aldri et menneske som er funksjonsfrisk sette seg inn i, på samme måte som jeg ikke vet hvordan det er å miste flere av sine nærmeste til selvmord, som Else dessverre har opplevd.  

Åpenhet er et valg. Et valg som jeg er fullstendig ikke passer for alle. Noe jeg personlig får både takk, ris og ros for. Uredd har jeg åpnet meg om ensomhet, mobbing, traumer i skolen, tanker om kjærlighet og legning og hvordan det er å være pårørende til noen med kreft. Sist uke fikk jeg telefon fra min aller nærmeste venninne, hvor hun  i tydelig ordlag sa hva hun mente om min åpenhet på blogg og facebook. " Du burde passe deg for hvordan folk oppfatter deg. Spesielt de som ikke kjenner deg så godt. Alle vet du har og har hatt det fælt Silje. Pass på så ikke bloggen blir et sted hvor du roper ulv, ulv  lenge før du virkelig trenger trøst.  Jeg satt nærmest stum tilbake der venninnen min lirte av seg både det ene og andre... Jeg følte hun nærmest flerret opp hjertet mitt på innsiden med sin brutalitet. Man skal i bunn og grunn være lykkelig over og ha venner som forteller deg sannheter, jeg klarer også å se hennes gode vilje bak, men mest av alt følte jeg meg svært misforstått. Fordi at vi både lever og tenker ulikt på enkelte ting, finnes det ingen som helst som tvil om. Mine blogginnlegg er ikke ment som ulverop for sympati eller syting. Men kan like gjerne bli skrevet for å sette foten ned ovenfor holdninger folk møter meg  med i samfunnet. Et eksempel er da jeg tidligere denne uken får spørsmål på apoteket om det er meg eller assistenten som skal skrive under på at jeg har mottatt medisiner. Hvem hadde ikke da fått behov for å sette menneske på plass? Jeg er en høyst oppgående dame som både kan skrive og snakke for meg selv!!  Å påpeke og være med å endre samfunnet er en veldig viktig ting for meg, det handler om bevisstgjøring og mitt personlige valg rundt blogg og åpenhet handler også like mye om at noen skal kjenne seg igjen og dermed kanskje føle seg mindre alene. 

Jeg lurer på om Else tenker det samme? Samtidig lurer jeg på om det finnes en bakside også for hennes åpenhet? Har hun fått slengt etter seg at hun må passe på hvordan hun blir oppfattet? Har vennene hennes sagt noe sånt som " Herregud Else alle vet jo du har hatt det fælt. Du har brukt opp vennene dine og publikum for lengst med å snakke om til moren og broren din. Vi vet ikke lenger hva vi skal si?"  De som sier sånt, har ofte misforstått intuisjonen bak. Det er mest for å hjelpe andre, ufarligegjøre  vanskelige temaer i livet,og dermed prøve å gjøre samfunnet mer åpent og raust. 

Tusen takk Else, for at du sier at det skal være lov å synes livet er jævlig noen ganger, uten at det betyr at man har noe mindre livsglede for det. Takk for at du bidrar til at mennesker tør sette ord på ting og se sine egne liv igjennom litt mer ærlige øyne.

 

 

 

MØT BLIKKET MITT.....

 

 

Møt blikket mitt.

Snakk med meg uten å komme med nedlatende og fordomsfulle stikk.

Det eneste jeg ber om er respekt og normal folkeskikk.

Gå inn i deg selv og reflekter litt over dine egne verdier og holdninger.

Mest av alt tenk litt over hvordan du ønsker å bli møtt av mennesker selv.

Vi alle har noe vi kan bedre ved og i oss selv.

Husk at det at jeg trenger assistanse betyr ikke at jeg ikke kan tenke og styre over livet mitt selv.

Å jobbe med mennesker er et valg.

Men husk at de dere yter ulike tjenester for har ikke noe annet valg.

Å takke ja til assistanse og andre tjenester kan være en kraftanstrengelse i seg selv. Prøv å tenk litt mer over at dette kunne like gjerne hendt deg selv.

Gå på jobb med ydmykhet og varme,

for tro meg det koster og er krevende og ha fremmende mennesker så nærme.

Ikke døm meg.

Ikke tro at bare fordi jeg trenger assistanse av deg gir det deg rett til å føle deg så mye viktigere at det gir deg lov til å dømme mitt liv og makt til å overkjøre meg.

 

Jeg er kanskje ikke så mobil i forhold til kropp og fysiske reise avstand.

Men sjelen min er sterk og jeg har helt normal forstand.

Møt blikket mitt og lytt til hva jeg har å si.

Det vil kanskje gi jobben din mer glede og verdi.

Største forskjellen på deg og meg er at jeg trenger assistanse til å kunne føle meg mer mobil og fri.

 

Dette diktet er skrevet som en sterk påminnelse og kanskje en vekker på hvilke holdning og respekt jeg ønsker å bli møtt med av alle jeg mottar tjenester fra enten det er en Brukerstyrt assistent, lege, sykepleier, eller de mange ufaglærte jeg møter i løpet av en uke. Gå på jobb med glede, varme og respekt i møte med mange menneskene du vil møte i din jobb. 

Forøvrig vil jeg understreke at dette er noe vi alle bør ta med oss i minne uansett yrke eller livsførsel. 

Møt blikket til de du møter med godhet og respekt.

En varm klem til natt englene: Rune, Heidi og den og godeste av dem alle Nina.

Dere rører alle hjertet mitt med deres varme, humor og medmenneskelighet  når dere er på jobb.

 

 

Å VELGE GLEDEN.....

Jeg er kjent for å være ærlig på godt og vondt. Livet kan være både smertefullt og krevende, men uansett hva vi mennesker går igjennom må vi heller ikke glemme at det alltid finnes små og store gleder og ting og ikke minst mennesker å være takknemlig for. 

Dette året fikk en ufattelig trist start. En av mine aller trofaste venner døde, sorgen har preget meg sterkt. Det smalt. Kraftig. Det var som noe sprakk inni meg. Styrken jeg hadde holdt meg oppe med de siste fire åra forsvant for en liten stund. To venner hadde dødd brått og ikke minst hadde kreft både rammet min nærmeste familie og min aller nærmeste venninne. Men for hvert sjokk og knyttneveslag hadde jeg reist meg og vært sterk. Mer opptatt av å være der for andre enn å kjenne på hva hver hendelse har gjort med meg. Men som jeg endelig har innsett ingen kan være supermenneske hele tiden.  Det siste halve året har vært alt annet enn enkelt. Jeg har vært nedbrutt. Søvnløs og ulykkelig og kjent sterkere på mange ting enn på flere år. Men jeg har også hele veien både funnet og av og til prøvd og skape gode øyeblikk med glede og takknemlighet. 

 

Jeg har truffet venner, delt latter, middager og ulike opplevelser for så som her å sitte 4 timer senere å grine over tøffe nyheter på en kreftkontroll til min nærmeste. Men av og til må man rett og slett velge gleden, selv om smerte og bekymring gnager på innsiden. Tro meg det er vanskeligere enn det kanskje ser ut til. 

Men ingen skal få komme å si at jeg ikke forsøker, og hvis du ser på meg som tung, mørk og ensom ja da kjenner du hverken meg eller menneskene i livet mitt. Jeg velger gleden, lyset og smilet oftere enn mørket. Mitt indre mørke og innerste sorger deler jeg mest med de mange tause nettene som hjertet, frykten og bekymringene krever. 

I dages samfunn og spesielt i sosiale medier vil man helst vise hvor vellykket, lykkelig og sterk man er. Men jeg er minst like takknemlig for de få, men nære venner jeg også klarer å dele smerte med, som min vidunderlige Mia, en nær venninne helt fra barndommen av. Den type venn som kommer på døra enten jeg vil eller ikke, nettopp fordi hun alltid klarer å fange opp smerten jeg skjuler i stemmen når jeg egentlig er både fortvilt, frustrert og ulykkelig. 

Men skal man velge å fokusere på livets gleder, må man i noen tilfeller både gi og be om tilgivelse.  Jeg har valgt og tilgi mennesker som på hver sin måte har såret meg dypt. Jeg angrer ikke, for jeg er glad i dem og takknemlig for både nye og gamle minner jeg kan dele med dem. Det betyr ikke at alle valg er like lette men så lenge de er riktige så er det som betyr mest. Man må passe seg for å bli for hard, for sta og for bitter. Ingen er feilfrie. Ikke jeg heller. Langt i fra og også jeg må be om tilgivelse av og til. Noen ganger må jeg til og med jobbe med å tilgi meg selv for noe man bærer inni seg, noe hele dette året dessverre bærer preg av. 

Å smile er lett, verre er det når du er så sliten, nedbrutt og ulykkelig inni deg at det får deg  til å tenke og tro at dine nærmeste, i dette tilfelle min nærmeste venninne ikke er glad i deg. Helt ærlig det var akkurat det jeg  fikk for meg.  Jeg var kranglete med vilje og gråt meg i søvn hver kveld i flere uker.  Det er da man skjønner at man ikke har det helt greit. At man har vært litt for sterk litt for lenge, at man rett og slett er på vei til å bli deprimert. Det er da jeg forsto at jeg måtte ta tak i meg selv, og kjenne virkelig på det som virkelig jaget inni meg. Sorgen over Morten og frykten for å miste igjen. Grin Silje! Få smerten ut, du som egentlig har så mye gleder i livet ditt. Hun hadde rett. Jeg måtte grine. Sørge og kjenne på ting framfor å la smerten, frykten og sorgen gå utover min nærmeste venn.  Bare dine ekte venner gir deg dytt og spark i ræva. Jeg trengte dem og er vennen evig takknemlig for at hun har blitt når andre ville løpt. For først og fremst gir hun meg varme, tålmodighet og trøst når ting er på det tøffeste. 

Å velge glede er ikke alltid like enkelt, spesielt hvis man stadig lar seg påvirke av sosiale medier og andre som vil fremheve seg selv og sine reiser, opplevelser eller gjøremål som noe mye større og viktigere enn det man selv gjør og oppnår. Det evige indre jaget der orker jeg ikke lenger. Jeg må velge gleder utifra mitt eget liv. Kanskje de er små i forhold til hva enkelte andre synes og gjør, men så lenge de når hjertet mitt og farger noen av dagene mine føler jeg meg rik.

Takk til Liv Jane, Marita,  Bettan og Febe for at dere på hver deres måte gir meg gleder dere vet viser meg livet fra sin beste side.

VENNEN...... JEG HAR FÅTT KREFT!

Jeg hadde hørt ordene " Jeg har fått kreft" før. Jeg kan ennå ikke tenke tilbake  på den tiden uten å kjenne angsten i brystet og tårene presse på. Det knuste meg sønder og sammen i lang, lang tid da min aller nærmeste sa de ordene. Hjertet har aldri kommet seg etter det. Men at jeg også tre år senere skulle høre de samme ordene fra min aller kjæreste venninne det kom som lyn fra klar himmel.

Vi leser eller hører om kreft nesten hver dag. Alle kjenner noen med kreft eller som ihvertfall er berørt av det. Å vite hvordan det er å leve med kreft tror jeg er umulig hvis man ikke har opplevd det, på samme måte som jeg vil si det er å være pårørende. Man må ha virkelig kjent det på kroppen for virkelig å kunne forstå hvordan det er. 

Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på en novemberdag for fire år siden. Dagen da min største frykt ble bekreftet. Min aller nærmeste her i livet var blitt syk og det var alvorlig.  Jeg hadde på en måte fått et lite forvarsel, jeg hadde sett hvor sliten og ut av form hun hadde vært i lang, lang tid.

Så da diagnosen kom ble jeg selvfølgelig både redd og sønderknust men jeg klarte faktisk også å tenke at nå får hun ihvertfall behandling til å bli bedre. 

Men den første tiden var grusom. Det føltes som det hadde kommet en orkan inn i familien og livene våre.   Jeg var redd. Sint og helt skjelven innvendig. Jeg husker den første kvelden som i tåke, men er det en ting som har brent seg fast og det var at min aller kjæreste venninne igjennom mange år ringte meg opp på sekundet etter jeg hadde knota ned en tekstmelding. At hun så fort og modig ville ringe varmer hjertet mitt hver gang jeg tenkte på det. Hun nølte ikke et sekund, jeg orket ikke snakke da, men vil huske akkurat denne handlingen for alltid.  Det var venninnen min på sitt aller beste. Uredd. Rett på. Ærlig og varm. Jeg vil også for alltid huske hvem annen venninne som ble den første til å ta meg i armene etter denne grusomme nyheten. Du kan lese om akkurat den kvelden i et tidligere innlegg her.  Det er ikke til å legge skjul på at det å se kreft på nært hold er tøft. Det er emosjonelt krevende, for alle men spesielt hvis det er noen av dine nærmeste av familie eller venner. Det jeg ønsker å formidle med dette innlegget er at man lærer å leve med det aller meste. Man tror det ikke i starten, men alt vil roe seg det vil bare ta litt tid.

 Jeg husker jeg så på håravfall , spybøtter og sykehusopphold  som litt skremmende da jeg hørte andre snakke om erfaringer, men som jeg erfarte, får man ofte en annen styrke når man selv opplever det eller som jeg er, blir vitne det. Men la det være sagt jeg har ligget mang en natt i senga å grått også. Uansett hva man står i og hva man møter i livet er man ikke like sterk og mottagelig bestandig. Jeg hadde for eksempel en periode hvor jeg hatet å få meninger om hvordan jeg skulle ta dette, leve i det og takle det. Jeg klikka i vinkel og gråt og tenkte inni meg : " Faen kan dere ikke bare holde kjeft! " Bestevenninnene mine fikk så øra flagra enn så godt ment det var. 

Jeg vil ikke tegne noe glansbilde av hverken meg selv eller hvordan det er å dra hjem til min nærmeste, bære det i hjertet og leve som pårørende. Alt har sine pluss og minus, og til min store sorg kommer både reaksjoner og tunge perioder også tilbake etter og ha levd i dette en god stund. År. Jeg trodde det ikke, men det er ikke bare i starten det er vanskelig men slike stunder kommer også nå, kanskje sterkere enn før til og med.Men som jeg hele tiden også understreker alvorlige hendelser eller sykdom som i dette tilfelle kan også føre familie og nære venner tettere sammen. Jeg lever godt og tett med min nærmeste det har jeg alltid gjort.  Vi ler, skravler, mimrer, griner og krangler og er inderlig glad i hverandre. 

  ( Bilde er av en modell på Google) 

Men at også min nærmeste venninne skulle komme å fortelle at hun hadde fått kreft var jeg totalt uforberedt på​. Jeg fikk så sjokk at jeg fikk pustevansker og det knyter seg i magen bare av å minnes den kvelden. Heldigvis var jeg ikke alene da den grusomme beskjeden kom.  Dette er samme venninne som tre år tidligere ringte meg opp på sekundet etter jeg fortalte om min nærmeste. Jeg klarte dessverre ikke gjøre det samme. Jeg hadde mer enn nok med å roe ned pusten. Min nære venninne, min egen selvvalgte "storesøster". Jeg nærmest forguder dette menneske, tross at vi kan krangle så fillene fyker, er det ingen venn jeg har sterkere bånd med.  Herregud! Hun som til og med skulle stå brud om en knapp måned, sto nå ovenfor noe helt annet og helt andre spørsmål enn hvem som skulle bake bryllupskaken.  Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg skrek meg igjennom den første natten etter sjokket kom. Jeg bannet, gråt og ba til gud om hverandre. Åhh som jeg tenkte på henne og ikke minst forloveden hennes. Når jeg som nær venninne og "lillesøster" reagerte så sterkt kan jeg ikke forstille meg hvilket sjokk det må ha vært for hennes kjære og nærmeste familie. 2 dager senere snakket vi sammen på telefon venninnen min og jeg. En samtale mellom to venninner som synes temaet vi snakket om var helt uvirkelig, ja jeg vil nesten si absurd.  " Faen vennen! Vi skal snakke om bryllup vi nå, ikke kreft!"  Jeg prøver så hardt jeg kan, men klarer ikke holde gråten tilbake. Hun lytter og roer ned hulka mine med å si " Vennen dette skal gå bra, jeg er heldig, om en måned får jeg gifte meg med mitt livs kjærlighet! Da skal vi feire livet Silje."  Jeg tørker tårene og vi snakker litt om dagen vi har gledet oss til så lenge. Jeg ber henne hilse så mye til sin kjære og når vi legger på er jeg et snev roligere. Aldri har ordene " Jeg er glad i deg vært så viktig og  riktig og si. 

Fra første stund tenkte jeg det samme som hun hadde gjort med meg da kreften rammet min familie. Jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å vise at jeg var her for henne og kvinnen hun snart skulle gifte seg med. Jeg skulle være uredd. Vise støtte. Være der på den jeg måten man kan når man bor flere timer unna hverandre. Jeg glemmer ikke hvordan varme tårer trillet nedover kinnene mine, da hun kvitret sterk og positiv om at alt hadde gått bra og at hun var i god form etter forholdene bare få timer etter en operasjon hun måtte ta. Venninnen min har alltid hatt en sterk vilje, livsglede noe som bare kom enda mer fram etter hun ble syk.  Så endelig kom dagen hvor vi  kunne feire livet og kjærligheten. Å milde himmel for et vakkert bryllupet det var. En dag som selv for meg som gjest alltid vil vill stå som en av de sterkeste og vakreste dagene i mitt liv.  Venninnen min har aldri sett lykkeligere eller vakrere ut enn den dagen. Det var så ufattelig sterkt, hvis man ikke visste det, var det umulig å se at denne vakre bruden faktisk hadde ligget på et operasjonsbord få uker før sin livs største dag.  Det var emosjonelt for alle som var der. Et sterkt bevis på at livet kan gi sine vakre øyeblikk i tøffe og vanskelige tider.  

Hverdagen derimot kommer dessverre fort når man står opp i krevende livssituasjoner. Våg å vise at du er der både for den som er syk og dens pårørende. Noe jeg selv har erfart at mange kvier seg for, selvfølgelig må man gi hverdagen litt av skylden for at det ikke er alltid like lett og finne tid bestandig, men man trenger ikke alltid tenke så stort. En tanke, en kort telefonsamtale eller en tekstmelding  kan bety utrolig mye mer enn du tror.  Det har venninnen min gjentatt gjennom hele året da det har plaget meg litt at jeg ikke like lett kan besøke henne som med bestevenninna jeg har her som bor i samme by som meg. 

Hadde også vennen bodd her hadde jeg kunnet besøkt henne mer og stilt opp på en litt annen måte enn man kan når timelange avstander gjør det vanskeligere. Men vennen og jeg hadde også et veldig sterkt vennskap også før hun ble syk, så kontakten har vært nær hele veien, absolutt ukentlig og i perioder også nesten daglig. Ofte da cellegiften piplet inn i kroppen hennes snakket vi, skrev eller sendte vi snapchat til hverandre. Jeg elsker også å overaske de jeg er glad i når de minst venter det. Min nærmeste kan plutselig få blomster, kake eller eller et skilt hvor det står hvor glad jeg er i henne. Venninnen min har også blitt overasket med kort, gaver og  brev igjennom hele året, noe jeg bestemte meg for den natten da jeg lå og ristet av gråt.

Det viktigste er selvsagt ikke å kjøpe gaver men når hun bor så langt unna meg ble det en av flere måter for meg å glede henne på.

Min venninne har et stort og godt nettverk og i mai i år tok et team av gode kolleger og gikk " Stafett for livet" for livet i hennes navn. Et arrangement over 24 timer hvor flere lag løper stafett og samler inn penger. Laget til venninnen min samlet inn over 20 tusen til kreftsaken. I skrivende stund mens jeg skriver dette arrangeres samme type stafett i min naboby. 

Kreftsaken ble min hjertesak for over 16 år siden da jeg mistet min mormor. Kreften skulle senere vise seg og ramme enda flere jeg er glad i.  Er det noe som virkelig har gått opp for meg de siste årene er det at den kan ramme hvem som helst. Når som helst og hvor som helst.

Til deg som enten er venn eller pårørende vil jeg si dette:

  • ​Ikke les om diagnosen eller prognoser på nettet. Det gjør sjokkfasen bare enda verre. 
  • La sjokket få roe seg før du deler det med omverden. 
  • Ikke føl at du må ha noe å komme med når du møter vennen din eller pårørende første gang etter du har fått vite hva som har skjedd. Det mest sårende man kan høre i sjokkfasen er "Det er jo ikke du som er syk så ikke ta det så tungt. "
  • Er Du/ hun eller han døende eller? 
  • Pass deg for å sette tvil om hvor syk et menneske ser ut fra utsiden.  Og sist men ikke minst la all diskusjoner om behandling ligge. Dette har du virkelig ikke noe med. 
  • Det skal være rom for å vise følelser, mulighet til å dele tanker og frykt, men vis også hensyn overfor den syke og ikke skrik ut til vennen din eller andre syke "Jeg er så redd du skal dø."   Er det noe de vet er det nettopp dette, og noen ganger kan det både være vondt og krevende at den syke må forholde seg til din angst og dine tårer når man har så utrolig nok med seg selv.
  • La den syke eller pårørende fortelle ting av seg selv. Noen ganger blir de stille. La dem få tid til å fordøye både resultater og nyheter for seg selv eller med sine aller nærmeste. Dette er et utrolig punkt og huske på. 
  • Møt dem som seg selv. Våg å se den syke og dens pårørende rett i øynene. Se dem,  lik dem og elsk dem som du alltid har gjort. Dette er noe Per Fugelli sa gjentatte ganger og det er utrolig sant og viktig. 
  • Våg å spørre hvordan den syke og dens pårørende egentlig har det og vent på de riktige svara ikke bare overfladiske og letteste.
  • Tilby deg å hjelpe til med alt fra barnepass, kjøring til legetimer og behandling, klippe plen eller lage mat mulighetene er mange.
  • " Kjeft på de syke" sa Per Fugelli med et muntert smil, han ville ikke blitt tatt med silkehansker av noen. Han ville ha det så normalt som overhodet mulig og det og diskusjoner var bare forfriskende mente han.
  • Gjør noe hyggelig for den syke eller dens pårørende som overhodet ikke forventes. 
  • Forvent deg humørsvingninger både hos den syke og deg selv, også lenge etter det verste sjokket har lagt seg. 
  • Ikke la ditt eget dårlig humør gå utover hverken den syke eller vennene dine. Det er så lett når man er lei seg, sliten og nedfor men det skaper bare avstand og drama mellom deg og mennesker du er glad i og livredd for å miste.
  • Vær raus på gode ord som " Jeg er glad i deg". " Jeg er her for deg".
  • Ikke skyv hverken den syke eller dens pårørende vekk fra deg fordi DU er redd. Du kan ende opp med å gjøre din livs tabbe. 
  • "Du aner ikke hva jeg går igjennom" Kanskje litt sårt og ta innover seg. Men hverken pårørende eller venner vil kunne forstå 100% hva den syke går igjennom og det samme gjelder pårørende. Det er mye som ikke blir sagt av begge parter.
  • Vær tilstede enten med besøk eller andre kontaktmåter. Snakk sammen og bruk mye tid sammen hvis forholdene ligger slik til rette. 
  • Vær realistisk men ha alltid håp. 

Febe du og jeg skal være venner for bestandig. Jeg slipper deg aldri!

 

 

 

ORKET DU IKKE LEVE MER KJÆRE......?

Jeg tenker på ham ofte. Spesielt når høstlufta og september kommer. 10 september er det verdens dagen for selvmordsforebygging en dag som dessverre bare blir viktigere og viktigere. Mellom 500 og 600 hundre nordmenn velger å ta sitt eget hvert år. Livet ble rett og slett for vanskelig å leve. Helsevesenet.  Psykiatrien og samfunnet må være sitt ansvar bevisst på å forebygge dette. Det må bygges mer toleranse og aksept rundt  psykisk helse så det og oppsøke noen å snakke med ikke føles som en umulig milepæl. Det er viktig å huske på at vi alle har en psykisk helse, og vi har alle et ansvar om å se menneskene rundt oss uten fordømmelse enten det handler om noen med en eller flere psykisk diagnoser, i depresjoner, angst og eller i dype og vanskelige livskriser. Vi tror nok ikke selv, men det kan skje oss alle. Jeg kjenner flere og to av dem står og har alltid stått hjertet mitt veldig nært. Du kan lese historien om "Jenta i den blå genseren" som handler om en av mine aller nærmeste venninner som fikk en tung psykisk diagnose som tenåring her. 

Man trenger ikke forstå alt men som jeg alltid har tenkt er at jeg skal gjøre mitt ytterste for å se dem som seg selv. Jeg vil le høyt med dem så vel som jeg vil klemme dem, lytte og være der når mørket kommer.

Men i mange tilfeller slår det faktum at noen nær deg i det hele tatt har eller har hatt selvmordstanker ned som en bombe. Selvmord eller selvmords forsøk planlegges ofte helt i det stille. Kanskje fordi valget er så personlig men jeg tror også mye handler om at både har det så vondt med seg selv at man i mange tilfeller ikke klarer å sette ord på det, verken for seg selv eller andre. Det er rett å slett for mørkt og smertefullt. 

Mange vil nok også skåne sine nærmeste for smerten og mørket de bærer til de slutt ikke orker mer.  Noen får ikke et eneste forvarsel før noen av ens kjære tar livet av seg. Det gir Tuva Novotny sin hjerteskjærende film "Blindsone" et grusomt realistisk bilde på. Der en mor finner sin tenåringsdatter livløs på bakken etter at hun har hoppet av vinduet på boligblokken der hun bor. 

 Skuespiller Pia Tjelta gjør sin sterkeste rolletolkning noensinne. Du får fysisk vondt i hjertet av medfølelse av å se det sterke dramaet som utspiller seg på lerret. Det viser tydelig hvilken ufattelig smerte en slik handling eller rettere sagt valg knuser hjertet på pårørende, venner ja kanskje utrolig flere enn den døde noensinne kunne forestille seg.  Tuva Novotny har forstått noe viktig vår egen Else Kåss Furuseth har gjort sitt ytterste for de siste årene nemlig å snakke om selvmord for å gi kunnskap og rom for samtale rundt noe så jævlig men så utrolig viktig som å snakke om selvmordstanker og ønske om å ta sitt eget liv. 

Å dele smerten gjør den mindre og håpet større. 

Følg serien : " Else om selvmord" fra 10- 14 September kl.21. 30 på TVNorge.

Trenger du hjelp?
Akutt selvmordsfare: 113
Kirkens SOS: 22 40 00 40 (Tilgjengelig 24/7!)
Mental Helse: 116 123 (Tilgjengelig 24/7!)


Helt til slutt legger jeg ved en spesiell sang jeg fant i en vanskelig tid da sorg brant som ild i hjertet mitt. Tør å se mennesker i øynene og høre på de virkelige, ekte svarene. Det at du tar deg tid kan gjøre en vond dag vesentlig bedre. Det fineste vi mennesker kan gi hverandre er håp. 

 

 

 

 

BARE LA MEG GRÅTE........

Utad kan jeg virke så sterk, sorgløs og fri.

Kanskje virker det som jeg ikke bryr meg om at opplevelsen av ekte kjærlighet har gått meg hus forbi?

Man må prøve å leve godt med det livet man har. Det gjør jeg så absolutt. Men bare jeg kjenner på de dypeste redsler og mørkeste sorger hjertet når nattemørket kommer og dagen er slutt.

Hjertet mitt har levd med en godt skjult kjærlighetssorg i mange år. 

En sorg jeg har nektet å kjenne på i over et tiår. 

Joda smerten har kommet i rykk og napp.

Men jeg har knapt nok grått og noe virkelig bearbeidelse har den aldri fått.

Alt jeg har ønsket er å smile, leve med nære vennskap og skjule smerten for omverden inderlig og godt. 

Jeg synes jeg har klart det så godt.

Men nå er det som hjertet mitt har fått mer enn nok. 

Etter mange ulike hendelser de siste årene har påfyllet av smerte blitt så mye at hjertet hyler stopp. 

Det er da det nydelige ansiktet i tankene mine dukker opp. 

Det er da jeg har lyst til å rope. Kom og hold rundt meg så hardt du bare kan.  Jeg føler jeg higer etter pusten på livets dypeste vann. 

sad woman profile silhouette in dark

Men jeg innser det endelig nå kjære deg. Du har ALDRI og kommer aldri til å besvarte mine inderlige rop etter deg.

Du kommer aldri til å holde om meg på den inderlige kjærlige måten som jeg så gjerne vil. 

Jeg vil aldri høre deg si jeg elsker deg. De orene har alltid kommet andre tilgode enn meg. 

Bare la meg gråte nå. La hjertet få hyle og kroppen riste. 

DEG som jeg så mange år har vært livredd for å miste. 

Men sannheten er jo at du aldri på noen måte har vært min.

Nå må jeg tre inn i mørket og kjenne på smerten som bare er min.

Lev lykkelig i ditt fjerne paradis. 

Å elske deg er mitt hjertets vondeste pris. 

 

 

 

 

 

  

A- HA FOR EN FANTASTISK OPPLEVELSE........

 

Foto : Ron Jansen

Den 6 juli ble jeg med på Kongsberg jazz Festival med en vennegjeng for å oppleve et av Norges beste band, selveste A-ha. Musikkelsker som jeg er takket jeg ja på sekundet, men fordi jeg hadde  dårlig erfaring med rullestol på andre festivaler jeg har vært på, var jeg både skeptisk og litt engstelig på hvordan dette skulle gå. 

 

Men la meg si det først som sist Kongsberg jazz festival innfridde på alle punkter fra første stund. Jeg var i himmelen. Alt lå til rette for at dette skulle bli en stor og uforglemmelig konsertopplevelse og DET ble det!

Foto : Ron Jansen

Et folkehav av mennesker gir en stemning som knapt kan beskrives med ord, Nærmere 11 tusen mennesker applaudere, jublet og sang for og med A-ha denne svale, deilige sommerkvelden. Man føler man er med i et stort, positivt fellesskap full av energisk glad energi. Jeg har som sagt alltid elsket musikk og jeg har mang en konsertopplevelse bak meg, men på grunn av dårlige erfaringer har jeg oppsøkt få festivaler eller store konsertarena de siste årene. Ene og alene på grunn av tilgjengelighet, dårlige HC toaletter og følelsen av å sitte i evig trengsel. Derfor er det ekstra hyggelig å si at denne konsertopplevelsen ble den mest positive og beste jeg har hatt på en festival noensinne. Jeg hadde virkelig ikke trodd dette på forhånd, men det jeg tenkte mens jeg satt der og jublet og koste meg til musikken, var at jeg vil tilbake hit.  Jeg vil oppleve flere konserter i dette formatet. Festivaler og folkehav gjør jo bare opplevelsen enda bedre og større, og når det var så godt  tilgjengelig og tilrettelagt som der med et stor og romslig HC toalett og stor arena for et  ubegrenset antall rullestoler, finnes det ikke en hindring og eller bekymring i verden. Bare pur ren musikalsk lykke. 

 : Foto Ron Jansen

 

A- ha var så flott live som jeg hørt flere både og nære har sagt i årevis. Det var full trøkk,  magisk og tøffe lyseffekter​ sceneshow fra første strofe og hitene kom som perler på en snor. 

Foto : Ron Jansen

Cry Wolf, Take on me og min personlige favoritt Crying in the rain for å nevne noen. 

Foto er privat.

Jeg ønsker å rette en stor takk til A-ha for en uforglemmelig fantastisk konsert og viktigst av alt Kongsberg jazz Festival som for meg personlig visket ut et hvert dårlig festival minne, og viste at med god tilgjengelighet kan man lett gi et hvert publikum den fantastiske, gode festival følelsen.

TUSEN HJERTELIG TAKK! At jeg kommer tilbake neste år, kan dere være sikker på <3 

 

 

 

EN SYRLIG TUNGE OG ET KNUST HJERTE......

 

Woman look out of office window thinking.

"Det må jo gå an å snakke om ting, uten at du skal ta sånn på vei og at det skal bli så mye "greier" ut av det? 

Det er så lett for den andre part og si og fremstille meg som en faens dramaqeen? Jeg tør påstå at jeg har en ganske god dose selvinnsikt. Jeg behandler mennesker bra, jeg vil faktisk påstå jeg gjør MYE for omgivelsene mine, ofte mer enn det jeg får tilbake, jeg svelger også mye for å holde fred. Jeg er helt ærlig mer enn flink nok til å holde den jævla "maska" i hverdagen. Så når jeg reagerer så har jeg ofte en grunn. Sommeren har vært sterk på godt og vondt. Mye på grunn at jeg har båret på et sår. Et følelsesmessig sår som det vil ta tid og la gro. Tillit som er brutt og vonde følelser som er gitt av vonde ord. Du skal få lov til å tenke og si mye om meg, men jeg skal ha frabedt og sett på som et menneske uten respekt og godhet for andre mennesker. Jeg har aldri og ville aldri tredd over en grense for å ødelegge andres menneskers liv, vennskap eller forhold. Aldri! Det er det verste snikk snakket jeg kan høre, og når man en dag hører det fra et menneske som du trodde kjente deg, ja da blir jeg forbanna, men mest av alt knust! 

Hvilke rett har andre mennesker enn hvor nær de måtte føle de står deg til å spytte på og søle til noe som utgangspunktet er like rent som rent vann?  Relasjoner som i utgangspunktet har trygge bærebjelker av tillit rundt seg. Jeg har dessverre opplevd det flere ganger, at menneskene rundt meg føler seg fri til å mene noe om mennesker jeg er fryktelig glad i og mine relasjoner til dem. Den siste tar fullstendig kaka. Den tok fullstendig pusten ut av meg. Jeg kunne aldri, aldri vært en part hvor det ble bedrevet utroskap! Hverken fysisk eller følelsesmessig bare tanken på at noen får seg til å tro det gjør meg så sint og kvalm at jeg har ikke ord. 

Kjenner du meg i det hele tatt når du i det hele tatt tar opp et sånt tema med meg? Vet du at det at jeg lever alene egentlig er mer eller mindre et eget valg? Jeg som synes det er veldig vanskelig å finne noen og i det hele tatt slappe av i "rollen" som kjæreste, ja da skal jeg love deg at det siste  man har i hue er tanker om å ha sex med en opptatt person med alt det kunne medført av mørke, tårer og faenskap! 

 

Jeg benekter ikke at jeg har kjent på hjertesorg i mitt liv. At det finnes både et og to mennesker jeg aldri fikk, som jeg alltid vil bære nær hjertet mitt men fra å bære noen med godhet i hjertet til å nærmest og bli beskyldt for og ha stygge hensikter, det er en helt forjævlig følelse. Å det er nettopp den følelsen jeg vil til livs i dette innlegget.  Jo visst må folk få ha sine meninger, sine erfaringer og sitt eget harde mørke men det er ikke dermed sagt det er riktig og kaste dine egne dårlige følelser og eller erfaringer etter andre som egentlig  bare har et ønske i livet og det er å leve i fred og fordragelighet med både sine gleder og sorger.  

En sval sommerkveld så jeg det menneske jeg elsker på avstand. Arm i arm med kjæresten sin. Jeg hørte latteren,  så nærheten og kjærligheten som lyse mellom to kjærester som jeg vet elsker hverandre høyere enn himmelen.  Jeg gråt bak ryggen på dem, og lå i sengen og gråt meg i søvn den natten. Ikke på grunn av den jeg aldri kan få, men på grunn av deg som i det hele tatt kan få deg til å tenke at jeg på noen som helst måte ville ødelagt noe hvis jeg hadde fått muligheten....... 

 

Vet du ikke at jeg mye heller dør av stille kjærlighetssorg?..... 

SOMMERENS MØRKESTE SKY.

 

Sommeren har vært varm og innholdsrik, men den har vært langtfra skyfri. Et savn og en  bitter anger har preget meg hele denne sommeren. 

 

Jeg tenker ofte : Åhh hva skulle jeg ikke gjort for å gjøre ting annerledes? Jeg skulle besøkt han, klemt han, ledd og sunget med ham..... Det finnes knapt en venn i min verden som hadde fortjent min tid mer enn han.  Min elskverdige, trofaste venn. Han var der alltid selv på avstand.  Jeg sliter med sorgen, ikke minst sinnet mot meg selv for at jeg ikke tok meg sammen, rettet meg opp i ryggen og bare bestemte meg for å besøke ham. Det er en anger jeg er redd jeg må leve med i lang tid fremover. For jeg savner ham sårt. Har så mye jeg skulle fortalt av opplevelser på godt og vondt. Det at han  dro, før jeg rakk å oppfylle ønske han så ofte spurte forsiktig om, er noe jeg slåss veldig med og tilgi meg selv for, alt  han ønsket var å se meg og få litt mer av min tid.  Jeg av alle burde ha lært hvor dyrebar den er. Burde jeg reflektert mer over at hans tid kanskje var i ferd med å renne ut? Jeg gjorde det, mange ganger også men skjøv de tyngste tankene unna. Dessverre. Jeg sa alltid til meg selv at selvsagt hadde vi mye tid igjen. Nå sitter jeg her med et sorgfylt  hjerte snart 6 måneder etter han dro og vet at virkeligheten var en annen.

Denne sommeren har nærmest gitt meg panikk angst for å ikke rekke, å se mennesker jeg kjenner. Jeg har organisert og fått til gjensyn med gamle venner jeg ikke har sett på 10- 15 år, alt i kjølevannet av sorgen og valg jeg aldri får gjort om igjen. Utad ser det ut som jeg har mitt livs beste og mest innholdsrike sommer, men ingen kjenner saltet av tårene mine om natten, skyldfølelsen og den altoppslukende frykten for å miste igjen. Ikke misforstå jeg er vennene mine evig takknemlig for hver time jeg har fått av dem i sommer. Virkelig! Men de mørke skyene er ikke vekk i mitt liv. De danser ertene over hodet på meg og mine. Truer med både med torden og lynnedslag, samtidig som som min venns hjerteskjærende begravelse sitter så sterkt i minne og tankene ennå. En av de verste og vondeste begravelser jeg har vært i.  Jeg er sliten av å kjenne på smerten i hjertet mitt. Men våger ikke annet enn å la den få slippe til når jeg har overskudd. Jeg vet jeg burde ta tak i smerten og sorgen og besøke min venns grav, men livets mange utfordringer gjør det til en ubeskrivelig tung ting å gjøre akkurat nå. Det er nettopp nå jeg ville hatt han her som mest, det er nå jeg ville vært i armene hans, hørt hans latter og gode og berolige ord. 

Å være sterk er noe man må. Men å smile har ikke vært like lett denne sommeren.  Det har kostet mer enn på lenge og gi mine nærmeste en sprudlende, glad og energisk Silje. Joda jeg har smilt og kost meg i øyeblikket men det ingen har visst hvor mye det har kostet av hverken krefter eller utmattelse, fordi jeg har ligget med kramper og spasmer både før og etter jeg har vært sosial. Senest sist helg gikk jeg på en skikkelig smell. Sommerens høydepunkt var kommet, min aller kjæreste venninne var kommet til byen. Vi bor langt unna hverandre, så for meg var dette viktig og noe jeg hadde gledet meg til i noe som føltes som en evighet. Men på grunn av flere omstendigheter hadde jeg det ikke bra hverken i kropp eller sjel dagene før. Jeg lå og rista av spasmer og sov halvannen time natten før og etter. Å møte vennen min var selvsagt vidunderlig, men jeg er fryktelig lei meg over og ikke og ha følt meg sterkere, gladere og mer meg selv, der jeg satt anspent, utslitt og ga henne alt jeg hadde, men likevel følte jeg det ikke var nok. Det jeg skulle gjort var å si " Vennen hold rundt meg litt til, hold klemmen bare bitte litt lenger, du aner ikke hvor sliten og nedfor jeg er, men det jeg gjorde var å rette meg opp i ryggen og smile. Tårene og kvalmen kom så fort jeg var kommet innenfor døra hjemme.  Jeg hylskriker der jeg ser på bildet av den avdøde kameraten min. " Ser du jeg prøver å gjøre rett med de som er igjen? Hikster jeg ut i den tause stua mi. Unnskyld kjære for at jeg aldri kom......

Sommeren er på hell for min del. Den har på mange måter vært god, men også hjerteskjærene. Både på det private plan men også mellom mennesker jeg har relasjoner til.  Nære mennesker sine handlinger, meninger og ord har gått hardere inn på meg i sommer enn jeg skulle ønske. Trygghet og tillit har fått seg både en og to knekker, selvfølgelig burde jeg også her reist meg og renset lufta med enkelte men jeg har rett og slett ikke ork.   Kanskje har det også føltes sterkere på grunn av at jeg er sliten og sår, men helt oppriktig jeg føler sommeren har gjort noe med meg, og at jeg ikke er den samme ved sommerens slutt. 

Det er 2 år siden jeg så kameraten min for det som skulle bli siste gang. Hadde jeg visst det jeg vet idag hadde jeg klemt han så mye, mye, mye lenger. 

Elsker deg Morten!

 

 

 

 

 

 

 

 

INGEN LIKER SURE FOLK I RULLESTOL!

 

Tekst og refleksjoner av min gode venninne Kristina Jernstrøm Lysebo. 

Alle funksjonshemmede er like, men noen er likere enn andre.

I disse homo stolt, pride dagene er dette med funksjonshemmedes situasjon i samfunnet, kanskje greit å ha til ettertanke. Rettigheter for homofile m.m. er en kul greie, ofte litt trend prega, mange slår ring om en gruppe, de ikke nødvendigvis har noen kjennskap til eller forståelse av. -De blir dermed normalisert, tatt inn i varmen av alt fra dama i gata til kjendiser. Kanskje det er på tide at også andre grupper, får den samme mottakelsen i samfunnet?

-Men kan man gjøre funksjonshemmedes sine rettigheter til en kul greie?, slik at du og jeg, kan syns det er gøy og trendy og heie på funkiser (som de ofte blir kalt)?...

Folk er enkle, de er litt sånn; alt handler i bunn og grunn om hva jeg føler. Hvis jeg ikke kjenner noen i rullestol, hvorfor skal jeg da bry meg? De er ikke spesielt kule, litt rare igrunn og jeg tror ikke de er istand til stort. Noen av de tar mye plass med sine rullestoler, som de nå, mer enn før, velter og brer om seg med, på utesteder og offentlige rom; bitre og mistroiske til alt og alle som de jo er, forståelig nok, de hadde jo helst ønsket at de kunne være som oss, hatt det vi har...

De koster også samfunnet veldig mye, mange av de jobber jo ikke utenfor verna bedrifter. Ja, da spesielt fordi arbeidsplasser ofte ikke blir tilpasset og det er lettere å presse alle inn på samme sted. Ville vel vært slitsomt og krevende, om man måtte tilrettelegge vanlige jobber for hver enkelt. De er såpass like også, så det er greit å sette de inn i et miljø de skjønner seg på. Så kan de støtte og hjelpe hverandre. Være en ressurs for andre som har et hjelpe behov.

-Problemet er litt der; veldig mange tror at funksjonshemmede i bunn og grunn har de andre som forbilder. Og at de bare ser opp til funksjonsfriske og drømmer om å ha alt de har og at de faktisk alltid, klarer å se seg selv i andre med en funksjonshemming.

Man jobber ikke nødvendigvis hardt for aksept og forståelse, man tar et trappetrinn av gangen og man har individuelle mål i denne trappa. -Ikke alle ønsker å nå toppen av den, ikke alle har behov for komplimanger, på det trinnet man gjorde til sitt eget. Du trenger ikke forstå, eller akseptere, bare la meg leve mitt liv, slik jeg vil leve!

Mange blir veldig tålmodig, enkelte veldig utålmodig. Man smiler og sier takk når man får teite kommentarer, det var jo værre før og jeg tar jo mye plass. Når det gjelder sin egen funksjonshemming, syns jeg de fleste er ydmyke faktisk, i sitt forhold til samfunnet og har man ingenting til felles, med den andre funksjonshemmede, så har man ofte det til felles. Man er ydmyk. Man skal alltid beklage. Ingen er da perfekt sier noen. -Flott holdning, men det hjelper jo lite, når man for eksempel er et sted i rullestol og det bare er trapper. Og når folk ikke lytter, ikke ser på deg, men heller snakker til den de tror er frisk i hodet.

Ingen liker sure folk i rullestol fikk jeg høre en gang, en beskrivelse de gjorde på noen jeg kjente og en pekefinger til meg. Husk på det. Vær blid og aksepter din situasjon. Jeg tenkte på dette, da jeg kranglet med min venninne som satt i rullestol, sto over henne, var sint og sur. Hevet meg fordi jeg gikk på beina. Det ble da en avstand mellom oss, vi som begge hadde mye av de samme utfordringene. Ingen i rullestol liker vel folk som står over de og er sur, så jeg satte meg ned. Og jeg lærte, man trenger ikke skjønne seg på alt, men iblant må man møtes på samme nivå. Mange av oss har en felles sorg, som vi aldri deler...

Jeg syns det merkes å være en splittelse, mellom funksjonshemmede på noen områder. Ikke fordi man er så ulike, funksjonshemmede er jo alt fra de med psykiske til fysiske diagnoser. Mest er splittelsen skapt av dette systemmet tror jeg, som man hele tiden blir silt igjennom, disse satte lovene og trangsynte reglene som styrer hele hverdagen. Institusjons basene man skal fungere i. Det har utviklet en slags ensom, men felles depresjon. Vi sitter i hver vårt hjem, alene med følelsen...

Splittelse sier du kanskje? -Hvorfor trenger funksjonshemmede av alle farger og former omgås, assosiere og støtte hverandre? Jeg er ikke som deg. Jeg har normale venner. Det gjør at jeg fungerer bedre enn deg og jeg blir mye skjeldnere stigmatisert og puttet i bås. Dette kan også enkelte homofile si, -"jeg vil være med de normale, jeg vil ikke være en klovn i pride tog". Nettopp slik er det. Noen andre kan være klovnen for meg, det er fint og jeg støtter det, men jeg vil ikke være med.

-Jeg tenker at man må stå sammen, i all vår ulikhet. På den måten si, at vi har de samme fundamentale behovene og dermed skal vi også ha krav på de samme rettighetene. Dette gjelder mennesker generelt, uavhengig av funksjonshemming eller ei. Målet burde vel være, å gjøre samfunnet mindre hemmet i sin funksjon, når det gjelder menneskerettigheter til alle oss.

FRIHET FRARØVELSE........

La oss snakke om frihet og frihet frarøvelse. La oss snakke om kameler.

 

Det er nå 2 år siden helse- og omsorgkomiteen i Larvik, her jeg bor, stemte i mot at vi skal få dra på utenlandsreise med kommunens BPA ordning. Saken som jeg kjempet så iherdig for, både via blogg og media, står helt stille idag. Interessen for å behandle saken på nytt politisk virker laber hos de aller fleste politikere her. De ser på dette nærmest som en fillesak de har lagt bak seg. Mens jeg og andre må leve med de begrensninger og bremser det setter for mitt liv og livsutfoldelse.

Noen mener kanskje også at dette er en kamel jeg burde ha svelget for lengst? Men så enkelt er det bare ikke, spesielt ikke nå på sommers tid hvor jeg våker opp til snapper fra mine venners feriereiser. Mine to aller nærmeste venninner er i skrivende stund i Tyrkia og Spania.  Det lengste jeg derimot har mulighet til å reise med assistent er harrytur til Strømstad i Sverige. Det kalles ikke "harry tur" for ingenting, og det føles ganske "harry" og ha en så begrenset frihet. 

 

Jeg får riktignok handlet mat og snop for en litt billigere penge. Men opplevelse av ferie og av og reise bort er ikke der. 

Klarer du å ta innover deg hvilken stor kamel dette er å svelge? Hvilken frihet frarøvelse det er og ta fra mennesker gleder og opplevelser ene og alene fordi man har et assistanse behov? Min bestevenninne er også født med nedsatt funksjons evne, men fordi hun klarer og gå og stå på egne bein uten behov for assistent kan hun ta verden for sine føtter. 

 

 Tidligere stortingsrepresentant Tove Linnea Brandvik hadde årets beste og tydeligste parole under Ulobas årlige Stolthetsparade i Oslo, sist lørdag. Tydeligere kan det ikke sies. Full frihet for faen! Klarere kan det ikke forståes. Mer presist enn dette blir det ikke. Takk Tove for klar tale og overbevisning. 

Lørdag ble også Stolthetsprisen tildelt Lars Ødegård, tidligere generalsekretær og nå rådgiver i Norges Handikapforbund. Han holdt en oppsiktsvekkende, knyttneve tale av de sjeldne. La meg få sitere noe av den :

Vår kamp for frihet må vi kjempe selv. Vi må kjempe så oppriktig og iherdig at vi vinner gehør for det som er åpenbart for oss, men som mange sliter med å forstå, ? at vi trenger likestilling  og ikke omsorg for å få vår frihet.

At vi forlanger råderett over våre egne liv, og ikke pleie til å mestre hverdagens mange små og store utfordringer.

Frihet, ? det lille ordet med det enormt store innholdet.

Frihet til å stå opp når vi vil. Til å gå på do når vi må. Til å besøke venner når vi ønsker. Til å ta oppvasken når det trengs. Å skifte bleie på minstemann når lukta tilsier det. Til å overraske kjæresten med et godt hjemmelaget måltid. Til å gi naboen en håndsrekning som gjengjeld for tidligere nabohjelp. Til å være et helt menneske. Til å leve hele liv, ? hele livet.

Jeg har mange ganger tenkt, ? hvorfor forstår ikke folk dette? Politikere, saksbehandlere, byråkrater, journalister og andre meningsbærere i samfunnet. Hvorfor er det så mange som ennå ikke forstår?

Er det fordi vi er urimelig i våre forventninger om likeverd og likestilling? Nei.

Er det fordi vi ikke evner å stå samlet i kampen for likeverd og likestilling? Nja, her er det nok mer enn ett poeng.

Er det fordi vi er for få og for snille til å skape demokratiske bølger ved Stortingsvalg? Her er det i alle fall mange poeng å dvele ved.

Eller det rett og slett fordi vårt krav om frihet handler om ting som er så selvfølgelig for andre at de ikke forstår hva vi snakker om. At retten til å gå på do når man må er så utenkelig å tenke seg som et krav om likeverd, likestilling og frihet at folk ikke evner å ta det inn over seg? Kanskje er det sånn?

Hvis det er sånn, så er det vi som må gjøre noe med det. Det er vi som må si det. Det er vi som må vise hva vår kamp for frihet handler om. Vi må slutte å gjøre det på en stakkarslig og sippete måte. Vi må slutte å si det på en bedende og bedrøvet måte. Vi må si det sterkt og tydelig. Vi må si det med overbevisning. Vi må stå sammen om det. Vi må slutte å grine over det vi ikke får. Vi må bli forbannet over å bli urettferdig behandlet. Vi må få andre til å innse at vi blir undertrykket og forskjellsbehandlet. Det er vi sjøl som må vekke folk av dvalen som gir dem inntrykk av at funksjonshemmede trenger omsorg når sannheten er at vi trenger frihet.

Lars sa det så korrekt og kraftfullt og la det være sagt jeg sipper ikke lenger. Dette er ikke hverken ment som et sippete og bedrøvet innlegg men mer som et opprop for en frihet jeg blir frarøvet. For jeg er ikke trist. Jeg er forbannet og det er det en ganske stor forskjell på. Jeg er sint fordi jeg kjenner på forskjell behandling hver eneste dag i disse ferietider. En frihet mange tar forgitt, kanskje nettopp fordi de aldri har kjent på kroppen  hvordan det er og bli frarøvet deler og gleder ved livet de aller fleste tar som en selvfølge.

Gi oss friheten til å eie vår frihet mens vi lever, når man er dau er det faen imeg for seint!

 

VENNINNA MI ER MED I "HVER GANG VI MØTES".

 


Jeg har håpet på dette i flere år. Rettere sagt ventet på at det skulle skje. Tidspunktet hvor min fine, gode venninne skal bli hyllet på tv i den beste sendetid. Etter en fartstid som en av skandinavias​ største og mest folkekjære artister igjennom 39 år er det fortjent, på sin plass og på tide at hun får sin hyllest. 

Jeg snakker selvsagt om Elisabeth. Hvis du kjenner meg vet du at hun er en musikalsk "dronning" i mitt liv. Hvert eneste år har jeg sittet og tenkt hvis det er en artist som hadde fortjent en hyllest er det henne! Hun som tross alt er en av Nordens største artister og med en bred, variert og suksessfull karrière både i Sverige og Norge i 40 år! Ja, tenk hun sto faktisk på scenen før jeg ble født. Platene hennes er fulle av musikalske perler. Noen er veldig kjente, mens noen er mer ukjente men en ting er sikkert hun har sunget mange vakre sanger oppigjennom årene. Hva er det  hun ikke kan? Jeg har hørt henne synge alt fra Country, viser, opera til musikaler stemmen hennes behersker alt med glans. Hun har vært hele Norges " Bettan" i årevis og hennes publikum vokser seg bare større. Hun er en artist med en stor formidlingsevne. Et menneske og en artist med en rørende tilstedeværelse til sitt publikum og sine medmennesker. En kjær stemme som gleder, trøster og som aldri slutter å imponere.

Her er noen av mine favoritter :


 I natt jag drömde (1992)

Hver gang jeg hører denne sangen treffer den meg. Jeg ser for meg en verden uten krig. Mennesker med jubelbrøl og glede. Siden vi starter på begynnelsen av 90 tallet var det i 91- 92 hun også sang seg inn i hjertet mitt. 

Ängel I Natt

Elisabeth spilte den inn i 1985 men jeg hørte den først ti år senere på " Bettans beste" jeg bet nok også merke til den etter Celine Dions "Power of love" året før, som er samme låt men med ulik tekst. Som ungdom og senere voksen ble Ängel I natt en kjærlighetsorg sang for meg. Jeg elsker den ennå og tenker forsatt på min store tape kjærlighet når jeg hører den.



Da lyser en sol (1981) 

Denne sangen fant jeg også på Bettans beste. Men jeg kunne den allerede utenat fordi jeg hadde hatt den på kasett med barnestjerna Jannicke Irwin Abrahamsen. Utrolig hva man finner på Youtube her er Elisabeth 22 år. 

Flere sanger som er blant mine favoritter men som jeg dessverre ikke finner på youtube er  de svenske sangene Älskar, Älskar ej, Vennskapen består, Om jag lyssnar og Kvinne för dig. Dette er sanger jeg gjerne skulle hørt bli tolket, ikke bare de man forventer og har hørt om.

Men selvfølgelig elsker jeg også de sangene hun er mest kjent for her i Norge, Danse mot har tidligere fått et innlegg her på bloggen. Du finner det her.  I Evighet bringer fram gode, varme, glade, barndomsminner for meg. Det samme gjør Duett med Jan Werner.

Hjertet mitt fylles med vemod og enorm takknemlighet ovenfor disse to, der jeg satt som lita jente med et fullstendig knust og ensomt hjerte som barn. Folk som ikke har båret den type smerte kan umulig sette seg inn i og forstå hva musikken ga meg som barn, ungdom og nå også voksen. De hjalp meg, de trøstet og var der som to gamle venner eller skal vi si engler eller hjelpere lenge før jeg ble kjent med dem personlig.  Werner farget livet mitt for alltid som menneske også selv mange år etter sin død er livet mitt godt på grunn av HAM. At alt startet med kjærlighet for musikk er nesten ikke til å tro. 

 

Jeg elsker også country Bettan og hun har noen flotte album også innenfor denne sjangeren.  Favoritt er ​Long Ride HomeSoon You'll Fly og ikke minst      A Fisherman's Daughter der hun synger til pappaen sin. Den skulle jeg gjerne  hørt på "Hver gang vi møtes." Ellers er min store country favoritt både med og uten Elisabeth Jackson som jeg fikk totalt dilla på etter Walk the line filmen om Johnny Cash.

Elisabeth har oppigjennom årene hatt ulike duett partnere jeg vet om en annen Jan hun hadde en nydelig duett med, nemlig Jan Johansen. I 1996 sang han og Elisabeth duetten  Kommer tid, kommer vår. Jeg elsket den. Gudene vet hvorfor, jeg var bare 13 år og hadde aldri opplevd kjærlighetssorg på denne tiden. Men også denne sangen har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. 

 


K1VuhwQqNwg

Jeg elsket albumet Kjærlighetsviser og "Tusen bitar" er en stor favoritt selv om den ikke er hennes. Albumet er utrolig nydelig og en stor favoritt. Trykk på bilde for å høre den.

Med Albumet "Spellemann" kom enda større favoritter.


För kärlekens skull. Originalt sunget av Ted Gärdestad Elisabeth store forbilde som ungdom.

Klinga mine klokkar er en fantastisk, glad favoritt. Jeg blir alltid så glad av den og har fantastiske gode minner fra den uforglemmelige konserten hun hadde med Alexander Rybak  jeg husker vi jublet høyt både foreldrene mine og jeg. 

Besvärjelse ble en ny favoritt i 2016 da Elisabeth sang denne nydelige sangen til døtrene sine, og jeg satt arm i arm med min egen mor og nøt sangen og gamle minner med øynene fulle av tårer. Et vakkert minne fra en utrolig sterk kveld. 3 uker etter Tor gikk bort møtes vi. Det var et sterkt og følsomt møte vi fikk den kvelden. Jeg klemte henne med tårer i øynene.  Jeg kunne ikke få klemt henne nok. Tapre venn. Jeg har et inderlig håp om at denne perlen av en sang blir spilt inn med Elisabeth en dag.


De største favorittene til slutt. The Prayer. Tårene renner hver gang jeg hører denne. Minnene strømmer på. Tiden står stille. Jeg har hørt Elisabeth synge den med andre også etter Jan Werner gikk bort, Det blir aldri det samme og jeg har hørt tårer både i stemmen og sett de i øynene på Elisabeth også.

 

Soajit Vinger​. Joiken til Tor. Den er sterk og det er en  mektig opplevelse å se og høre den bli fremført live. Hun bærer den med som et dyrebart smykke til minne om mannen i sitt liv som hun elsket så høyt. Fine, rause, gode Tor. Mannen som bar sin kone på hendene til sin siste dag.


Den største favoritten av dem alle til slutt.  Gabriellas sång​ sangen hun fant etter Werners død, med filmen "Så som i himmelen" og som hun lenge  sang til minne om han, men som for meg idag omhandler livet. Jeg har gjort den til min livs sang da den sier mye om mine tanker, mine kamper og mine lengsler i livet. Den dagen jeg dør, er det nettopp denne sangen som skal få følge meg til graven. 

Mens du blar deg igjennom dette dyp dykket av favoritter tenker du kanskje, " Gud! Du er stort fan du."  Det virker kanskje slik men sannheten er at det på en måte hører fortiden til. Sannheten er faktisk den, at jeg lytter lite til musikken hennes idag, ikke fordi jeg liker den mindre men mest fordi jeg har et annet forhold til både artisten og ikke minst menneske.  Det er meget avslappet og jordnært. Jeg lytter til musikken når jeg vil mimre om styrken musikken ga meg som barn, eller jeg er trist, syk eller søvnløs. Men aldri som før. Jeg har satt henne ned fra pidestallen jeg hadde henne på som barn, men på den måten har hun også kanskje kommet enda nærmere hjertet mitt. Vi er venner.  Fine venner og hun er ikke redd for å si det høyt til omverden heller. Men det fineste er samtalene vi deler, ærlige tanker og refleksjoner av og fra livet. En venn jeg vet jeg kan dele ting med. Vi har delt latter, tårer og sorg. Jeg vet jeg kan være 100% ærlig uten at hun liker meg noe mindre etterpå. Vi tør si ifra. Ja til og med og være uenige.Jeg hviler godt i den tilliten som er mellom oss idag. Vi har et naturlig og fint vennskap. Jeg sitter ikke akkurat starstruck og som et tent lys på konsertene hennes lenger. Det avslørte a mor sjøl da a tok meg i og skrive meldinger på mobilen under siste konsert. Jeg elsker at hun vil være litt "ekstramamma"  Hun er en venn jeg setter stor pris på, en venn som får meg til å føle meg som en prinsesse i sitt nærvær. En venn jeg kan elske så mye jeg vil uten at det gjør vondt!

 

 

JEG FØLER MEG UVERDIG.........

Det har blitt hardere å skrive. Hardere å åpne seg dette året. Det er en mye lettere løsning å skrive om kultur eller nyheter enn å dele tanker og følelser fra mitt innerste. En del av meg er nok også redd for at det nærmest skal føles som om jeg skriver om og om igjen om det samme bare fra forskjellige vinkler og uttrykksform. 

 

Det er sommer, det er sol og glade tider. Ihvertfall utad. Innvendig er jeg mørk, sår og føler meg ofte uverdig. Utilstrekkelig. Nesten som et annen rangs menneske. Ta deg sammen, reis deg, se deg rundt og vis litt mer takknemlighet ovenfor livet du faktisk har og sist men ikke minst slutt å sammenlign deg med andre! Det er ikke en ting jeg ikke hørt før.  Det er sant men det er også vanskelig. Jeg er kjent for å være både sosial og utadvent. Jeg er ikke fremmed hverken å snakke høyt, tale eller engasjere meg i saker jeg brenner for. Det er viktig og det er givende men sannheten er også at jeg i flere sosiale settinger bevisst trekker meg tilbake og holder munn. Jeg er stille. Ikke fordi jeg kan snakke om samfunn og politikk og det måtte være, men fordi jeg føler meg mindreverdig enn dem. Du ville få sjokk  over hvem dette er,  at jeg føler slik ovenfor flere av mine nære rundt meg. Hev deg og vis deg hvem du er vil du kanskje si. Jeg prøver men noen mennesker gir jeg opp. Skammen og utilstrekkeligheten føles for stor. Ulikhetene. Avstanden føles for stor. Jeg kan lett føle meg uverdig og liten i forhold til dem. Jeg har så glansbilde av dem i hue og det livet de lever med gode jobber, hus, hytter, båt, biler og fete, eksotiske ferier at jeg blir nervøs og skamfull over og snakke om meg og mitt. Jeg blir beskjeden og stille, selv om det også skal sies at dette er mennesker jeg er glad i og som har en viktig plass i livet mitt, men sant skal sies kjenner de lite til den virkelige meg. Kanskje fordi de kunne prøvd litt hardere og jeg kunne turt og slippe dem litt lenger inn? For også de kan bli stotrende og usikker på hva de skal snakke med meg om. Jeg kjenner det i magen hver gang og lurer på hvordan deres bilde av meg egentlig er? Jeg tenker mye på det, for bilde av hvem jeg er og hvordan jeg egentlig tenker, føler og lever kommer jo lite fram når jeg for det meste blir stille i deres nærvær? Jeg skjønner dette må jobbes med, at mye også handler om hvordan jeg ser på meg selv. 

Have you ever felt some kind of emptiness inside
You will never measure up, to those people you
Must be strong, can't show them that you're weak.

 Teksten er hentet fra Lene Marlin's "Disguise".

En god beskrivelse på hvordan  jeg har følt det og fremdeles kan føle det innimellom. At samme hva jeg gjør, opplever, skriver og får til er det alltid noen jeg ser opp til som gjør mer, opplever mer eller og får ting til bedre enn meg. Disse tankene og følelsene går i bølger, men kjennes som kniver i hjertet av og til. "Du må ikke sammenligne deg med andre, du må godta ting som de er, ellers så blir det så sårt for deg vennen...... sier min kjæreste venninne til meg. Hun som i mange år har vært som en "storesøster" men som jeg likevel måtte lære meg og bli trygg på. Jeg følte meg uverdig både henne og min beste venninne, min barndoms venninne igjennom 26 år. Jeg har tider hvor jeg føler de er alt jeg ikke er, får til alt jeg ikke har gjort og hvor jeg ikke fatter og begriper at jeg er bra nok for dem.  Et annet eksempel på forskjeller mellom oss er at de får kjenne kjærligheten og samlivets gleder med sine utvalgte mens jeg, jeg sier elsker deg til et menneske jeg kan elske hele mitt liv men likevel aldri få.  Jeg føler meg patetisk, men jeg elsker dette menneske så sterkt, så ubetinget. Så ekte. Lenge var det fryktelig sårt og vondt. Men dette menneske fikk meg til å skjønne hva ekte følelser er. Idag er det mange år siden disse følelsene oppsto.   Men fremdeles blir jeg klam, nervøs, oppspilt og skjelver innvendig av å bare være i nærheten av dette vidunderlige menneske, jeg vet jeg kunne dratt til helvete og tilbake for at vedkommende skulle få alt en ville og være lykkelig. Men at aldri det  ble oss to lever jeg faktisk greit med idag. Det var en vakker lærdom om hva jeg vil ha og hva jeg faktisk fortjener. Jeg vil ikke ha et lunkent forhold. Jeg vil ha noe sterkt, ekte og spesielt som kan brenne i sjelen min livet ut. 

Samfunnet har mange sider. Mange kamper. Mye urett. Det er lett å føle seg uverdig da man ofte fra barnsben av kjemper for å bli sett med rett øyne. NHFU har i disse dager en kampanje der de unge kommer med sterke appeller om livet de lever, hvem de er, hva de tror på og hva de kjemper for. De kjemper for utdannelse, yrkesliv og samfunnsdeltagelse på ulike vis. De kjemper mot fordommer, merkelapper og båser man ofte opplever og få på seg og bli satt i som funksjonhemmet. Du kan høre og se flere av dem ved å trykke her. .

Generasjonene som vokser opp etter meg viker å være tøffere, skapere og mer selvbevisste enn det jeg følte jeg var. Med en tydeligere selvtillit krever de og bli både hørt og sett og godtatt som et like verdig menneske i dagens samfunn som funksjonsfriske. Det er riktig og jeg er med dem i kampen, Men motet mitt er ikke like friskt lenger, kreftene ferre og kampviljen er litt brent i begge ender. Jeg innser mer og mer at det er kamper som drar så ut i tid at løsningene langt der fremme vil komme andre til gode enn meg.   For meg holder det lenge å møte morgendages mange utfordringer med rak rygg og ekte tilstedeværelse. Å nyte livets gleder.  

 

For jeg har heldigvis mennesker i livet mitt som på sin helt unike måte gir meg lykkelige stunder. Øyeblikk der jeg kjenner at jeg lever et godt og verdig liv. Små, vidunderlige øyeblikk der jeg føler meg verdifull. 

 

NYT EN GOD PODCAST I SOMMERVARMEN!

 

Noen ganger trenger man å trekke seg litt tilbake. Alene. Søke ro i sine egne private rom.  Livet har vist meg ulemper men også fordeler ved å ha tid til overs for seg selv.  Jeg elsker å fylle hue med gode ( gjerne sanne ) historier, dokumentarer, fakta, krim eller psykologi. Her er noen Podcaster jeg vil gjerne anbefale deg!

1. Hele historien. 

Noen hendelser er så store dramatiske eller viktige at de påvirker oss alle. Historier fra norsk virkelighet.Fortalt av dem som opplevde den. 

Podcast serien blir omtalt som historie timen du aldri fikk.  Flere av historiene er nervepirrende og sterke.

Historien om Benjamin Hermansen den 15 år gamle gutten som ble knivdrept av nynazister på Holmlia i 2001 anbefales på det sterkeste. Den setter seg i ryggmargen og man blir både rystet, redd og grepet. Historien blir gjenfortalt av hans mor og nære venner. Historien er i tre deler. Du finner dem her :

Del 1

Del 2

Del 3

Sommeren 1995 går Hans Christian Ostrø på fjelltur i Kasjmir, på grensen mellom India og Pakistan. Der blir han og fire andre vestlige turister kidnappet av geriljagruppen Al-faran. 27 år gamle Ostrø blir sentral i et gisseldrama som skal sjokkere verden og Norge.

Del 1

Del 2

 

Når hurtigbåten Sleipner går ned fredag den 26. november 1999 blir to av passasjerene dratt med til bunns. Hele mannskapet på ni og resten av passasjerene havner i det iskalde vannet. Sola redningssentral har slått full katastrofealarm. Dette er historien om den utrolige redningsaksjonen som ble satt i gang.

Del 1

Del 2     

Sterke radiodokumentarer. Her er mine utvalgte :

 

Hun bare forsvant : På ettervinteren for 38 år siden gikk en mor ut av leiligheten sin i Oslo. Hun forsvant ut av livet til mannen sin, og begge de to små jentene sine. Ingen har sett henne siden. Og ingen vet hvorfor hun gikk. Jentene som den gangen var 5 og 8 år har nå blitt voksne kvinner. Den eldste - Bente - har bestemt seg for å finne henne.Trykk her for å høre  den gripende dokumentaren.

 Inn i varmen. Drømmen om et normalt liv : Lena og Per har holdt sammen i 22 år. Etter mange år som narkomane på gata i Oslo bestemmer de seg for å starte på nytt. I sitt nye hjem på Finnskogen drømmer de om å leve et normalt liv. Men hva er egentlig det? I julen blir normaliteten satt på prøve. For når setter man egentlig ut nissene på gårdstrammen? Hvor mye julepynt er nok? Og hvordan blir det å møte de nye naboene når de for første gang skal i kirken på julaften? Hør den hyggelige og fine dokumentaren her.

Uten stemme : 

Hun og mannen lever gode dager. Plutselig blir dagene onde. Alice har ALS, en uhelbredelig sykdom som gjør at kroppen gradvis lammes. Nå kan hun nesten ikke puste uten hjelp. Med respirator kan hun leve videre. Men da mister hun stemmen. Uten stemme - en kjærlighetshistorie om et umulig valg

Hør den hjertevarme, bånnærlige og kruttsterke dokumentaren her

To hvite bruder : 

Line og Eirin ønsker seg et tradisjonelt bryllup i kirken, men fordi Den norske kirke ikke har vedtatt liturgi for bryllup med to av samme kjønn blir det ikke helt som de har sett for seg. Hør den romantiske og fine dokumentaren her .

Birgitte-saken er en kjent uoppklart norsk drapssak som startet den 6. mai 1995, da en lokal bonde, på leting etter noen sauer, fant den 17 år gamle Birgitte Tengs voldtatt og drept i et buskas like ved veien, noen få hundre meter fra hennes hjem ved Skår i Kopervik på Karmøy.

Saken førte til en omfattende etterforskning, og en fetter av offeret ble først dømt, og senere frifunnet for anklagene.

På tross av at fetteren ble frikjent for drapet av lagmannsretten, ble han likevel dømt til å betale oppreisning til den dreptes foreldre. Lagmannsrettens massive skyldkonstatering ble senere av Den europeiske menneskerettsdomstolen ansett å være i strid med uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Saken er fremdeles strafferettslig en uløst drapssak. Fetteren er (etter mange forgjeves forsøk på gjenopptagelse) ved rettskraftig sivilrettslig dom fortsatt erstatningsansvarlig for drapet.

Du finner serien der fedrene på hver side av saken gjenforteller marerittet her.

Therese-saken var en forsvinningssak i Norge i 1988. Offeret, Therese Johannessen (født 1979), forsvant sporløst 3. juli 1988 fra Fjell i Drammen.

På slutten av 1990-tallet tilsto den svenske antatte seriemorderen Thomas Quick at det var han som bortførte og drepte Therese. Han ble også dømt for drapet på henne, i Hedemora tingsrätt 2. juni 1998. I seks andre rettssaker ble han dømt for syv andre drap. Det er ikke funnet noen bevis for at Quick drepte Therese Johannessen, og han trakk tilbake tilståelsene sine i forbindelse med innspillingen av et TV-program.

29. mars 2011 ble tiltalen mot Quick frafalt av svensk påtalemyndighet.

Du finner den sterke krimserien her. 

Den grådige anoreksien

 

Emeline Kihle (21) føler at alt hun gjør går i vasken.
Det gjorde nesten denne dokumentaren også.

«Det jeg ønsker å fortelle lytteren gjennom denne historien er hvordan anoreksien blir en del av deg og etter hvert tar kontroll over hele livet ditt. Jeg vil også fortelle om kampen om å bli frisk fra noe man egentlig ikke ønsker seg frisk fra». Du kan høre den såre, åpne og ærlige dokumentaren her.

Hvordan det er det å bli foreldre til et barn med Downs? 

«Skammer jeg meg? Er jeg skuffet? Skuffet for å ha fått en sånn unge?»

Disse tankene svirrer rundt i hodet til Ole-André Hatlem. Han har nettopp avsluttet en samtale med svigermor på telefonen. Om den vanskelige fødselen. Om den nybakte mammaen Ellen Marie Garåsen. Om deres nyfødte og nydelige lille datter Frida.

Som har Downs syndrom.

Hør dokumentaren her.

 Kraft. En utrolig fin Podcastserie av Kjersti kraft. Om livets små og store temaer.  Kjærlighet, vennskap, valg, relasjoner, drømmer og håp.  Den serien er utrolig jordnær, varm, ekte og virkelighets nær. Jeg liker den veldig godt og finner både glede, inspirasjon, styrke og kraft. Du finner hele den fantastiske serien her. Jeg kan nesten garantere deg at du vil kjenne deg igjen i noen av temaene. Kos deg. Det gjør jeg ofte!

I 2016 gikk programserien "Jeg mot meg" hvor en gruppe unge mennesker viste gruppe terapitimer hos psykolog Peder Kjøs. I år kom pocast serien "Hos Peder. Serien." Hvor vi får følge 4 unge mennesker med ulike problemstillinger. En jente er evig singel, en gutt er pc avhengig, ei har traumer for å gi noen eksempler på temaer.  Vi får følge hver enkelt i 3 måneder behandeling.  For meg som aldri har vært hos psykolog er spennende å få innblikk i hva terapi kan innebære. Noe kan virke litt sært og uforståelig men andre ting føles både følsomt og  gjenkjennelig og nesten litt humoristisk.  Lytt, lær, gråt og le og spader litt av tiden på denne pocast serien. Du finner den her.  

 

Den siste Podcast serien jeg vil anbefale er i sterkeste laget selv for meg, som hørte den for første gang i 2016.  Idas dagbok er en vakker, gripende, reflektert og sterk serie om det og ha kreft. Kronisk kreft. 

Jeg vil anbefale den nettopp fordi Ida har en fantastisk positiv formidlingsevne som når lett inn til hjertet. Ida fikk kreft  for første gang da hun var 22 år. I 2016 døde hun fra sin mann og sin lille datter på syv år. Du finner den kruttsterke serien her

I MANGE ÅR HATET JEG 17 MAI......

Det er på festdager og høytider ensomhet og sorg er som størst. 

I morgen er dagen her. Norges nasjonaldag og for mange en fin festdag hvor man er omgitt av familie og venner. Jeg også.Men tankene går til dem som hvert år kjemper med en murrende og sår ensomhet. Mennesker som sitter alene og som år etter år gruer seg til slike festdager og høytider.

Å være omgitt av familie og venner er ikke en selvfølge.

Mange synes disse dagene er de dagene som er de tyngste igjennom hele året. Jeg glemmer ikke en venninne sa til meg " 17 mai er den dagen i året jeg tillater meg å trekke ned rullegardinene. Den dagen ensomheten gnager mest.Jeg tror dessverre at ensomhet er mye mer utbredt enn vi mennesker vil innrømme. Mange av oss skjuler den også. Godt. 

Jeg har vært der selv også i mange år. Jeg har riktignok alltid hatt familien min men jeg har hatt perioder hvor jeg har savnet flere venner å henge med spesielt da jeg var yngre. Venner gikk ut og festet både 17 og St Hans jeg løy til og med av og til til venner og sa jeg var bedt et annet sted mens sannheten var at jeg ofte satt hjemme med mor og far.

Jeg glemmer aldri hvordan en venninne så meg uten å si noe. Hun forsto den skjulte sannheten. Hun ringte hver eneste 17 mai i årevis. Selv levde hun med kjendisene og jet sett liv i Oslo og var så langt fra min virkelighet som det nesten gikk an. Men hun tok seg alltid tid noe jeg lærte og sette mer pris på etter som årene gikk.  De første årene kjente jeg meg så flau og skamfull over både ensomheten og ulikhetene mellom livene våre at jeg ikke tok telefon. Men hun ga seg aldri og idag mange år senere er jeg henne evig takknemlig for at hun var der for meg i flere av de mest ensomste årene og at jeg idag med glede kan vise henne at mye har endret seg betraktelig

 Men hvorfor er det sånn? Hvorfor er antall venner forbundet med status?

Vi må bli flinkere til å se hverandre. Lytte og være ærlig med hverandre. Bare slik kan ensomhet bli mindre.

I morgen skal jeg skal klemme alle mine. Men jeg skal først og fremst ringe og tenke på de venner som kjenner både sorg og ensomheten ekstra sterkt.

Kjære venn. Du er ikke alene.

Jeg går ved din side både i morgen og dager etter det.

 

Ekte venner er de som hører deg når du er stille....

Takk for at du aldri sluttet å ringe vennen selv i stunder hvor skammen over ensomheten var så stor  at jeg ikke fikk fram et eneste ord. 

SI JA TIL DYRENES EGET NØD NUMMER 114!

 

Jeg er vokst opp med hund og er en stor hundeelsker. At det nå er en kampanje ute for å sikre dyr i nød jubler jeg høyt for. 

En fersk undersøkelse viser at 9 av 10 ikke vet hvor de skal henvende seg dersom eget eller andre kjæledyr trenger hjelp. DNB tar derfor initiativet til Norges første nødnummer for dyr, Ja til 114, og etablerer inntil videre et midlertidige nødnummer 222 00 114 .  Dyrevernalliansen erfarer at mange nordmenn er usikre på hvor de skal ringe.

Hvis en person blir skadet vet alle at man ringer 113 for øyeblikkelig hjelp. Men hvor ringer du hvis et dyr blir skadet?

 Det finnes ikke et nasjonalt nødnummer for dyr i Norge. Hvis man søker på Google er det ganske tilfeldig hva som kommer opp, og det kan ta tid før man finner tak i en veterinær eller kvalifiserte personer som kan hjelpe. I tillegg er det mange som ringer 113 for å få hjelp til kjæledyrene sine, noe som naturligvis ikke er heldig.

Alle har varslingsplikt og hjelpeplikt for dyr i nød.

Dyrevelferdsloven pålegger alle både varslingsplikt og hjelpeplikt når dyr lider nød. Dyrevernalliansen er en pådriver for dette, men varslingsplikten er dessverre til lite hjelp når folk ikke vet hvor de skal henvende seg, forteller kommunikasjonsleder i Dyrevernalliansen, Live Kleveland.

 Frem til nå har det ikke vært noe eget nødnummer for dyr. Vår erfaring er at mange er usikre på hvor de skal ringe. Det er ille, fordi det betyr at mennesker som gjerne vil hjelpe dyr, ikke klarer det, sier Kleveland.

DNB tar initiativ til nødnummer for dyr

 Løsningen er å lansere Norges nødnummer for dyr for våre firbente venner og foreslår å si Ja til 114.

Si ja til 114

 Nesten ingen kjenner til hvem man skal kontakte hvis et dyr blir skadet. Hvis du er uheldig og kjører på en katt, hvem ringer du da? Den lokale veterinæren, politiet, Mattilsynet, Viltnemda, kommunen eller den lokale dyrebeskyttelsen, spør Bergum.

DNB oppretter midlertidig nødnummer for dyr

DNB tar derfor initiativet til å starte et midlertidig nødnummer for dyr. Nummeret er et prøveprosjekt som vil løpe til et fast nummer forhåpentlig vil være på plass om kort tid.

Inntil videre kan alle ringe tlf. 222 00 114

 Vi vil ikke bare vente på en løsning, så inntil videre kan alle ringe tlf. 222 00 114 som en midlertidig løsning. Ring dette nummeret og bli øyeblikkelig satt over til ditt nærmeste akuttnummer for dyr, forteller Bergum.

 Det er åpenbart behov for en opprydning i varslingsmulighetene for dyr i nød. Dyrevernalliansen hjelper dyrene som trenger det aller mest, og derfor er vi glade for å kunne bidra til DNBs prøveordning med et nødnummer for dyr. Man håper at nødnummeret som nå etableres kan bli starten på en tryggere fremtid for dyr i nød, sier Kleveland.

Veldig få vet hvem de skal kontakte

En undersøkelse gjennomført for DNB av Ipsos viser at 94 prosent ikke vet hvor man skal henvende seg dersom eget eller andre kjæledyr trenger hjelp. 6 av 10 vil støtte et krav om å innføre et eget nødnummer for kjæledyr man kan ringe for å melde fra om kjæledyr som trenger hjelp eller er i nød.

 En av tre av oss har kjæledyr, og vi vet som tilbyder av dyreforsikring at dyrene er å regne som familiemedlemmer. Et nødnummer for dyr vil i første rekke gjøre det enkelt å komme i kontakt med en veterinær. I likhet med oss mennesker er rask behandling nøkkelen til at dyret skal bli friskt, mener Bergum.

Kjæledyr og ville dyr ? hvem kontakter jeg?

Dyrevernalliansen forteller at du i dag må ringe forskjellige steder, avhengig av hva det gjelder.

 Gjelder det et skadet kjæledyr må du ringe nærmeste veterinær, men hvis det er et landbruksdyr er det veterinærvakta du må kontakte. For storvilt må du ringe viltnemnda i kommunen, eventuelt politiet. For hjemløse dyr og skadd småvilt finnes det dessverre lite hjelp å få, men veterinær kan avlive dyrene på statens regning om nødvendig. Gjelder det dyremishandling må du ringe Mattilsynet, sier Kleveland.

På sikt ser man for seg at et nødnummer kan bli et nummer for flere forhold som omhandler dyrevelferd. Nå kan du altså ringe tlf. 222 00 114.

 Dyrepoliti i Norge har allerede blitt diskutert, og dette kan bli et nummer der man kan rapportere mislighold og mishandling av dyr. I tillegg er det en naturlig kanal for savnede eller skadete dyr.

Fakta - markedsundersøkelse

5 MYTER OM SEX

Seksuell helse blant funksjonshemmede har lenge vært oversett og tabubelagt. Men nå står de unge frem og krever åpenhet. Mytene skal knuses!

Sex som funker. Det er navnet på rapporten som nylig kom fra organisasjonen Unge funksjonshemmede. - Endelig har ungdom satt ord på noe mange funksjonshemmede og kronisk syke kjenner seg igjen i, men som det ikke snakkes om, sier generalsekretær Synne Lerhol. Rapporten viser mangel på kunnskap og åpenhet om seksuell helse, også er det behov for et holdningsarbeid. I samfunnet generelt, og spesielt i helse-og skolesektoren. - Vi må utvide normalen slik at flere omfavnes av hva som er innenfor. Det er egentlig unormalt å være såkalt normal. Enten det handler om utseende, sykdom, funksjonsevne, legning, religion eller sosiale behov har de fleste av oss en " annerledeshet". Det er normalt å være ekstrovert, muslimsk og svaksynt jente. Det er normalt å være rullestolbruker og bifil. Det er normalt å være den du er. Organisasjonen konkluderer med at det finnes fem vanlige myter som mange møter utenfra, men som flere med nedsatt funksjonevne også tror på selv.  Hører mange nok ganger at du ikke burde ha barn eller at ingen nok vil bli med deg på date, er det lett å tro på det til slutt. For å knuse mytene om at enkelte ikke kan ha sex eller ikke har seksuelle følelser og erfaringer må vi snakke om hvordan ulike mennesker uttrykker og lever ut sin sin seksualitet. Så hva består mytene i, hvordan har de oppstått og hvordan en knuse dem?

Myte 1 : Funksjonshemmede føler seg ikke sexy og tenker ikke på sex

Alle har en seksualitet uavhengig av funksjonsnedsettelse, alder, kjønn og kultur.  Mennesker med funksjonsnedsettelse og kronisk sykdom er like ulike som alle andre. Noen liker sex og har det ofte, uavhengig av behov for tilrettelegging. Andre har sjeldnere sex og er intime på andre måte. Nærhet kommer i mange former, noen ganger er det nok med nærhet og kos. Andre ganger gir det nytelse å berøre erogene soner. Det virker som helsepersonell ikke har tatt dette innover seg. I rapporten kommer det fram at ungdommer blir spurt fra helsepersonell om hvorfor de skal ha prevensjon eller en graviditetstest Mange blir møtt med fordommer om at de ikke tenker på sex. Regjeringen la fram i 2017 frem et et 5- årig strategidokument om seksuell helse. Det var overordnende målet er å sikre god seksuell helse i hele befolkningen:  Der bekreftes utfordringene i helsesektoren:

" Tilbakemeldingen fra brukere, og undersøkelser blant brukere og helsepersonell, tyder på at det mangler både bevissthet og kunnskap om seksuell helse som helsefremmende resurs. Seksuell helse bør vektlegges i relevante profesjonsutdanninger som en del av en helhetlig helse-forståelse, og inkluderes i faglige retningslinjer i helse- og omsorgstjenesten"

Mange i helsevesenet synes dette er litt flaut. De vet ikke når og hvordan de skal ta opp temaet, og derfor opplever kronisk syke og funksjonshemmede oftere enn andre at seksuell helse aldri blir tatt opp. Det er viktig og få fram flere sider ved denne myten.  Noen har god god selvfølelse, de godtar kroppen sin og egen seksualitet. Så er det noen som tror ingen vil like dem. I en søkende og sårbar ungdomstid kan slengbemerkninger gjøre deg usikker og uttrygg. Noen spør også at venner aldri spør om forelskelse, eller snakker med deg om forelskelse, eller snakker med dem i det hele tatt om seksualitet. Det er vanskelig.  Vi håper  å nyansere bildet for denne gruppen, og vise at mange har det bra.

Myte 2: Det er vanskelig å ha et parforhold.

Rapporten " Sex som funker" viser at enkelte har vansker med å finne en partner, mens andre velger å ikke dele sin seksualitet. Informantene som har kjæreste, legger vekt på åpenhet, kommunikasjon og grensesetting er ekstra viktig for dem i parforholdet og for sexlivet. Det kan for eksempel være vanskelig å si nei til sex når en egentlig ikke vil, men må sette grenser for ikke å bli utslitt. Noen ønsker å finne en partner med lignende erfaringer mens andre ikke tenker det skal bety noe. - Det er like lett eller like vanskelig å ha et parforhold enten en er funksjonshemmet, kronisk syk eller frisk. Her er det viktig at en snakker sammen. Noen sier i rapporten at de ble en bedre kjæreste etter at de satt ord på hva de trenger. En må derfor våge å være åpen, selv om det kan være sårbart eller usexy å snakke om hva en trenger. Unge funksjonshemmede har nylig arrangert fotoutstillingen " Jeg elsker" nettopp for å vise frem og knuse denne myten. De vil vise både for venner,familie og helsepersonell at det er mulig å ha både barn, kjæreste og være samboer selv om en er i rullestol eller har pose på magen. 

Myte 3 : Funksjonshemmede har ikke one night stands.

- Blant i infomantene i rapporten er det mennesker som er eller har vært seksuelt aktive, og unge som aldri har hatt sex. Noen er i kjærlighetsforhold andre er single. Så har funksjonshemmede one night stands? Det vet vi jo at de har. Så hvorfor kommer det opp som en myte? Trolig på grunn av myte nummer 1.Det er en oppfatning at denne gruppen ikke tenker på sex, og noen tror at dersom en sitter i rullestol, blir det en barriere for en one night stand. Det blir det ikke. Men det krever noen ganger organisering og tilrettelegging. Noen har for eksempel et godt system med assistanse eller hjelpemidler. Det er som sagt mange som har engangsaffærer, andre har det ikke. Akkurat som alle andre i Norge. Det handler jo ikke om diagnoser, men hvem du er som person, hvor trygg du er på deg selv og hvilke behov du har. Sex er mangfoldig. Funksjonshemmede som gruppe er en av de aller mest mangfoldige. Og de har bakgrunn fra alle samfunnslag.

Myte 4: Funksjonhemmede burde ikke få barn. 

Temaet er veldig vanskelig. Det er mange stigmaholdninger i samfunnet, som at man ikke skal videreføre arvelige sykdommer. Mange blir møtt med kommentarer fra sine nærmeste og helsepersonell om at de ikke bør få barn. En kvinne i rapporten mener at hennes med en sjelden diagnose derimot er en ressurs hvis hun skulle bli mor i fremtiden. Mens andre vil ikke at barna skal oppleve samme symptomer, usikkerhet eller fordommer de selv har opplevd.  Vi vet jo om mange som har fått barn, så myten stemmer ikke. Mange har blitt sett på individet de er, fått god hjelp av familie og hjelpeapparatet når de har ønsket barn. Det handler om individuell tilpassing. Å få eller ikke få barn er en veldig vanlig bekymring. Å få barn er en belastning for kroppen og en endring av livet. Enkelte, for eksempel bevegelseshemmede og kronisk syke er nervøse for hva en graviditet vil føre med seg. I  tillegg kan de bekymre seg for om de blir gode mødre. Emnet er svært tabubelagt og sårbart, både innad i en familie og helsevesenet . Åpenhet er viktig. Gi folk tid til å utforske hvem de er, om de vil ha barn eller ei. Dersom du har lyst på barn, bør du se på hvordan du kan organisere livet rundt dette. Ikke bare godta at "Det er for farlig for deg"og så punktum.  Det er så mange i helsevesenet som er involvert i livet ditt som er vant til og ha en mening om personers liv. Hvis noen legger føringer for deg, så krever det at du er tøff og selvbevisst.

Myte 5 : Eneste måte å oppnå nytelse på, er samleie eller onani.

I rapporten ønsker unge funksjonshemmede å normalisere hjelpemidler. Å kjøpe dem selv eller be om seksualtekniske hjelpemidler igjennom Nav, er en høy terskel for mange, selv om alle uavhengig av funksjonsevne kan bruke og ha nytte av slike. Ikke alle klarer å oppnå orgasme uten hjelpemidler.Kunnskap er viktig, og leger bør ikke være redde for å spørre om seksualitet, nytelse og hjelpemidler. Noen bruker hjelpemidler sammen med en partner. Andre bruker dem fordi de ikke har en partner, eller fordi på grunn av funksjonnedsettelsen trenger hjelp fra for eksempel vibrator. Likevel kan nytelse være menneskelig berøring. Alle har ulike måter å leve ut seksualitet på. Noen trenger sexolog eller psykolog for å få bedre selvbilde og råd om hva som funker.  Hjelpemidler eller leketøy som heter i den virkelige verden, er jo også godkjent av samfunnet igjennom Nav. Dette er noe store grupper har behov for. Det er flere ting som blir viktig for å knuse denne myten. -  Vi må utvide Navs tilbud. Andre land som Danmark, har et mye sterkere fokus på dette, mange bestiller leketøy fra utlandet. Vi må gjøre fastleger klar over at de har rekvisisjonsrett. Ergoterapeuter er også en kjempeviktig ressurs. De har fokus på mestring og hva de kan, ikke diagnosen. De skal også spørre om en har behov for hjelpemidler til seksuell aktivitet, og formidle det som finnes.

Leketøy fra Nav ( Kilde Hjelpemiddeldatabasen) 

Alle autoriserte leger i Norge kan bestille seksualtekniske hjelpemidler fra Nav. Bestillingen blir levert til leverandøren av hjelpemidlet, som sender hjelpemidlet direkte til bruker eller rekvirerende lege. Rammeavtalen omfatter hjelpemidler som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre funksjonsevnen for personer med varig, det vil si to år, nedsatt seksuell funksjonsevne på grunn av skade, lyte eller sykdom. Nav har ingen fullstendig oversikt over alt man kan søke om, det finnes et stort utvalg i Hjelpemiddeldatabasen. Noen eksempler er hjelpemidler for opplæring og hjelp under seksuelle aktiviteter, vibratorer for smertelindring og senger ,puter og polstret avlatning til rygg. Nav dekker ikke alle produktene.

Teksten er hentet fra Handikap nytt. 

Ros til Unge funksjonhemmede som tar et oppgjør med fordommene, knuser mytene og snakker høyt om noe som de aller fleste har følelser og tanker rundt.  

ALVORSPRAT MED DØDEN...... TA MEG FØRST!

DØDEN. Det er på tide vi tar en alvorsprat!  

Jeg har vært redd deg lenge. Redd for hvor du en dag skal føre meg hen? Men det som har plaget meg mest er alle de du har latt gå foran meg. I de siste fire årene har du ødelagt mang en natt for meg. I sorg men også redsel for hvem du tar neste gang? Det at du puster i nakken på min nærmeste, hater jeg deg for intenst for. Jeg ønsker ikke å dø men hva har jeg igjen å leve for hvis du tar de tryggeste og kjæreste jeg har!? Ikke prøv deg å begynne synge deilig er jorden, slekter skal følge slektes gang for i mange tilfeller stemmer det ikke likevel. Du tar for deg uansett som en ubuden gjest, kommer du ofte brasende inn igjennom døren til mennesker som ikke hadde ventet deg på mange år ennå. Joda, jeg vet du noen ganger befrier mennesker også, fra smerter og langvarig sykdom. Men jeg personlig forbinder deg bare med redsel og sorg. Du tok riktignok mine besteforeldre først, men selv det var en sterk opplevelse. Jeg husker jeg fant styrke og trøst i at jeg sikkert kom til og ha foreldrene mine lenge ennå. Jeg har dem ennå og jeg vet jeg er heldig. Jeg kjenner flere som har mistet dem da de var ganske unge. 

Men jeg blir reddere og reddere for hvert år for å miste dem.  At jeg en dag skal føle at jeg står ribbet til skinnet.  Uten min tryggeste tilhørighet. 

Jeg vet jeg ikke er alene om å leve alene. Men jeg er heller ikke så fri som kameraten min som lever uten barn og faste forpliktelser. Han kan reise ut i verden så mye han vil, den friheten får aldri jeg.  Selvfølgelig har jeg håp.Livsglede og styrke til å stå i livet. Jeg har lovet min nærmeste det.  Men jeg kjenner redselen for en dyp ensomhet og en dyp sorg over de brikkene jeg ennå ikke har fått på plass i livet, nå i de siste årene har jeg lurt på om det noensinne vil komme til å skje?

 

Er man gift og har barn har man noen  å leve for og med. Det har selvsagt også jeg men en slik relasjon gir en annen type nærhet og bindeledd enn om man lever alene har familie man ser innimellom.  For meg handler livet om familie og venner det og kunne føle seg så lykkelig i sitt eget liv at man har noe å strekke seg etter. Håpe på. Ønske seg. Kjempe for og engasjere seg i. Jeg har den gnisten ennå. Håpet om opplevelser, lys og glede. Jeg vil forsatt vise engasjement for å hjelpe andre.  Men av og til føles livet som en evig kamp. Kamp for assistanse og opplevelser mange tar som en selvfølge og dermed nesten litt forgitt. Livet skal handle om mer enn å telle timer, og vente og håpe på opplevelser som kanskje aldri kommer. Jeg vil så gjerne kunne leve her og nå som det så fint heter, men det er ikke dermed sagt at livet blir sånn. Jeg høres kanskje mørk ut nå, men jeg prøver heller å være realistisk. Livet blir slik man gjør det til sier du kanskje? Du har rett i det, og jeg skal prøve så godt jeg kan å leve best mulig som jeg har lovet moren min. Men enn og sterk jeg er, blir det ikke nødvendigvis lett, heller tvert i mot når jeg tenker meg om. Den dagen jeg sørger på det dypeste er det heller ikke ventet at en tsunami av kjærlighet skal skylle over meg, jeg som i flere år ventet på at folk i det hele tatt skulle komme på døra. Vel. Jeg har sluttet å vente og vet fra tidligere at sorg uansett er en ganske så rå og ensom prosess vi hver og en må jobbe oss igjennom. 

 

Så døden. Du har tatt grådig for deg blant de venner jeg var aller mest glad i. Det fikk meg til å innse at du kan ta alle jeg er glad i.  Jeg vet ingen unnslipper deg, men jeg ber deg, ikke hent flere nå, ikke la meg bli gammel,  med spasmer og smerter hvis ensomhet, gamle minner og lengsel etter de jeg elsket blir mine kjæreste eiendeler.

Da kan du like godt ta meg først!

22 JULI - DAGEN VI ALDRI GLEMMER, MEN VANSKELIG KAN FORSTÅ.

Jeg var lenge i tvil om den mye omtalte  22 Juli Utøya filmen var noe jeg ønsket å ikke minst orket å se. Etter 90 sterke minutter derimot er jeg ikke i tvil dette er en film man burde se for å kunne ta mer innover seg de grusomheter som skjedde på øya mange betraktet som det tryggeste stedet på jord. 

Jeg husker sjokkbildene som rullet over tv hele den kvelden og natten. Bilder av mennesker som løper skadd og livredde fra regjeringskvartalet, men aller mest bildene fra de mange sjokkskada ungdommene fra AUF sin sommerleir på Utøya. En sommerleir  som også en nær kamerat tilbrakte flere sommerdøgn i sine yngre dager.  Han husket spesielt Monica  Bøsei som populært ble kalt " Mor Utøya".  Hun betydde mye for ungdommene på leirene. Hun ble dessverre den første av de mange ofrene  som ble skutt på den politiske paradis øya. 

Regissøren Erik Poppe  er den som står bak spillefilmen om de panikkslagene 72 minuttene som utspilte seg på Utøya.Han gjør dette med en dyp respekt og verdighet ovenfor de mange hundre berørte av 22 juli. Det er rått, sterkt og til de grader hjerteskjærende og se panikken som vises over kinolerret.

Ungdom som løper for livet, forvirringen om det er krig eller en øvelse?  Dyp fortvilelse hvor ungdommene spør seg om politiet har gått helt amok? Du hører høye skudd igjennom store deler av filmen.  Du blir dradd med inn i et skrekkscenario vi som ikke var der aldri  vil forstå omfanget av. Men regissøren sørger for at du kjenner en stor klump i magen av frykt. Filmen er laget på en eneste tagning noe som gjorde at han dro skuespillene inn i en 5 dager lang boble. Kameraet følger Kaja minutt for minutt. En oppdiktet person som spilles av Andrea Berntzen på 20 år, som viser fremragende skuespillerprestasjoner igjennom hele filmen. I sin egen intense kamp for å overleve prøver hun også iherdig å hjelpe andre. Filmen gir mange sterke inntrykk, noe av det mest rørende er å se samholdet mellom ungdommene fra begynnelsen til slutt. De hjelper hverandre, pusher hverandre til og holde ut litt til og trøster hverandre på en utrolig fin måte noe jeg sikker på de også gjorde i virkeligheten.

Filmen sies og være veldig virkelighets nær mye takket være at tre overlevende fra øya var dypt involvert gjennom alle stadier av produksjonen. Poppe gjennomførte intervjuer med de overlevende, og de var også til stede under innspillingen og involvert i etterproduksjonen av filmen. Poppe er en begavet mann som virker først og fremst opptatt av å se mennesker for den de er og hvilke arr og historier de måtte bære på gir. Han virket som et lunt og varmt menneske med en stor ydmykhet. En proff  regissør som støttegruppa etter 22 juli har stor tillit til.  En mann som aldri har ønsket å gjøre et av Norges historiens største traumer til en underholdningsfilm. Men mer som en skarp  påminnelse om hva terror gjør med mennesker og hva den gjorde med oss som nasjon.   Erik holdt et lite foredrag om frykt sammen med Lisbeth Kristine Røyneland som er leder for støttegruppen til de etterlatte og berørte av 22 juli. Hun mistet selv sin 18 år gamle datter på Utøya. Hun fortalte blant annet at datteren hadde store skader på lungene, ikke som følge av skuddskader men rett og slett av frykt.  Det bør fortelle oss at frykten de ble påført den dagen var mer grusom enn vi noensinne kan klare og forestille oss. 

Jeg takket Erik for sin grufulle, sterke påminnelse om at vi aldri må glemme,  fordi det kan komme tider vi igjen må stå som en samlet nasjon og vise at vi dreper hat med kjærlighet!

SENDER DU MEG TIL HELVETE GUD?

Jeg er kristen men ingen kirkegjenger. Jeg lever godt med min barnetro uten å fordype meg for mye i det. Det viktigste for meg er og være et ærlig og redelig menneske som viser evne til å utføre gode gjerninger.  Jeg vil gjerne tro på en igjenforening i himmelen, samtidig som jeg har vært redd for å havne i helvete siden jeg var 13 år. Livet har ikke gitt meg mindre grunner til å frykte det. 

Jeg vokste opp i en svært så ordinær familie hvor bønn, håp og tro har blitt snakket om og praktisert i mer eller mindre grad. Mine søsken og jeg hadde våre runder på søndagsskolen og noen av oss vanket også litt i kristent miljø i våre ungdoms år. Men som 13 år satt en lærer en redsel i meg. "Du kommer til å komme et sted det er veldig varmt" sa han med et skarpt blikk jeg aldri har glemt siden, dette skjedde på bakgrunn av at jeg turde konfrontere han med mot spørmål  i forhold til kristendom undervisningen hans.  Jeg bar på dette og grunnet på dette i flere år, like så skjedde da noen sa til meg at mitt liv ville gå evig tapt hvis ikke jeg trodde på Jesus og Gud. Jeg tok det til meg, med læring men også med frykt.

  Konfirmasjons tiden ble derimot en god tid for meg. Jeg følte meg nær både Gud, troen og håpet. Jeg kjøpte meg faktisk et gull kors etter konfirmasjon. Møtet med presten ble både sterkt, lærerikt og musikalsk. Presten var i 30 årene. Ungdommelig, blid og humoristisk. Jeg husker spesielt da han tok oss med inn i noe som skulle forestille en stall, hvor Jesus lå i en krybbe foran oss sammen med Josef og Maria og de tre visermenn, en flott utstilling jeg aldri har glemt og som satte spor i et ungt og søkende sinn. Dessverre gjorde min indre uro og indre kamper det til at jeg  tok jeg av meg korset allerede året etter.   Jeg tvilte på om jeg var god nok for Gud og Jesus. Læreren min sin bryske stemme kom til meg hver gang jeg reflekterte litt dypere over himmel og eller mest helvete. Jeg tenker på det ennå. Hva er Guds plan med mitt liv? Jeg har mye å være glad for, men lever et liv som mange ganger føles ulikt mange andre sitt. Jeg kjenner av og til på at livet har fratatt meg mye og heller krevd at jeg har mott takle at livet  aldri har eller vil gå på de såkalte skinnene. 

 

 

Skal jeg vende meg til kirken da? Jeg fant aldri helt min plass der heller i ungdomsårene.  Det er bare mennesker på kirkebenkene også, på godt og vondt.  Jeg glemmer aldri en spesiell kirkekonsert med Jan Werner i midten av tenårene.  Den var i den kirka jeg vanket litt i, til min store forferdelse oppdaget jeg det var svært glisnet mellom benkeradene, hvorfor?  Kan dere reflektere over selv. Romsligheten og nestekjærligheten var så si fraværende denne kvelden. Det kom for meg for øre at det hadde vært en fest/ kristen samling noen hus oppi gata samme kveld der gikk de samme folka som annonserte i avisa at Werner skulle holde konsert.  Jeg vil aldri glemme de hjertevarme klemmene Werner og jeg ga hverandre den kvelden. Jeg vil aldri glemme hvor glad han var for å ha meg der. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det, for jeg glemmer heller aldri motstanden og kulden kirken viste min elskede venn denne kvelden.  Dette opprørte meg så sterkt at jeg sluttet å gå dit kort tid etter. Jeg som selv hadde slitt med usikkerhet og følelser rundt min egen legning prøvde å legge totalt lokk på dem, helt til jeg seks år senere opplevde den dypeste forelskelse jeg noensinne har hatt ovenfor en kvinne, siden da forsto jeg at det  var ingen vei tilbake. " Jeg får bare havne i helvete da" .... tenkte jeg  for at jeg kan falle for jenter fantes det ikke lenger noe tvil om.

 Var Gud eller Jesus med meg på ferden fra Korea til Norge? Var et liv i rullestol noe Gud satte meg til med en mening? Jeg fikk Jehovas Vitner på døra for et par år siden. De ringte på og skjøv ei lita jente foran seg for så og si at det mitt liv i rullestol var en straff fra vår herre. Men hvis jeg ble med i Jehovas kunne jeg bli "født på ny"  Jeg håper ikke jeg har levd før. Jeg håper ikke jeg har vært slem hverken i sjel eller ånd tidligere slik at dette livet jeg lever er en "straff". Hvis det var tilfelle kunne han vel bare la meg brenne i helvete for lengst?  Vi mennesker burde uansett være ydmyke nok til å erkjenne at ingen av oss er feilfrie. Det mest arrogante jeg hører er når mennesker setter seg selv så høyt at de tror de går med fri rygg igjennom livet, riktignok er det best og ha så ren samvittighet som mulig, men ingen skal fortelle meg at de ikke har noe de har sagt eller gjort som de kunne gjort annerledes. Det har vi alle som en. 

 

Jeg velger og beholde min barnetro, på tross av at jeg synes vår herre har gitt meg et utfordrende, og til tider ensomt liv. Sikkerhets nettet i livet føles og bli svakere framfor sterkere ettersom årene går. Men jeg skal stå sterk både i håpet og troen på at Gud en dag henter meg hjem og lar meg få treffe alle mine kjære igjen. 

 

Jeg tror på en god Gud. En Gud uten fordømmelse med en evig sterk kjærlighet.

Amen!

 

 

 

SOFIE FROST - VÅR TIDS RÅESTE POET!

 



Jeg har alltid vært glad i ord og deres kraft og ulike uttrykksformer. Romaner, noveller og dikt. Slampoesi derimot var noe helt nytt for meg.  Første gang jeg hørte en fremføring av Sofie var det så sterkt at det satte seg både i ryggmargen, minne, ordene hennes traff som et hardt slag spark i magen. 


Hun har virkelig grunner for å hate men velger å ikke hate.  Det at skildringene er sanne og er tatt fra hennes eget liv, gjør det urolig rått å både høre på og fordøye. 

 


I fjor deltok hun i en kampanje for Kreftforeningen.  I anledning Verdens tobakksfrie dag, «World No Tobacco Day», 31. mai fremførte Sofie et dikt hvor hun forteller historien om en far som ikke greier å slutte å røyke. Historien har rørt hundretusener på bare ett døgn.Sofie som også er skuespiller har en formidlingsevne av de sjeldne. Jeg har selv mistet noen nære til lungekreft og har flere røykere blant meg av både familie og venner og budskapet hennes blekner aldri, det er like viktig idag som for 30 år siden.  Røyk er og blir farlig for helsa. 

I august i fjor ble jeg gledelig overasket da hun hadde skrevet et råsterkt dikt om likestilling av mennesker med nedsatt funksjons evne og deres pårørende. Teksten er så treffsikker, så virkelighetsnær og tatt på kornet at jeg applauderer til og med lenge før hun er ferdig. Det er som hun skulle fortalt om mitt eget liv. Vi er mange hundre som kjente oss igjen, i den fantastiske teksten hennes. Takk Sofie. Tusen hjertelig takk for at du som funksjonfrisk faktisk var villig og virkelig klarte og sette ord på de mange opplevelser, tanker og ikke minst følelser mange av oss har levd med, kjent på og i noen tilfeller kjemper med den dag idag.

Men det var sist fredag det skjedde. Teksten hennes traff meg så inderlig at det føltes som hjertet mitt ble revet ut av kroppen. Der hun sto nydelig, sterk og modig på scenen på Norske talenter. Hun satte ord på hvordan jeg føler det er å stå i et inferno ​av sterke følelser. Hun satt ord på hvordan det er  å se det menneske jeg elsker høyst i verden bli alvorlig syk. " Jeg tar over jobben. Jeg skal bli en klippe, hvis kjærlighet kunne lege ville du levd for alltid. " Åhh som jeg gråt Sofie. Diktet kunne vært skrevet til min mor, for jeg også føler det akkurat sånn.  Du knuste hjertet mitt men du  varmet og styrket det også.  

S2zPBi4C4dY

(Trykk på bilde for å høre den fantastiske fremførelsen)

 Denne jenta må bli internasjonal.
 


Kjære vakre, talentfulle Sofie din stemme må ut! Ikke bare i vårt land men til utlandet. Du og stemmen din er viktig. Kraftfull, modig og direkte. Du kan være budbringer for viktige historier som ellers aldri blir hørt!

LYKKE TIL!

 

 


 

 

 

 

 

 

SORGENS TAUSE SMERTE......

Begravelsen er over. Jeg har tatt mitt farvel. Man går tilbake til hverdagen. Livets vante gang. Det høres så enkelt ut. Men sorgens tause smerte vitner om noe helt annet. 

Det slo meg så hardt. Å se kista til min trofaste venn bli båret ut, tårene silte, jeg satt der nærmest og hikstet, enda verre ble det da han ble kjørt bort noe jeg absolutt ikke var forberedt på. Men det var godt å være i minnestunden. Treffe familien og andre nære venner. Jeg følte meg sterk, faktisk så sterk at jeg klarte og hedre ham med et selvskrevet dikt. Jeg visste det var helt i hans ånd og at han ville likt at jeg gjorde det. For meg personlig var det spesielt rørende at familien hans, spesielt moren hans satte så pris på det.

Man kommer fortere tilbake til hverdagen enn man kanskje tror.  Mennesker tror kanskje savnet er mildere når vi så hverandre sjeldent? Man må ikke nødvendigvis spise middag sammen hver uke og ha et hav av fysiske minner sammen for å føle sterk sorg. Det som teller mest er hvor nært knyttet man følte seg til hverandre både emosjonelt og  hvor stor tillit, fortrolighet og trygghet det var mellom den avdøde og deg selv. Noe som var unikt mellom Morten og meg. 

 Jeg har også opplevd dette før. Knivene i hjertet hver morgen og hver kveld. Tause, smertefulle, private stunder hvor du gråter fra dypet av både magen og hjertet.  Du vet at alt er over. Ingen flere samtaler, ingen flere sjanser til å treffes, ingen flere : "Jeg elsker deg" meldinger. Alt du håpet på at dere skulle dele eller oppleve sammen er for seint. Man snur på hver sten i tankene gjør valg om igjen. Lukker øynene og ser for deg at du klemmer, og sitter tett inntil den du har mistet bare en gang til. Det er nettopp disse tankene som kan gjøre en sorg ekstra tung.  Denne tiden er for meg ekstra sår og tung fordi jeg tenker så på de ting vi aldri rakk å gjøre sammen, på virkelig jævlige dager spør jeg meg selv om jeg fortalte tydelig nok hvor inderlig glad jeg var i ham? Innerst inne vet jeg det men likevel kjenner jeg på det av og til. 

 

Men en ting visste jeg med stor klarhet da han ble borte.  Ingen venn har verken før eller senere vært så trofast mot meg. Så raus og så inderlig full av kjærlighet som han var og ga "lillesøstera" si.  Han ga av sin godhet og varme til siste slutt. Jeg har aldri hatt en venn 250% på min side som det han alltid var. Jeg som tidligere har skrevet at jeg mange ganger føler jeg må gi mest i mine relasjoner, der var Morten stikk motsatt. 

Allerede nå driver folk og jager meg fremover.  Jeg vet som alle andre at livet MÅ og VIL gå videre men ikke push så fort og vær så snill ikke la de dødes navn ties i hjel. Denne sorgen knuste noe inni meg, veltet meg litt overende. Men jeg står stødig og sterk i livet likevel. Jeg smiler, ler, drar ut på morsomme ting står i livet mitt med stødige bein. Men savnet og den dype og intense følelsen over og ha mistet et menneske jeg elsket er så rå, brutal og vond til tider at den skremmer vett av meg. Å gå rett inn i  den smerten knuser ikke bare hjertet mitt men gjør meg livredd for å miste igjen. Livredd og sint.  Jeg er ikke stolt av å innrømme at jeg har vært på grensen til kranglete med og mot min kreftsyke venninne i det siste. Heldigvis vil jeg nesten si er vi veldig nære så hun leser meg godt på godt og vondt.  Sorg er ikke noe lett vektig greier man er over så fort begravelsen er over. Det tar tid og som jeg erfarer, hvis man har eller har hatt andre påkjenninger i livet sitt, kan gamle sår sprekkes opp og nye føles vondere ihvertfall for en periode. 

Disse visdomsordene ga han meg i 2015. Et fryktelig turbulent år med alvorlig sykdom blant mine nærmeste og tap av en venninne. Nå finner jeg trøst i dem igjen. En venninne sa til meg en gang " Når du mister noen sørg for og ha nok og henge fingrene i. Engasjer deg.  Fyll hverdagen og dagene med noe viktig. Noen jobber ekstra mye, eller har mulighet til å ta seg andre typer avbrekk. Til Paris, Berlin eller hvor det måtte være. Jeg sier ikke at de ikke kjemper med sorger de også for det vet jeg så absolutt, men jeg tør påstå at jeg og mange andre sitter stuck fast i livet og hverdagen vår på en helt annen måte, av den grunn  kan tøffe stunder føles seigere  og ta lenger tid og energi enn andre kanskje synes det bør. 

Men som Jan Werner sa til meg en gang " Vi  må leve videre eller så skuffer vi dem vi har mistet."

Jeg lover, jeg skal ikke skuffe deg Morten, men den tause smerten i hjertet og sjelen må løye litt først.

TIL MINNE OM VERDENS SNILLESTE "STOREBROR" MORTEN.

                                                                       

 

 

Sjelvenner er det vi var.

Selv om vi møtes sjelden, vi i hjertet hverandre bar.

Det ble vennskap ved første tastetrykk.

Ditt elskverdig vesen gjorde et sterkt inntrykk.

 

Du var sterk i vilje og ord.

Du spredde utrolig mye varme og ble fort den tryggeste storebror.

Å møte deg var som å komme hjem.

Vi ventet til det siste på nye sjanser til å møtes igjen.

 

Vi snakket mye om livet du og jeg.

Det er få jeg har hatt så dype samtaler med som sammen med deg.

Kjærligheten var lenge vanskelig for oss begge to.

Men sammen fant vi styrke og ro.

Det finnes mange hemmeligheter mellom oss to.

 

Du var brennende engasjert.

Helt til det siste kjempet du om å få BPA og en større frihet.

 

Politikk, musikk, dans og sykkelritt.

Meningene var mange og gløden stor,

jeg vil savne ditt ekte engasjement kjære bror.

 

Hjertet gråter.

Det uler av smerte.

Få har gitt meg et så ekte vennskap og så raus kjærlighet fra sitt hjerte.

 

Du traff meg så inderlig og styrket min sjel.

Det er ubegripelig å vite at du ikke er her mer.

 

Min fremste støttespiller og trofaste venn.

Med din kjærlighet fikk du meg opp og frem.

Jeg lover å forsatt skrive og ytre meg på godt og vondt.

Du drev meg alltid framover selv om det jeg skrev om kunne være både sårbart og tungt.

 

Du elsket bloggen og mine sterke og ærlige ord.

Det finnes vel knapt et menneske som har øst så mye godhet og komplimenter til alle rundt seg som det du gjorde til alle du var glad i her på denne jord.

 

Morten det føles så uvirkelig og si farvel.

Jeg protester med hver lem i min kropp, det føles som et mareritt hvor alt jeg vil er å våkne opp.

Det vil ta tid og innse at ditt kjærlige hjerte sa stopp.

 

Du kalte meg så stolt «lillesøster»

Du vernet om meg i ett og alt.

Det føles som en trygg vegg i livet mitt har blitt revet og har falt.

 

Min kjærlige, uforglemmelige venn.

Dans og syng i himmelen til vi møtes igjen

 

For alltid din hengiven "lillesøster" <3 

 Du nådde virkelig inn i min sjel vennen. Evig glad i deg kjære....

 

 

KAMP OM LIKESTILLING OG FRIGJØRELSE FRA LIVETS LENKER......

 

Jeg er bundet av livets lenker.

Det er mennesker som lager begrensninger

Der de sitter og lager sine lover og regler.

Det er så lett å smile å si at man forstår, men jeg tror bare de sitter på sin høye hest uten å fatte hvilke konsekvenser valgene får.

 

Alle har vi et liv

Alle må leve med hver sin skjebne.

Vi lever i et rikt og samfunnsengasjert land.

Et land som vil være kjent for å alltid strekke ut en hand.

Vi er heldige på mange vis men det finnes alltid mennesker som må betale en høyere pris.

 

Vi ønsker ikke sutre og synes synd på oss selv.

Det eneste vi ønsker er frihet til å leve det livet vi ønsker selv.

 

Å leve med et handikap er ikke verdens undergang.

Det som er tøft er den evige kampen for assistanse hver eneste gang.

Det koster å kjempe, det koster oss å slåss, av og til føles det som politikkens høye menn bare ønsker å glemme oss.

 

Men jeg vil ikke glemmes.

Jeg vil ikke gjemmes.

Jeg vil heve min stemme og hevde min rett.

Alle mennesker er like verdifulle.

Alle fortjener å bli sett.

Å få leve livet fullt og helt.

Det burde uten tvil være livets mest forståelige menneskerett!

Det er er i år syv år siden jeg skrev dette diktet. Det er dessverre like aktuelt idag, 

30. januar lanserte Uloba sin rapport om hvorden BPA fungerer etter rettighetsfestingen.

Rapporten viser at kampen for likestilling gjennom BPA har blitt vanskeligere. Det har ført til at funksjonshemmede igjen er underlagt kontroll, pleie og omsorg, begrensninger, ufrihet og tap av grunnleggende rettigheter. BPA blir i realiteten mer likt ordinære pleie- og omsorgstjenester.

Resultatet er begrensninger i menneskers liv, mangel på mulighet til frihet, selvstendighet og aktiv samfunnsdeltakelse. Kommunene innvilger assistanse til å overleve, ikke til å leve. 

Dette skjer på tross av rettighetsfesting av BPA 1 januar 2015. BPA er et ment som et frigjøring- og likestillings verktøy, det er også et myndiggjørings verktøy som bidrar til å ansvarliggjøre og myndiggjøre den enkelte. BPA handler om å ta styring over sitt eget liv, noe som innebærer både frihet og ansvar.

Krav om å rapportere på hva man gjør i hverdagen øker. Kontroll- og rapporterings krav står i sterkt kontrast til tanken om et selvstendig liv som man styrer selv. Kontrollen begrunnes ofte med faglig forsvarlighet, kvalitet på tjenesten, rettferdighetsprinsipp eller rasjonering  Dette er noe jeg selv har fått føle veldig på kroppen da jeg bor en by som nekter BPA ledere og reise utenlands.  Det forsvares nettopp med de ord jeg nettopp skrev faglig forsvarlighet og rettferdighetsprinsipp. 

 Kun 223 flere funksjonshemmede hadde BPA to år etter at rettigheten trådde i kraft. Rapporten viser tydelig at rammende kommunene setter, er blitt betydelig trangere. I rapporten kommer det blant annet frem eksempler som jeg selv har opplevd.  Jeg fikk først avslag da jeg søkte om BPA første gang, da jeg fikk det igjennom etter en omkamp ble jeg møtt med skråblikk og jeg vil nesten si mistro. BPA ble lagt fram som en svært krevende og vanskelig ordning som de på en finurlig​ måte prøvde å få meg til å si i fra meg.  Idag sier de samme menneskene at jeg har utviklet meg til å bli en av de sterkeste  BPA ledere i Larvik. 

Mange kommuner gir nå i hovedsak timer til basis behov og avslår eller begrenser assistanse timer til sosial deltagelse. Dette er i strid intensjonene både med rettighetsfestingen og BPA. Jeg måtte skrive søknad om å delta i min venninnes bryllup da kommunen er hysterisk redd for overtredelse av overtid, hvis ikke jeg hadde søkt om dette på forhånd måtte jeg ha vært hjemme igjen før klokka 23. Hvis jeg skal på langtur er det i prinsippet ønskelig at man har med 2 assistenter som kan overlappe hverandre, nei jeg snakker ikke om ferie engang men en dagstur. Min største frykt er at jeg en dag ikke får deltatt i en begravelse på grunn av timeantall og lange avstander.Mange kommuner velger å støtte seg på helse- og omsorgstjenesteloven og tilleggslover når de innfører restriksjoner i bruken av BPA. Det dreier seg om at arbeidslederen ikke får råderett over hvem de ønsker som assistenter, hva assistentene kan bistå med, og når og hvor assistentene kan jobbe. Begrensningene blir begrunnet med blant annet kravet om kontroll og faglig forsvarlighet som ligger i helse- og omsorgslovgivningen.

Er det en ting jeg har måttet svelge i livet er det det faktum at man må tåle og stå ut mang en kamp.Kamp om likestilling og respekt i samfunnet, vekk fra fordømmelse, diskriminering og gruppering av menneskeverd. Vi er ikke pasienter som trenger pleie og omsorg. Vi er sterke, selvstendige og selvgående mennesker selv  vi har et liv med litt flere utfordringer i kropp eller sjel og derfor trenger litt assistanse for å få hverdagen og livet til å gå rundt. Rapporten igjenforteller flere krenkende og vonde historier, som den nybakte moren som får noe praktisk bistand fra kommunen, men langt mindre enn hun trenger. Kommunen begrunner avslag på BPA-søknad med at mannen kan ta seg av barnet, og samtidig assistere konen. Kommunens alternativ er at mamma og baby flytter inn på en aldersinstitusjon.  Det er et hån og spytt i ansiktet og tro at vi har noe på en institusjon å gjøre. Vi lever i 2018 og dette vært historie for lengst.

Dette er et annet forferdelig eksempel : Christian 48 forteller:  «Kommunen vurderer årlig BPA-vedtaket mitt. Denne gangen påla de meg observasjonsbesøk i forbindelse med revurdering av timevedtak. Kommunen krevde å observere ved toalettbesøk med avføring i toalett, forflytting fra seng og rullestol samt bespisning. 
Assistenten fikk beskjed om å assistere minst mulig. Jeg falt fra toalettet, og fikk et kvelningsanfall da jeg måtte svelge knekkebrød. Det var så ydmykende, og i tillegg helsefarlig.
Jeg har behov for heldøgns BPA, noe jeg har hatt i mange år. BPA-ordningen har funket fint og gjort det mulig for meg å leve et aktivt liv som andre i 40-årene. Hvorfor de plutselig skulle slutte å tro på mitt assistansebehov, skjønner jeg ikke.»

HVOR ER RESPEKTEN OG VERDIGHETEN TIL FOLK I SLIKE SITUASJONER!?  

Motsetningene som oppstår mellom intensjonen med rettighetsfestingen på den ene siden, og plasseringen i helse- og omsorgslovgivingen på den andre, gjør at BPA kommer i klemme. Det samme gjør kommunenes saksbehandlere, som skal støtte seg på to sett lovverk som står mot hverandre. Konsekvensen av dette er at BPA vannes ut og blir mer og mer lik ordinære pleie- og omsorgstjenester.

 

Dette sitatet ga meg tårer i øynene, for det burde være en selvfølge at det var slik for alle. Dessverre er sannheten noe ganske annet for mange av oss, da vi må på en måte be om tillatelse til å leve slik vi vil.  De siste dagene har jeg grått og sørget over en kjær venn som døde så alt for tidelig. Denne hendelsen gjør meg ikke bare dypt opprørt men jeg kjenner også på et sinne jeg ikke ante jeg hadde. Tapet i seg selv er fryktelig vondt, men dette sinnet er så dypt at det føles som det har vært lagret i meg i lang tid. Livet er vakkert men det er en grusom sår ting å ta innse hvor fort nære og kjære eller du selv kan miste det. Er enkelte opplevelser ment mest for mennesker uten  et assistanse behov? Skal jeg ikke få lov til å reise? Gjøre ting spontant? Skape minner uten og måtte betale meg totalt blakk? Jeg frykter jeg er uten krefter og med svakere helse før det skjer. Livet mitt og mange andres er på mange måter lenket fast. Mange av oss lærer oss å leve med kampviljen men livet er sårbart og flere kjemper og dør før de får oppleve det mange mennesker tar som en selvfølge. 

Til minne om min gode venn Morten Lüthcke. Jeg vet du kjempet en beinhard kamp for å få BPA dessverre rakk du aldri å oppleve den friheten.

 

Les mer i arkivet » Desember 2018 » November 2018 » Oktober 2018
siljeludvigsen

siljeludvigsen

35, Larvik

Jeg er en livsglad og engasjert jente på 35. Jeg ble født med cerebral parese og lever idag med Brukerstyrt personlig assistent noe som byr på både gleder og utfordringer. Jeg er opptatt av likeverd og at hvert menneske skal bli tatt for den de er.Tørr og se dine medmennesker i øyene. Gjerne de som er og lever annerledes enn deg selv. Hjertet mitt fyller jeg med musikk, bøker og gode vennskap. Jeg har en stor drøm om å reise til London. Men det som kanskje virker som en lett ting å gjøre for de fleste er for meg en drøm jeg må kjempe en hard kamp for å få gjennomført. Følg med så forstår du hvorfor.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker