Dette er vanskelig å sette ord på. Man vil så gjerne virke positiv, sterk og takknemlig. Men en del av meg er opprørt. Forbannet, trist og lei. En del av meg synes det er på tide og erkjenne noe jeg har kjent dypt inne i meg i altfor lang tid. Jeg er ikke så godt likt som man kanskje tror.
Dere tror kanskje ikke jeg merker det. Tausheten. Avstanden. Det som ble så tydelig for meg da jeg begynte og engasjere meg og stå opp for andre og kjempe for det jeg tror på. Den dagen jeg begynte og blogge og det ble tisket og visket om hvor åpen jeg var og at det umulig kunne være bra. Du som sa du kom til og ta avstand til meg etter du fikk vite at en av mine nærmeste har kreft. Dere som ved flere anledninger har prøvd og påpeke at jeg går med kjerringklær og ikke er fin nok. Det er lenge siden nå men jeg glemmer ikke. Du som kom med den idiotiske påstanden at Bettan som jeg er så glad i kun er venn med meg fordi det passer image hennes og fordi hun vil være snill.(Med andre ord ikke fordi jeg gir noe tilbake.) Eller dere som tisket og visket bak ryggen min etter jeg sto fram i avisa ” Det må jo ha vært en grunn for at hun gikk på spesialskole da? Vi andre kan være stolt av at vi faktisk har klart hele grunnskolen og vi har til og med jobb. Vet dere.Det finnes alltid noen som er bedre. Flinkere og penere og rikere. Vi har alltid noen som går forbi oss alle sammen.
Sannheten er at jeg ofte ikke har følt meg hjemme i de miljø jeg burde. Jeg har følt meg mellom to stoler i mange tilfeller. Jeg kjenner på en utilstrekkelighet. Noe sårt. Noe fremmed jeg ikke klarer å sette ord på. De siste årene har jeg vært mer redd for bli dolket i ryggen framfor å gi tillit. De siste årene har vært mer røffe, vanskelige og såre enn de fleste forstår. Kanskje fordi jeg ser det tydeligere enn før. Jeg er en outsider det er lettere å se ned på enn opp.
Det sies det er lettere å like mennesker som ikke viser sitt mørke. Som smiler selv om sinne og fortvilelse spiser dem opp innvendig. Jeg vil være ekte på godt og vondt. Jeg føler jeg må kjempe mer. Bevise mer. Fordommene finnes der ennå. Kampene like så. Jeg vil så gjerne slippe dem. Kjenne at både jeg og menneskeheten har vokst. Men nei. Fremdeles. Kjenner jeg skråblikk i ryggen og tidvis motarbeidelse. Mennesker som vil fortelle meg at jeg er lite verdt. Mennesker som vil ødelegge og ta gleder fra meg. Du må ikke tenke sånn tenker du kanskje? Men dette er noe de fleste av oss bør ta innover oss. Ikke alle er så lojal på din side som du kanskje tror og håper på.
Å bli likt av alle er vel ikke noe mål? Tror at det man bør strebe etter er å LIKE SEG SELV. Den dagen man kan lene seg tilbake og si “dette er MEG – take it or leave it”, da kommer det smygende en slags ro i sjelen. Du har ofte gitt uttrykk for glede og hengivenhet overfor spesielt nære venner. Ta vare på de, som de største skattene i livet ditt, og la de andre fare. De som tisker og hvisker i krokene – hva skal du med de?? Nye mennesker, nye venner venter på deg! Fortsett å stå opp for deg selv og for andre, du gjør det nemlig så jævla bra, og jeg tror det gjør deg godt også!
Kjære Silje. Jeg håper du kan bygge litt på de positive menneskene rundt deg også. Du må ikke bruke så mye energi på de negative menneskene runt deg. De får mye oppmerksomhet. Jeg synes du skal bruke mye mer tid til å forbedre mitt image. Jeg trenger virkelig noen som forteller verden at jeg er snill. Hehe. Kjære Silje, ingen kan ødelegge vårt vennskap, hvor mye de finner på og mene. Når vi spiser lunch til sommeren i Sandefjord eller i Larvik så kan vi ta en god prat om image. Vi er jo så gode på det. 😍 Bry deg om de som er glad i deg. Du er nemelig en herlig og sterk person som viser hvor skapet skal stå, og hvem som står i det. Hils din fine familie. ❤️ Klem Elisabeth
Dette tror jeg er din mest åpne og sårbare blogg hittil.
Men nettopp med denne bloggen, viser du hvor sterk du egentlig er og klarer å sette ord på det som mange føler.
Jeg er utrolig stolt av deg og vil bare si: KEEP WRITTING