Jeg tenker på det nesten daglig. Hvor viktig det er å leve i nuet. Gripe sjansene. Klemme, snakke og tilgi. Ikke minst leve ut drømmene sine. Mange ofrer disse refleksjonene få tanker, andre mye. Jeg har mye jeg drømmer om, mye jeg lengter etter. Bare skjebnen vet om jeg får oppleve det før det er for seint.
Man leser det i bøker, ser det i filmer og dokumentarer. Det viktige budskapet går igjen overalt. Husk og lev i nuet. Grip sjansene og lev ut drømmene. Det er sant. Det er så viktig som det sies. Men for mange er det ikke så lett og sette drømmer ut i livet og gjøre det man har aller mest til. Mange er langt i fra og få de opplevelsene de aller mest ønsker seg. Det være seg kjæreste og barn. En drømmereise eller en spesiell drømmejobb. Livet har lært meg at man får ikke alt man ønsker seg. Livet er ikke så sort hvitt som budskapet prøver å fortelle oss. Hadde jeg blitt borte i morgen hadde jeg forlatt livet med mange uoppnåelige drømmer og lengsler. Mange gjør vel kanskje det, men det finnes også de som dør når de er mette av dage og kan se tilbake på et langt liv med vissheten om at de har fått det de ønsker seg mest her i livet. Jeg må ærlig innrømme at jeg tenker mye på ting jeg lengter etter og er redd jeg aldri vil nå det før det er for seint. Fordi livet mitt krever assistanse er jeg også en utgift i et budsjett. Et liv som er preget av begrensinger og reglemang. Derfor er ikke det budskapet like lett å svelge. Det er mye man kan ønske og gjøre men som det er vanskelig i praksis og få til.
Bare de som på en eller måte er forhindret i og leve så fritt som de skulle ønske kan forstå hva jeg mener. Dere har kjent det på kroppen selv. Ukentlig må jeg svelge den evige klumpen i halsen over å se hvor lett det er for andre å reise. Eller andre ting jeg rett og slett har gitt opp fordi det er en uendelig kamp og få det til. For hvert år som går mister jeg håpet om at kjærligheten vil skje meg en dag. I enkelte perioder orker jeg ikke tenke på det en gang. Det er for sårt. For vanskelig og vondt.
Men det er kanskje derfor jeg føler så takknemlighet for det og de jeg har i livet mitt. Det er nok selve livet mitt jeg kan takke for at jeg har blitt så bevisst på å akseptere mennesker og det og vise omsorg og kjærlighet. Fordi jeg til tider har mott kjempe for aksept fra omverden selv.
Jeg er nok også ekstra redd for å miste mennesker jeg er glad i fordi jeg har mye brukt mye tid på å reflektere hva hver enkelt betyr. For meg personlig er disse refleksjonene viktigere enn og hoppe i fallskjerm eller og oppleve Paris og London for den sakens skyld. De stundene jeg er med de som betyr mest for meg av familie og venner. Nyter en konsert eller et godt måltid.Det er de øyeblikkene jeg nyter å være i nuet. Jeg vil fryse minnene i hjernebarken min for alltid. Jeg vil være en datter, søster, tante, og venn folk kan huske stort sett med et smil. At jeg var der for dem at jeg så dem Mine måte å leve i nuet på får være at jeg setter pris på de små tingene. Kjærligheten og vennskapet.
Livet er rått. Man vet aldri hva som lurer rundt neste sving. Hva er viktigst? Strekke seg til de store målene og leve ut drømmene eller lære seg og sette pris på det man har og de dagene man får? Velg det svaret som er rett for deg. Husk at det er ikke alltid vi mennesker trenger og si og gjøre så mye for å være lykkelig. Bare man har gleder og mennesker og holde fast ved.
Jeg gir ikke slipp. Gjør du?
Det er så sant som du sier. De siste 6 åra har lært meg å gripe de mulighetene jeg får, NÅR jeg får de. Jeg FORSØKER og leve opp til det hver dag, Men ikke alltid like lett. Har jo de siste åra også lært at jeg ikke alltid KAN oppnå de drømmene jeg kanskje ville ønske å nå. Hovedsakelig store reiser. Helsa mi tillater ikke det, ei helller økonomien. Selv om jeg en dag skulle få god økonomi vil likevel helsa være et hinder. Jeg er jo avhengig av å ha med meg noen som kan hjelpe meg hvis jeg blir fort syk, Noe jeg jo har blitt en del de siste åra. Da er jeg jo avhengig av raskt tilgang til sykehus Så noen av de måla vil jeg kanskje ikke nå med mindre jeg får med meg reisefølge. Men det er greit, Jeg forsøker i stedet å sette meg litt andre mål i livet.Oppleve ting i nærmiljøet jeg ikke trenger hjelp for å oppnå. Foto har gitt meg mye glede de siste åra. Når jeg kan få være frisk, slippe å ligge på sykehus og i stedet oppleve slike små hverdagslige opplevelser er det så mye viktigere enn absolutt og dra på langtur til fjerne steder rundt om kring i verden. Det får heller bli et litt mer langsiktig mål.
Den sangen du viser til her. Den husker jeg så godt du viste meg sommeren 2011. Da jeg egentlig ikke helt visste hvordan jeg skulle komme meg videre. Men gjennom bl.a DIN støtte den sommeren så greide jeg å stable meg på beina igjen,Og det viser at du greier å være der for venner i tunge perioder i livet. Jeg vet, for jeg har selv opplevd den siden ved deg Silje.. <3