På denne tiden i fjor skrev jeg et ærlig innlegg om mine følelser rundt Rosa Sløyfe aksjonen. Den årlige sløyfa  for bekjempelse mot brystkreft som får fokus hver oktober over hele verden.  Jeg må innrømme at det har opprørt meg. Jeg er selv pårørende til noen med en kreft diagnose som aldri har vært i nærheten av samme type fokus som det brystkreft får hvert år. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I fjor skrev jeg rett ut at den årlige sløyfe aksjonen  gjør meg trist du kan lese innlegget her.     Jeg skrev innlegget for å heie på en hver kreftpasient. Uansett kreft diagnose fordi jeg ville poengtere  at det viktigste er at kreft er kreft uansett. Jeg har har sett flere kreftkamper på nært hold og kreftens sanne ansikt er like motbydelig og smertefull å se uansett hvor på kroppen det er.   Jeg er blitt fast giver til Kreftforeningen siden sist. Jeg vil gjøre mitt til å bekjempe all dens faenskap. 

Jeg vier mye av bloggen til å skrive om kreft. Det være seg om nye medisiner, fine kampanjer som den jeg skrev om Børre Olsen for litt siden som lager nydelige armbånd til inntekt for hjernekreft du kan lese om den her  eller noen tanker rundt det å være pårørende. Brystkreft har jeg helt ærlig ikke skrevet så mye om, ikke fordi jeg bryr meg mindre om puppekreft men heller fordi jeg har  ønsket å skrive om diagnoser som kommer litt i skyggen av brystkreft, diagnoser som ikke har en egen sløyfe ikke det jeg har sett ihvertfall. Men la det for guds skyld sies at jeg har støttet dem på lik linje som all annen type kreft. Jeg har både sløyfe i sølv og armbånd.   Men et år senere kjenner jeg på en større  dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt mer innover meg viktige fakta. Rundt  3.415 kvinner får diagnosen brystkreft i løpet av et år her i Norge, og det er også en kreftdiagnose det oppdages mest av på verdensbasis så når jeg leser og ser nærmere på fakta er det kanskje ikke så rart at den får sin årlige kampanje likevel?

For kort tid siden fikk jeg en fryktelig vond beskjed.  Sjokket holdt bokstavelig talt​ på å ta pusten ut av meg.  Bestevenninna som helt tilfeldig og heldigvis vil jeg si satt i sofaen,  så at jeg knekk sammen foran øynene hennes.  En av mine aller nærmeste venninner har fått kreft.  Tårene renner stille. Inni meg er det fullstendig opprør. F*************** jævla dritt kreft skriker jeg innvendig men får ikke fram en lyd. Jeg er lammet, av sjokk og følelser. Bestevenninna mi  holder om meg. Stille. Uten ord. Hun merker nok at jeg skjelver.  Jeg gråter meg igjennom natten. Banner og ber til Gud om hverandre. Tenker på venninnen min som jeg er så inderlig glad i,  jeg tenker også på forloveden hennes som helt sikkert  også føler hjertet briste av redsel denne natten. 

Jeg vet dessverre altfor godt hvordan det er å være pårørende.  Hvor maktesløs og redd man kan føle seg der man ser en av sine nærmeste kjempe sin livs tøffeste kamp og du står der på sidelinjen.  Jeg vil nesten si at det er det mest smertefulle og såreste du kan oppleve foruten og ha kreft selv. 

 Hjertet mitt er selvsagt først og fremst hos venninnen min.  Vi snakker heldigvis mye sammen. Ærlig og åpent.  Hun er så nær meg at jeg til og med våkner om natten og tenker på henne som nå i natt hvor jeg skriver dette innlegget. Men la det være sagt, det finnes ikke noe tvil. Dette skal gå bra!  Det som er vakkert midt oppi alvorlig sykdom er at selv i sykdomsperioden vil de som jeg og min familie gjør oppleve gode, nære stunder fylt av kjærlighet, varme og glede.  Livet har nemlig vist meg at det er de vondeste stundene i livet som styrker båndene til de man er aller mest glad i.  I morgen skal jeg og bestevenninna på et arrangement med Rosa sløyfe.  Jeg skal da bære min sølv sløyfe i respekt og vennskap ovenfor min kjære venninne. En sløyfe som jeg lenge har følt meg litt trist over men som nå er blitt viktigere enn noensinne.