SiljeLudvigsen Jeg er en livsglad jente. Jeg ble født med cerebral parese og lever idag med BPA noe som byr på både gleder og utfordringer.

Det er 11 år siden nå. 11 år siden hjertet hans stoppet men fremdeles husker jeg det som det var i går. Hva jeg tenke og følte på en av de mest vondeste dagene i mitt liv.  Jeg faller ned på kne på badegulvet. Jeg vil skrike men får ikke fram en lyd. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Minnene og følelsene kommer tilbake hvert år denne dagen.  Dagen hvor hjertet mitt ble knust. Dagen hvor den kjæreste vennen og min største helt døde. I fjor skrev jeg et innlegg om vårt nære og vakre vennskap.  Du kan lese brevet til Jan Werner her.      Det er rart hvordan enkelte minner og hendelser setter seg i sjelen og hjertet. Hvordan enkelte dager aldri kan bli gode fordi de bærer med seg så såre minner fra fortiden,.Jeg vil aldri glemme denne dagen for 11 år siden. Hvor ulykkelig og knust jeg var og følte meg i lang, lang, lang tid i etterpå.  Jeg husker kvelden budskapet kom som det var i går. Jeg var på korseminar med et kor jeg med stort engasjement var medlem av på 9 året.  Koret jeg et halvt år tidligere hadde hatt en egen konsert med sammen med Werner. For en kveld for et minne. Han sang alle favorittene mine og ga med dette en gave jeg aldri vil glemme. 

Her kan dere  ham høre synge Pie Jesu med dirigentens da 13 år gamle sønn  Natanael. Dette opptaket er gjort i øvelsen noen timer før konserten. Legg merke til hvor imponert han blir når unggutten treffer de lyse tonene. 

Jeg har innsett at du er borte nå. Du som i mange år var som et solskinn i livet mitt. Helt fra vi var barn har du gitt meg en ekstra god følelse. Du har skilt deg ut med godheten din. Det behøvde ikke være så stort, et smil, et hei at du åpnet opp døra inn til klasserommet eller at du inkluderte meg i invitasjon til en klassefest. I motsetning til mange andre såret du meg aldri hverken på skolen eller hjemme i gata.  Årene går og etterhvert skilles våre veier. Flere år senere får vi kontakt igjen. En varm strøm av minner skyller igjennom meg allerede ved første tastetrykk på facebook. Jeg blir ikke overasket da du forteller du studerer til sykepleier. Du har alltid vært typen til å gi, se mennesker løfte og muntre dem opp.  Da du senere den sommeren kommer på middag får jeg bare bekreftet det jeg har trodd. Du er den samme. Prinsen.  Igjen gir du meg verdens beste følelse. Du gjør meg glad. Mitt sorgfylte hjerte får litt ro etter og ha mistet en nær venn året før.  Vårt gamle vennskap går med dette inn i et nytt kapittel​. Gode samtaler, middager, latter, kinoturer og bursdager. Jeg var så stolt av deg så takknemlig og dra ut med deg ga meg samme lykkelige følelsen som da du turte og stå opp for meg mens resten av klassen mer eller mindre frøs meg ut da vi var barn. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har delt mye. Snakket til langt på natt og jeg har aldri tvilt på at du bryr deg.  Du har følt deg hjemme hos meg der du har ligget henslengt på sofaen min og sett på filmer, spist snop og ledd sammen med meg. Kjærestene dine har også vært hjertelig velkommen hos meg. Lenge trodde jeg du var kommet for å bli. Jeg stolte på det vi hadde sammen, på måten du fikk meg til å føle meg.  Du kom til og med i de årene du bodde med en av de jentene som frøs meg ut på skolen.  Jeg følte meg trygg. Trygg på at du har tatt et standpunkt. For jeg vet like godt som deg at jeg aldri blir hipp hos enkelte. Det er greit for jeg trenger det heller ikke.  Jeg stilte heller aldri noen krav til deg. Du har fått komme når du har hatt tid. Når du var hjemme i byen og det passet din timeplan.  Noen ganger har jeg nok ventet på deg litt for mye. Mott svelge en skuffelse eller to men jeg har alltid unnskyldt deg og ditt travle liv. Det gjør jeg forsatt med alt for mange. Hvorfor føler jeg at det er alltid er jeg som må strekke meg lengst? Svelge og tilgi mest?  Jeg har nå ventet på deg i over et år.  Stille og rolig har du sklidd fra meg. Jeg tier. Orker ikke lete etter svar. Hadde du ønsket kontakt hadde du kommet eller i det minste ringt meg for lenge siden. Det vet både du og jeg. 

Kjære Prins. Det skal ikke være slik at jeg skulle behøve og granske meg selv for at du forsvinner? At vi med nedsatt funksjonsevne må tåle at vi mister lettere venner enn andre? At vi er lettere å komme til  når folk kjeder seg og vil henge kun fordi de får en innskytelse der og da? Føle seg kjedelig og ikke god nok. Det triste er at det var det en følelse du aldri ga meg var det nettopp det. 

Du forstår tydeligvis ikke at du knuser hjertet mitt med din taushet. Det har aldri manglet på hverken tålmodighet, forståelse og raushet fra min side. Jeg er fryktelig lei meg, nettopp fordi jeg trodde aldri dette ville skje. 

En venninne sa til meg her på bloggen for litt siden. Dyrk det positive også. Det gjør jeg så absolutt men jeg har også kjent på en råskap flere ganger i livet. Mennesker blir borte.  Noen har snudd på hælen av egne skritt, andre har blitt borte fordi Gud har hentet dem hjem.  Denne uken har jeg knekt helt sammen. Ikke på grunn av deg og din taushet men mer av at det er tusen tilfeldigheter som viser oss mennesker hvor rått og skjørt livet faktisk er. Jeg har bannet og grått og kjent frykten brenne i hjertet mitt.  Frykten for å miste noen av de jeg er aller mest glad i. Jeg har ingen flere og miste. Nettopp derfor kjære prins lar jeg deg gå nå. Det er noen som fortjener min tilstedeværelse, omtanke og vennskap mer enn du som ikke vil ha den lenger. 

Takk for den Prinsen du en gang var.

Du vil nok aldri forstå hvor glad jeg er i deg!

Jeg ble så glad da venninnen min ringte og sa hun skulle gifte seg. Jeg gleder meg masse til å feire den store dagen med henne og kjæresten hennes. Samtidig er jeg redd for hvordan jeg vil reagere.  Redd jeg vil måtte holde en maske og at følelsene og tårene vil komme i bilen på veien hjem. 

Jeg kjenner på den oftere enn folk vet. En høyst privat, personlig og skjult sorg. Sorgen over og aldri ha funnet ekte kjærlighet.   Jeg synes jeg ser kjærester overalt. Hånd i hånd. Lykkelige. Lattermilde. Harmoniske. Sammen. Jeg har mange grunner til å føle meg glad og ikke minst takknemlig og selvfølgelig  veit jeg at jeg ikke er alene i verden. Jeg vet dere er der. Familie og venner. Men en del av meg er mislykket. Ulykkelig. Lei. Sår. Lengtende. Uferdig. Ensom. Ja helt inn til hjerteroten ensom. Den smilende masken faller av i mørke netter ingen vet om. Jeg skjønner at kjærligheten ikke nødvendigvis er enkel. Folk krangler, sårer og noen går fra hverandre. Noen mister hverandre.  Men det ligger liksom i livets natur at kjærlighet, forelskelse og sex er en del av livet. Mange får oppleve det flere ganger i livet. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

 Tenk og få kjenne ekte kjærlighet. Helt ærlig vet jeg ikke hva det er og hvordan det føles.  Har du som er gift eller forlovet noen gang tatt deg tid til å reflektere over at du opplever noe andre kan lengte etter og savne hele sitt voksne liv. Å oppleve den helt store, trygge og livskraftige kjærligheten.

Er det mitt lodd her i livet å se venner og venninner finne sine? Som et taus vitne med knust hjerte? Smilende går jeg i bryllup og ser lykken som en film foran øynene mine. En lykke jeg føler er milevis fra mitt eget liv. Jeg er ikke uten erfaringer. Du må ikke gi opp sier du kanskje?  Du må prøve. Treffe mennesker. Det er det også, jeg føler mange har så mye lettere for å treffe kjæresteemne enn meg. Jeg har ikke møtt noen på to år og ikke hatt kjæreste på 5 år.  Det er lett og få inntrykk av at funksjonsfriske har lettere for å finne kjærligheten enn meg.  Samtidig skal det sies at jeg kjenner mange i rullestol som både er gift og har barn.  Min sorg over singellivet handler ikke om at livet mitt er veldig trist.Men mer om at jeg føler jeg går glipp av noe essensielt i livet. Jeg føler mange ganger at vårt samfunn og normer er bygd på at man en eller flere ganger i livet skal dele et samliv med noen. 

Sorgen jeg føler for kjærligheten vokser seg dypere og dypere for hvert år. Hvorfor er den så vanskelig? Hvorfor kan ikke jeg også få oppleve å sveve litt?  Bare være lykkelig. Trygg og sikker. Da mener jeg sikker på følelsene mine. Hvem jeg vil ha? Kvinne eller mann? Men det handler like mye om å være trygg og sterk sammen med noen. Jeg har så mange tanker og litt for mye skam.  Skam over og ikke være mer. Ha fått til mer. Jeg er uten utdannelse og jobb og jeg bringer mange utfordringer inn i forholdet som jeg aldri hadde trengt hvis jeg var funksjonsfrisk. De fleste er uoverkommelige, men det finnes andre som føles mer personlige og vonde enn andre. Sider ved livet mitt jeg synes er både sårbare og private nok i seg selv og som det krever tid og tillit og skulle vise en kjæreste. Alle vil jo at en kjæreste skal være stolt over å være sammen deg. Noen ganger lurer jeg på om jeg er bra nok til å bli elsket? At noen synes jeg er verdt å leve med? Jeg skriver ikke dette av dårlig selvtillit, men mer av ærlighet. Økt trettbarhet og mindre energi er bare en av flere ting som vil påvirke tempoet på dagene våre sammen. Jeg vil nødig være noen brems. Jeg har så mye og gi det rette menneske. Så mye jeg vil oppleve av gleder og samspill mellom et menneske jeg er glad i. 

En del av meg spør seg likevel om jeg gjør best i gi slipp på sorgen? Å gi opp. Si til seg selv at nok er nok. Godta livet alene.  Godta at det er noe som er ment for “alle andre” og ikke meg.  Samtidig kan jeg ikke tenke meg noe tristere enn å ligge på dødsleiet og aldri ha opplevd den store kjærligheten. En lørdag i oktober skal jeg ta på meg en finkjole, sminke meg og være gjest i et storslått bryllup. Jeg har gledet meg til i snart et år. Så lykkelig på min venninnes vegne som selv har vært igjennom en følsom og krevende reise før hun fant sin store kjærlighet. Jeg vet det blir en vakker og eventyrlig dag. Jeg er svært takknemlig for og ta del i den.  Jeg skal juble, klemme og heve glasset når brudeparet kysser. Men en del av meg gruer seg litt også. Jeg vet det rent personlig blir sterkt og følsomt. Jeg vet ennå og ikke hvor sterkt inntrykk det vil gi å se nok et par stråle av lykke og ekte kjærlighet. Mens jeg selv kjenner sorgen hamre i  hjertet mitt.  Sorgen over at det kanskje aldri blir en realitet i mitt eget liv. Den skjulte sorgen ingen skal få se, men som  jeg kanskje alltid må kjempe med. 

Alle som kjenner meg vet jeg elsker musikk. Musikk er som oksygen for meg. Livsviktig.  Hvilket liv ville jeg hatt uten? Musikk gjør meg glad når jeg er trist. Den har alltid vært der for meg som en trofast venn igjennom ensomhet, sorg og glede. De fleste vet jeg ble venner med favorittartistene mine. Noen synes nok jeg virker ganske ensporet av den grunn. Det er overhodet ikke tilfelle. Bli med inn i min musikalske verden og du vil fort oppdage hvor bred og variert min musikksmak faktisk er.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg var 11 år da jeg fikk min første Celine Dion kassett.  Jeg elsker stemmen og hennes jordnære fremtreden. Favorittene er mange.  Min aller største konsertdrøm og er og oppleve henne live en gang i løp av livet.

 

Jeg virkelig elsket Da Buzz. Energisk og glad popmusikk. Jeg har så og si alle platene deres og hører på den oppløste popgruppen den dag idag.

 Jeg  var 12 år da Secret garden vant ESC. Den gang falt nok ikke Nocturne helt i smak. Men 6 år senere kjøpte jeg plata Once in a red moon  som fikk meg til å skifte mening. Det var på denne plata jeg hørte You raise me up første gang. Sangen som jeg 5 år senere kom til å få et hat/elsk forhold til etter den ble fremført i Werner sin begravelse. Men den gang jeg hørte plata første gang var denne sangen ” The Promise ” jeg falt for og tok inn i hjertet mitt. Den smelter hjertet mitt den dag idag og  i den ga la jeg både min ensomhet og lengsel. Den rørte noe ved meg på godt og vondt . Fikk meg til å filosofere, drømme og reflektere over livet samtidig som den ga ro, styrke og håp. Siden den gang har jeg kjøpt mange plater av dem. 

 Jeg fant en plate med Fredrik Kempe tilfeldig i en platebutikk i 2001 og falt pladask. Han er  en låtskriver og artist fra Sverige som har laget utrolig mye bra. Jeg har begge platene hans og både Werner og jeg elsket flere av låtene hans. Lite ante jeg at Werner noen år senere tok flere av låtene hans og gjorde de til sine.  Det er faktisk Fredrik som står bak min hjertesang Wth you all the time​ som jeg fikk i bursdagsgave av Werner i hans versjon en måned før han døde. 

 

Jeg innrømmer det gjerne.Jeg har spilt Basshunter i flere år og jeg liker det. Fengende popmusikk som det er gøy og spille høyt! Jeg har et par plater av ham faktisk. 

Da jeg var i dyp sorg i 2006 sendte en vakker sjel meg denne vakre, såre og nydelige sangen til Brad Paisley.  Jeg husker den dag idag hva hun sa : ” Hør på denne Silje. Den er sørgelig men det kan hjelpe deg å gråte. Hun hadde rett. Jeg hylgråt som pokker og den dag idag husker jeg sorgen jeg følte på den tiden jeg oppdaget Brad Paisley. Jeg og den jenta som sendte meg sangen har aldri møttes, men er nettvenner den dag idag. Jeg vet ikke om jeg har takket henne nok for musikken hun åpnet ørene mine for.  Brad ble min største country helt etter det. Jeg har mange plater av ham som spilles flittig. Jeg har sjelden vært mer skuffet og ulykkelig da jeg for noen år siden ikke fikk dratt på konsert med han i Oslo pga sykdom. Men som den Norges vennen han er skal jeg nok gripe en annen sjanse en dag. 

Italobrothers har musikk jeg blir glad av. Dagens popmusikk.

 

 

Rascal Flatts ​har så mye bra musikk. Musikk som treffer. Musikk og tekster jeg har funnet mye trøst i. Favorittene er mange.Søk dem opp  på youtube og du vil finne sanger til glede og trøst. Dette er en stor favoritt jeg har som jeg ofte sender venner og familie når jeg vet de har det ekstra tøft. 

 

Country frelst som jeg er denne sangen av Joe Nicolas en storfavoritt. Jeg blir alltid så i godt humør av den. Det skal samtidig sies at han mange flere godlåter.

Pink. Den tøffe, ærlige dama som jeg har hørt på musikken til siden tenårene.“Family portrait” “So what” og “Raise your glass” Favorittene er mange. Men først og fremst var Pink Tonje sin favoritt artist. Hun tatoverte til og med noe av teksten til “So what på armen. Jeg lytter fremdeles ofte på Pink. Men med et stort vemod i hjertet og jeg kan aldri høre på  ‘Just Give Me A Reason’. uten og minnes hvordan vi gråtkvalt kikket bort på kista til Tonje da den ble spilt i begravelsen hennes.  

 

 

 Jeg har fulgt Mena siden hun slo igjennom med Lullaby​ som 16 åring.  Jeg har alltid synes hun har virket ærlig og ekte både i igjennom tekster og intervjuer.  Jeg har forsatt tilgode og oppleve en konsert med henne. Kanskje det skjer en dag. Jeg innrømmer at jeg har blitt ivrig seer av “Mena tv” noe jeg synes bare bekrefter mitt inntrykk av henne. Hun byr på seg selv og gir sine følgere både morsomme og alvorlige øyeblikk der hun snakker om livet på godt og vondt. 

Christian Ingebrigtsen har jeg likt siden tiden i A1. Etter det har jeg forsatt og høre på musikken hans. Mange av tekstene hans er nydelige og treffer meg dypt i hjertet. Spesielt denne Learn to fly har betydd mye i mange år. Jeg har vært på konsert med han også og det er sikkert ikke siste. 

Jeg har vært glad i Gaute Ormåsen siden han ble slått på målstreken av Kurt Nilsen. Jeg lytter mye på musikken hans og har vært på et par konserter. Favorittene er mange. Men denne sangen er veldig sterk og rørte hjertet mitt en tid jeg trengte det som mest. 

Maria Arredondo ​har jeg fulgt siden hun slo igjennom. Jeg har alle platene utenom den siste. Jeg liker også mannen hennes artisten Torstein Sødal. Jeg har ennå ikke opplevd en konsert med dem, men har tenkt lenge at jeg gjerne vil oppleve dem. Sangen A Thousand Nights med Maria har jeg hatt tett inntil hjertet mitt i mange år. 

Faith Hill har likt musikken til i flere år. Jeg har flere plater med henne. Flere favoritter. Breathe, There You’ll Be og “The kiss for å nevne noen. Men denne romantiske duetten mellom henne og ektemannen Tim McGraw er en absolutt favoritt.

Jeg digger Alan Walker. Både låter med sang men også instrumentale. Energiske, glade poplåter som er oppkvikkende og høre på.

 I 2002 kjøpte jeg en plate med Barbados hvor Magnus Carlsson var vokalist.  Det er nok en pop/ danseband gruppe. Jeg sverger den dag idag at danseband ikke er min greie, men Barbados liker jeg. Det skal også sies at Magnus er en strålende soloartist.

Katastrofe lager fengende og morsom popmusikk. 

 Jeg elsker musikk fra musikaler. Det kan jeg takke foreldrene mine for som tok meg med på Annie som 8 åring. Jeg elsket det og det er uten tvil en av de største musikkopplevelser jeg hadde som barn. Jeg ble frelst og musikken fra Chess, Fantom of the opera og Les Misérables  skulle senere komme til å bety veldig mye for meg. I september skal jeg endelig få oppleve Les Misérables i Oslo en etterlengtet drøm i lang tid. Drømmen om å reise til London spirer i at det spilles mange flotte musikaler der borte. One day. One sweet day. 

Jahn Teigen sin musikk har jeg som tidligere skrevet på bloggen elsket fra jeg var barn. Han er i mine øyne den største artisten Norge har. En konge innen musikk. En nasjonalskatt i folksjela med sanger og tekster som har gjort det som konger skal nemlig samle et helt folk. Jeg har en drøss med favoritter og har både møtt ham og vært på konserter. Du kan lese om mitt sjarmerende møte med han som 12 år gammel i dette innlegget  Jeg ble fornærmet på Jahn Teigen 
 

Peter Jöback har vært en favoritt i over 10 år. Sjarmerende og dyktig minner han meg mye om Werner. Han spiller musikaler og er litt i det samme musikalske rike Werner likte seg best i. Det var ikke tilfeldig at det var nettopp Peter som ble den første jeg gikk på konsert med etter Werner døde. Det har blitt konserter senere også. Drømmen er å oppleve han i en musikal. 

Rein Alexander har en stor og vakker stemme jeg bare har blitt mer og mer glad i.  Begeistret kjøpe jeg hans første album i 2004 men når Werner dør tre år senere og Elisabeth etterhvet drar på juleturne med ham protesterer hjertet mitt vilt. Minnene om Werner er ennå litt for sterke uansett hvor mye foreldrene mine oppmuntrer meg til å dra. ” Jeg kommer bare til å grine og tenke på ham hele tiden.” sier jeg bestemt. Jeg er glad jeg lyttet til hjertet og lot sorgen jobbe og stilne i hjertet mitt. Idag elsker jeg konsertene til Rein og får en utrolig god opplevelse hver gang jeg hører ham. 
 

E- Type har jeg sunget og danset til siden tenårene. Musikk jeg blir glad av. Jeg har de aller fleste platene hans. 

Kurt Nilsen har vært en stor favoritt siden han slo igjennom. Stemmen hans er stor, vakker og nydelig. Jeg lytter til han ofte og har hatt gleden av å oppleve han live. 

Meredith Andrews​ sin musikk fant jeg tilfeldig for 2 år siden i en vond og vanskelig tid hvor jeg var mye bekymret og redd. Natt etter natt spilte jeg denne sangen. Hun synger til Gud men jeg tenke også på de rundt meg jeg søkte ro og trøst hos. 

Jeg elsket Ask Embla plata til  Ina Wroldsen siden har jeg lyttet på musikken hennes. En fantastisk artist med en særegen stemme. 

Fantastiske Sigvart Dagsland. Jeg elsker stemmen. Tekstene og lunheten den mannen har over seg. Jeg har flere store favoritter. ” Elsker du meg?” “Alt eg så” “De umulige” “Naken hud ” Kan eg gjørrr någe med det?” “Ka E du redd for?” for å nevne noen. Jeg har hatt flere gode konsertopplevelser med ham og gleder meg til flere. Til jul skal jeg på julekonserten til han og kona Karoline Krüger.

Alex G og  Tyler Ward er to fantastiske artister jeg fant på Youtube for noen år siden. De synger lett, romantisk popmusikk hver for seg og av og til sammen. 

Jeg fant både Lauren Daigle og  Chris Tomlin sin musikk i 2015. Kraftfull. Søkende og trøstende musikk i et fryktelig tøft år for min familie og meg.  Ved juletider dette året dør også venninnen min.  Dagene før begravelsen hennes finner jeg denne sangen Noel med Lauren.  Jeg drar på konsert samme dag som begravelsen. Plutselig og helt uventet begynner Elisabeth å synge Noel i samme versjon​ som Lauren sin jeg trodde hjertet mitt skulle stoppe.  Det var så kraftfullt og sterkt at jeg finner ikke ord.  Det var jo nettopp den sangen jeg fant dagene før.

 Jeg har hørt på Rihanna​ i flere år og liker både stemmen pop magien hun skaper igjennom musikken sin.  
 

 

Jana Mashonee en fantastisk amerikansk/ Indianer artist en venn åpnet ørene mine for i 2015. Jeg falt pladask og fant mye trøst, lys og og varme i stemmen.Musikken er spennende, vakker, drømmene,  litt uvant men full av håp.

 Rachel Platten  lager og formidler en herlig og positiv popmusikk som gir trøst, håp og god energi.

Anthem Lights er en fantastisk popgruppe jeg har blitt veldig glad i. De synger mye Cover, men har også egne sanger. Det er meget variert og derfor mye og finne glede og trøst i. 

Josh Groban for en kunstner. Artist og kjekkas. Jeg kjøpte det første albumet hans i 2002. Jeg mistet min mormor denne sommeren og smeltet totalt av sangen ” To where you are.” Siden har det kommet mange betydningsfulle låter fra Josh.  Jeg har hatt gleden av å oppleve han live i Oslo Spektrum.  I 2004 sto han for signatur sangen til filmen til storfilmen Troya.   Remember me. En sang som to senere skulle komme til å bety noe helt spesielt da den ble den sangen Werner på en måte tok avskjed med publikumet sitt på sitt aller siste album Stronger. 

 

Jeg har gitt dere et dypdykk inn i min musikalske verden. Fremdeles finnes det mange jeg ikke har skrevet om.  Min hverdag og mitt liv fylles av musikk. Jeg blir lykkelig av det. Sterk og jeg blir trøstet på en nydelig måte.   Jeg håper dette innlegget har fått deg som leser til å forstå enda bedre hva musikk betyr for meg. I mange forskjellige sjangere, humør og vibrasjoner. Hvis du kjenner meg vet jeg du for lengst har forstått at jeg elsket Werner. Jeg mener sånn virkelig dypt  først og fremst som menneske og ikke bare som artist. Hvis du kjenner meg godt vet du også hvilken plass Elisabeth sin musikk har hatt for meg helt siden barndommen.Idag er vi venner. Gode venner. Det du derimot ikke vet er sannheten om mitt musikalske forhold til disse idag. Sannheten er nemlig at jeg nesten aldri hører på verken Werner eller Elisabeth sine plater lenger.  Hvis du kjenner meg vet jeg du hadde trodd motsatt. Men dette er faktisk helt sant. Jeg spiller Werner svært sjelden. Det er så følsomt. Sorgen har på en måte satt sitt preg på mitt videre musikkliv. Det betyr ikke at jeg føler mindre glede med andre artister og annen musikk, men at jeg alltid vil bære en sorg. Et arr. Et savn etter en god venn  For det er der den største sorgen ligger. Over vennskapet. Tryggheten og fortroligheten som var mellom oss.    Mye av det samme gjelder Elisabeth også. Selvfølgelig elsker jeg konsertene hennes, men jeg spiller platene hennes utrolig mye sjeldnere enn det man kanskje skulle tro.  Det som betyr mest idag er den gode kontakten mellom oss. Humoren, latteren og ærligheten. Den gode samtalen.   Men når livet smerter og stormer ekstra da spilles de om så klokken er 05 om morgen.  I kriser. Sykdom og sorg er de velkjente stemmene min største trøst. Trøsten jeg vil ha. Roen jeg trenger. Et sterkt eksempel er da en av mine nærmeste gikk på harde cellegiftkurer for noen år siden.  Jeg satt som limt til sterioanlegget hver gang hun var der.  I virkelig tøffe stunder var det deres stemmer som ga meg den største roen.  Slik er det forsatt og slik tror jeg det alltid vil være. 

 

 

 

0 kommentarer

Dette er Børre Olsen. En fantastisk smykkedesigner. Jeg hadde hørt navnet hans igjennom felles venner en stund. Jeg elsker smykker og stæsj og kikket på smykkene hans med stor interesse. Men det var da jeg kom over bloggen hans, hjertet mitt smeltet helt.

Lenge var det en hobby, men i 2006 bestemte Børre seg for å satse på en karriere som heltids smykkedesigner. Det har han aldri angret på. Han har hatt stor  internasjonal suksess.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

 Jeg har alltid likt å lage ting selv. Lærreimer rundt håndleddet, for eksempel. Armbåndene laget jeg først til meg selv, så til venner og bekjente. Som vertinnegave var de alltid suksess både til gutter og jenter, ler Børre.

Fra norske mødre til Rihanna

Historien forteller så at de samme armbåndene ble oppdaget først av datterens venninner, så av mødrene deres. Alle ville ha, og tanken på at smykkedesign kanskje kunne være et levebrød begynte å spire. Den vokste og grodde ? i rekordfart, og i 2007 slo den for alvor rot. Samme år presenterte Børre sin første kolleksjon, So-B, under Oslo Fashion Week. Noen uker senere dukket Lene Nystrøm opp på Universals sommerfest med et av Børres smykker rundt halsen. Det var umulig å ikke legge merke til henne. Kjedet, laget i sølv og prydet med dødninghoder, vakte oppsikt langt utover Norges grenser. Det var et kunstverk. Rålekkert, og høyst unorsk. 
Om «alle» ville ha Børres smykker før, ble det enda flere nå. Over natten ble han en av Norges mest populære designere. Aqua-Lene var heller ikke den eneste kjendisen som la sin elsk på de unike smykkene. Det samme gjorde Pitbul, Gunhild Stordalen, Linni Meister, Steven Tyler, Rihanna og Lady Gaga ? for å nevne noen. 
 Du blir ofte omtalt som «kjendisyndling». Hva tenker du om det? 
 Ikke så mye, egentlig. Pressen fokuserer mer på det enn jeg gjør. Men, så klart det er gøy! Å få lov til å levere smykker til en superstjerne som Rihanna er en ære i seg selv. Og at hun i tillegg liker dem er jo fantastisk! Så ferdig, så videre! konstaterer Børre.
For det er nå en gang slik at suksess sjelden kommer gående av seg selv. Skal man lykkes må man jobbe ? mye. Selv om internasjonale popikoner liker smykkene dine.
Lett er det ikke! Jeg jobber arbeider alene og må være på absolutt hele tiden. Heldigvis er jeg optimistisk anlagt. Alt eller ingenting er mitt motto, og det skal MYE til for å slå meg i bakken.

I desember 2016 skulle livet få en dramatisk vending for Børre. Han fikk konstatert hjernekreft kategori 4 og ble øyeblikkelig innlagt på Rikshospitalet.

Børre velger nå å vie friske timer og dager til sitt nye prosjekt; Project Fuck Cancer.

Ideen til prosjektet ble til på Radiumhospitalet mellom stråling, cellegiftkurer og tøffe dager.

Project Fuck Cancer har tre personer i administrasjonen i tillegg til Børre selv. Vi jobber med 22 designere, alt fra klesdesignere og kunstnere til gavefabrikk som bidrar hver på sin måte med produkter. I tillegg har Børre designet to Fuck Cancer armbånd. Det vil komme flere Fuck Cancer effekter etter hvert. Produktene skal selges via vår nettbutikk og overskuddet skal gå til kreftforskning og rehabilitering.

Er de ikke fine? Armbåndene og mer til finner du her

Han har som sagt også egen blogg. En herlig videoblogg som treffer deg rett i hjertet. Han er bånn ærlig. Livet med kreft er ikke lett. Det er krevende, tøft, sårt og til tider veldig ensomt. Så dystert og følge med på tenker du kanskje? Virkelig ikke. Børre er optimistisk. Med en sterk og humørfylt personlighet og en god evne til å formidle.  Han får deg til å tenke. Vekker deg litt opp fra de små hverdags frustrasjoner vi mennesker har en tendens til å bruke aller for mye energi på. Han er livsglad. Bevisst på de små viktige, nære gleder.  Det er lærerik og rørende å følge med ham. Dette er en mann som er verdenskjent med et ydmyk og takknemlig syn på livet, et syn mange kan lære av ham. 

Han får meg til å smile. Tørke tårer og enkelte dager gir han og bloggen hans meg litt ekstra trøst og motivasjon til å rette seg opp i ryggen og møte utfordringer.  Vi kjenner alle noen med kreft. Støtt kreftsaken, men viktigste av alt støtt den syke og dens pårørende.  Det  er med penger og aller helst tilstedeværelse du kan utgjøre en forskjell. Ikke hjerter på facebook. 

Du kan følge bloggen hans på facebook her 

Kjære Børre! Jeg heier på deg og tenker på deg hver dag! Takk for at du viser at åpenhet er en bra ting. Det gjør at andre kan føle seg mindre alene. 

Cerebral parese (CP) blir ofte sett på som en «barnesykdom». Men barn som har CP vokser opp og blir voksne, og møter nye utfordringer som ikke så ofte blir belyst. Rikke Damkjær Moen – Fysioterapeut ​skrev i våres en strålende en artikkel om hvilke utfordringer man møter som voksen med CP. Jeg kom over artikkelen ved en tilfeldighet, og kjente meg igjen på mange punker. Noe kom likevel litt overraskende på meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Visste du at hvert år fødes to til tre av 1000 europeiske barn med CP? (SCPE, 2000) Tilfeller av CP har økt noe de siste 40 årene, noe som betyr at voksne med CP er en voksende gruppe (Obesity Reviews, 2013).

Voksenlivet med CP medfører flere utfordringer som må overkommes, og spenner seg fra smerter knyttet til kroniske sykdommer, til utfordringer knyttet til begrenset bevegelighet, arbeidsliv, og mental helse. Vi ser nærmere på disse utfordringene og hva man kan gjøre.

1. Arbeidsliv

Forskning viser at en stor prosentandel av personer med CP som tidligere var gående, slutter å gå. Dette skjer ofte som en følge av kronisk trøtthet, leddsmerter og ineffektive gange (Obesity Reviews, 2013). Disse plagene kan gjøre det utfordrende for mange å bli værende i arbeidslivet.

Det har blitt bevist at mennesker med CP har permanente nevrologiske svekkelser, noe som går utover mobilitet, motorikk og balanse (Obesity Reviews, 2013). I arbeidslivet medfører det vanskeligheter med å stå oppreist over lengre perioder, at man blir lettere trøtt, og man får problemer med å utføre ulike arbeidsoppgaver.

Avhengig av graden av funksjonsnedsettelse og arbeidsoppgavene som personen har, er det behov for ulike tilrettelegginger på arbeidsplassen.

Likevel ser man ofte at det ikke er kroppen som er utfordringen for personer med funksjonsnedsettelse, men heller holdningene til funksjonsnedsettelsen ? både hos dem som har tilstanden og hos arbeidsgiveren.

Personer med funksjonsnedsettelse blir ofte møtt med stigmatisering og stereotypier, noe som gjør det vanskelig å finne en jobb. I tillegg er det mange som strekker seg enda lenger på arbeidsplassen for å bevise at de kan levere ? noe som ofte kan gå på bekostning av helsen på lang sikt. 

Min erfaring: Det var nesten så jeg fikk klump i halsen og tårer i øynene. Det var som tatt ut av mitt eget liv. Jeg måtte slutte å jobbe i barnehagen fordi det ble for krevende, spesielt og være mye ute med barna på høst og vinter, og generelt for at jeg med årene har slitt mer helsa. Men det at jeg ikke lenger et sårt punkt. I fjor skrev jeg et eget innlegg om skammen jeg føler i forhold til å ikke være i stand til å jobbe. Hvis du ikke allerede har lest det, kan du finne det her  

2. Smerter

Kroniske smerter er ikke alltid så lett å diagnosere, ofte fordi smerter er en stor del av livet for CP-pasienter. Dessverre forverres smerter også i voksenlivet. Plager med hofter, knær, ankler og rygg, samt kroniske smerter, kan gå utover både fysisk og mental helse.

Selv om den beste behandlingen for muskel- og skjelettplager er preventivt arbeid, finnes det muligheter for å behandle smertene i voksenlivet også. I tillegg til medisin, finnes det flere ikke-medisinske muligheter for å behandle smerter, som ergoterapi og psykoterapi.

Min erfaring. Dette er det lett å kjenne seg igjen i. Jeg hadde svært lite smerter som barn, ungdom og ung voksen, men etter fylte 30 i 2012 forandret det seg drastisk. Smerter og betennelser i kne og muskler. De siste årene har vært tøffe sånn sett. Jeg har ikke daglige smerter til vanlig men i perioder og da er det gjerne en og annen betennelsetilstand som ligger til grunn.

3. Kroniske lidelser

Voksne med CP representerer en økende gruppe mennesker hvis helsetilstand og behov for tiltak møter manglende forståelse (American Medical Association, 2015). En studie utført av American Medical Association fant at aldersjusterte prevalens av kroniske tilstander er mye større blant voksne med CP enn blant voksne uten.

Dette omfatter sykdommer som diabetes (9,2 prosent hos personer med CP mot 6,3 prosent hos personer uten CP), astma ( 20,7 prosent mot 9,4 prosent), hjertesykdommer (15,1 prosent mot 9,1 prosent) og leddgikt (31,4 prosent mot 17,4 prosent).

Min erfaring : Jeg fant meg selv også her.  Jeg har vært plaget av astma i mer eller mindre grad siden jeg var barn. Høst og vinter har og er ofte vært preget av forkjølelse og lungebetennelser.

4. Kronisk trøtthet

Voksne med CP opplever ofte det som kalles «post-impairment syndrome», som er en kombinasjon av smerte, kronisk trøtthet og muskelsvakhet. Smerter og muskelsvakhet er ofte forårsaket av deformiteter, spastisitet, og leddgikt.

Kronisk trøtthet forverres av det faktum at personer med CP bruker tre ganger så mye energi til å bevege seg sammenlignet med funksjonsfriske personer (Archives of Physical Medical Rehabilitation, 2005).

Så, hvordan er det å leve med kronisk trøtthet i dagliglivet? Det varierer ? for noen kan det bety enkelte dager med tretthet, mens for andre kan det å komme seg ut av sengen bli en stor daglig utfordring.

Min erfaring : Dette var som å lese om seg selv.  Kronisk trøtthet betyr ikke nødvendigvis at man er mer trøtt,  men at kroppen blir fortere sliten enn før. Dette var skremmende i starten.  Jeg trosset det litt, men det ende bare med at det tok enda flere dager og komme seg. Hvis jeg er veldig aktiv en eller flere dager, trenger jeg alltid noen dager til å hvile og samle krefter på.

5. Tidlig aldring

Påkjenningene som oppleves ved å leve med CP gjør at tidlig aldring ofte blir en realitet. Selv om CP blir klassifisert som en ikke-degenerativ tilstand, noe som betyr at den ikke forverres etterhvert som man blir eldre, kan likevel et langt liv med funksjonsnedsettelse gjøre at aldringsprosessen går raskere (Obesity Reviews, 2013).

Muskelstyrken blant funksjonsfriske personer når en topp rundt tredje eller fjerde tiår av livet, og starter gradvis å gå nedover rundt femte tiår. Personer med CP kan derimot oppleve en prematur nedgang i muskelstyrke og -funksjon som en følge av tap av muskelmasse (sarkopeni), raskere enn hva som er vanlig blant funksjonsfriske som eldres (Obesity Reviews, 2013).

I tillegg til de fysiske utfordringene, kan en forstyrrelse i utviklingen gå utover tilstanden til organene som må jobbe hardere for en kropp som krever mer energi. Tidlig aldring viser seg på mange ulike måter; gjennom økte smerter, vanskeligheter med å gå, leddgikt og tannhelseproblemer. Men aldringen går verst utover hjertet og arteriene, som må jobbe hardere enn normalt for å holde tritt med utfordringene som følger med CP.

Min erfaring : Jeg leste dette med et glimt i øye. Det er ikke for ingenting jeg og bestevenninna fleiper og sier vi føler oss som vi er 90 år noen ganger. Jeg ble derimot skremt av å lese om at det går hardest utover hjertet og arteriene. Betyr det vi er mer disponibel for å få hjerteinfarkt​??

6. Mental helse

Det er ikke bare den fysiske helsen som opplever påkjenningene av CP, men den mentale helsen står også i fare for å bli berørt. Det kan skyldes alt fra mobbing på skolen, til frustrasjonen som oppleves på grunn av daglige smerter. Faktum er at voksne med CP har dobbelt så stor sannsynlighet for å få depresjoner (Developmental Medicine and Child Neurology, 2012).

Forskning viser at problemer med mental helse ikke nødvendigvis står i forhold til grad av funksjonsnedsettelse. En ser heller at den mentale helsen står i sammenheng med graden av mental støtte, evnen til å takle stress, og evnen til å se glasset som halvfullt i stedet for halvtomt.

Selv om man er påvirket av psykiske lidelser, finnes det ingen grunn til at man skal ta hele byrden alene. Det finnes flere støttegrupper og rådgivningstjenester som kan være til hjelp for voksne med CP.

CP er ikke bare en funksjonsnedsettelse som påvirker barn, men en tilstand som må håndteres gjennom et helt liv. Selv om personer med CP kan finne nye måter å håndtere tilstanden på, er det fortsatt et behov for fysisk og mental oppfølging, samt emosjonell støtte. Etter hvert som voksne møter nye utfordringer, blir det viktigere enn noensinne å motta rett hjelp og støtte (Rikshospitalet 2010). Min erfaring : Det siste synes jeg var tungt å lese. Sårt. Jeg tenkte på venner jeg har med CP som jeg vet har slitt med psykisk helse​ i mange år. Selv har jeg dype sår og erfaringer med mobbing fra jeg var barn. Det var verst da, jeg vokste meg sterkere. Jeg ser på meg selv som sterk  psykisk idag men jeg vet det aldri var en selvfølge at jeg skulle bli det.  Jeg vet mye av det skyldes støtte og tilstedeværelse fra foreldrene mine.  Spesielt moren min, som alltid tok seg tid til å prate med meg om det minste ting.  Det gjør hun forsatt.  Jeg gikk hjem til foreldrene mine litt snurt og nesten litt protesterende på det siste punktet i artikkelen.  Jeg er voksen nå. Jeg trenger vel ikke mer emosjonell støtte enn andre? Det nekter jeg tro.  Svaret jeg fikk av de som står meg aller nærmest var ikke det jeg ønsket meg.  ” Du er sterk.  Men du sitter mye alene og har tid til å tenke, føle og reflektere.  Du lar ting fortere gå inn på deg. Du bærer ting tettere inn til hjertet. Både fordi du er følsom men også fordi du har en sterk omtanke for andre.   Folk som kjenner deg idag vil kanskje ikke tro det,  men vi måtte lære deg og åpne deg og sette ord på ting.  Du var innesluttet og stille når livet gjorde ekstra vondt. Du er slik litt ennå når ting er på det tøffeste.  ” Mamma har lært meg rett. En god samtale kan gjøre en vond dag en god del lettere. 

 Den opprinnelige artikkelen finner du her

Foto: CICILIE S. ANDERSEN, VG

Jeg leste blogger Martine Halvorsen sitt oppslag i VG i går du kan lese det her. Jeg har lest bloggen hennes lenge og synes det er utrolig fint og modig gjort av henne at hun er åpen om hvordan det føles å være ensom. Hun setter ord på det mange kan føle i mer eller mindre grad. Jeg også. Jeg har skrevet flere innlegg om dette her på bloggen.  ” Ikke ensom men likevel utenfor”  og ikke minst da “En vanskelig erkjennelse” hvor jeg erkjente for meg selv at jeg kanskje ikke er så godt  likt som man kanskje tror.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ikke vanskelig å sette seg inn i Martine sine følelser.  Jeg også må daglig se sosiale medier fylles opp av bilder hvor mennesker gjør ting jeg på dette tidspunktet bare kan drømme om.  Venner eller par som drar på ferie hver for seg eller i gjenger. En virkelighet som så langt fra min virkelighet som det nesten kan komme. Både fordi jeg på dette tidspunktet ikke kan reise med assistent på ferie utenlands da kommunen jeg bor i forbyr det og fordi jeg til dags dato aldri har vært del av noen stor vennegjeng. Jeg vet det er ensomt og utrolig sårt og føle seg utenfor og lite inkludert. Jeg har kjent på dette store deler av hele oppveksten, ungdomstiden og ja også voksenlivet, men personlig er savnet etter en kjæreste større. Noe jeg mener å huske at Martine har? Det er viktig og huske på at alle har pluss og minuser i livet sitt og vet du ” skrytebilder” på facebook forteller ikke alltid sannheten.  Selv om man ser venner på tur med strålende smil på bilder betyr ikke det nødvendigvis at de har hatt det knirkefritt hele ferien.  Man diskuterer. Noen blir sure, slitne og irriterte hvis man går oppå hverandre hele døgnet i flere dager eller uker. 

Men det klart det svir i mellomgulvet å høre om vennegjenger på hyttetur, ferier og andre ting og å høre utsagn som ” Vi var bare 30 denne gangen”. Hjertet mitt synker til bunn. Jeg klarer knapt og samle 10 stk til en bursdag. Ofte ferre enn det også.  Jeg har gjort mye for og ha venner. Jeg har tålt mye. I ettertid ser jeg at jeg har akseptert altfor mye. Da jeg var i tenårene sa jeg til meg selv at jeg ikke kunne forvente mer jeg sitter jo tross alt i rullestol. Jeg blir aldri hipp. Jeg får bare være glad for de få gangene jeg blir godtatt “tenkte jeg.  Det var sjelden og helst hvis jeg kunne kjøpe dem med boller, kake og brus, konsert eller kino.  Slik var det i årevis.  Selv som voksen har jeg sittet og ventet forgjeves på mennesker som sa de skulle komme på besøk men som aldri dukket opp. Alltid med et lite håp. 

Jeg svelget utsagn som ” Jeg kan kanskje se deg 1 time i året.”  Jeg kommer aldri til å glemme hvor mye hjertet mitt ble knust av denne venninnen. Men sannheten er at jeg har mott senke forventningene mine. Jeg har mott lære på den harde måten hva vennskap er.  Jeg har mott godta at mange av de vennene jeg har mest kontakt med i hverdagen, mange av dem ser jeg veldig sjelden. Klart det stikker i hjertet av og til. Noen ganger kan jeg til og med se at de ferierer i nabobyene ved siden av meg uten at jeg får telefon om en halvtimes kaffe eller hvor lite det enn må være.  Jeg har sluttet å spørre.  Sluttet og forvente.  Jeg vet de er travle med jobb, barn og familie.  Jeg lar dem komme når de vil.For fakta er. Jeg ser dem kanskje ikke så ofte men de utrolig nære meg likevel. Tro det eller i men jeg kan ha ukentlig kontakt på nett og telefon med de samme menneskene. Jeg er uendelig glad i dem og jeg vet de også er glad i meg.  Det er ofte de jeg har de dypeste samtalene med og når livet smerter er det ofte de som ringer først. 

Da jeg var ensom som barn var foreldrene mine opptatt av å lære meg viktigheten av små gleder. De ga meg hobbyer. Kor. Kjørte meg på flere fritids aktiviteter og fritidsklubber og sannheten er at jeg kom fort i kontakt med folk utenom skolen. Foreldrene mine gjorde virkelig sitt beste og ga meg det beste. De ga meg interesser og engasjement. Best av alt ga de meg musikken.  En lidenskap, glede, trøst og styrke jeg vil ha så lenge jeg lever. Musikk ga meg venner igjennom kor, og lite visste verken foreldrene mine eller jeg at mine største favoritt artister skulle komme til å bli noen trygge og gode venner av meg ( Og nei ikke faen om det er fordi de synes de måtte være snill med ei  jente i rullestol.)

Musikk reddet sjelen min på en måte. Musikk er som en kjær venn igjennom glede og sorg. Det er viktig og finne gleder også igjennom ensomhet.  Små nære gleder som kan gjøre dagen litt bedre. Jeg tror også vi gjør ensomheten enda større og vondere fordi vi sammenligner livene til hverandre og forventer for mye både av andre og også  av oss selv.   Det jeg mener er at vi må slutte å ønske oss et bedre liv og heller sette pris på det og de vi har. 

Jeg vet jeg har tilgitt mer enn de fleste ville gjort. Men ensomheten har lært meg mye. Å se mennesker bak de berømte maskene og tørre og være den som står igjen når alle andre snur seg.  Men den har også lært meg at man skal ikke hige etter venner eller kjæreste for en hver pris. Man skal tilbringe tiden med mennesker gjør deg glad og trygg. Min reise etter vennskap har vært lang, sår og krevende. Nære venner er ikke en selvfølge.

Langt mindre en bestevenninne. Kjære Martine. Jeg tenker på deg. Stå på! Husk at svaret på lykkelig vennskap ikke nødvendigvis er å være med i stor venngjeng. 

Kreftforeningen slår alarm: Kreftsyke er avhengig av antibiotika, og vil dø dersom antibiotikaresistensen fortsetter å utvikle seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvert år oppdages det over 30.000 nye krefttilfeller i Norge. I dag overlever syv av ti. Men slik vil det ikke se ut i fremtiden, dersom utviklingen av bakterier som er resistente mot antibiotika fortsetter, mener Kreftforeningen. 

 Antibiotikaresistens vil sette kreftbehandling flere tiår tilbake i tid. For den enkelte pasient vil dette bety at flere behandlingsalternativer for kreft vil forsvinne, flere vil dø og det vil bli vanskeligere å behandle kreft. Samtidig må pasientene må belage seg på flere bivirkninger og senskader, sier generalsekretær i Kreftforeningen, Anne-Lise Ryel.

Se Leger uten grenser sin film hvordan en verden uten antibiotika kan sette oss 70 år tilbake i tid. Virkelig skremmende fakta.

Én av fem kreftpasienter er avhengig av antibiotika for å overleve. Dette er fordi mange kreftsyke lett får infeksjoner.

Antibiotika brukes til å behandle infeksjoner, og skal drepe eller hemme vekst av bakterier. Men, fordi vi overforbruker antibiotika, blir stadig flere bakterier motstandsdyktige mot dette middelet. 

Dette kalles antibiotikaresistens, og er en vår tids største medisinske kriser. 

 Hvis en pasient får en infeksjon med resistente bakterier, så anslås det at dødeligheten dobles, sier professor og ekspert på antibiotikaresistens ved Universitetet i Oslo, Dag Berild.

Les også: Hvor farlig er antibiotikaresistente bakterier?

Kreftsyke rammes først

Han forklarer at det har vært en jevn trend de siste tiårene som viser en resistensøkning i de aller viktigste bakteriene i Norge. 

Ifølge Folkehelseinstituttet er én av ti nordmenn i dag smittet med en antibiotikaresistent bakterietype.

Kreftpasienter vil bli rammet først av dette. Det er fordi man er nødt til å slå ut immunforsvaret hos mange kreftsyke, for eksempel gjennom cellegift eller transplantasjoner. Da får de mye lettere infeksjoner, og må ha antibiotika for å behandle det, sier Berild.

 Det kan ende med at vi nesten ikke har behandlingsmuligheter igjen. Det er ikke tvil om at det kommer til å bli en økt dødelighet blant kreftsyke dersom denne utviklingen fortsetter, sier han.

Noen av dagens behandlingsformer vil være umulig å gjennomføre uten at leger kan gi antibiotika som er effektive mot infeksjoner. 

Dette gjelder blant annet akutt leukemi (blodkreft) og benmargskreft.
 Risikoen er aller størst hos dem som er svakest og får alvorlige sykdommer. For eksempel barn med leukemi vil ikke kunne få dagens behandling uten antibiotika, sier Ryel.

Overlevde med antibiotika

Hvert år får rundt 50 norske barn leukemi. Kaia (10) fra Stavanger var en av dem. Mamma Ingunn Jolma er overbevist om at datteren ikke ville overlevd uten antibiotika.

Kaia fikk infeksjoner nesten hver gang etter hun hadde fått cellegift, og måtte derfor få spesielt mye antibiotika.

 Jeg tør ikke tenke på hvor mange doser hun fikk. Men det var livsnødvendig for henne. Det er skremmende hvis ikke dette kan være en del av behandlingen i fremtiden, sier Jolma.

Det gikk bra med Kaia, og i dag er hun ti år. Men etter utallige netter på sykehuset med andre i samme situasjon, var det sterkt for familien å se barna det ikke gikk bra med.

Med alle midler vi putter i forskning og ny behandling for å få flere til å overleve, er det så synd om antibiotikaresistens skal slå beina under det, sier Jolma.

 

 

Må begrense bruken 

 Desto mer antibiotika vi bruker, jo mer resistente blir vi.

Vi må begrense bruken av antibiotika slik at vi også i fremtiden kan behandle folk som blir syke, som skal gjennom kreftbehandling eller større kirurgiske inngrep og risikerer infeksjoner. Antibiotika må reserveres alvorlig syke pasienter, sier Ryel i Kreftforeningen.

Norske myndigheter har utarbeidet en nasjonal strategi mot antibiotikaresistens. I denne skisseres det en plan som skal redusere antibiotikabruken i befolkningen med 30 prosent innen utløpet av 2020.

 Det er så viktig at vi prøver å motarbeide dette så tidlig som mulig. Alle må bidra og alle må bruke mindre antibiotika hvis vi skal klare det. For det er en god ting med dette: Hvis du reduserer bruken av antibiotika, kan vi i mange tilfeller reversere de resistente bakteriene.

Jeg støtter kreftsaken med hele hjertet. Men det som er skummelt å tenke på er at hvis det kommer en dag antibiotika ikke virker, kan vanlige sykdommer som lungebetennelse og betente sår bli dødelig. 

 

 

 

 

0 kommentarer

I sommer har hun har blitt hyllet som en dronning i Sandefjord. Det er absolutt ikke uten grunn.   Anmeldere har elsket det. Publikum har strømmet til. Raus, sterk og trygg sto hun alene på scenen i samme sal som hun giftet seg.   Det er ikke første gang hun har soloshow alene, men kanskje det er nettopp denne sommeren hun virkelig har blitt hørt og sett for den fantastiske artisten hun er.

Jeg har elsket stemmen hennes i 24 år. Vokst opp med den som en kjær venn i ensomhet, sorg og glede. Jeg har alltid skilt meg litt ut både med rullestol og interesser.  Men jeg har alltid stått trofast ved min musikksmak. Den har ikke alltid blitt forstått. Da jeg kom med en Bettan cd i fjerde klasse og ville høre  “Danse mot vår” var mine klassekamerater helt oppgitt. ” Så kjedelig! ”    Dette var riktignok unger på 10 år, men jeg har aldri sett på Elisabeth sin musikk som kjedelig. Voksen ja, men jeg har elsket både stemmen og det musikalske uttrykket siden jeg var barn. Stemmen traff meg  og har vokst frem som en musikalsk evig kjærlighet som aldri vil ta slutt.  Stemmen som har gledet, trøstet og styrket meg i store deler av oppveksten. En stemme som gir meg kraft. En artist det er trøkk i. En artist med erfaring og dybde som kan synge flere sjangere enn det folk kanskje er klar over.Country,folkemusikk og viser. Men du kan like gjerne høre henne synge opera, musikaler og nå også joik.   

  Sommershowet viet hun i store deler til  Evert Taube. Et riktig valg. Det ble en magisk stemning av låter som “Så  skimrande var aldrig havet”, “Sov på min arm” og ikke minst  “Så länge skutan kan gå.” Sterkt. Sangene gir rom for ettertanke og refleksjon over hvem og hva som er viktig  i ditt eget liv der man sitter stille og lytter.  Flere av sangene var nære, myke og enkle. Men det er viktig og påpekte at det var langt fra en melankolsk, dyster forestilling fra en sørgende enke, jeg vil nesten tvert i mot. Hun er smilende, spøkefull og lattermild. Det er en stødig balanse mellom de lyse og de mer ettertenksomme sangene. Det er det som imponerer og treffer oss. Det som gjør det så rørende.  Personlig fikk jeg en  ny Evert Tabue favoritt i den fengende låten “Fritiof och Carmencita”

Men hun spanderte også litt tid på andre menn som har betydd mye for henne i karrieren.  Hun sang Bjørn Skifs sin Härligt härligt, men farligt farligt og Jahn Teigen sin nydelige “Gi meg fri”.  Personlig smeltet og gråt hjertet mitt da hun sang en vakker, nedtonet version av Duett. En nydeligere hyllest kunne ikke Werner fått. Vår kjære felles venn som vi begge var så inderlig glad i. 

Men for oss som kjenner Elisabeth og har fulgt henne lenge, er det spesielt en mann vi tenker på når vi sitter der og er med igjennom hennes musikalske reise. Mannen som hverken var låtskriver eller trubadur, men som har betydd mer for henne enn noen annen. Hennes elskede Tor. Han som alltid var der. Mannen  som så ofte sto stolt og smilende i bakgrunnen på sin kones konserter.  Han så alltid så forelsket ut. Her kan du se og høre hennes egne ord da hun hyllet sin aller kjæreste fra scenen.