Har du et menneske i livet som står deg nærmere enn alle andre? Det er en gave. For mange er dette en kjæreste, ektemann eller kone, men det kan like gjerne være en mor, far, søster, bror, tante eller en bestevenn.
Dette har med kjemi å gjøre ofte romantisk men ikke nødvendigvis. Det handler mest om å evne og nå og forstå hverandre på en helt spesiell måte. Ofte på et dypere nivå enn de aller fleste andre. Det handler om å føle seg så nær og så trygg på noen at man nærmest har grodd seg litt sammen. Du bærer et urokkelig bånd med denne personen som ikke kan forståes før man har opplevd det selv, hør min bønn ta aldri tiden med dine mennesker forgitt. Bruk tid med det eller de menneskene som betyr mer for deg enn alt og alle på jorden. Se dem. Elsk dem og ikke alltid tenk at det kommer flere anledninger og vi har all verdens av tid til å oppleve ting sammen. Det vet du ikke min kjære. Verdsett det spesielle båndet du har med ditt menneske. Erkjenn at det er viktig, sterkt og spesielt.
Livet har lært meg mye og er det en ting som er større enn andre er det viktigheten av å elske sine mennesker mens de er her.
Jeg vet hva jeg snakker om, jeg har mistet mitt menneske.
Vi mennesker må ta det litt dypere til oss at ingenting er en selvfølge. Det er langt i fra en selvfølge og ha en livspartner og barn. Det er langt i fra en selvfølge og ha nære venner eller nære relasjoner i familien.
Men hvis du er heldig og ha ett eller flere mennesker som føles mer dine enn noen andre så ta hånden til hjertet og lov deg selv og sette mer pris på det! Ta deg tid til å reflektere dypere over hvordan du prioriterer tiden din og ikke minst fortell den/ dem hva de betyr for deg. Bruk tid med den/ de som virkelig fortjener det, mister dere hverandre er alt for seint.
Jeg har aldri vært opptatt av biler og langt mindre råning, men serien Rådebank gjorde dypere inntrykk enn jeg noensinne hadde forestilt meg på forhånd. Det at psykisk helse blir tatt opp som et sentralt tema gjør denne serien noe av det viktigste som har blitt laget for norsk tv på flere år.
Det handler om biler og råning men mest av alt handler serien om å tilhøre et miljø. En vennegjeng samtidig som man opplever livet på godt og vondt. Serien viser hvordan Rånerene opplever å måtte kjempe for aksept for at det er en sunn interesse og et bærekraftig og fint miljø. Det finnes dessverre både motstandere og skeptikere. Hovedpersonen Glenn Tore, populært kalt GT sliter i første sesong også med kjærlighetssorg. Nå mener jeg ikke kjærlighetssorgen du kjente et snev av i 6 klasse, nei den som kommer senere i livet. Den seigeste og råeste som kan merke deg for livet og plage deg lenge. Veldig lenge. Kanskje i flere år. Serieforfatteren gir et svært realistisk bilde på hvordan dette kan oppleves. Jeg har et par sånne kjærlighetssorger bak meg, seige og vonde som rakkeren. Den såreste av dem kjempet jeg med i flere år og den dag i dag finnes det ingen jeg har grått hardere over. Men det finnes både jenter og gutter som har vanskeligheter med å både åpne seg og sette ord på ting de opplever, spesielt det vondeste som ofte kjærlighetssorg er.
Det at det er kjærlighetssorgen til en gutt som utspiller seg på skjermen synes jeg er både fint og viktig. Den lavmeldte, skjulte, rå og inderlige sorgen han kjenner, der han griner i det skjulte på dass mens han ser på bilder og filmer av jenta si. Han prøver og virke kul ovenfor gutta mens sannheten er at han sender den ene lengselsfulle meldingen etter den andre av ren savn og lengsel. Et brudd er ofte en prosess. Å gi slipp er ikke enkelt for noen av partene. En håper. Mens en kanskje tviler. De elsker lidenskapelig både en og to ganger. Han fylles av håp men faller enda lenger ned når han skjønner hun likevel ikke vil ha han. Typisk ungdoms drama tenker du kanskje? Den er like gjenkjennelig og fengende likevel spør du meg. Flere av de jeg fikk anbefalt å se serien av er i midten av 40 åra. Serien minner unge og voksene på hva det vil si og leve. Å kjenne på godt og vondt. Gleder og sorger. Nære venner har lov til å bli sikkerlig sinte og bekymra når vennen kjører i fylla og setter andres og sitt eget liv i fare, og i tillegg gir Rånere et dårlig rykte når trynet hans blir klint utover på forsiden i lokalavisa. Det lov til å bli sinna da….. Men ekte, gode, nære venner de viser også evnen til å tilgi…. Det har jeg selv fått erfare i eget liv.
Selv den aller såreste og tyngste kjærlighetssorgen hjertet ditt noensinne har kjent på letter over tid. Tro meg jeg har vært der! Det er livets tøffeste lære å innse at for mennesker du elsker har du aldri vært i nærheten av bety like mye for. 💔
Rådebank er blitt så bemerkelsesverdig populær at artistene Maria Mena og Petter Kristiansen (Tidligere Katastrofe) har spilt inn en fin duett inspirert av første sesong. Den fineste Chevyen.
Sesong 2 dykker enda dypere ut i livets dypeste vann og psykisk helse. Den har en twist TV-seerne aldri noensinne kunne forestilt seg. Denne sesongen tar for seg hvordan det er å miste bestekameraten sin på den mest brutale, utenkelig vis.
Sivert. GT sin omtenksomme, trofaste bestekompis. I de første episodene i sesong 2 blir vi enda bedre kjent med han og vite litt mer om livshistorien. Sivert største ønske er og bli sivilingeniør det lovet han moren sin for tre år siden før hun døde av kreft. Han blir derfor fortvila over å få en treer på matteeksamen, faren blir masete, ja nesten hakkete på han. Sivert ligger i senga og regner og funderer på sine matematiske feil samtidig som han drømmer om å kjøpe en fet bil. En svært dyr en. Han tar opp et forbrukslån og følger drømmen sin. I sin glede og iver over sin nye bil setter han opp farten. I et uoppmerksom øyeblikk kjører han utenfor veien, full fart inn i en hage før han til slutt krasjer inn en garasje. Han har ikke engang rukket og forsikre den. I sin fotvielse kjører han til GT og de blir enige om å gjemme bilen der, men selv ikke til GT forteller Sivert hele sannheten og langt mindre om det skjebnesvangre valget han tar da han forsøker seg mer eller mindre på forsikrings svindel.
Tross sine mørke hemmeligheter og et verbalt “kappløp” med politiet for ikke å bli avslørt ser vi Sivert både kjempe for Rånemiljøet med en tordentale til ordføreren og lokalmiljøet samtidig som han får oppleve en gryende forelskelse med en jente han har likt i smug en god stund. Skaperen bak Rådebank setter fokus på gutter og guttevennskap på en annen måte enn det jeg har følt andre serier har gjort. Det er så viktig. Brennende aktuelt og lærerikt. Midt oppi alt som skjer med og rundt Sivert får vi høre historien om da Sivert mistet moren sin og GT ikke ante hva han skulle si men som kom på besøk med en pakke lollipop is. En handling som også skulle få en sterk betydning senere i serien.
For problemene hoper seg opp for Sivert. Det topper seg da forsikringsselskapet ringer og vil ha en prat med ham. Han kaster opp av redsel for å bli tatt og havne i fengsel og ser i sin store desperasjon ingen vei ut av problemene. Han gjør det samme som GT gjorde da han mistet moren, han kjøper lollipop is kanskje i håp om at GT skal forstå at han sliter med noe han som er så overveldene og smertefullt at han ikke klarer å fortelle ham det. Senere på kvelden får GT en telefon ingen vil ha. Bestekompisen hans er død, på verst tenkelig vis, han har forlatt verden ved og ta sitt eget liv.
Tilbake sitter en sønderknust far og en svært sjokkprega vennegjeng. Jeg griner og applauderer på samme tid. For at noen våger og vise ungdom og foreldre råskapen i hva det vil si og kjenne livet på det aller jævligste. Jeg har lenge ment at psykisk helse og selvmord må snakkes høyere om. I kjølevannet av et svært smertelig og personlig tap er dette noe jeg brenner sterkt for. Serien viser smertefulle, såre scener av ulike sorgreaksjoner i vennegjengen etter selvmordet. Noen gråter stille, andre eksploderer i sinne. Alle reaksjoner er gjenkjennelig noe jeg selv har sett eller opplevd på kroppen.
Serien er rørende troverdig da GT i kjølevannet av Siverts bortgang får gjengens “klovn” Nilsen til å åpne seg hvor han ganske overaskende forteller at han har det ganske så svart til tider. En type samtaler gutter, menn sjeldent eller aldri tar. Ikke inneslutta jenter heller. Noen mennesker bærer på alt for mye alene. Serien tar også opp andre problemstillinger i forhold til relasjoner. Man ser dessverre at Glenn Tore sliter med å få tak i og “bånde” med foreldrene sine, selv om man ser faren gjør et noe keitete forsøk når han kommer for å støtte sønnen i Sivert sin hjerteskjærende begravelse. Serien rommer så mye, mye av livets mest brutale lære om livet. Men den fremmer vennskapene, forelskelsene og øyeblikkene på en så sterk og vakker at dette blir noe av det beste og sterkeste som har blitt laget og vist på norsk tv.
I fjor bidro jeg i en kampanje rettet mot forebygging av selvmord blant menn. Visste du at over 9 menn tar livet sitt hver uke? Du kan lese mitt bidrag i Strong not silent kampanjen her .
Hvis du ennå ikke har fått sett Råndebank trykk HER. Det er ventet en sesong 3.
Du som styrket sjelen og varmet hjertet mitt så inderlig. Jeg glemmer deg aldri. Jeg elsker deg for alltid.💓
Samfunnet står stille. Coronaviruset herjer såpass mye med oss at vi blir frarådet både og besøke og klemme hverandre. Plutselig hiver alle seg over teknologien og priser seg lykkelig over at teknologien gjør at vi kan både snakke og se hverandre. Mange fortviler over å leve slik for en liten stund, andre av oss har levd med avstands vennskap store deler av livet.
Visste du at vennskap på avstand blir beskrevet som noe av det sterkeste og mest genuine vennskap man kan ha og oppleve? La meg forklare deg det nærmere med 6 punkter :
1. Man kommuniserer ofte med hverandre.
Du trenger ikke fysisk kontakt for å vite at de er der.Takket være moderne teknologi, er alt du trenger å gjøre er å ringe eller tekste så har du noen og dele dages gleder eller strev med. Når som helst på døgnet disse vennene er kjent for og være ekstra oppmerksom på hvor viktig det er og svare tilbake, gjerne raskt også.
2. Å besøke dem er alltid stor stas.
Å ta en tur til din venn er alltid stor stas, bare reisen i seg selv kan være en av gledene. Ikke bare får du sjansen til å se dem, men du får kanskje også treffe deres familie og venner og se steder som er viktig for dem og hvor de kanskje ferdes mye i hverdagen.
3. Å gjenforenes med dem er alltid en big deal.
Å være borte fra en beste venn i en lengre periode gjør at du lengter etter og ses. Det er det som gjør at de gangene dere faktisk ses er gjensynsgleden ekte, jublende og stor. Du setter ekstra stor pris på tiden du har dem noe som gjør at du aldri tar dem forgitt.
4. De vil alltid gi deg upartiske råd.
Å ha en bestevenn på lang avstand betyr å ha noen som alltid vil være i stand til å gi upartiske råd når la oss si du skal ta en viktig beslutting eller du står i en konflikt i et annet vennskap.
5. Å investere i et vennskap med en venn på lang avstand kan gi deg en sann venn for livet.
Å pleie et vennskap til en venn du ser veldig ofte er enkelt, det kan være veldig vanskelig med en venn som bor milevis fra deg, Men hvis du har et godt og nært vennskap på tross av ulempene med avstand og kommunikasjon utfordringer kan du være rimelig sikker på at du vil ha denne vennen i livet ditt i lang tid, kanskje for alltid. Avstanden i seg selv kan faktisk være med på og skape et enda sterkere bånd som aldri kan brytes.
6. Det er mindre sannsynlig at du krangler med dem.
Det er aldri drama, spenning og krangler med dem. Dere krangler sjelden og hvis dere gjør det er dere raske til og gjøre opp fordi dere er kanskje mer bevisste på hva dette vennskapet krever og ikke minst hva det betyr. Ofte holder det med en oppriktig unnskyldning.
Artikkelen er skrevet av Riley Copper og jeg har oversett den fra den engelske siden The Power of Silence-Psychology. Du finner den her.
I februar i fjor skrev jeg et godt likt blogginnlegg der jeg hyllet det digitale vennskapet. Det gjorde jeg inspirert av historien om Mats Steen som hadde store deler av sitt nettverk igjennom Internett. Du kan friske opp minnet ved og lese historien på nytt her. Jeg fortalte åpent om gledene de har gitt livet mitt og ha kontakt med vennene mine, som dessverre er spredd over Norges land i avstander. Mari og jeg møtes på Frambu barnleir for 27 år siden. Hun bor på vestlandet, jeg i Larvik. Vi har nærmest vokst opp sammen og “levd” sammen først igjennom håndskrevne ord og telefoner som senere har det blitt face time og messenger. Utdanning, kjæreste, giftermål og barnefødsler. Jeg har fått følge tett med på livet hennes selv om det i perioder har kunnet gå flere år mellom hvert fysisk møte er det en helt unik og sjeldent kjemi der og vi begge vet den vil være der for alltid. Idag er hele Norge ja man kan vel dessverre snart si hele verden i det jeg velger og kalle sosial karantene. Koronaviruset gjør alle avskilte fra dem vi er glad i. Plutselig hiver alle seg over teknologien og priser seg lykkelig over at de kan skype, facetime og om ikke annet ringe hverandre. Til og med statsministeren minner om hvor viktig det er og bruke teknologien i disse dager. “Alle må vi ta vare på hverandre og det oppfordres til å ta den telefonen som du har tenkt på lenge…. Lytt. Vær en venn det er nesten ikke måte på hvor oppmerksomme vi bør være. Det stikker dypt i meg, det vekker noe sårt i meg. For det få tar innover seg er at det finnes mange mennesker som lever med avstands vennskap og noen av oss har gjort det i årevis.
Jeg har i stor grad likevel opplevd at denne måten og ha vennskaps relasjoner på er langt i fra sosialt akseptert. Folk ser rett og ned på det. Spytter på det med spydige og kvalme kommentarer. Noen mer motbydelige enn andre. Jeg kjenner tårene presse på mens jeg skriver for jeg vil aldri glemme kommentarene noen klarte og lire av seg da Morten ble begravet og jeg senere skulle besøke graven hans. Folk forsto ikke hvordan hjertet mitt kunne hyle av sorg etter og ha mistet en venn jeg nesten aldri så men som jeg hadde veldig nær kontakt med i nærmere 10 år. Kjemien, vennskapet og kjærligheten som fantes mellom oss nådde meg helt inn i hjertet, han forandret meg for alltid og jeg savner han dypt den dag idag. Latteren, humoren, samtalene, gløden, ja rett og slett kjærligheten. Samtidig gjør en tid som dette at du går enda dypere i deg selv og reflekterer. Hva sier det egentlig om meg og livet mitt at jeg lever med de fleste av vennene på avstand? Fremstår livet mitt som hult og lite når omgangskretsen min kan telles på en hånd og resten er mennesker bak en skjerm? Blir det sett ned på fordi det virker og være noe ensomt og nesten litt stakkarslig over det ovenfor mennesker som på sin side kan dra på hyttetur med 35 stk? I såre stunder reflekterer jeg også over at ensomheten er litt selvforskyldt? Hadde jeg blitt noe lykkeligere hvis jeg engasjerte meg enda dypere i politikk, en organisasjon og påtok meg verv? Kanskje…. Men jeg vet også at min kropp, mine krefter og min mobilitet er noe jeg må ta hensyn til.
Jeg vet hva ensomhet er. Det er vel den erfaringen som kommer meg til nytte i disse dager. Jeg føler meg trent opp av erfaring på det og trives i perioder alene. Jeg føler meg rett og slett blant de sterkeste nå. Robust til å takle. Men likevel stiller jeg meg litt undrende til den sosiale aksepten på bruken av teknologiske fremgangsmåter for og oppretteholde sosial kontakt med omverden. Jeg har aldri verken fått den eller følt den. Jeg har mott kjenne på både skam og vonde følelser ved og fortelle omverden om at jeg lever med flest venner bak en skjerm og mennesker har slengt til meg at når alt kommer til alt handler det sikkert om at det er jeg som verdsetter vennskapene høyest? Siden mange av dem aldri er og se innenfor dørstokken min. Jeg håper denne krisetiden lærer folk å klappe igjen kjeften og kanskje dømme mindre og heller reflektere litt over at det kan finnes omstendigheter og ikke minst rent praktiske grunner som gjør at avstand kompliserer ting.Jeg vil samtidig rette sterk kritikk mot de som er så fordomsfulle at de tror folk med nedsatt funksjonsevne kun vanker og finner ekte vennskap i “vårt eget miljø” Det er noe av det mest provoserende og fordomsfulle pisspreik vi hører. Lær deg og hold smella. Min aller nærmeste venninne er funksjonsfrisk!
VG hadde en nylig en undersøkelse som viser at det er de unge mellom 18 og 29 år som sliter mest med ensomhets følelsen om dagen.
(Skjermbilde VG)
Det er helt klart krisen som gjør det. Unge mennesker er vant til et hektisk liv fullt opp med skole, jobb og en haug av fritidsaktiviteter, nå går nok flere av dem nærmest på veggen av rastløshet. Men det få tenker over er at det satt både unge, voksne og eldre og var ensomme også FØR krisen rammet oss. Si meg hvor var aksepten og forståelsen da? Hvor var de digitale kaffekoppene da? Jeg så ikke snurten av noe som helst. Folk må erkjenne at ensomhet var og er tabubelagt blant oss mennesker. Noe politikere snakker om i rykk og napp kanskje for å vinne flere velgere? Den brede sosiale aksepten kom kun på grunn av at virus krisen gjør at vi nå alle sitter i samme båt! Ettersom samfunnet omsider faller tilbake til normalen vil folk gledelig falle tilbake til vennegjengen på 35 eller enn hvor mange de er. Mens andre forsatt sitter gjemt bak vinduet av mangel på nettverk og sosial kontakt. Hvor mange vil ofre en tanke på dette når folkets begrensinger en gang blir sluppet opp? Mye ferre folk enn man kanskje tror.
Jeg innrømmer at jeg derfor sitter med en bittersøt følelse om dagen, skammen og sårheten over at jeg er i flere vennskaps relasjoner som har sine rammer og begrensninger kjennes ekstra vondt akkurat nå, for mens folk snart kan fryde seg over og dra på både hytteturer og sydenturer med vennene sine, vil mitt liv forsette sin vante gang med såpass avstand i hverdagen at flere jeg ser på som gode, nære venner tilbringer jeg bare noen ytters få noen timer i året knapt nok det. Livet har lært meg at man noen ganger bare må akseptere ting slik de er, med de rammer og begrensninger som av og til finnes. Man har av og til ikke noe annet valg, samtidig skal jeg være helt ærlig og si at ensomhet har mange ansikter og de fleste av dem holdes godt skjult. Man må våge og dele og være ærlig for å få det bedre. Derfor må ikke denne krisen bare gi et blaff av forståelse som glemmes så fort livet og verden er normalt igjen. Mange mennesker er veldig ensomme og lever som i en sosial karantene året rundt. Det aller vondeste jeg vet er og måtte bryte opp, klemme og gå fra min aller nærmeste venninne og vite at det kan være et helt år eller mer før jeg ser henne igjen. Men det som er hele poenget med dette blogginnlegget er at man kan ha fantastiske, nære relasjoner milevis fra hverandre så lenge man har evnen til og kommunisere bra sammen.Én venn man virkelig klarer og snakke bra sammen med er nesten viktigere enn alle de som helst vil på shopping og sveve på fysiske treff og opplevelser sammen med deg. Man trenger begge deler. Jeg er langt i fra alene om og ha avstands relasjoner og hovedgrunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi jeg ønsker like ekte aksept og forståelse for denne måten og ha kontakt med omverden på også når denne sosiale karantene er over. Ihvertfall for de aller fleste.
Jeg når ikke alltid menneskene jeg er glad i med en klem. Men det viktigste og fineste er at vi når hverandre i hjertet likevel. 🧡
Verden og Norge er i krise på grunn av Coronaviruset. Verden, Norge og hverdags samfunnet har på en måte fått litt nedsatt funksjonsevne på ubestemt tid. Hele verden får kjenne på kroppen i disse dager hvordan det er og leve med store begrensninger. Det er tøft men likevel blir jeg nesten sjokkert over hvor mange som uttrykker daglig på facebook at de går på veggen av kjedsomhet med to uker i karantene og ikke minst skaper det stor frustrasjon over å få kjøpt og levert matvarer osv. Mat og medisin levering snakkes om som en innarbeidet selvfølgelighet i disse dager, dette får kun fokus nå på grunn av verdens situasjonen med viruset. Det samfunnet generelt ikke gidder og ta innover seg er at det er mange mennesker som lever med lignende utfordringer hver eneste dag og det har vi gjort i årevis. Mange lever såpass begrenset at hvis ikke de har en assistent på jobb, får de verken handlet eller laget mat. Langt mindre kommet seg ut. Senest sist uke hadde jeg ikke assistent på jobb men jeg måtte til fastlegen. Jeg fikk det til, men allikevel fikk det personlige konsekvenser for meg som var tøffe.
Samfunnet og hvert enkeltmenneske er begrenset nå, vi fortviler over at livsutfoldelsen vår er satt på prøve. Men også her vil jeg vekke deg litt opp fra sytingen din. Det sitter flere hundrevis i ufrivillig karantene hver eneste dag. Begrenset av mangel på assistanse mennesker som må velge mellom og toalettbesøk eller studier og jobb. Jeg vet det høres helt horribelt ut men dette er virkeligheten mange lever i. Jeg har stor medfølelse og forståelse for deg som er redd for jobben din og økonomien din i disse tider. Men vi må alle puste med magen i en tid som dette, er du så heldig og kunne ha hjemmekontor er du i en privilegert situasjon mange lever kun på trygd og noen mye mindre enn det også i sitt vanlige liv uansett om verden er i krise eller ikke.
Skuffelsene kjennes på kroppen og i hjertet om dagen. Alle slags arrangementer blir avlyst. Det er kjipt. Men mange av oss som lever med assistanse har mott svelge mang en skuffelse på dette området lenge før vi ante om noe virus storm. Mange av de som lever med nedsatt funksjonevne er av ulike grunner mindre mobile hverdagen vår består av og telle timeantall vi har til rådighet nettopp for og kunne leve og oppleve både kultur og andre arrangement. Det skjer ofte at man må minske tiden man er et sted eller rett og slett avstå fra hele arrangementet fordi man ikke har nok timer assistanse eller det rett og slett er for kostbart og ha med seg en eller flere assistenter dit du skal. Jeg skriver dette for få deg som snart går på veggen av rastløshet til og reflektere litt ekstra over hvor fritt og til tilsynelatende ubegrenset liv DU lever til vanlig. Du reiser også kanskje til vanlig på to utenlands ferier i året!? Kanskje til og med flere. Jeg og mange, mange andre har sittet i ufrivillig reise karantne i årevis.
Kanskje du også reflekterer litt ekstra om dagen på ditt syn på andre mennesker som lever ulikt som deg? Mennesker som du kanskje har et lite fordomsfullt skråblikk til fordi slik du ser det sitter vi hjemme og ser på Nettflix hele dagen lang og drikker te? Ingen vil innrømme det men fordommene mot mennesker med nedsatt funksjonsevnene, trygda og eller hjemmeværene florer. Jeg håper denne krisen og denne unntak tilstanden verden er tvunget inn i kan gjøre folk litt mer oppmerksomme både mot hverandre og sitt eget syn og holdninger. Vi er alle bare mennesker som ønsker og leve så fritt og godt som mulig. Vask hender og hold deg hjemme. De aller fleste av dere får tilbake hverdagen når krisen er over. Et liv og en hverdag med en frihet og livsutfoldelse mange av oss har kjempet for i årevis.
Norge og verden er i krise på grunn av Corona viruset. Norge og flere land er stengt ned. Skoler, flyplasser uteliv og restaurant bransjen og sist men ikke minst underholdningsbransjen.
Kultur. Hva hadde vel vel livet mitt vært uten min store lidenskap for sang, musikk, konserter og teater? Denne interessen, gleden og forkjærligheten har farget livet mitt og dagene mine i de vakreste toner og farger i årevis. Nå går det norske kulturlivet igjennom den største krisen noensinne. Det står og lese at denne bransjen kan tape over 200 millioner bare på 2 måneder.
Jeg kjenner skuffelsene svir i magen. Sist uke ble en konsert med Lewi Bergerud utsatt. 21 Mars har jeg også ventet på med fryd og lengsel da jeg endelig skulle jeg på en av mine største musikalfavoritter Chess som hadde premiere på Folketeatret i Oslo 13 Februar. Slike begivenheter er utrolig store og viktige gleder for meg, og det som gjør denne forestillingen ekstra staselig for meg personlig er at min gode venninne Elisabeth Andreassen har en sentral rolle i stykket. Jeg håper virkelig forestillingene blir flyttet på når denne stormen av en pandemi er over.Men uansett har jeg tatt det valget at jeg ikke kommer til og hente ut refusjon av mine kjøpe billetter, hverken når det gjelder CHESS, (Som jeg forøvrig har betalt dobbelt for men det er en annen historie som vi kan ta når ting har løyet) Stepen Ackles som jeg skulle med stort gledelig hjerte oppleve enda en gang denne våren. Jeg visste også denne kvelden ville bli en viktig og hjertevarm kveld tiden vil vise om også disse forestillingene blir flyttet på. I august frykter jeg også og få min aller største konsertdrøm knust hvis ikke dette grusomme viruset er borte. Celine Dion. En drøm jeg har håpet på i 25 år!
Veldig mange men absolutt ikke alle har et veldig sterkt forhold til kultur og det og gå på konsert, show og teater. Noen lever også kanskje i den tro at de er søkkrike. Det er mange år siden jeg forsto at virkeligheten ikke nødvendigvis ikke er slik. Jeg har kjent både artister og bransjefolk innenfor norsk kulturliv i 20 år og vet det ligger enormt mye jobb og økonomi så si bak hver eneste oppsetting, turne og eller gigg. Artister, produksjonsselskap, bookingbyrå, managere osv det finnes både mange mennesker og detaljer i hverdagen til en artist som en vanlig publikummer ikke enser en tanke. De aller fleste av oss kjøper billetter kun med tanken på opplevelsen og underholdningsverdien i det uten og ha en anelse om hvor mye jobb som ligger bak for og få det til. Kultur i Norge er veldig viktig for mange, likevel opplever mange artister at de nærmest må krige for og bli forstått. I fjor gikk Bjørn Eidsvåg ut og kjempet mot radiokanalene fordi han opplever musikken hans blir altfor lite spilt i enkelte staskanaler. Du finner saken her. Jeg håper kanalene bruker hjertet og viser solidaritet med norske artister i denne vanskelige tiden vi står i. Nå er tiden kommet for og stå sammen som et sterkt samfunn i forhold til alt av næring også denne bransjen som jeg dessverre er redd mange tar litt for lett på som publikummer.
VÆR RAUS OG VIS SOLIDARITET VED OG IKKE KREVE PENGENE TILBAKE FRA BILLETTENE DU HAR KJØPT.
Dette er tiden for og gi noe tilbake for den gleden, varmen og trøsten de så ofte fyller hjertene våre med. Til alle artister som gleder mitt hjertet. Thank you for the music! Stay strong. ❤️
Den 5 Mars var det duket for den årlige konferansen til Mental Helse, som dette året gikk i dybden på problematikken rundt menn og selvmord. I den forbindelse ble kampanjen #Strongnotsilent# landsert. En kampanje som jeg med et engasjert og ømt hjerte er med og fronter.
Det er skapt et ideal om å være en sterk mann. Skammen over å ikke strekke til eller passe inn i et forventet ideal, stigmatiseringen rundt åpenhet om følelser, er med på å opprettholde at mange menn lider i stillhet og ikke søker hjelp i tide. For noen blir denne stillheten til et altoppslukende mørke som på tragisk vis ender med et selvmord. Vi håper at årets kampanje kan bidra til endring, og vise frem sterke menn som også kan snakke om følelser.De siste tallene fra Folkehelseinstituttet fra 2018 viser at 674 mennesker begikk selvmord i Norge. 472 av disse var menn. Det er 9 menn hver eneste uke. Vi kan ikke sitte stille og se på en slik utvikling.
Flertallet av disse mennene har ikke vært i kontakt med hjelpeapparatet. Vi kan ikke sitte stille å se på en slik utvikling. Derfor samarbeider Mental Helse og Torp&Co Klinikken om #StrongNotSilent-kampanjen.
Solveig Kloppen ledet konferansen som besto av både fagkunnskap innenfor selvmord problematikk. Det vil si forskning og studier som er gjort rundt dette tema godt blanda med sterke, personlige beretninger blant annet av Norges mest kjente Grand Prix kommentator Jostein Pedersen og tidligere fotballproff Claus Lundekvam. Begge vet hva det vil si og leve i bratt oppoverbakke og kjenne mørket og smerten kvele seg rundt halsen på seg og begge kom med råsterke beretninger fra sine liv.
Her er noen fakta om menn og selvmord i Norge idag :
Over 100 menn under 35 tar livet sitt hvert år.
Flertallet av mennene som tar livet sitt har ikke vært i kontakt med hjelpeapparatet.
Antagelsen av at selvmordet skyldes psykisk sykdom kan være et hinder for og identifisere selvmordsfare.
Ofte avskåret som en impulsiv handling gjerne i kombinasjon av kjærlighetssorg, rus og finanskriser.
Dårlig kompetanse hos fastleger. Mangel på kunnskap på selvmord hos mennesker med høy mestringsevne blir trukket fram hos mange etterlatte med tanke på egne og helsepersonell muligheter til å identifisere en selvmords krise.
Mangel på kunnskap om selvmord uten årsak i psykisk lidelse.
Mange fremstår som om alt går på skinner fram til de tar livet sitt.
Mange fremstår som om de har mange ønsker og planer i nær fremtid mens sannheten er at de har bestemt seg.
Ulike kjente personer har engasjert seg i kampanjen her ser du noen av dem. For meg personlig kom ønsket om å bidra i denne kampanjen etter og ha kjent både redsel og sorg på kroppen.Jeg var derfor ikke treg med og svare ja da jeg fikk en forespørsel fra Mental helse om å bidra. Jeg har flere nære venner som har selvmordsforsøk bak seg, helt fra jeg var ganske ung har jeg opplevd og få være en betrodd venn i flere venners livskriser. Betroelsene kom både via håndskrevende brev, tekstmeldinger og dype samtaler ansikt til ansikt. En veldig kjær venn forlot dessverre vår verden. Noe som rystet meg i flere år etterpå.Savnet rev og slet i meg. Sannheten er at det alltid vil gjøre det. Han hadde betydd noe helt spesielt for meg. Tårene renner mens jeg skriver nå, for det får meg også til å tenke på en nær barndomsvenninne som sleit store deler av tenårene og til langt ut i voksenlivet. Venner sviktet henne, men vi har vært nære helt fra barneskolen av, vårt vennskap og vårt bånd vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt, fordi hun og vårt vennskap har lært meg hel del om det og være en raus, tålmodig og tolerant venn når krisen og sykdom rammer og jeg ventet alltid på at hun fikk mindre restriksjoner slik at vi kunne ringes og møtes uavhengig om hun var innlagt eller ikke, fant jeg alltid tid til å se venninna mi.
Jeg har alltid ønsket og stille opp og være der for vennene mine. Det kjennes som et dypt stikk i hjertet når jeg tenker på en kamerat jeg har kjent helt siden barndommen, som fikk en psykisk lidelse i ung alder og som jeg vet sliter ennå. Vi var gode, nære venner i mange, mange år og jeg er forsatt veldig glad i ham, men våre veier er stengt. Noe jeg synes er vondt og fryktelig sårt den dag idag for jeg kjenner jeg bryr meg veldig om han ennå. Jeg vil alltid gjøre det. Hvis du leser dette, vit at jeg alltid vil finnes her for deg. 💙
Jeg har alltid hatt et behov for og verne om vennene mine. I midten av tjueårene gikk en annen venninne av meg igjennom sitt livs verste år etter en svært traumatisk opplevelse. Jeg kommer aldri til og glemme de sorgfulle øynene hennes som fylte seg opp med tårer igjen og igjen, de lavtmeldte hiksta, telefonene som glødet både natt og dag dette året. Jeg visste hun var i en dyp og vanskelig krise og at det eneste jeg kunne gjøre var og holde meg nær henne, lytte og støtte. Igjen opplevde jeg at det ga meg noe. En lærdom. En dypere forståelse for et annet menneskes smerte og viktigheten av å stå der stø som et fjell. Dette året gjorde noe med oss, det skapte et nært og helt spesielt bånd mellom oss som jeg bare vet vil vare livet ut.
Jeg bidrar i denne kampanjen som pårørende. Du kan lese min lille hjertetekst her. På kampanjen sin nettside kan du laste opp ditt eget bilde og være med og vise støtte DU OGSÅ! Det handler om liv og vi har ingen flere og miste.
Jeg tenker ekstra mye på ei ung og modig kvinne om dagen, Hannah Lunden. Hun er den første som saksøker staten for og få bedre BPA. Hun mottar massiv støtte og fredag holdes støtteaksjoner over store deler av landet.
Hannah har tatt et modig skritt for å kjempe for sin livskvalitet og ikke minst et selvstendig liv. Vi vet det koster, mange av oss sitter i lignende situasjoner uten krefter til å kjempe.
Hannah er og lever som 19 åringer flest, hun studerer, har hobbyer, venner, familie og en kjæreste.
Hannah har BPA 15 timer i døgnet hun beskriver det likevel som og leve et halvt liv, Hannah kjemper for og få en utbedret BPA slik at hun på den måten kan leve et friere og selvstendig liv. Et liv hvor hun selv kan bestemme hvor lenge hun vil være ute med vennene og kjæresten og aller viktigst føle seg trygg på at hun får den hjelpen hun trenger når hun trenger den.
Kampen er tøff, krevende og svært personlig. Det koster og legge fram personlige og intime detaljer om livet sitt og detaljert grunnlag for hvorfor man trenger man trenger den assistansen man gjør.
Jeg beundrer jenta stort. Jeg er 17 år eldre enn henne, og synes det er pyton og gå på møter for og få folk til og forstå mitt eget behov. Hannah ønsker og ha BPA på netter, hun har som mange erfart hvor tungt og nedverdigende det er og ligge våt og vente på hjelp. Ikke bare er det vanskelig det kan gjøre direkte fysisk vondt. Noe som igjen kan gi store konsekvenser for helsa. Jeg vet for jeg er der selv.
Jeg også kjemper for og bli forstått, og kan til tider føle meg svært ukomfortabel og engstelig for å måtte vente lenge på hjelp av enkelte instanser jeg mottar helsehjelp fra. Ofte er det argumenter som mangel på tid som man få høre, men jeg synes også og merke en holdning jeg ikke setter pris på. Holdninger jeg vet også Hannah får merke, “Kan du ikke bare bruke bleie?” Jeg kjente også en ung jente som fikk beskjed om å både gjøre på seg og ligge på gulvet og vente…… Si meg hvor i helvete er verdigheten i det? Ingen i hele verden ligger frivillig i sin egen urin og avføring og tenker “Ja jeg får bare ligge her da”. Denne kampen er vond. Hard og tårefull. For den er så rå og så personlig. Jeg kjenner tårene renne mens jeg skriver dette, for tro meg dette er en av de kampene man ofte holder kjeft om til omgivelsene. Langt mindre skrive offentlig om.
Hannah ble rett og slett utsatt for et overgrep i Aust-Agder Tingrett. To advokater brukte flere timer på å utmale hennes helseutfordringer om natten, BPA-søknader og klagebehandlinger. Det menes også at Hannah ville løst noe av situasjon hvis hun flyttet timene til natt og trappet ned på tiden hun bruker på og sammen med hesten sin. For meg vitner dette om mangel på evne til og se hele Hannah, hennes liv og viktigst av alt hennes livskvalitet. Hun er absolutt ikke alene, vi er mange som kjemper de samme bitre kampene hver dag. Kampen om likestilling, verdighet og det og bli møtt med respekt for at dette er ens eget liv.
Bli med og signer på at mennesker med nedsatt funksjonevne får større frihet og ikke lenger skulle trenge og legge seg klokka 20.00. Du finner kampanjen her
Heier på deg med hele hjertet Hannah. ❤️ Tusen takk for at du makter å fronte denne saken. Vi er mange som er med deg!
Dette blogginnlegget dedikerer jeg til min avdøde venninne Tonje.❤️ Hun ble dessverre aldri hørt i denne bitre vonde kampen.
Se Hannah i NRK sitt debattprogram “Debatten” her.
SLUTTEN PÅ ET år, og begynnelsen av et nytt: For de fleste en festlig anledning. For meg er det en påminnelse. En påminnelse om at enda et år er gått uten den personen som var viktigst i livet mitt.
For ni år siden hadde jeg et aktivt liv. Jeg hadde fast jobb i en organisasjon jeg var glad i og var sosial med venner fra flere arenaer i livet mitt. Jeg skulle gifte meg, jeg trente flere ganger i uken og var en lykkelig førstegangsmor. Så begynte ting å skje.
Det begynte med at jeg kollapset på gulvet mens vi gjorde rent. Etter den dagen var ingenting det samme igjen. Det var starten på en gradvis forverring av helsetilstand, hvor ting jeg klarte helt fint dagen før, plutselig ble umulig uten å bli enda sykere.
TAPET AV SEG SELV. Jeg gikk fra å alltid være aktiv med noe, alltid være klar for nye eventyr, til å bli sengeliggende i 18 timer i døgnet og ha et liv i hovedsak begrenset til hjemmets fire vegger. Jeg mistet den ene personen jeg var sikker på jeg alltid skulle ha. Jeg mistet meg selv.
Etter Ari Behns bortgang har internett flommet over av oppfordringer til å snakke om det som er vanskelig. Det er godt å se at fokus på mental helse kommer frem i lyset. Jeg håper dette gjør flere mer mottakelig for å høre på andres historie.
Tidligere har det ikke vært sosialt akseptabelt å snakke om ting som nedstemthet, eller sorg over det som jeg opplever – sorgen over å miste seg selv. At man er pessimistisk, selvmedlidende, dramatisk: «For så ille kan det jo ikke være? Man må bare tenke positivt, og fokusere på det som er bra, så ordner det seg».
PESSIMISMEN. Det er imidlertid totalopprivende å få livet sitt endret på denne måten. Det er som en atombombe i tilværelsen, hvor man i ettertid må klare seg på skrapmetallet. Brøkdeler av det livet man levde. I tillegg blir man stående igjen, mens alle andre fortsetter å stake ut sine veier. Jeg tapte min karriere, jeg tapte min fritid og jeg tapte mitt sosiale liv.
Dette er rett og slett dritkjipt. Hvorfor skal jeg ikke kunne dele dette uten å bli klassifisert som pessimistisk?
Mange syke mister essensen av hva som definerte dem som person. Jeg elsket for eksempel å reise. I flere år besøkte jeg to–tre nye land i året. Jeg bodde et år i USA. Jeg anså verden som et sted som skulle oppdages, og jeg følte meg rikere for hver ny kultur, eksotisk lukt og spennende smak.
OPTIMISMEN. Sykdommen har nå tatt bort min mulighet til å reise slik jeg ønsker. Når jeg snakker med familie og venner om de delene av livet som er tapt, som at jeg ikke lenger kan reise for å oppdage verden, er mange raske med å komme med forslag til løsninger. Jeg blir bedt om å se positivt på fremtiden. En dag kan jeg nok reise igjen. Og kanskje kan jeg gjøre små ting i stedet.
Jeg skjønner hvor denne trangen til å løse kommer fra, men sorgen over tapt livskvalitet kan ikke repareres gjennom «kunsten å tenke positivt». Å være trist over alt man ikke lenger kan gjøre, handler ikke om at man trenger løsninger på de tingene man kan gjøre. Vi som er syke, må hele tiden tilrettelegge og løse ting. Vi må hele tiden endre oss for å kunne overleve.
Selv om jeg ofte trenger hjelp til disse endringene, vil ikke et unaturlig positivt blikk på fremtiden endre det faktum at de tingene jeg elsket å gjøre, nå har blitt umulige. Jeg vet jeg kan ta kortere reiser, eller turer i skogen i rullestol istedenfor til fots. Men det har ikke tatt bort trangen til å oppdage verden. Gir jeg slipp på drømmene mine, mister jeg en viktig del av meg selv. Og holder jeg fast i dem, konfronteres jeg hele tiden hva min kropp er for syk til å gjennomføre.
FØLELSESREGISTERET. I filmen «Innsiden ut» møter vi personifisering av følelsene som lever som karakterer i 11 år gamle Rileys hode: Glede, Sorg, Avsky og Sinne, i tillegg til flere andre karakterer som har innspill i Rileys følelsesliv. Blant annet møter vi fantasivennen BingBong, som sørger over at han har mistet nettopp sin rolle som Rileys fantasivenn. Karakteren Glede ønsker å hjelpe BingBong ved å forsøke å løse problemet hans med positivitet. BingBong forsøker å tilfredsstille Glede med å være positiv, men det gjør ikke ham selv bedre. Sorgen over å ha tapt det som definerte ham, er fremdeles der. Det er først når karakteren Sorg setter seg ned med BingBong og bekrefter BingBongs følelser, at han begynner å føle seg bedre.
Det virker kanskje banalt å dra frem et eksempel fra en tegnefilm, men jeg opplever at den sier noe essensielt om menneskets følelsesliv. Å bli møtt på våre følelser og slik møte omsorg og forståelse, er nettopp det vi som er i sorg over vårt tapte liv, trenger. Vi må få lov til å gi plass til sorgen, for denne sorgen går ikke over. Den ligger alltid i bakgrunnen. Og det skal så lite til for at den kommer opp igjen.
ERKJENNELSEN. For meg er andres feriebilder en trigger. At jeg blir trist, betyr ikke at jeg ikke unner alle deres opplevelser eller reiser. Eller noen av de andre gode tingene som livet bringer, eller at mitt liv ikke er godt. Det betyr bare at jeg anerkjenner at mitt liv er annerledes enn det jeg hadde ønsket, annerledes enn andres, og det er trist. Det gjør derimot sorgen lettere å bære, når vi har noen å dele den med.
Jeg ønsker at sorgen vi syke opplever over å tape oss selv, møtes på samme måte som en ville ha møtt sorgen hvis noen nær oss hadde dødd. Vi trenger at noen setter seg ned med oss, hører på hvordan det føles, og svarer: «Jeg ser du er trist. Jeg ser du savner livet ditt. Jeg forstår det, jeg vil høre om det og jeg er der for deg».
TOLERANSEN. Det kan være at sorgen vil vare livet ut. Og det er greit. Det betyr ikke at den må fikses. Men livet blir lettere å holde ut hvis vårt nettverk og vårt samfunn tillater og tåler smerte. Hvis det er lov å være sår, skuffet og fortvilet.
Statsministeren snakket om tiltak mot suicidalitet i sin nyttårstale. Jeg tror at toleranse for andres smerte, involvering i andres liv også når det smertefullt, og en formidling av at syke er verdt å forske på, lytte til og hjelpe, vil være en god start.
Filmen er sann, basert på regissør Maria Sødahl sin historie. Maria har mot alle odds overlevd kreft.
Men la det være sagt dette er ikke en typisk “kreftfilm”. Du dras ikke inn i behandlingsrommet hvor cellegift pipler inn i årene hennes, det faller heller ikke av hårlokker. Denne filmen gir deg heller et dypt og gjenkjennelig bilde av hvordan alvorlig sykdom river opp tilværelsen til både den syke og hennes nærmeste. Anja som rollefiguren heter har tidligere hatt lungekreft, nå er kreften tilbake denne gangen i form av en hjernemetastase som de frykter er en sprednings svulst fra lungen, dette er i tilfelle ikke kurer bart. Hun får tre måneder igjen å leve.
Men som sagt filmen handler ikke mest om kreften i seg selv men det er en sterk beretning på hvordan det kan oppleves og få en tornado av en slik beskjed inn i parforholdet, familien og nære vennskap. Stellan Skarsgård spiller rollen som kjæreste og pårørende så troverdig at jeg får tårer i øynene. Trygg og raus, men så overveldet av situasjonen at han går og subber litt hjelpeløs på sidelinjen. Slik det ofte er. Han er en mann av få ord. Han er lavtmeldt men har et intenst ønske om å hjelpe og nå inn til kjæresten sin noe han gjør med mer eller mindre hell. Filmen viser et sannferdig bilde av hva tøffe livssituasjoner kan gjøre med et parforhold. Noen gror tettere sammen andre sklir litt fra hverandre. Filmen viser rå og ærlige konfrontasjoner og ømhet.
Andrea Bræin Hovig gjør etter min mening sin sterkeste rolletolkning noensinne. Hun spiller så briljant og sterkt at det smerter langt inn i hjertet. Hun spiller en sterk kvinne jeg lett kjenner igjen fra mitt eget liv, en mamma som er opptatt av at livet og hverdagen skal gå sin vante gang, tross orkanen som har slått ned i livet deres, en mamma som springer inn på soverommet for å kvele sin egen hikste gråt, men som senere i filmen holder rundt barna sine og lar både deres og egne tårer komme.
Hun tar sin 16 års gamle datter i og røyke men klemmer henne tett inntil seg framfor og kjefte høylytt. Datterens stille smerte når hun får vite at moren er alvorlig syk er så igjenkjennelig for meg at det river i hjertet mitt. Der hun gråter stille og av og til trekker seg inn på rommet for seg sjøl. Hun vil så gjerne være der mer for moren sin men må innse at dette er først og fremst morens kamp og at det er bare hun som kan sette grenser for hvor nær hun makter og la henne komme, en mor vil også skåne barnet sitt til en viss grad.
Filmen er innom de fleste nære relasjoner også far og datter, og nære vennskap. Jeg kjente meg også svært godt igjen i Anjas nære venninne. Hennes store sjokk og fortvilelse, hvordan hun tviholder på maska for det er jo ikke den syke som skal trøste men omvendt. Hvordan de ler og snakker sammen. Filmen gir et vakkert bilde av hvordan det er å være venninne, du er redd som pokker men klemmer venninnen din mens du kjenner tårene renne stille fra øynene dine når hun snur seg og går. Åhh så vondt det gjør. Du ber stille inni deg “Kjære Gud. La henne få leve lenge…..” En av de aller sterkeste scenene i filmen for meg personlig er når de gifter seg få dager før hun skal forsøkes å bli hjerneoperert, fremtiden er uviss og harde tider skal møtes. Hjertet mitt brister i gråt , der man hører brugdemarsjen og ser hun går opp kirkegulvet. Tankene mine går 2 år tilbake tid da jeg var i bryllupet til min nærmeste venninne, hvor hun rak i ryggen og vakrere enn noensinne går opp kirkegulvet med sin elskede. Alle i bryllupet visste at det rett etter bryllupet ventet måneder med beintøff behandling. Jeg har aldri grått så mye i en vielse noen gang, aldri opplevd noe sterkere. Men det er kanskje nettopp i slike situasjoner man blir mer bevisst på hvor viktig det er og leve og verdsette kjærligheten.
Maria Sødahl har vært kreftfri i 7 år nå, noe hun har en rørende ydmyk holdning til.
“Jeg har vært kreftovlever i 7 år jeg har trosset statistikken, men som menneske har jeg ikke vært noe sterkere enn de med motsatt skjebne. Kreftceller bryr seg ikke om viljestyrke og jeg ser ikke på meg selv som en kriger som har vunnet kampen mot kreften. Krigsterminologi bør benyttes der den hører hjemme.” Det mest respektfulle og sanne jeg har hørt på mange år. Les Marias sterke innlegg på Kreftforeningens egen blogg her. For 14 år siden leste jeg Gunnhild Corwins Idas dans, den sterkeste og vakreste boken jeg har lest om tematikken rundt kreft, dette er den vakreste og sterkeste filmen. Nettopp fordi den som Gunnhilds bok, fremmer livet, kjærligheten og håp mer enn noe annet.
Elsker deg Mamma. Sammen skal vi alltid bære håpet foran oss. ❤️
